BartlebyAlderstilpasset version

Jeg er en heller eldre mann. Hele mitt voksne liv har jeg holdt meg til det jeg anser som den enkleste måten å leve på: stille, jevnt, uten store bølger. Jeg er jurist av den forsiktige sorten, en som ikke taler til juryer og ikke jager etter applaus. Mitt arbeid er trygt og tørt: pantebrev, skjøter, testamenter, forsiktige avtaler for rike menn. Alle som kjenner meg, mener jeg er særlig pålitelig. Jeg vil ikke motsi dem.

Kontoret mitt lå opp en trapp i Wall Street. Ved den ene enden av rommet så jeg inn i et sjakt med glasstak, hvitt av lys som aldri var sol. Ved den andre enden sto en høy, mørk murvegg, presset så tett innpå vinduene at mellomrommet minnet om et stort, kvadratisk kar. Den veggen var alltid der. Den var min utsikt.

Før alt begynte med Bartleby, hadde jeg tre i staben: Turkey, Nippers og Ginger Nut. Slik kalte de hverandre. Turkey var en liten, rund engelsk mann omtrent på min alder. Om morgenen var han vennlig, høflig og arbeidssom. Etter klokken tolv lyste ansiktet hans som en kullild og sinnet fløt over.

Da ble han for energisk, for rask; blekkflekker dalte som svarte snøfnugg over viktige dokumenter. Han dundret med stolen, spredde sand fra sandboksen, knakk alle pennene i irritasjon og slengte dem på gulvet.

Jeg overtalte ham mildt til å ta det rolig om ettermiddagen, men han insisterte på at hans innsats da var uunnværlig. Han sa, underdanig men brennende, at om morgenen ordnet han bare troppene. Etter lunsj ledet han dem i angrep. Så trampet han luften med en linjal som sverd. Å, Turkey. Men alt før klokken tolv var han den raskeste, stødigste skriver jeg kunne ønske meg.

Nippers var den andre. Han var ung, med skjegg og et pirataktig drag, og så alltid litt plaget ut. To onde makter styrte ham, sa jeg for meg selv: ambisjon og fordøyelse. Han var misfornøyd med å bare kopiere. Han prøvde å skrive utkast til viktige dokumenter på egen hånd og fikk besøk av mørke figurer i slitte frakker han kalte klienter.

Jeg tror en av dem egentlig kom for å kreve penger av ham. Dessuten fant han aldri riktig høyde på bordet.

Han la klosser under, pappbiter, brettet trekkpapir, hevet og senket; enten sovnet armene, eller så skrek ryggen. Han flyttet selve bordet over gulvet i små rykk, som om møbelet hadde forbryterske hensikter. Om morgenen var han mest urolig; utover dagen ble han mildere. Det passet egentlig godt, for Turkey var mest urolig etter lunsj. Deres uvaner våknet til live og sovnet, som vakter som avløser hverandre. Slik ble dagen levelig.

Den tredje var Ginger Nut, en gutt på tolv år, sønn av en kjørekar som ønsket noe finere for gutten enn en vogn. Han løp ærend, feide gulv, leste nesten ikke ved pulten sin, men samlet nøtteskall i skuffen. Han kjøpte epler og småkaker for de to andre. Mest av alt kjøpte han de runde, krydrede kakene som hadde gitt ham kallenavnet.

En kald formiddag kunne Turkey spise dusinvis, mens pennen hans skrapte i takt med kakene som knaste mellom tennene.

En gang fuktet han en slik kake i munnen og trykket den på et pantedokument der det skulle være segl. Da var han nær å miste jobben. Han reddet seg med en dyp bukk og sa at det var generøst av ham å bidra med kontorrekvisita av egen lomme.

Det var i denne hverdagen Bartleby trådte inn. Jeg trengte flere skrivere. Jeg satte inn en annonse. En sommermorgen sto en stille, tynn, ordentlig ung mann i døråpningen. Ansiktet var blekt, nesten høytidelig, og noe ved hele ham var så ensomt at det gjorde meg forsiktig. Det var Bartleby. Etter noen få ord om hans dyktighet ansatte jeg ham. Jeg tenkte at hans rolige vesen ville virke godt inn på Turkeys larm og Nippers' rastløshet.

Jeg hadde delt kontoret mitt i to med grønne foldedører av frostet glass. På den ene siden satt skriverne. På den andre hadde jeg skrivebordet mitt. Jeg ga Bartleby en plass like ved disse dørene, men på min side, så jeg kunne rope på ham når jeg trengte noe lite gjort. Skrivepulten hans sto ved et sidelysvindu.

Det vinduet hadde en gang gitt et skjevt blikk inn over skitne bakgårder. Nå var en mur så tett på at man kunne tro man så opp gjennom en liten åpning i en kuppel, med lyset høyt der oppe.

