The Rat-Catcher's Field Guide: Raising the Kingdom of VerminÅldersanpassad version

Dette er fortellingen og feltboka til en gammel rottefanger som kan mer om ville dyr enn de fleste bøker tilsammen. Han kaller reven for kongen av skadedyrene, men han ser mer enn bare tenner og klør. Han ser spor i sand, små hemmeligheter i lukter, og vet hvor en fryktsom skapning tør å sette poten sin først. Han lærer deg ikke å være slem mot dyr; han forteller hvordan folk før i tiden prøvde å beskytte lam, høns og hareunger – og hva de oppdaget om dyra mens de holdt vakt om gården, skogen og vannet.

Han begynner alltid med reven. Gamle Mikkel er listig, stille som skygger, men også dristig. Når vinteren biter, lusker han helt inn til gårder og parker der fasaner og harer blir holdt, eller ned til kaninhull i en warren. Verken han eller vi glemmer synet som får hjertet til å stivne: et bånd av jord, nesten usynlig, en liten kantet vinkel under torva der en hunnkanin har laget et hemmelig barnerom.

Hun har skrapt jord over åpningen så forsiktig at selv månen ikke legger merke til den. Men reven merker det.

Han følger ikke alltid rett inn. Han legger nesen mot vinden, går over bakken og finner det stedet der gangen gjør en knekk, der lukten er sterkest. Så skraper han, og kommer rett ned på ull og varme kropper.

Å krone, kaller warrenerne det, når reven går rett på toppen og tar alt i ett jafs. Det er brutalt. Men nettopp fordi det er så brutalt, følger folk med, lærer sporene, forestiller seg pelsen som stryker mot en kvist, den dype stillheten som blir igjen.

Hvordan beskytter man slikt? Den gamle rottefangeren sier at en revenatt er aldri lik den neste. En natt kan han renske et fjøs for høns og lam og så forsvinne i ukesvis. Derfor lette vaktsomme mennesker etter stedene reven faktisk brukte, istedenfor å springe etter ham på måfå. De lagde sjraper – runde flekker med myk, fin siktet jord – for å lese fotspor.

Den første natten kommer reven ofte forsiktig til kanten, og han strekker seg etter noe godt som lukter uten å tråkke inn.

Neste natt setter han poten så varlig at du nesten ikke ser avtrykk. Den tredje natten, hvis han føler seg trygg, tramper han som en hund som gleder seg, og jorda synker en tomme. Den slags forteller. Ingen må si et ord. Jorda forteller.

I parker der det alltid er vilt, var sjrapene en måte å høre reven uten å høre ham. De satte også luktspor. Noen dro en sauevom som et slep mellom sjrapene, og gned støvlene sine i vomma langt unna så menneskelukten forsvant i saftene. Noen drysset biter av skarp, gammel ost i sirkelen, for den stakk i nesen og gjorde reven nysgjerrig. Ikke alt virker med én gang. Rottefangeren innrømmer at han har «matet» en sky rev i en hel uke, hver natt litt nærmere, til mønsteret i jorda ble tusjtegning istedenfor svake prikker. Det er et tålmodighetsarbeid, som å lære å lese med fingertuppene.

Noen mente at når en rev ble holdt i en jernklype, så bet han av seg sin egen fot for å slippe fri. Rottefangeren rister på hodet. Slikt gjør mer vondt enn et dyr kan tåle mens det kjenner smerte. Han sier det som faktisk skjer er verre å tenke på, men sant: Reven rykker, vrir og kaster seg. Han lager ikke et pip – det er nesten det mest foruroligende.

Til slutt, i kampens raseri, knekker beinet akkurat der jernet holder. Den delen som sitter fast blir følelsesløs.

Reven gnager da vekk den følelsesløse stumpen og lirker sener ut mellom jerntennene. Slik drar han seg løs. Rottefangeren sier han én vinter fanget både hann og hunn på hver sin tur; begge slet seg løs på samme måte, levde videre på tre bein, og kom tilbake neste vår og kranset kaninstopp igjen på tre bein. Han sporet dem, så hva de gjorde, og endte med å ta dem ved gift – men det var etter at han hadde lært alt han kunne av sporene deres.

Det er forskjell på hann og hunn hvis du bare ser spor: Hannens fot ligner poten til en liten mynde – større, med nesten intet hælball. Hunnens er mindre, og ballen enda mindre. Slike små forskjeller blir viktige når alt du har er et prent i silt jord.

