Per og Paal og Espen Askeladd

Det var en gang en mann som hadde tre sønner: Per, Paal og Espen Askeladd. Men han hadde ikke annet enn sønnene, for han var så fattig at han ikke engang eide nålen på kroppen.

Derfor sa han ofte til dem at de måtte ut i verden og tjene til livets opphold; hjemme hos ham ble det bare sult og elendighet. Et stykke unna lå Kongsgården, og rett utenfor kongens vinduer hadde det vokst opp et eiketre som var så stort og digert at det skygget for alt lyset.

Kongen hadde lovet mange penger til den som kunne hugge ned eika, men ingen klarte det, for så fort en hogg en flis av stammen, vokste det ut to nye i stedet. Kongen ville også ha gravd en brønn som skulle holde vann hele året; alle naboene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes han var skam.

Til den som kunne grave en slik brønn som holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovet både penger og annet. Men ingen fikk det til, for Kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke; så fort de gravde noen tommer ned i jorden, kom de til harde berget.

Da kongen først hadde fått i hodet at han ville ha disse arbeidene gjort, lot han lyse fra alle kirkebakker vidt og bredt at den som kunne hugge ned den store eika i Kongsgården og skaffe ham en brønn som holdt vann hele året rundt, skulle få prinsessen og halve riket.

Det var nok av dem som ville prøve seg, det kan du tro, men alt de hogde og klorte, og alt de gravde og rotet, så hjalp det ikke; eika ble tykkere og tykkere for hvert hugg, og berget ble ikke bløtere heller.

Etter en stund ville de tre brødrene også dra av gårde og prøve seg, og det var faren vel fornøyd med; for vant de ikke prinsessen og halve riket, så kunne det hende at de fikk tjeneste hos en bra mann et sted, tenkte faren, og mer ønsket han ikke.

Da brødrene sa de ville til Kongsgården, sa faren ja med en gang, og så la Per, Paal og Espen Askeladd av gårde. Da de hadde gått et stykke, kom de til en granskog, og like opp for den var det en bratt hei.

Der hørte de noe som hugde og hugde oppe i heien. «Jeg lurer på hva det er som hugger oppe i heien?» sa Espen Askeladd. «Du er så klok med undringene dine, du,» sa Per og Paal; «det er da noe å undre seg over at det står en vedhugger og knarrer oppe i heien!» «Jeg har lyst til å se hva det er, likevel,» sa Espen Askeladd, og så gikk han.

«Å ja, er du så barnslig, har du godt av å merke deg!» ropte brødrene etter ham, men Espen brydde seg ikke om det; han la i vei oppover bakkene dit han hørte huggene, og da han kom dit, så han at det var en øks som stod og hugde og hugde på en furustamme.

«God dag!» sa Espen Askeladd; «står du her og hugger?» «Ja, nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider og ventet på deg,» svarte øksen. «Ja, ja, her er jeg,» sa Espen, tok øksen og slo den av skaftet og stuet både øks og skaft i skreppen sin.

Da han kom ned igjen til brødrene, begynte de å le og gjøre narr av ham. «Hva var det for noe rart du fikk se oppe i heien?» sa de. «Å, det var bare en øks vi hørte,» sa Espen. Da de hadde gått en stund til, kom de under en bergvegg.

Oppe i den hørte de noe som hakket og grov. «Jeg lurer på hva det er som hakker og graver opp under bergveggen?» sa Espen Askeladd. «Du er så klok til å undre deg, du,» sa Per og Paal igjen; «har du aldri hørt fuglene hakke og pikke på trærne før?» «Ja, men jeg har lyst til å se hva det er, likevel,» sa Espen, og enda de lo og gjorde narr av ham, brydde han seg ikke om det; han la i vei opp mot bergveggen, og da han kom opp under, så han at det var en hakke som stod og hakket og grov.

«God dag!» sa Espen Askeladd; «står du her og hakker og graver så alene?» «Ja, det gjør jeg,» sa hakken; «nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg.» «Ja, ja, her er jeg,» sa Espen igjen, tok hakken og slo den av skaftet og gjemte den i skreppen sin, og så nedover til brødrene igjen.