For at vi skulle ha både nærhet og hver vår ro, kjøpte jeg en høy, grønn skjerm til å plassere rundt Bartleby. Bak den kunne han arbeide usett, men jeg kunne nå ham med stemmen. Jeg husker at jeg tenkte: Der kan han være i fred.

I begynnelsen skrev Bartleby som om han hadde sultet etter arbeid. Han kopierte dag og natt, i sollys og i stearinlys. Pennen løp jevnt. Arbeidet var ulastelig. Jeg skulle vært jublende fornøyd, hadde det ikke vært for at alt skjedde uten smil, uten ord, nesten som om han var et godt justert urverk som ikke kjente glede eller trøtthet. Jeg så på ham noen ganger, bak skjermen, og syntes han lignet en skygge som hadde lært å holde en penn.

I et slikt kontor er det avgjørende at kopier kontrolleres. Vanen er at to skrivere sammen leser gjennom: en holder originalen, den andre følger kopien. Det var tredjedagen etter at Bartleby begynte. Jeg var i hast med et lite dokument. Jeg ropte på ham, mens jeg strakte hånden bakover med kopien, klar for at han skulle komme ut fra sin lille hule og gripe den. Jeg forklarte kort at vi skulle lese over sammen. Jeg ventet det vanlige svaret: Ja, med det samme. I stedet hørte jeg en mild, fast stemme bak skjermen si: Jeg foretrekker å ikke.

Jeg satt stille og stirret tomt et øyeblikk, som om noen hadde slått meg lett i hodet med en pute. Jeg må ha hørt feil, tenkte jeg. Jeg gjentok ønsket så klart jeg kunne. Svaret kom like klart: Jeg foretrekker å ikke.

Jeg reiste meg og gikk bort til skjermen. Hva mener du, Bartleby? sa jeg. Kom og hjelp meg å sammenligne disse arkene. Ta dette. Jeg strakte ut hånden med papiret. Han sa, like rolig: Jeg foretrekker å ikke.

Han så ikke sint ut. Ikke fornærmet. Ansiktet var rolig, øynene grå og matte. Ingen uro i pannen. Hadde det vært et vanlig menneskelig glimt av irritasjon eller hån, hadde jeg kanskje kastet ham ut. Men han var som en byste av gips: blek, stille, urørlig. Jeg endte med å sette meg igjen og kalle på Nippers i stedet. Men ordet ble sittende i meg: foretrekker å ikke. Som en liten splint.

Noen dager senere var vi fire som skulle lese gjennom fire lange dokumenter. Jeg ropte på Bartleby for at han skulle ta den fjerde kopien og bli med. En langsom skraping fra gulvet fortalte at han reiste seg. Han sto i åpningen av hulen sin. Hva ønskes? spurte han mildt. Vi skal lese over, sa jeg, og rakte ham dokumentet. Jeg foretrekker å ikke, sa han og gled stille tilbake.

Jeg ble stående som en saltstøtte foran rekken av ansatte. Turkey og Nippers så opp og ventet. Til slutt klarte vi arbeidet uten Bartleby, men hver gang vi kom til en ny side, sukket det rundt bordet. Dette var ikke som vanlige kontorer, sa Turkey. Dette var å gå utenfor skikken. Nippers lot tennene bite sammen og hveste over hans uvilje. For hans del var dette første og siste gang han gjorde en annens arbeid gratis. Jeg så på dem, og så på skjermen, og kjente at noe var i ferd med å skje som jeg ikke hadde ord for.

Fra da av la jeg merke til mer. Bartleby gikk aldri til lunsj. Han gikk ikke noe sted. Han var alltid i hjørnet bak skjermen. Rundt elleve snek Ginger Nut seg dit med noen mynter i hånden, løp ned til bodene og kom tilbake med en neve småkaker. To beholdt han selv som betaling. Resten ga han inn til den stille mannen i hulen. Så han lever på ingefærkaker, tenkte jeg. Ikke middag. Ikke en gang grønnsaker. Bare kaker. Jeg undret om ingefær gjorde noe med en slik sjel. Ingefær er varmt og sterkt. Men det var ikke han.

Ingenting plager en som strever, så mye som en som nekter uten å kjempe. Bartlebys motstand var stille. Den skadet ingen. Den skrek ikke. Den sto bare der.

Når et slikt nei møter et menneske som vil være rimelig, begynner man å lete etter vennlige forklaringer. Kanskje var dette noe han ikke rår over? Tenkte jeg mildt, setter jeg ham på gaten, møter han sikkert en sjef som er hard, og da går det ham verre. Om jeg bærer litt med ham, koster det meg lite, og jeg kan være meg selv tilfreds.