Hva så når en rev har blitt lurt en gang før, eller mangler et bein, eller kjenner lukten av menneskehender? Da bytter du metode. Du finner små stier i gresset rundt jorder, porter eller gjennom stengsler. Du siler myk jord i striper for å lese hvert steg. For å skremme bort kaniner og harer som ellers ville rotet til skriften, stakk folk opp hvite filler på pinner ved siden av løypene.

Reven bryr seg ikke om hvite filler. Når du vet hvilken løype han bruker, er det ikke alltid lurt å lokke med et slep igjen – det husker han. Da brukte folk i gamle dager bitre frø fra et giftig tre som de blandet med fett og mel og trillet i honning.

Honning er en svakhet reven ikke skjuler. Rottefangeren forteller at han en gang så en rev grave etter en jordbierede bare for honningens skyld.

Da han fikk vinden riktig og reven glemte alt annet, skjøt han ham på stedet. De gamle giftkulene ble sittende oppå små pinner, så gnagere ikke gomlet dem først. Var reven en helt fersk plager som aldri hadde møtt en felle, var det enklere; da holdt det ofte med ett eneste søtt lokkemiddel i stien.

Det finnes rev som aldri kom til sjrapene i det hele tatt. Da lette folk etter en slags bordplass der han hadde gjort fra seg – de kalte det billoter – og i slike etterlatenskaper glitret ofte svarte billekropper. Noen ganger kunne man kjenne reveånde i lufta. Da visste man at et sted, akkurat her, hadde han hatt en nattplanke.

Man kunne lage et lite hjørne i terrenget som kanalisere ham over et sted hvor jorda var like fin som sukker og alt farlig var gjemt. Mat helt bakerst. Ikke alle falt for det heller. Men om han først trampet rolig gjennom et slikt skapet sted én natt, var sjansen god for at han gjorde det igjen.

Skjedde det at reven gikk i bakken i en hule, eller ble jaget inn i jord, gjorde folk som warrenerne gjør med kaniner. De lyttet, som mot en tråd med en lineferret i enden. Noen ganger satte de et grovt høynett rundt utgangen, festet så løst at et dyr som løp mot det, dro det ned over seg selv som en paraply som klapper sammen.

Små bjeller ga beskjed i mørket når noe traff.

Var han fanget, kastet man seg på ham fra ryggen, holdt nakken hardt og raskt og bandt en enkel munnstropp: et bånd over snuten, under kjeven og så tilbake bak ørene. Alt måtte være klart på forhånd, ellers skrapet han alt av seg igjen. Den samme raske håndbevegelsen kunne redde ansiktet ditt hvis du måtte løfte en rev ut av noe – det er en hårfin grense mellom rovdyr og hånd.

Det fantes tidspunkter i året da alle spor ble feil. Når våren kom og bakken krydde av hareunger og kaninunger, brydde reven seg sjeldent om menneskelagde slep. Da var eneste sjansen å vite stien hans og plassere to muligheter han kunne tråkke på, uten noe duft eller lokkemat i det hele tatt. Da handlet alt igjen om å lese skritt i myk jord.

Det lever skygger i vannet også, og de må leses på en annen måte. Oteren lever mellom strømmen og bredden. Når den blir jaget i vann, kan den dykke og bli borte så lenge lungene holder, for så å stikke snuten opp under ei torvrot eller et sivkratt, blåse små bobler og trekke luft. Da roper jakthunder og folk som følger med, «Der ventilerer den!» og prøver å stikke med spydet i rett øyeblikk. De som har fulgt slike jakter vet at oteren har svømmehud mellom tærne, som en and. Den har ikke hæl, men en rund pute under foten, og det tegner et eget merke i søla.

Der den har spist, finner du ofte haler og bakstykker av fisk igjen. Resten er borte, helt frem til fisken sin bakkropp.

Langs damkanter og elvebredd finner du hvor den klatrer ut for å spise, og hvor den sklir inn igjen i vannspeilet. Det er også hemmelige hus i bratten – en kennel med to dører, en under vann og en opp på land. Blir den skremt ved den ene, kommer den alltid til å prøve den andre.

Rottefangeren forteller at etter at en mor og alle valpene hennes var blitt tatt nede ved elva, fant han en hannoter oppe i en kaninwarren, der han jaktet kaniner i stedet for fisk. Det var bevis nok for ham på at et dyr aldri bare er én ting. Når vannhuset blir tomt, lærer labbene et annet språk i lyngen.

Grevlingen ser ut som et dystert, grått bitte-lite villsvin, sier folk. Men den gamle kjenner dietten dens: pignøtter og røtter, bøkefrø og eikenøtter, krabber fra heggen og annet skrint som ikke piper. Noen steder spiste folk dens kjøtt, for den blir fet og kjøttet er søtt, sier de. Det den gjør som plager, er å grave fine jordrom som andre rovdyr senere bruker.

