Psykologi av det ubevisste: En studie av libidoens forvandlinger og symbolikk. Et bidrag til tankeutviklingens historie

«Stå fast i friheten,» sier Paulus, og med det settes tonen for en lang, merkelig reise gjennom bilder, drømmer og historier. Jung sier at religionens største tegn ikke kommer fra ingenting. De spirer fra en dyp kraft i mennesket – en lengsel som både binder oss og setter oss fri. I Johannesevangeliet møter vi to byer som tvillingbilder: Babylon, den ville og ødeleggende, og Jerusalem, den rene og nedstigende. Jung sier at de to egentlig er to ansikter av den samme urfiguren: moren. Den ene lokker oss tilbake i mørket, den andre slipper oss ut i lyset. Når moren gjemmer seg som by, hav, kilde og ruiner, er det allerede en forvandling. Den bundne lengselen, som i sin første bevegelse vil tilbake til mor, flyttes inn i bilder som språk kan bære og en kultur kan dele.

To tegn går igjen nesten overalt: vann og tre. Elven som renner fra Guds og Lammets trone, og livets tre som bærer frukt hver måned og hvis blader leger mennesker. Fra vann kommer liv. I trær hviler slekt og skjebne. Solen stiger av havet og synker i det igjen, helter ber om at dødens mørke elv må bli livets vann. Gudinner står som trær; guder henger i trær. Vår indre kraft fester seg i former som ligner dens egen bevegelse. Et tre kan være mor i én drøm og et våkent, oppreist tegn på mot i en annen. Slike glidninger er ikke løgn her; de er selve måten fantasien arbeider på. Livskraften skifter drakt, men den vil alltid det samme: å bli til, å vende tilbake, å finne vei videre. Midt i dette står mennesket og kjenner igjen noe kjent – som et minne uten ord.

Jung stiller spørsmålet mange tenker: Handler de gamle mytene om forbudte ting, bare enkelt og grovt? Han svarer nei. Den forbudte veien er stengt, og nettopp derfor bøyer ønsket av. Det søker omveier. Det vil bli barn igjen, gå inn og bli født på ny. Fantasien finner snarstier: metamorfoser, vind som befrukter, jomfrufødsel. I dette felles rommet, som vi alle kjenner uten å ha lært det i noen bok, puster lengselen videre – den blir ånd, bilde og tanke i stedet for å sitte fast som blind drift. Jesus’ samtale med Nikodemus er et lærestykke i dette. Nikodemus spør bokstavelig: Kan en gammel mann gå inn i sin mors liv? Jesus svarer med et bilde: Mennesket må bli født av vann og ånd. Orden hans er ikke pynt. De er en dreining som frigjør energi fra en bundet, barnlig lengsel. I stedet for å kjøre seg fast, forvandles den til bevissthet – og bærer nyttige ting som arbeid, rettferdighet og omsorg.

Bak alt dette står en tid der mange var slaver, de rike var trette, og moralen tynn. Seksualitet var lett tilgjengelig og likevel tom, kvinner ble miskjent, og mange kjente seg utbrent. Når livet blir slik, drar den dype kraften i mennesket seg tilbake mot noe utilgjengelig og høyt. Den tar morens form. Symboler blir mørkere og dypere, alt blir «mysterium». Man kan late som seksualitet ikke har noe med religion å gjøre, men det er å lukke øynene. Kristendommen fornekter ikke gamle krefter. Den kler dem om, gir dem nye navn. Priapus blir helgen. Gamle tegn vandrer inn i nye kirker. Ironien følger ofte i hælene: Mennesker kan rope om dyd og samtidig bære det samme begjæret under kappen. Å forkaste tro uten å forstå hva den en gang vernet mot, er å risikere å bli kastet bakover i rå lyst. Men selv den lysten holdes nede av nødvendigheten – tyngden i vår egen natur.