Jeg ville være god. Men dette gode humøret var ikke fast hos meg. Noen ganger ble den rolige motstanden som en liten torn under huden. Jeg fikk lyst til å vekke ham til et glimt av sinne, bare for å føle at han var av kjøtt og blod. Men det var som å slå en knyttneve mot en såpeklump. Ingenting gnistret.

En ettermiddag vant det dårlige i meg. Jeg sa: Bartleby, når du er ferdig med disse, skal jeg sammenligne dem med deg. Han svarte: Jeg foretrekker å ikke. Ikke denne merkelige innskytelsen igjen, sa jeg stramt. Han svarte ikke.

Jeg kastet opp dørene og ropte til de andre, opphisset: Han sier for andre gang at han ikke vil lese over papirene sine. Hva mener dere? Det var ettermiddag. Turkey sto rød og mett, som en oppblåst kjele.

Jeg går bak skjermen og gir ham blåveis, brølte han.

Han stilte seg i kampstilling. Jeg ba ham sette seg. Nippers sa at atferden var urimelig, men kanskje bare en forbipasserende nykke. Gutten griste: Jeg tror han er litt sprø. Jeg vendte meg igjen mot skjermen: Kom og gjør din plikt, ellers må jeg si deg opp. Fra stillheten kom det vanlige: Jeg foretrekker å ikke.

Jeg prøvde noe annet. Bartleby, gå en tur til postkontoret. Det er tre minutters vei. Se om det er noe til meg. Jeg foretrekker å ikke. Min stemme ble mer myndig. Du vil ikke? Jeg foretrekker å ikke. Jeg kjente at jeg tapte denne runden. Det led mot middagstid, og jeg gikk hjem i stor uro. Den kvelden sov jeg dårlig. Jeg våknet og tenkte på den bleke mannen som sto stille bak skjermen mens byen utenfor bråket.

Etter hvert ble det et kjent faktum at denne bleke skriveren arbeidet med å kopiere, men aldri leste over med oss. Det overtok Turkey og Nippers. Og han ble aldri sendt i ærend. Selv om man ba pent, var det som å be vinden snu. Svaret var alltid: Jeg foretrekker å ikke.

Merkelig nok ble jeg vant til ham. Han var jevn. Han drakk ikke. Når han skrev, skrev han stille og uten feil.

Og, viktigst av alt: Han var alltid der.

Først om morgenen, sist om kvelden. Jeg følte meg merkelig trygg på ham: Papirene mine var trygge i hans hender. Men alt dette hadde en pris. Noen ganger, i iveren etter å få noe unna, ropte jeg uforvarende på ham om en fillebagg. Da kom det fra hulen: Jeg foretrekker å ikke. Og man må være laget av stein for å ikke sukke.

Så, en søndag. Jeg gikk til Trinity Church, kom for tidlig og tenkte at jeg kunne svinge innom kontoret. Jeg låste opp. Låsen strittet imot. Noen dreide om en nøkkel innenfra.

Døren sto litt på gløtt. Bartleby så på meg, i skjorteermene, nesten loslitt. Han sa rolig at han var opptatt og foretrakk å ikke slippe meg inn ennå. Kanskje jeg skulle gå et par runder rundt kvartalet. Hele synet var så underlig at jeg, eieren, lydig trakk meg tilbake og gikk.

Jeg husker at jeg gikk langs gaten og så på de stengte butikkene, de tomme fortauene, og tenkte: Hva er det jeg gjør?

Da jeg kom tilbake, var han borte. Jeg så meg rundt. I sofaen lå et svakt avtrykk etter en mager kropp. Under bordet en sammenrullet teppefilt.

Ved grua en blankeboks og børste. På en stol et fat i blikk, litt såpe, et fillete håndkle. I en avis noen smuler og en ostebit. Jeg forsto. Bartleby bodde her.

Han sov, vasket seg, spiste her. Alene. Hele Wall Street er tom som en ørken på søndager. Bygget som summet av arbeid på hverdager, sang nå bare av tomhet. Og her, midt i dette, var den eneste beboeren en stille skriver bak en grønn skjerm.

En tung sorg stakk i meg, som jeg aldri før hadde kjent. Jeg tenkte på de glitrende silkene og de blå ansiktene som gled nedover Broadway den dagen, og jeg holdt dem opp mot den bleke skikkelsen jeg nå hadde sett. Lykken søker lyset, tenkte jeg, så vi tror at verden er glad. Ulykken gjemmer seg, så vi tror at den ikke finnes.

Jeg åpnet forsiktig skrivebordet hans. Alt lå ryddig. Innerst fant jeg en gammel bandana, hard og tung av mynter. Sparer han? Tenkte jeg.

Han sier ikke noe. Leser ingenting, ikke avis en gang. Stirrer lenge ut på muren. Går aldri ut. Drikker ikke.