For å få tak i den uten støy, lærte landet på mange steder noe de kalte å sekke grevlingen: Når grevlingen var ute på leting om natta, tres man en tynn sekk munn ned i hullet, festet godt ved åpningen så hele sekken ikke ble dratt ned.

En person ble igjen for å lytte. Den andre drev rundt i åkrene med en hund.

Grevlingen, som synes hundebarking er verre enn død, skyndte seg hjem, rett inn i sekken som lukket seg som en pung. De trengte ikke alltid det. En grevling er ikke like sky som en rev. Men det var et rolig håndverk å vente i gresset og høre sekkevingene rasle.

Det mest urolige dyret på en gård er ikke alltid en vill skygge fra skogen. En hund som først har kjent smaken av saueblod, stopper sjelden av seg selv. Han blir listig i feil øyeblikk, og slår til når alle sover. Flytter du flokken, forsinker du ham kanskje i noen netter. Men han finner igjen.

Derfor ba rottefangeren bøndene om ikke å flytte sauene for raskt. Da kunne sporet bli samlet på ett sted. Det gjaldt å finne hvor han hoppet inn, ved et gjerde eller en stige, og lese poteskriften der. Noen lagde små, trygge rom i gresset som ledet ham mot en enkelt smal passasje, der en lukt fra det han allerede hadde tatt, lå og drev i lufta.

Noen brukte stengsler og lokkedyr når ingenting annet virket: to grindrammer satt én mot den andre som en smal gang, en levende lam bundet i enden, så tett at bare en smal åpning stod igjen – akkurat stor nok for en slem tanke å sette labben feil. Han forteller om én slik natt: Grønt gress, to raddelte grinder, lammet som breker mykt mot matkoppen, og ute i mørket et par øyne på gløtt. Da alt ble stille igjen, løftet de en tørst skygge ut.

Katten som drar hjemmefra og aldri kommer tilbake, får mange ansikter i skogen. Rottefangeren har sett dem, hvite barter fulle av fjær, øyne harde som flint. Han sier det finnes katter som bor ved hus, sover på låvelemmen, og om natten går mil etter mil for å stjele i en warren. En bonde tre mil unna kjente igjen sin egen katt blant de døde en morgen.

En annen uke tok rottefangeren sju slike katter fra en rik manns hønsegård, der de hadde gjort rent bord blant utenlandske fasaner og små, stolte bantamhøns. Hvordan dro de dem ut i lyset? Han lokker dem ikke med melk, men med lukt.

Valeriarot, sier han – noe i den roten gjør katten ute av seg. Den vrir seg, maler høyt, gnir seg som om bakken var et teppe.

Sprer du litt av dette i et skyggerom, og legger noe som lukter fisk bakerst, klatrer katten inn av seg selv. Trikset er ikke å kikke inn mens du åpner. Ser hun lys, farer en klo rett mot ansiktet ditt. Rottefangeren ble nesten blind en gang. Etter det dro han alltid en sekk munn mot felleåpningen, slik at dyret gled ut i mørket i sekken og ikke i ansiktet hans.

Det finnes en vakker slektning som sjeldent viser seg nær folk. Martenkatten – stor i fredet pels, uten stanken de små ilderaktige dyrene bærer – sover i gamle kråkereder, en hakkespetthule eller dype trestammer. Rottefangeren fant flere av dem i snøen i Epping Forest den vinteren han solgte skinnene for fire shilling og seks pence hver. Han lærte at om du finner stien dens i snø, kan du leke ekorn med øynene dine, for marten kan fly fra tre til tre uten å røre bakken.

Hva liker den? Fugler, særlig vedder og turtelduer når de sover. Hvis du strør litt fjær inni et stille skap og henger en fugl bakerst, finner marten på nattben. Han sier de også kan jages med hunder, men da lærer du mest om hunden.

Av de som lukter sterkt, har hver sin måte å spise på. En røyskatt eller en snik-orm (noen kaller det slik) vil bite i halsen, suge blodet ut, og la resten ligge som en kald duk. En snik kan følge en hare gjennom rim og kratt som en liten hund med nesen i bakken, helt til den er nær nok til å hoppe opp på nakken og henge til blodet tar motet.

Rottefangeren har stått stille ved grøfta og hørt haren skrike, sett den komme rett mot ham med en brun flekk på ryggen, og han har skutt flekken vekk midt i spranget.