Veien ut av spenningen mellom ytre moral og skjult drift går gjennom å kjenne seg selv. Hvis vi skreller ting ned til det enkle, ser vi ofte det primitive jeget: barnet i oss, med masker og krav. Da kan vi skille mellom helhetens behov og barnets fjes. Lengselen tilbake til mor forsvinner ikke. Den blir heller med videre, skjult i symboler som gir rom til oss alle: himmelen kalles far, jorden mor, og menneskene søsken. Slik kan vi få lov til å være barn – uten at vi merker det så godt. Det er trygt, men prisen kan være angst. Den helt salige troende er sjelden. Oftere kjenner mennesker tvil og skyld, og frykter at virkeligheten skal avsløre dem. Likevel holder mytene oss oppe. De er bruer inn til menneskehetens storverk. Dette er ikke den eneste stien. En våken, bevisst tilnærming til den bundne lengselen kan føre til at du blir moralsk selvstendig. Da blir nestekjærlighet ikke bare etterligning, men forståelse for at vi er gjensidig avhengige. Tro kan vike plass for innsikt, og symbolenes skjønnhet kan få skinne – uten at de blir lenker.

Treets vei løper inn i korsets vei. Guder som henges i trær – Odin og andre – lar oss se Kristi kors i samme serie av ideer: livets tre og dødens ved i ett. Mennesket gis tilbake til mor i treet – kistelokkets tre. Osiris’ skjebne blir mønster: kiste i vann, en trestamme som omslutter, lemlestelse og gjenreisning, en svak sønn, Horus, som kjemper. Alt går i ring tilbake til mor: morgenens sønn, bror og brudgom ved middag, barn ved kveld. Våren synger om et hellig bryllup mellom sol og jord – alt spirer. Men det finnes en mørkere tvilling: innviklingen og fortæringen. Helten fanges av slyngplanter, blekkspruter, nattens slange rundt solbåten. Språket røper dypet: røtter, skinn, sving, svulm, ild og vilje ligner hverandre i bevegelse. Trær avler mennesker, verdenstreet bærer dem gjennom natten. Ra stiger fra det grønne treets midte. Derfor kan Mithras fødes av trestammen – og samtidig bryte ut av berg ved en kilde. Jord, ved og vann: tre ansikter av mor. Det kristne korset kalles etter hvert livets tre.

Middelalderlegender binder tre, kors og Adam sammen. Adam skal være gravlagt på Golgata. En kvist fra paradis plantes på graven hans, og blir til treet som Kristus dør på. Slik blir syndens tre til soningens. I andre fortellinger dukker skikkelser som Lilith og Lamia opp – mørke mødre som tar barn. Maren rir om natten, og i språk og fantasi glir mor og hest sammen. Solguden rir på morens rygg, den stjerneprydede himmelkua. Egypternes Isis sårer og leger. Morens dobbelthet står nakent: hun er både redning og fare. Derfor må sønnen rive seg løs fra morens fang for å bli selvstendig. I mytene går den reneste heltekampen mot havdragen – kjempen som er hav og mor på samme tid. I Østen heter hun Tiamat. I Bibelen møter vi Rahab og Leviatan. Vårsolens helt deler det store mor-monsteret og lager verden av henne. Psykologisk betyr det: Verden blir til av den kraften som trekkes ut av det som bandt oss, av mor-bildet.

Noen ganger må et folk vite hva som en gang var forbudt. Et egyptisk rituale viser dette tydelig: I Papremis slåss menn med køller til blodet renner, et minne om Tyfon som åpnet seg vei til mor. Den hellige volden deler hemmeligheten med mengden. Også Balder dør slik: av mistelteinen, parasittplanten som vokser på treet og minner om ildboren i gamle ritualer. Prestens høytidelige kutt i mistelteinen er en regulert berøring av det som vokser på livets tre. Der rå overtramp lover udødelighet, lover utviklede mysterier etisk seier gjennom avståelse. I mithraismen ofrer helten en okse. Han bærer og dreper det ville i seg og vinner solkrone. På slutten av denne banen henger han på livets tre: Den førstefødte gir livet tilbake til mor ved å dø en skammelig død. Slik vinnes skam over til renhet. Adams skyld sones på nytt språk.