Han har ingen å nevne, ikke foreldre, ikke slekt, ikke venner. Og noe ved ham, en blek og stiv tilbakeholdenhet, har gjort at jeg har bøyd meg for ham. Jeg ble redd. Ikke for ham, men for at her var noe jeg ikke kunne lindre. Jeg kunne gi brød, men han sultet ikke i kroppen. Det var sjelen som led, og den nådde jeg ikke.

Neste morgen prøvde jeg vennlig å få vite noe. Bartleby, sa jeg, vil du si meg hvor du er født? Jeg foretrekker å ikke. Vil du si meg noe som helst om deg? Jeg foretrekker å ikke.

Han så ikke på meg, men litt over hodet mitt, mot bysten av Cicero som sto på hyllen. Etter en pause sa han, nesten uten å bevege munnen: For øyeblikket foretrekker jeg å ikke svare.

Det var svakt av meg, men jeg kjente meg litt såret. Jeg satte meg bak skjermen hans og ba som en venn: Vær så snill, tilpass deg litt etter kontorets skikk. Si at du kan hjelpe oss i morgen med å lese over, eller om et par dager. Si at du vil bli litt rimelig. For øyeblikket foretrekker jeg å ikke bli litt rimelig, kom det fra ham.

Dørene gikk opp. Nippers kom nær, irritert fra en dårlig natt. Han hørte de siste ordene. Foretrekker ikke, knurret han. Jeg skulle gitt ham preferanser om jeg var deg. Jeg sendte ham ut. Turkey skled inn, sydende vennlig. Om han bare foretrakk en god liter ale hver dag, ville det hjelpe, sa han. Ordet foretrekke hadde smittet. Jeg sa litt opprømt: Så du har også fått ordet. Da vi sto litt for tett, sa Bartleby, nesten fornærmet: Jeg foretrekker å være alene her. Og Nippers ropte fra pulten: Vil De foretrekke blått eller hvitt papir? Ordet rullet uvilkårlig ut av alles munn. Jeg skvatt. Denne mannen forandret meg.

Så ble det verre. Bartleby sto ved vinduet og så ut på den døde muren uten å røre pennen. Jeg spurte: Hvorfor skriver du ikke? Han svarte: Jeg har besluttet å ikke skrive mer. Ikke skrive mer? sa jeg. Hvorfor? Ser du ikke selv grunnen? svarte han, likegyldig. Øynene hans var glassaktige.

Jeg trodde kanskje synet var svekket av de dunkle dagene ved det smale lyset. Jeg ba ham gå ut og røre på seg.

Han gjorde det ikke. Etter noen dager sa han at han for godt hadde sluttet å kopiere. Selv om øynene ble bedre enn før? spurte jeg. Jeg har sluttet å kopiere, sa han, og gled unna. Han ble en fast gjenstand i rommet, som en stol. Hva skulle jeg gjøre? Ingenting ville han gjøre. Og likevel ble han der. Han tynget meg som en kvernstein.

Til slutt måtte jeg si det som det var. Jeg ga ham seks dager til å flytte fra kontoret. Jeg skulle hjelpe ham, betale reisen hjem hvis han ville, skrive brev for å støtte ham. Etter fristen sto han fortsatt der, med ryggen til, stille som alltid. Jeg knappet jakken, gikk bort og la hånden på skulderen hans.

Tiden er inne, sa jeg. Du må gå. Her er penger.

Han sa: Jeg foretrekker å ikke. Du må, sa jeg.

Stillhet. Jeg la tretti-to dollar på bordet, hvorav tyve som gave. Når du er ferdig, låser du døren og skyver nøkkelen under matten, sa jeg ved døren. Om jeg senere kan hjelpe deg i ditt nye bosted, så skriv. Farvel, Bartleby. Han svarte ikke. Han sto der som den siste søylen i et tempel i ruiner.

På vei hjem lot jeg meg lure av egen forfengelighet. Jeg syntes jeg hadde løst det mesterlig. Ingen bråk. Ingen roping. Jeg hadde lagt en plan og holdt meg til den. Men om morgenen tvilte jeg. Alt var jo bare min antakelse, ikke hans. Han var ikke en mann av antakelser, men av preferanser. Nede i byen hørte jeg en mengde stemmer rope på et gatehjørne. Jeg trodde et øyeblikk de snakket om ham: Han går ikke! Noen tok imot veddemål. Men det var valgdag, og ropene gjaldt noe helt annet. Jeg ble nesten lettet over å høre den vanlige støyen.