Illderen, derimot, drar med seg det den får tak i, og spiser det over flere dager så lenge det ikke blir besk. Det er en måte å skjønne hvem som har vært i hønsehuset ditt: blodige fjær og intakt kropp? Da er det en som liker å drikke mer enn å tygge. Bare sener og ribbein igjen? Da var det et dyr som tenker på middag.

For de små morderskyggene rundt hønsegården var rottefangerens råd enkelt: Tenk som en vegg. Gjør to små «vinger» av lave gjerdestolper ut fra hver side av en skjult boks, slik at den lille kroppen føler seg trygg og velger å løpe langs kanten, der det er mørkt. Da lærer du dem å gå akkurat dit du vil. Han gikk ofte langs utsiden av pheasanteriet og kyllinghagen, og lot små, enkle hus stå klare – på innsiden var det bare fjær og kveldslukt.

Så kommer dyret ingen ser før det er for sent: Snarest av alle er vesla. Hun er stor nok til å gjøre skade når hun finner egg – ikke ved å løfte dem, men ved å lage et lite hull i den ene enden og liksom drikke egget gjennom et sugerør. Rotten er plumpere. Den tar hele egget og drar det vekk. Hvis du våkner til tynne skall med et lite fint hull i tuppen, vet du hvem du er på jakt etter. Rottefangeren gjorde noe han synes alle skulle gjort: trykk foten deres i myk sand når du først tar en. Da har du fasiten i lomma neste gang.

Det finnes også dyr folk gjenbruker – i aller enkleste forstand. Ilderen, for eksempel. Den kan være hvit og snill mot eieren, eller mørk og nærmere sin villere slektning. Begge vil jage en kanin i en trang gang bedre enn noe menneskebein kan. Men rottefangeren lærte tidlig at han måtte tenke for kaninene også.

Når de ville drive kaniner ut til nett, bandt de en liten munnkurv på ilderen, en smal løkke over snuten og under kjeven så den ikke fikk bitt, men likevel kunne puste. Så la de nettene stille foran hullene – små pengepunger av knuter – og sendte ilderen inn fra lesiden i helt ro.

Sekundene etter kom de første kaninene sprettende i panikk, og nettene smekket rundt dem.

Var det helt stille over bakken, lå kaninene ofte i øvre etasjer i gangene, og da boltet de med én gang. Men mange warrener gjorde en feil: De jaget alle kaninene ned i de dype rommene før de sendte ilderen inn. Da ble alt stille – for stille. Ilderen klorte og klorte på bakpartene som presset seg sammen nede, og ingenting kom opp i nettene. Derfor sa rottefangeren alltid: Stå stille. Pust mykt. La vinden bære stemmen din vekk.

Han mislikte for mye bruk av ilder. Mange warrener forvandlet til slutt hele bakken til et fryktrom for kaninene. De flyktet fra sine egne hjem og la seg åpne for alle andre rovdyr. Rottefangerens metode var heller netting i fangstbur – store poser av nett i en trakt. Da kunne du velge hvilke dyr som fikk springe videre mot livet, og hvilke som ble til middag. En ilder gjør ikke forskjell på ung og gammel, sier han, og det er ikke alltid rett at vi heller gjør det.

En annen hemmelighet han bar i lomma var en liten bit rød flanell. Ilderen kunne være umulig å ta opp igjen uten å bli bitt, men om du la stoffet raskt over øynene på den, roet den seg. Han har gjort det i årevis, sier han. Og han lærte at sult er drivstoff for små krigere: Mett ilder vil helst sove i varmen i hullet etter å ha funnet en musekul. Sulten ilder gjør jobben.

Ikke alle skikkelser som ruller slikker blod. Pinnsvinet, for eksempel. Det likner en liten piggsvinursk porcupine, pakket i nåler som frastøter hunder og modige hender. Gamle historier sier at det sniker seg under kyr om natten og drikker melk, og biter spenene til skade. Rottefangeren, som har sett mer kveld enn mange morgener, sier nei.

Han har aldri sett det. Han har sett dem grynte blant eikenøtter, like gjerne i en warren som under en parkpale, og noen ganger har han løftet dem opp av en liten felle – ikke for å skade, men for å flytte.

Når de ruller seg til en perfekt kule, kan du legge dem i et kar med vann – så folder de seg ut for å få luft, og da kan du flytte på dem uten å stikke deg.

