Små kvinner

Det var julaften, og snøen la seg stille på takene i Concord. Inne i et lite, slitt hus satt fire søstre tettere sammen enn vanlig. De hadde teppet over knærne og kalde tær i tøfler som var altfor tynne. Meg, den eldste, sukket fordi hun savnet en pen kjole og varme hansker. Jo, med kortklipt hår og raske bevegelser, ville helst vært gutt og ridd av gårde til krigen. Beth, myk og stille, holdt hendene om en sliten dokke og drømte om musikk. Amy, den yngste, glatt i stemmen og med store, klare øyne, sa hun ikke kunne like jul uten gaver. Ingen av dem snakket høyt om sulten som stakk litt i magen.

Døren gikk opp, og moren deres kom inn, fuktig av snø. Hun bar et brev fra far, som var feltprest ved fronten. De flokket seg rundt henne mens hun leste. I brevet ba far dem om å være tapre, gjøre godt og bære sine små byrder med munterhet. «La oss være pilegrimer i år,» sa mor. «Vi skal prøve å gå oppover, hver på vår måte.»

De bestemte seg for å gi opp sine små julegaver, og prøvde å kjenne det rette i det. Om morgenen fikk hver av dem en enkel, innbundet bok av mor. «En reisefører for pilegrimer,» lo Jo, men hjertet ble varmt. Så pakket de kurver med brød, ved og te, og bar bort sin egen frokost til familien Hummel i et skur ned i veien. Det luktet kald røyk og fattigdom der inne. De kom hjem kalde, men merkelig lette.

Da de kom tilbake fra Hummels, ventet en overraskelse. En stor kurv med en diger kake, kjøtt, frukt og varme retter ble båret inn. «Fra Mr. Laurence,» sa Hannah, hushjelpen, og smilet var nesten like stort som serveringsfatet. Julaften ble plutselig lysere. De dekket bordet, lo høyt, og syntes det var nesten som i gamle dager, før far dro og pengene tok slutt.

Snart spredte det seg rykter om at den gamle herren i nabohuset hadde et barnebarn, en gutt som aldri var ute. Jo presset nesen mot vinduet når hun gikk forbi. Hun så bare skygger og et ansikt i et høyt vindu. Nyttårsaften inviterte en venninne Meg og Jo på ball. Meg lånte en kjole. Jo strammet livet så hun kunne danse, men sverget lavt til seg selv at hun aldri skulle være mer damete enn hun måtte.

I et hjørne av ballsalen fant hun gutten fra vinduet. Han het Laurie. Han var sjenert, med mørke øyne som lynte når han lo. De snakket som gamle venner. Hun tråkket på kjolen, og han tråkket på henne, og snart låste de seg inne i en liten vinterhage og lo som to rømte katter. Ute i salen ble musikken høyere. Meg vred seg i skoene sine, som ble for trange, og skadet ankelen. Laurie tilbød vogn hjem, og plutselig var han ikke bare en fremmed i vinduet, men en som visste veien i mørket.

Hverdagen etter festen var som alltid. Meg gikk til huset der hun var guvernante for bråkete barn. Jo dro til tante March, som var rik, skarp i stemmen og likte orden. Beth passet hjemmet sammen med Hannah, og øvde på et utgått, stumt instrument så godt hun kunne. Amy gikk på skole med en liten, pyntelig pult og en lærer som så alt.

Om kvelden fortalte de hverandre alt de hadde sett. Meg forbedret folks manérer i sine historier, Jo drev med fakter og gjorde skikkelser levende, Beth lot hendene gå stille og strøk over en duk hun hadde sydd. Amy la et nytt ord i munnen og bestemte seg for å uttale det perfekt.

Moren deres lyttet og smilte. Hun hadde alltid tid til et ekstra blikk, en rolig hånd på skulderen. «Vi har mindre enn før,» sa hun, «men vi har hverandre, arbeid å gjøre og et mål å gå mot. Takknemlighet er et godt lys å gå i.» Når en av dem klaget, hjalp hun dem å se hva som fortsatt var deres: vennskap, hel og lun humor, et åpent bord for dem som trengte det mer.