Jeg kom tidlig til døren. Alt var stille. Han må ha gått, tenkte jeg. Låsen var lukket. Jeg lette etter nøkkelen under matten, og kneet mitt dunket borti en panel. En stemme innenfra sa, rolig: Ikke ennå. Jeg er opptatt. Jeg stod som lynslått. Så gikk jeg ned og rundt kvartalet, igjen styrt av det merkelige overtaket denne mannen hadde over meg. Jeg kjente at jeg gikk, men jeg visste ikke hvorfor jeg gikk. Jeg bare gikk.

Da jeg kom tilbake, prøvde jeg på nytt. Bartleby, sa jeg, alvorlig såret. Jeg hadde tenkt bedre om deg. Hvorfor vil du ikke en gang ta imot pengene? Jeg sa: Vil du, eller vil du ikke, forlate meg? Han svarte: Jeg foretrekker å ikke forlate deg. Hvilken rett har du til å bli? Betaler du husleie? Betaler du mine skatter? Han sa ingenting. Er du klar til å skrive? Lese over en linje? Gå til postkontoret? Gjøre noe som helst? Han gled igjen inn bak skjermen.

Jeg kjente vreden reise seg. Vi var alene. Et øyeblikk tenkte jeg på en tragedie jeg hadde lest om, der to menn endte i blod i et tomt kontor. Da kom en annen stemme i meg til orde: Elsk hverandre, sa den. Veldedighet binder hendene som vil slå. Det har aldri vært begått et djevelsk mord for veldedighetens skyld. Jeg bestemte meg for å se hans handlinger i et mildt lys. Stakkars mann, han har hatt det hardt. Han må få nåde. Jeg lot ham stå.

Dager gikk. Jeg leste i bøker om viljen og nødvendigheten, og tenkte at kanskje alt var forutbestemt. Kanskje var det min oppgave å gi denne mannen et rom å stå i. Men så begynte mine kolleger å snakke. Klienter kom inn og fant bare en blek mann som sto i midten og stirret, og gikk forvirret ut igjen.

Under en forretning ba noen ham hente en mappe.

Han sa, rolig: Jeg foretrekker å ikke. De så på meg. Et hvisk gikk gjennom kretsen: Den merkelige skikkelsen han holder på kontoret. Det begynte å plage meg. Jeg så for meg at han kunne bli der etter at jeg døde og hevde retten til rommet gjennom varig okkupasjon. Jeg bestemte meg: Jeg skal flytte. Om han da følger etter, må jeg se ham som inntrenger.

Jeg fortalte ham at vi skulle flytte ut. Han svarte ikke. På den avtalte dagen kom flyttemennene. Alt ble båret ut. Skjermen rundt ham ble foldet og tatt bort til slutt. Han sto igjen som den eneste beboeren i et nakent rom. Noe sved i meg. Jeg gikk tilbake og sa: Farvel, Bartleby. Gud velsigne deg. Ta dette. Jeg la en mynt i hånden hans. Den falt på gulvet. Jeg løp ut.

I de nye lokalene holdt jeg døren låst, skvatt for hvert skritt på gangen. Men Bartleby kom aldri. Jeg trodde alt var over, da en forstyrret mann fra min gamle bygård banket på og spurte om jeg var den som hadde holdt kontor der. Ja, sa jeg. Mannen, en advokat, sa at jeg var ansvarlig for personen jeg hadde etterlatt.

Han nektet å gjøre noe som helst og flytte.

Jeg sa at han ikke var noe for meg lenger. Jeg kjente ham knapt. Men mannen ristet på hodet. Senere kom flere. Huseieren selv, en tykk mann, og flere leietakere sto utenfor min dør. De sa: Du må få ham vekk. Han sitter på gelenderet om dagen og sover i gangen om natten. Klienter forsvinner. Folk frykter bråk. Gjør noe, straks.

Jeg protesterte. Forgjeves. De holdt meg ansvarlig. For å unngå skandale sa jeg at om jeg fikk snakke alene med ham i et rom, skulle jeg gjøre mitt beste. Jeg gikk opp den kjente trappen. Der, på reposet, satt Bartleby på gelenderet. Hva gjør du her? spurte jeg. Sitter på gelenderet, svarte han. Jeg vinket ham inn i rommet til den andre advokaten. Han kom, langsomt, som om han bar på noe tungt.

Hør, sa jeg. Du gjør livet mitt vondt. Én av to ting må skje. Enten må du gjøre noe, eller så må noe gjøres med deg. Hva slags arbeid kunne du tenke deg?

Vil du kopiere igjen? Nei, sa han. Jeg foretrekker å ikke gjøre noen forandring. Vil du ha en plass i en manufakturforretning? For mye innestengt, sa han.

For mye innestengt? Du holder deg jo innestengt hele tiden! Jeg foretrekker å ikke ta en slik plass, sa han. Bar? Baren trenger ikke øynene slik.