Til slutt kommer rottefangeren til sine egentlige fiender, de som spiser kornet og gnager gjennom tømmer. Han kaller dem Norgesrotter, fordi mange trodde de kom med tømmerbåter fra nord. De gjør boliger urolige, ikke bare i kjellere, men under gulv og bak panel, de kravler i taket om natten og etterlater seg lukt som alle kjenner. De følger avløpsrenner og grøfter, finner veier der rister mangler eller murstein er myk. De hopper som små fjærer opp på stativet under kornstakken, selv der bøndene trodde det var umulig. Og de får barn som om verden var tom: tolv unger, noen ganger flere, og begynner selv å få unger når de knapt er halvstore.

Hvordan forsvarer folk korn og hus? De gjør noe som minner om sjrapene til reven, men for rotter. De finner ut hvor rottene faktisk løper. Der lager de små, skjermede «rom» som kjennes trygge for en mistenksom nese. De lar rottene venne seg til nye lukter uten fare – litt korn, litt malt, litt fett, alt etter hva stedet allerede lukter av.

Det er et poeng rottefangeren maser på: Gi dem noe de allerede spiser akkurat der. Er du på bryggeri, bruk malt. Ved et slakteri, fett. I en hundegård, kokt kjøtt. Da tviler de mindre.

De får gå ut og inn i fred i noen dager.

Og noe merkelig skjer: Rotter følger andre rotter. De forstår når et sted er brukt. Derfor sa rottefangeren at det er dumt å vaske bort gammelt rottepulver fra et fangststed mellom slagene; litt lukt gjør de andre modigere. Han så etter avtrykk og etter små, lyse prikker der det var malt eller mel.

Først når de kom frimodig hver kveld, strammet han til opplegget sitt og løftet de små dørene som lot noe falle. Han likte å bruke mange steder samtidig, ikke én. Flytter du redskapen din hver kveld, merker rottene det fortere enn du tror.

Han forteller rolig at han én natt tok syttito. Det er ikke alltid slik, og han ble slått av små uhell: Noen ganger hadde en røyskatt eller en ilder allerede vært innom samme sted. De etterlot en råtten, stikkende eimen som gjorde at rottene holdt seg unna et døgn eller to. Andre ganger skjedde ingenting i det hele tatt der han trodde det skulle smelle, mens naboplassen kokte av aktivitet. Da sa han det samme som han alltid sa: Ikke bli motløs. De kommer igjen. Bare hold måltidene deres klare. Ikke la dem bli skuffet. For selv en rotte setter pris på at kveldsmaten står der den pleier.

Han hadde sine små triks for å flytte dyr uten å bli bitt og uten at de stakk. Et lite bur av ståltråd som passet tett mot åpningen han åpnet. Lyset plassert slik at de søkte mørket i buret. Av og til lurte en liten skygge seg bak den første, og når han løftet, sprang nummer to ut mellom fingrene. Etter én slik natt lærte han å alltid riste litt og lytte etter rasling igjen før han flyttet buret fra åpningen. Han har hatt sju på én gang på samme sted, sier han.

Han bygget sine redskaper solide. Sterk gran som ikke vrir seg. En enkel kasse over hele opplegget for å holde hunder og nysgjerrige bort, for det værste som finnes er at en gårdshund legger seg ved et slikt sted og venter – da skyr rottene snutene dine i ukesvis. Det fantes også en egen luktblanding han bare brukte på selve apparatene – en eldre parfyme som rotter merkelig nok syntes godt om: noe blomstret, noe muskat-aktig, noe med anis som gjorde deres nese runde i kantene.

Han gnidde bare litt på hjørnene. Han helte aldri dråpene i maten. For i maten, der ville han helst bruke en helt annen duft – en krydderolje fra karvefrø som rotter likte ekstra godt når de først stolte på stedet. Og brød. De er gale etter brød. Men på selve kvelden da alt skulle skje, la han ikke brød i lokkeblandingen. Brød kan bæres vekk. Tanker som kunne bæres vekk, ville han ikke ha den natten.

Mange spør om gift. Rottefangeren likte det ikke inne i hus, men han visste at noen ganger var det det som virket. Han frarådet sterkt de skarpeste hvite giftene mange brukte. De fenget brennende i kroppen til rottene, gjorde dem vanvittig tørste, og rottene døde i hulrom i vegger og tak med en slik lukt at ingen kunne sove. Verre: Døde de rett etter å ha drukket av melkespannet eller øltønden, var det ingen som så sporet før etterpå.

Rottefangeren hadde sett for mye slikt.

Derfor brukte de i hans krins i stedet en gammel, bitter frøtype som dyr ikke merker med en gang. Han var forsiktig med å fortelle mengder og blandingsforhold til folk som ikke trengte å vite det, og han sa alltid at om du absolutt må, så gi de uskadelige smulene først noen kvelder. Vane er verdens sterkeste kraft. Da skjønner ikke munnen faren når den kommer.