Utenfor huset, i det store, mørke nabohuset, var det oftere lys i vinduene nå. Jo ble stående på trappen en dag, og bestemte seg for at noen måtte si hei. Da hun senere så Laurie sitte alene, tok hun en neve snø og kastet mot vinduet. Ikke hardt, bare nok til å lage et vennlig dunk.

Vinduet spratt opp, og Laurie lente seg ut som om han hadde ventet på det. «Kom inn,» sa han. «Bestefar er ute.» Jo nølte ikke. Hun gikk tvers over gårdsplassen, inn i huset som luktet polert tre og gamle bøker. Rommet Laurie hadde vært i, var rotete på en trøstende måte. Jo løftet på en stol, flyttet et bord, slo ut putene, fikk peisen til å brenne. Hun snakket hele tiden om alt mulig, mens Laurie lo mykere for hvert minutt.

«Du er ikke som andre piker,» sa han, og det var ment som ros. «Heldigvis,» svarte Jo. Hun fikk vite at foreldrene hans var døde, at han bodde hos bestefar, og at bestefar strengt sparte på både smil og frihet. Men bestefar elsket gutten. Det så man i de små sporene av omsorg som lå rundt ham.

Mr. Laurence, en høy, stiv mann med runde briller og en mørk stemme, kom inn akkurat idet Jo trakk putene rett. Han hevet øyenbrynene. «Hvem er dette?» spurte han. Jo bukket dypt og skråt, så båndene på kjolen danset. «Josephine March, sir. Naboen. Venn, håper jeg.» Han holdt ansiktet alvorlig et helt sekund for lenge, så smøg et smil i øyekroken. «Vel møtt.»

Senere hjemme fortalte Jo at Beth i hemmelighet elsket piano. «Hun tør bare ikke gå hit,» sa Jo. «Hun lar fingrene løpe i luften og later som.» Mr. Laurence hørte det midt i et annet rom og sa ikke noe. Men dagen etter sto døren til musikksalen på gløtt.

Beth gikk forsiktig som om hun var redd for å skremme lyden vekk. Fingrene hennes var myke og forsiktige i begynnelsen, så tryggere, dypere. Tonene fylte huset. Bak i rommet sto den gamle mannen og så uten å snakke, som om han lyttet til et gammelt minne. Han nikket bare litt da hun snudde seg og så ham. «Spill mer, lille frøken,» sa han, og hun gjorde det, fordi musikk betydde mer enn blyghet.

Beth sydde tøfler i hemmelighet og la dem på døren hans. Han tok dem imot uten takk i ord, men med en liten bøy som sa mer. Noen dager etter kom det et lite, vakkert piano til March-huset. «Til Beth, fra en gammel mann som likte å høre på.» Beth la pannen på tangentene og gråt stille av lykke. Etter det var hun mindre redd for folk. Hun var fortsatt Beth, men ikke bare sjenertheten.

Amy hadde andre kamper. Hun elsket små ting som luktet godt, som lime. Læreren hadde forbudt det, men hun ville ha med en tutt i pulten likevel. Han fant den, slo den flate hånden hennes med en stokk, og alle så på. Amy ville ikke gråte, men øynene brant. Mor ble sint da hun hørte. «Ingen slår min datter,» sa hun, og tok Amy ut av skolen samme dag.

Jo hadde sin egen urettferdighet å svelge. Hun skulle i teater med Laurie og tok ikke Amy med. Amy ble sint og brente Jos manuskript. Alle de timene, alle de ordene, alt. Papirene ble aske i peisen. Jo ble så rasende at hun ikke klarte å være i samme rom. Hun sa ingenting som kunne reparere noe. Hatet stivnet i henne som is.

Noen dager etter gikk Jo og Laurie på skøyter ved elva. Amy fulgte etter, selv om Jo hadde sagt nei. Hun gikk utpå uten å spørre, og isen var tynnere der. Det hørtes et knekk og et rop. Amy forsvant. Laurie kastet seg fram med en grein, Jo krøp på magen og strakte seg, og sammen dro de Amy opp – kald, våt, nesten livløs. De fikk henne hjem og i varme tepper. Hun begynte å skjelve, så puste, så gråte lydløst.