Jeg liker det ikke. Men jeg er ikke spesiell. Hva med å reise og samle inn regninger for kjøpmenn? Nei, jeg ville foretrekke å gjøre noe annet. Kunne du tenke deg å følge en ung mann til Europa som selskap?

Ingenting for meg. Det er ikke tydelig nok. Jeg liker å være stasjonær. Men jeg er ikke spesiell. Stasjonær skal du få være, ropte jeg, i en sjelden flamme av sinne.

Hvis du ikke er borte før kvelden, må jeg forlate disse lokalene selv! Det var et tomt trussel. Likevel sa jeg det. Til slutt spurte jeg, mer stille: Vil du bli med meg hjem? Ikke til kontoret, til huset mitt. Du kan være der til vi finner noe som passer. Nå, la oss gå. Han svarte: Nå, for øyeblikket, foretrekker jeg å ikke gjøre noen forandring i det hele tatt.

Jeg sa ingenting. Jeg løp. Jeg gjemte meg i en vogn og lot hjulene rulle så langt fra Wall Street som mulig. Noen dager lot jeg Nippers styre, mens jeg kjørte rundt i forstedene og lot støvet fra veien legge seg over alt dette. Men ingenting varer.

Da jeg kom tilbake, lå en lapp fra huseieren på pulten. Han hadde sendt politiet. Bartleby var tatt med som løsgjenger og satt nå i The Tombs.

Jeg burde komme og forklare. Jeg kjente stridende følelser: vrede over hardheten, lettelse over at noe endelig skjedde.

Senere fikk jeg vite at da de kom for å hente ham, gjorde Bartleby ingen motstand. Han gikk med, omringet av noen medlidende som hadde sluttet seg til toget. Midt på dagen skled de stille gjennom byens larm: en konstabel med Bartleby under armen, og rundt dem nysgjerrige ansikter.

Samme dag gikk jeg til The Tombs. Jeg fant riktig mann i porten og sa at fangen var hederlig, men underlig. Jeg ba om mild behandling og tillatelse til å snakke med ham. De hadde allerede sett at han var harmløs og lot ham gå fritt i en lukket gressgård. Der sto han, vendt mot en høy mur, alene. Fra smale vinduer rundt oss syntes jeg mørke øyne å stirre ut på ham, som om morderen og tyven i sine celler var de som fikk være vitner til denne stillheten.

Bartleby, sa jeg. Han snudde ikke. Jeg kjenner deg, sa han. Og jeg ønsker ingenting å si til deg. Det var ikke jeg som brakte deg hit, sa jeg. Og for deg er ikke dette et skammens sted. Se, her er himmelen, og her er gresset. Jeg vet hvor jeg er, sa han. Mer sa han ikke. Jeg gikk, tung om hjertet.

I gangen stoppet en bred mann med forkle meg. Han pekte med tommelen over skulderen. Er det vennen din? spurte han. Ja, sa jeg.

Vil han sulte? Hvis ikke, kan han få ting som smaker bedre enn fengselskosten, sa mannen. Jeg er matmannen. Slekt og venner betaler meg så jeg ordner måltidene. Jeg stakk noen sølv i hånden på ham og sa: Se til vennen min.

La ham få det beste. Vær høflig. Introduksjon? spurte han. Jeg nikket.

Hva heter han? Bartleby, sa jeg. Dette er herr Cutlets, sa jeg til Bartleby. Han kan være nyttig. Din tjener, sa matmannen med en dyp bukk.

Håper De finner det trivelig her, store utearealer, svale værelser, kanskje De blir hos oss en stund.

Vil fru Cutlets og jeg ha gleden av Deres selskap i vår private spisestue? Bartleby svarte uten å snu hodet: Jeg foretrekker å ikke spise i dag. Jeg er uvant med middager. Han flyttet seg til den andre siden av gården og stilte seg igjen vendt mot muren.

Matmannen ristet litt på hodet. Han er snål, er han ikke? Jeg sa stille at jeg trodde han var litt forrykt. Matmannen sukket og nevnte en kjent forfalsker som hadde dødd i fengsel, en fin kar, blek og høflig. Jeg sa farvel og ba ham se ekstra etter Bartleby.

Noen få dager senere dro jeg igjen. En vakt sa at han nettopp hadde sett den tause mannen komme ut av cellen. Kanskje var han i gårdsplassen. En annen vakt pekte. Ser De etter den tause?

Der borte ligger han, sa han. Det var stille på plenen. Tykkelsen av murene stengte all lyd. Solen falt ikke helt ned dit. På den myke, gresskledde kanten ved muren lå Bartleby, krøket sammen, knærne trukket opp, hodet hvilte mot steinen.

Øynene var åpne. Jeg bøyde meg ned. Ikke en muskel rørte seg. Jeg la hånden på hans. En kulde løp opp armen og ned ryggen min.