Noen ganger løftet folk også gamle lik opp av avløpet, strødde litt hvitt støv på snuten på dem og skjøv dem tilbake i hullene der nye rotter kom opp.

Nesten alle skygger snudde da. Uten støvet ville rotter ha spist rottene. Med støvet var det som å legge et tegn i døra som sa «hold deg unna». Rottefangeren har sett en stor rotte drepe en mindre i buret og spise den. Han var ikke sentimental om det, bare kjente det som en sannhet i dyverden: noen slekter spiser sine egne når alt går tomt.

De sorte husrottene, de som en gang var alene i loft og bjelker, har blitt presset ut av de større fra grøftene. Der det bodde begge, så rottefangeren at den brune alltid tok livet av den sorte til slutt. De svarte er sky, tørrere i bevegelsen, og de henger i høyere rom, langs sideplanker i taket. Alt der blir fett-svart der de løper. Skulle du få besøk av dem, er det langs bjelker oppunder tak du må lete – ikke på gulv. Han brukte like enkle knep her, men valgte alltid mer brød i lokket til disse, og løftet alltid alt i mørket, for de tok aldri nattmat i dagslys.

Vannrottene bor alltid ved vannet. De spiser blader, grønne stilker, og har en søtere snute og rundere hode. De gjør skade ved å grave tunneler inn i skråninger og under gjerder. Der han så tunnelene, gjorde han som ved kaniner: la små, enkle ledere som pekte inn mot stedet han ønsket – og ga dem kålstumper og stilker, låst fast så han skjønte hvor mange som egentlig spiste der. Ellers kunne én drasse med seg hele middagen og lure ham til å tro at ti små sultne mager hadde vært der.

Han snakker halvt smilende om ekorn. De er vakre i hoppene, med en hale stor som kroppen og hvite mager. Men på murkrone i frukthager blir de små fruktmestere: de plukker de aller første, de du har ventet på hele sommeren. Han har sett dem ta egg fra fuglereder også. Noen ganger la han noe skrøpelig under litt mose på en mur der ekorn løp, og så dem gå på det. Andre ganger lot han dem være. De fleste hadde for mange fine øyeblikk i seg til at han orket å være sint lenge.

Muldvarpen lever i mørket, svart glinsende. Noen sier den er blind, men det stemmer ikke. Den har små punkter som ser alt den trenger. Rottefangeren lærte å finne hovedgatene deres, de som løper på skrå gjennom en sti eller under en port – to tommer under jordskorpen, strake og brukte flere ganger om dagen. Han stampet bakken jevn og sjekket senere om molden var løftet igjen.

Var den det, visste han at han hadde funnet en motorvei.

Resten av ettermiddagen var enkel. Om våren, når parfymen av larver og meitemark driver rett under torva, spretter de i mange nye retninger – da er det vanskeligere. Han har også brukt mer finurlige klemmer for de sky, men han unner deg heller gleden av å se det fine i et lite jordberg når du vet at kroppen som laget det, egentlig kan svømme i jord.

Husmus kjenner alle lukten av. De er små, men når de først er i spiskammeret, sitter stanken som lim. Rottefangeren var streng og nøyaktig her: legg aldri noe farlig på steder der barn eller dyr kan få det i seg, og ta alltid opp det som blir igjen om morgenen. Han la litt på papir, som kunne løftes hel, og trakk ting unna dem.

Han har løftet papir med flere døde små kropper en eneste morgen. Han har også sett fjellmarkmus – større, rød på ryggen – gjøre ting som fikk ham til å sperre opp øynene: fem–seks mus som gikk løs på en paddes rygg i måneskinn, og drepte den.

Om vinteren kommer de inn i hus via vaskesluk og lager trøbbel i melkebu og spiskammer.

Om våren går de på hele rader av erter i hagen så bøndenes hender banes. Hans råd var det samme, igjen og igjen: Finn hvor de faktisk går. Gi dem det de allerede spiser der. Lær stien. Og gjør det i skumringen, for skygger lærer best i halvmørke.

Det finnes en rød spissmus også, med nese som en liten muldvarp. Den gjør nesten ikke skade, sier han, bortsett fra når den følger med kornet hjem og formerer seg under et korntak. Det beste trikset under stakken er ikke en list, men orden: Ikke gjem harver og grinder under rickstanden – da bygger du bare trapper for små mus. Han kjenner bønder som spikret blikk rundt stolpene så ikke en eneste museklo fikk tak. Og han insisterte på at hvis du har anledning, så få kornhaugen inn så raskt du kan. Jo lenger det står, jo flere små tunger fukter stråender under nattefrost.