Jo satt stille ved sengen hennes og kjente sinnet smelte. «Jeg kunne ha mistet henne,» tenkte hun og skalv mer enn Amy. Senere den kvelden gikk hun til mor. «Jeg er så sint, så fort og så ofte,» sa Jo. «Som en tordenbyge.» Mor nikket. «Det er min kamp også,» sa hun rolig. «Jeg har lært å holde lynet i lommen, men det er der. Du må øve, Jo. Ikke skjule det, men temme det.»

Neste dag gikk Jo inn til Amy og ba om tilgivelse. Amy ba om tilgivelse tilbake. De holdt i hverandre, som to som har sett kanten og skrittet vekk fra den.

Våren kom med nye invitasjoner. Meg dro til Annie Moffat for to uker med selskap, te og latter. Der kledde de henne i lånte kjoler, puffet og knipset og staset. Meg så i speilet og kjente seg annerledes. En kveld hørte hun hvisking: «De sier Mor March vil ha henne til å gifte seg rikt, kanskje med den rike naboen, den unge Laurence.» Meg kjente ansiktet bli varmt av skam og sinne. Hun var ingen pakke som skulle byttes.

På en stor fest, med lysekroner som dryppet lys, kom Laurie plutselig inn. Han så på Meg i fremmed drakt og trakk på munnen. «Du ser nesten ikke ut som deg selv,» sa han, litt for skarpt. «Du får meg til å skamme meg over hvor mye jeg likte det,» svarte Meg, og det sved. Senere ba de begge om unnskyldning. Meg bestemte seg: hun ville være pen på sin egen måte, ikke som et utstillingsvindu.

Hjemme fortalte hun alt for mor. «Penger er ikke målestokken for lykke,» sa mor. «Kjærlighet er. Og arbeid. Og et godt hjerte.» Meg la ordene på plass inne i seg. De skulle få ligge der og vokse.

Søstrene startet en hemmelig klubb: Pickwick-klubben. De skrev aviser, spilte roller, leste høyt med tykk røst, og lo så teppet krøllet seg. Laurie smuglet inn sin egen avis og ville bli medlem. Han stilte i bisarr hatt og dramatiske replikker og ble tatt opp under høytidelighet og kiling.

For moro skyld bestemte jentene seg en uke for ikke å gjøre noenting. Ikke feie, ikke lage mat, ikke si fra, bare hvile. Først var det deilig. Så ble alt støvete og svidd. Beth glemte å mate den gule kanarifuglen. Da hun husket det, var det for sent. Meg og Jo ville prøve en flott middag, men endte med kull i ovnen og grøt på teppet. Mor kom hjem til et hus som hadde gitt opp. «Arbeid er ikke en straff,» sa hun mildt. «Det er det som holder et hjem i live.» De lo og sukket i kor og fant fram kostene.

Sommeren gjorde hagen grønn. Laurie inviterte til Camp Laurence, piknik under store trær ved et vann. De spilte krokket, lot køller og baller suse og krangle, og la seg i gresset mens skyene drev. De lekte en historielek der man skulle gjette hvem man var. Beth fant mot til å snakke med Frank Vaughn, en liten gutt i rullestol. Hun slappet av fordi han var den som trengte trygghet mest.

Meg og John Brooke, Lauries lærer, snakket mer. Han var rolig, nesten sjenert, men med øyne som så deg rett og vennlig. Han bar ting uten å bli bedt. Da de gikk opp på den lille høyden med det underlige navnet Delectable Mountain, delte de drømmer. «Jeg vil ha et vakkert, enkelt hjem,» sa Meg. «Jeg vil skrive bøker og være fri,» sa Jo. «Jeg vil være hjemme og passe på alt, og spille når jeg kan,» hvisket Beth. «Jeg vil bli kunstner og dra til Roma,» sa Amy, og gjorde et lite kast med håret. Laurie sa han ville bli musiker, men bestefar så alltid over skulderen hans.

Et hemmelig smil hang i Jos ansikt. Hun hadde sendt fortellinger til en avis uten å si det til noen. Laurie oppdaget det ved å kjenne igjen en heltemodig heltinne med vanskelige ben. Han løp bort og viftet med avisen. «Du gjorde det!» Jo lot som hun ikke brydde seg, men da hun var alene, danset hun rundt i rommet.