Matmannens runde fjes dukket fram bak meg. Middagen er klar, sa han. Vil han ikke spise i dag heller? Eller lever han uten middag? Leve uten middag, sa jeg og lukket øynene hans. Han sover, sa matmannen. Jeg hvisket, mest for meg selv: Sammen med konger og rådgivere.

Hva annet er å si? Begravelsen var enkel. Han hadde ingen til å følge seg til graven, annet enn noen få nysgjerrige og jeg, i skyggen. Det er ikke mye mer enn dette å fortelle. Om noen etter dette lurer på hvem Bartleby var, kan jeg bare si at det gjør jeg også.

Og at jeg ikke vet det. Likevel, en stund etter hans død hørte jeg en vag historie. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, eller om den er sann. Men den satte seg fast i meg. Ryktene sa at Bartleby hadde vært en underordnet skrankemann i Død-brev-kontoret i Washington, og at han plutselig mistet stillingen da nye herrer overtok.

Døde brev. Er ikke det nesten som døde mennesker? Tenk over det: En blek mann, av natur og skjebne anlagt for håpløshet, står dag etter dag og sorterer disse brevene, som ikke når fram, og bærer dem til flammene i lass. Der, fra bretten, kan han finne en ring; fingeren den var ment for ligger kanskje i jorden. En seddel, sendt av rask nestekjærlighet; den som sultet, sulter ikke lenger. Benådning, men den som ventet, døde fortvilet. Håp, men den som trengte det, døde uten håp. Gode bud, men de druknet før lyden kom fram. På livets ærend farer disse brevene mot død.

Å, Bartleby! Å, menneskeheten!

Jeg vet at det finnes de som spør hvorfor jeg ikke tok mer i, eller hvorfor jeg ikke var enda mildere. Hvor slutter plikten til å hjelpe, og hvor begynner den til å beskytte seg selv og sine? Jeg sto imellom. Jeg forsøkte samtaler, vennlige ord, penger, nye jobber, et nytt sted, mitt hjem. Jeg forsøkte å gå, å flytte meg selv. Jeg forsøkte å gjøre meg hard. Jeg forsøkte å være barmhjertig. Til slutt tok byen ham inn bak sine stener. Jeg gikk dit, ikke for å se på et vidunder, men for å møte en mann som sier: Jeg foretrekker å ikke. Og det var det siste han sa, med kroppen sin.

I kontoret mitt i Wall Street har veggen fortsatt sin evige skygge. Den murens stillhet var en gang min ro. Etter Bartleby ble den et speil. I den ser jeg en mann stå, stille som en søyle, og nekte verden uten å løfte stemme eller hånd. Jeg ser meg selv i stolen, trygg og redd, streng og veik. Jeg hører hvordan et lite ord smitter språket mitt: foretrekker. Jeg hører Turkey dundre med stolen, og Nippers knurre mot bordet, og Ginger Nut løpe etter kakene sine, og hvordan alle vi, i vår travle gate, lever ved siden av en stillhet vi ikke vet hva vi skal gjøre med.

Det er lett å tro at vi lever i rett linje, fra arbeid til hvile, fra morgen til kveld. Men noen ganger går en mann inn på rommet ditt og bøyer linjen. Han stiller seg ved et vindu uten utsikt og gjør ingenting så fast at det blir som en handling. Hans nei er ikke et rop. Det er en mur. På den muren har jeg lest mitt eget hjerte, og mye annet. Og jeg har lært, sent og nølende, at ikke alt kan ordnes med gode løfter eller strenge ord. Noe må bare bæres, til det forsvinner ut av hendene våre.

Noen netter tenker jeg på søndagen jeg sto utenfor min egen dør, og en mild stemme innenfor sa: Ikke ennå. Jeg er opptatt. At jeg da gikk min vei, og kom tilbake for å finne tepperullen og blikkfatet, og avtrykket i sofaen. At jeg senere sto i fengselsgården og pekte oppover mot en stripe himmel, mens han sa: Jeg vet hvor jeg er. At jeg sist sto ved muren der gresset møtte steinen, og at det eneste som rørte på seg, var skyggen fra muren som langsomt flyttet seg.

Jeg vet at det finnes de som vil fnise over min mykhet, eller riste på hodet over min treghet. Så være det. Jeg har aldri villet leve hardt. Jeg har elsket den enkle veien. Den bar meg trygt gjennom mange år. Men jeg kan ikke slutte å se for meg at intet ville vært lettere for en mann som meg enn å skyve, beordre, kaste ut.

Og likevel, da jeg sto mot ham, kjentes han ikke som en mann jeg kunne gripe. Han var som en stein jeg ikke kunne løfte, for den var en del av bakken. Den bakken sto jeg på. Og står jeg på den ennå, med det ordet i øret: Jeg foretrekker å ikke.