Når han til slutt løfter blikket, snakker han om alt som flyr og gjør skade med vingene. Han begynner med den svarte ørne-buzzarden, stor og hissig, som stryker over parker og warrener i den aller første morgengry. De går etter alt som rører seg: harekyllinger, unge kaniner, fasaner. I kaldtiden er de enklere å lese, flyr samme runden i mange dager når maten er knapp.

Rottefangeren lærte at noen fugler trenger at noe beveger seg for at de skal slå etter det.

Når vårungene blir flinke til å løpe, blir de ofte mer skeptiske til ting som ikke rører på seg. Derfor brukte han noen ganger noe som så ut som en ung kanin for å trigge instinktet – noe som viste akkurat nok til at en fugl måtte skritte nærmere. Men han var bedre med øynene enn med agn. Han likte å se en fluktlinje ved daggry, og vite at samme strek ville tegnes tilbake over himmelen ved skymring.

Det fantes mindre og slankere jegere – ringhaukene med hvite tupper i halen, for eksempel. De er pravde i gårdstun: tar unghøner og andunger i et sveip, eller småfugl når jordfrosset ligger. Rottefangeren gjorde en ting han ikke likte å snakke høyt om: Hadde han dyret i blikket sitt, og det var allerede i ferd med å stjele, lot han ofte det det nettopp hadde tatt, bli liggende der i kanten, for å lære om det kom tilbake. Noen ganger gjorde det det, og da var alt som trengtes, å være så stille som jord og løfte bøssa først når vingene folded seg.

Og så kom uglene. «Få tenker at uglene gjør mest skade,» sier han. «Men brunnatta, skogugla, er kanskje det verste bevingede skadedyret.» Han sier det uten glede. Han har sett en slik nattskikkelse etterlate bakparter av hareunger og kaninunger i reiret til små unger, mens de fineste forpartene ble spist med kattens presisjon.

Han fant en gang reiret til en brun ugle, skjøt hunnen da hun suste ut av et hulrom i en eik, og fant to unger i reiret – og biter av unger. Hannen fant han først neste morgen da han hadde latt én unge være igjen for å lokke ham hjem. Det var ikke det som gjorde mest inntrykk.

Det var at til den ene ungen – bare én – hadde faren båret tre kaninunger i løpet av én natt.

Den natten forsto han hvordan en skog til slutt kan virke tom i mai hvis to–tre slike mager jobber i det skjulte. Men selv uglene er ikke like. Låveugla, lys og mild, er gårdens venn og lever mest på mus. På vindstille kvelder kan du lokke den med musesmil, og den glir lydløst mot deg som om den var en tanke du holdt på. Hornugla, liten i vår skog, har fjær som små horn og sjelden gjør den skade.

Han nevner kråkenes slekt også, de som lever av lik og av alt menneskelig skyller ut. Ravnen er størst og blankest i fjellet, men rundt storbyen blir vingene skjitne og brune i tuppene av søle og skitt de graver i. Han så dem sitte på lam som nettopp hadde falt ned på knærne og nappe ut øynene mens kroppen levde.

Han lærte forskjellen mellom hvordan rovfugl bærer byttet og hvordan kråkefugl gjør det: De første griper med klør, alltid. De siste tar i nebbet og flyr med det foran seg, svart mot lys. Han lærte også at en kråke som ble fanget, skrek slik at hele slekta, fra fjern og nær, kom for å se.

Da var det ikke et skjulested for en mann; da var det en leksjon om hvor mye lyd kan gjøre en liten plan umulig.

I slike stunder gjorde rottefangeren noe uventet: Han bandt en katt eller en ilder til en stolpe langt ut på jordet. Ikke for å skade dem, men for å gi lyd og fart. De første kråkene kom dit i vantro, skrek, ropte, og flere kom. Noen ganger ble de overmodige. I noen åndedrag var nattevakten hans over.

Skjæra, sier han, er som en liten kråke som har lært seg å elske alt som glinser. De er grusomme i kyllinghaven, og de søker gårsdyras egg der de ikke er båret inn. Han anbefalte alltid rask opprydding – og hvis man måtte, å reagere på første skrik. Fikk en skjære foten sin i noe og satte i et høylytt alarmpip, var det lurt å nærme seg med det samme. Ikke fordi du fikk tak i den ene. Fordi du fikk øye på de andre.

Inn i alt dette vever rottefangeren små, brokete historier, som at det fins en liten falk som står stille i lufta, med hodet nede, og hopper som en pil om den ser en mus. Han sier at selv den bitte lille også tar en muldvarp av og til. Og at mennesker tror de store, dramatiske skyggene er verst, mens skaden ofte blir gjort av sveip som aldri lager lyd. «Det du aldri ser, er det som må leses i jord,» sier han igjen og igjen.