«Det var vel noe fryktelig rart du så der opp under bergveggen?» sa Per og Paal. «Å, det var ikke noe videre, det var bare en hakke vi hørte,» svarte Espen. Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk.

Tørste var de nå alle tre etter å ha gått så langt, og så la de seg ned ved bekken for å drikke. «Jeg lurer virkelig på hvor dette vannet kommer fra?» sa Espen Askeladd. «Jeg lurer på om du er riktig klok, jeg,» sa Per og Paal.

«Er du ikke galen, så blir du det snart med all undringen. Hvor bekken kommer fra? Har du aldri sett vannet renne opp av en åre i jorden?» «Ja, men jeg har lyst til å se hvor det kommer fra, likevel,» sa Espen; han gikk oppover bekken, og enda brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke; han gikk sin vei.

Da han kom langt opp, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke frem, fikk han se en stor valnøtt; fra den silret vannet ut. «God dag!» sa Espen igjen; «ligger du her og silrer og renner så alene?» «Ja, det gjør jeg,» sa valnøtten; «her har jeg ligget og silret og runnet i mange lange tider og ventet på deg.» «Ja, ja, her er jeg,» sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppen og satte nedover til brødrene sine igjen.

«Nå har du vel sett hvor vannet kommer fra? Det så vel fryktelig rart ut, kan jeg tenke?» hånte Per og Paal. «Å, det var bare et hull det rant ut av,» sa Espen, og så lo de to andre og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; «jeg hadde lyst til å se det likevel,» sa han.

Da de hadde gått et stykke til, kom de til Kongsgården. Men da alle i kongeriket hadde fått høre at de skulle vinne prinsessen og halve riket hvis de kunne hugge ned den store eika og grave brønn til kongen, var det kommet så mange som hadde prøvd lykken sin at eika var dobbelt så tykk og stor som før; for det vokste ut to fliser for hver de hogde ut med øksen, kan du vel huske.

Derfor hadde kongen nå satt den straffen at de som prøvde seg og ikke kunne felle eika, skulle settes ut på en øy og få begge ørene klippet av. Men de to brødrene lot seg ikke skremme av det; de trodde nok de skulle få ned eika.

Per, som var eldst, skulle prøve seg først. Men det gikk med ham som med alle de andre som hadde hogd på eika; for hver flis han hogde ut, vokste det ut to i stedet, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya.

Nå ville Paal prøve, men det gikk akkurat likt med ham; da han hadde hogd et par hugg, så de at eika vokste, tok kongens folk ham også og satte ham ut på øya, og ham klippet de ørene enda kortere, for de syntes han kunne lært å ta seg i vare.

Så ville Espen Askeladd til. «Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene med en gang, så slipper du å bry deg,» sa kongen, som var sint på ham for brødrenes skyld.

«Jeg har lyst til å prøve først likevel,» sa Espen, og det måtte han da få lov til. Han tok øksen sin ut av skreppen og festet den på skaftet igjen. «Hugg selv!» sa Espen til øksen, og den begynte å hugge så flisene fløy, og det varte ikke lenge før eika måtte ned.

Da det var gjort, tok Espen frem hakken sin og satte den på skaftet. «Grav selv!» sa Espen, og hakken begynte å hakke og grave så jord og steiner sprutet, og så måtte brønnen opp, det kan du tro.

Da han hadde fått den så dyp og så stor han ville, tok Espen Askeladd frem valnøtten sin og la den i det ene hjørnet på bunnen; der tok han mosedotten ut av den. «Silr og renn!» sa Espen, og den begynte å renne så vannet fossed ut av hullet; om en liten stund var brønnen breddfull.

Så hadde Espen hugget ned eika som skygget for kongens vinduer og skaffet brønn i Kongsgården, og så fikk han prinsessen og halve riket, som kongen hadde sagt. Men godt var det for Per og Paal at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver eneste time fått høre at Espen Askeladd ikke hadde undret seg så galt likevel.