Når noen sier nei, tenker vi at de må mene ja, snart, hvis bare vi er kloke nok, tålmodige nok, sterke nok. Men noen nei er et sted. Man kan gå rundt det, rope over det, bygge et rom rundt det, flytte seg. Nei-et står. Hvorfor hans nei sto, vet jeg ikke.

Kanskje var det bare et enkelt menneskes sluknende flamme, blåst kald av for mange uåpnede konvolutter, for mange hemmeligheter brent i en ovn.

Kanskje var det et rop som ikke ville lage bråk. Kanskje var det alt for mange ganger han måtte legge en ring i en sekk, en seddel i en haug, og se hvordan nyhetene aldri kom fram. Kanskje lærte han, foran varmen der papir blir til aske, at det han enn måtte gjøre, ikke ville bringe til noen den tingen de trengte. Kanskje ble alt, selv håpet, en død ting som ikke når fram.

Døde brev. Døde brev. Jeg sier ordene for meg selv noen ganger. De høres ut som sko uten føtter, dører uten rom, navn uten kropper. Å sortere dem for ilden, år etter år. Det er under da at en mann blir stille.

Jeg vender tilbake til dagen da han kom. Den lyse sommeren. Den stillheten han bar inn. Hvordan jeg trodde, forgjeves, at hans rolige væremåte skulle være smitte som helbredet, ikke smitte som senket seg over oss. Det er det sære med ham: Han gjorde ikke uorden. Han gjorde ro, men ikke den som lar en hvile. Det var en ro som fikk alt i meg til å skjelve litt, som når man holder pusten for lenge.

Mellom murene i Wall Street lever mange slags mennesker. Noen lar stemmen bære over summende rom, noen hvisker, noen skriver som vind og forlater ikke en flekk. Noen står i hjørnet og ser ut på en vegg. Jeg har møtt dem alle. Men aldri en som sa nei uten å bli min fiende.

Aldri en som gjorde meg mer forvirret over hva barmhjertighet er.

Er det å gi penger? Å tilby arbeid? Å tilby et rom? Å føre en mann ut i luften?

Å rope? Å la ham være? Å la seg selv være? Jeg har forsøkt litt av alt. Til slutt gikk han inn i sin siste stillhet uten min stemme som hjelp, uten min hånd som stokk. Jeg kan ikke vite om noen andres ville nådd ham.

Jeg husker også den dagen jeg pakket sammen skjermen. Den grønne skjermen som hadde vært hans skog, hans telt, hans lille verden. Jeg folder den, og hva står igjen? En mann. Rommet rundt ham bar ikke lenger papir, blekk, linjer, travle skritt. Bare ham, midt i ingenting. Den dagen bar jeg med meg lyden av en mynt som faller på et tomt gulv. Den lyden er i øret mitt ennå.

Noen ganger ser jeg for meg Ginger Nut i døråpningen, med lomma full av kaker, lytter etter et usynlig vink, smetter inn og ut. Han vokser opp en dag, lærer kanskje å skrive, eller kanskje kjører han vogn som faren. Drar han noen gang forbi den muren der gresset møtte steinen? Kjenner han igjen ordet som satte seg fast i munnen hans en gang: foretrekker? Sier han det selv, en annen ettermiddag? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at et enkelt ord kan gå fra mann til mann som en ufarlig skygge, og likevel endre gangen til dem som sier det.

Jeg avslutter slik jeg begynte: som en mann som liker det lette, det ryddige, det sikre. Jeg ønsket alltid å holde huset mitt som en trygg havn, kontoret mitt som et stillferdig verksted. En gang trodde jeg at det var nok. Så kom en mann inn, rolig, ren, sørgelig, og viste meg en annen mur enn den utenfor vinduet.

Den bar han med seg. Jeg så ham stå der. Til slutt lå han der. Og mer enn alt annet har jeg beholdt i meg følelsen av å stå ved siden av ham i gården, peke på en stripe himmel og en liten flekk gress, og høre ham si, uten å snu hodet: Jeg vet hvor jeg er.

Hvis jeg kunne ha løftet ham ut av den vissheten, ville jeg gjort det. Jeg kunne ikke. Jeg bærer ordene hans med meg i stedet, små steiner i lommen, som jeg noen ganger tar på med fingrene: Jeg foretrekker å ikke. Jeg har lært at noen ganger må vi leve med slike ord, og med murene de lager i oss. Og når jeg tenker på det, går tankene mine tilbake til ryktene om død-brev. Til ringene som aldri når frem. Til sedlene som ikke kjøper brød i tide. Til benådningene som reiser for sent. Til håpene som brenner opp i en ovn, stille. Er det rart at noen velger å stå og ikke gå?

Å, Bartleby! Å, menneskeheten!