Mannen som skulle stelle hjemme

Det var en gang en mann som var så sur og sint at han aldri syntes kona gjorde nok i huset. En kveld i slåttonna kom han hjem, og han skjelte og bante så det lyste om ham. «Kjære vene, vær ikke så sint, far,» sa kona. «I morgen bytter vi arbeid: jeg skal gå ut med slåttefolkene og slå, og du kan stelle hjemme.» Det syntes mannen var en god idé, og det ville han gjerne.

Tidlig neste morgen tok kona ljåen på nakken og gikk ut i enga med slåttefolkene for å slå. Mannen skulle da begynne å stelle i huset. Først ville han kjerne smør. Men da han hadde kjernet en stund, ble han tørst og gikk ned i kjelleren for å tappe øl.

Mens han holdt på å fylle ølbollen, hørte han at grisen var kommet inn i stua. Han skyndte seg opp kjellertrappen med tappen i hånden for å passe på grisen, så den ikke skulle velte kjernen.

Men da han så at grisen allerede hadde slått kjernen overende og sto og smattet på fløten som rant utover gulvet, ble han så fly forbanna at han helt glemte øltønna og løp etter grisen så fort han kunne.

Han tok den igjen i døra og gav den et kraftig spark, så den ble liggende død.

Da kom han på at han hadde tappen i hånden, men da han kom ned i kjelleren, var alt ølet rent ut av tønna. Han gikk da til melkeboden og fant så mye fløte at han fikk kjernen full, og så begynte han å kjerne igjen; for smør ville han ha til middag.

Mens han kjernet, kom han på at hjemkua sto inne og ikke hadde fått verken vått eller tørt, enda det var langt på dag. Han syntes det var for langt å gå til hjemhagen, så han tenkte han skulle slippe den opp på taket.

Det var torvtak på bygningen, og der vokste det fint gress. Huset lå ved en bratt bakke, og hvis han la en planke bort til taket, trodde han nok han skulle få kua opp dit.

Men kjernen turde han ikke slippe, for den lille ungen hans kravlet om på gulvet og kunne slå den overende. Han tok kjernen på ryggen og gikk ut. Men først skulle han vanne kua, før han slapp den opp på taket.

Han tok en bøtte og skulle ta vann i brønnen, men da han bøyde seg over kanten, rant fløten ut av kjernen og ned i nakken på ham og så ned i brønnen. Det led sterkt mot middag, og smør hadde han enda ikke fått, så han tenkte han skulle koke grøt.

Han hengte en gryte med vann på peisen.

Da han hadde gjort det, kom han til å tenke på at kua kunne falle ned fra taket og brekke beina eller nakken. Han gikk opp på taket for å binde den. Den ene enden av tauet bandt han om halsen på kua, slapp det ned gjennom pipa og bandt den andre enden om låret sitt.

For vannet kokte allerede i gryten, og han måtte til å røre grøten. Mens han holdt på med det, falt kua utfor taket likevel, og dro mannen opp gjennom pipa i tauet. Der satt han fast, og kua hang utenfor veggen og svevde mellom himmel og jord, og kunne verken komme opp eller ned.

Kona hadde ventet i sju lange og sju brede på at mannen skulle komme og rope inn til middag, men det ble ikke noe av. Til slutt syntes hun det ble for lenge, og gikk endelig hjem. Da hun så at kua hang så fælt til, gikk hun bort og hugde tauet over med ljåen. I samme øyeblikk falt mannen ned gjennom peispipa, og da kona kom inn, sto han på hodet i grøtgryten.