Midt i alle rådene snubler vi stadig over små stykker undring. En rev som graver etter honning som en bjørn under jorda. En røyskatt som henger på ryggen til en hare og reiser bakhår av skrekk på nakken din på avstand. En ilder som blir rolig av noe så enkelt som en rød tøyfille. En katte-ånd som ruller rundt i valeriarot som om verden var en stor sofapute. Uglunger med hvit dun i en hul trestamme, som piper som en baby og får en mann som har tatt liv hele natten, til å stå helt stille og se på hender sine før han gjør noe mer.

Han er en gammel mann nå, i boka. Han snakker litt strengere til slutt om ansvar. Når noe går på to bein og blir skremt av en lukt i kjelleren, må vi gjøre noe. Men vi kan lære av hvordan de gamle med jord under neglene gjorde det: De så mer enn de slo. De lærte veier, de lærte vaner, de lærte lyder i jord og vann.

De skjønte at noen tider av året må man la sporene være i fred – som når reven lever på hareunger og ikke følger spor vi legger – og at det finnes gode hjelpere blant rovfuglene, som låveugla med musehjerter i nebbet. Og de lot noen ganger kaniner sprette forbi når nettet løftet seg, fordi også middag skal være et valg.

Når du legger boka fra deg, legger du kanskje også merke til bakenden av en fisk ved dammen, og skjønner at noen har spist fra feilsiden. Eller du ser en svart stripe på en bjelke og vet at noe lett og listig har løpt der mange netter. Kanskje du ser en liten prikk i jord og kan si: «Hunnrev, ikke hann. Liten fot, nesten ingen hælball.» Slik kunnskap føles litt som magi. Men for rottefangeren var det bare det daglige håndverket til en som gikk ut i mørket for å passe på huset til andre.

Dette er ikke en ferdig polert fortelling. Det er arbeidsnotatene til en som lukter på vinden før han går gjennom ei grind, og som kan hviske til en hund og få svar. Av og til smiler han, som når han forteller om ekornsteik noen mener smaker bedre enn hjort. Ofte blir han alvorlig, som når han står med en rev på tre bein og vet at det aldri er så enkelt som «god» og «ond».

Han lærer vekk knep, men enda mer lærer han å se. For å være trygg og klok, må man kunne begge deler. Slik holder du lammet i live, høna i gården, haren i lyngen, og kanskje, hvis du er heldig, lar en liten ugle fløy over låvetaket med en mus i nebbet uten å måtte skytes ned.

Noen kvelder lar han hånden gli over granplanken i et gammelt fangsthus og sier at en god boks føles tryggere for alle. Ikke for å fengsle verken deg eller dyret, men for å styre natten dit den gjør minst skade. Han minner om at barn og hunder og nysgjerrige naboer alltid har vært verdens største utfordring når verktøy står ute.

Derfor låses boksen alltid når han går.

Av og til lukker han øynene og ser for seg en gammel historie: den apokryfe Daniel som strødde aske og så morgenen fortelle sannheten. Han gjorde det samme med sand, og han lover at hvis du tør være stille og vente, kan også du lese hvem som kom om natten. Ikke for å skade, men for å vite mer neste dag.

Han avslutter, slik han alltid gjør, med en liten påminnelse om årstider. Det finnes stunder når slep ikke virker, lukter ikke frister, og alt vil føles som bortkastet arbeid. Da er det som regel våren som snakker – alle unger ute, alt ferskt i munn og klør. Da legger du bort slepet med sauevom og blåser ikke i gamle krukker med rare lukter.

Du ser heller hvor han egentlig går når han ikke følger deg. Du sifter litt jord i en smal sti. Når du finner stien, gjør du det enkelt: to sjanser, litt fra hverandre – ikke for at alt skal skje, men for at bare noe kan skje hvis det først skjer i natt.

Også minner han om en siste forskjell i fugleverdenen som er lett å glemme. Rovnokler med knekte nebb stjeler fra de raske jegerne. Avfallseterne bærer i nebbet, de andre i klør. Det er små ting, sier han, som gjør at du en dag kan stå under en stor himmel og vite hvem som nettopp fløy over deg selv om du ikke så vingen. Små ting blir til trygghet. Små ting blir til undring. Og undringen, den vil han aldri at du skal miste, selv om du går rundt og «tar skadedyr». For under alt dette handler historien hans om å se riktig på en verden som alltid er mer levende enn vi tror.