Feenurset

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 1-feenurset-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang en liten bonde og hans kone som bodde nær Coolgarrow. De hadde tre barn, og historien min begynner da den yngste fortsatt var et lite spedbarn. Kona var en god kone, men tankene hennes var alltid rettet mot familien og gården.

Hun klarte knapt å be sine bønner uten å sovne, og hun mente at tiden i kirken var dobbelt så lang som den burde være. Så, mine venner, en dag lot hun mannen og de to barna sine gå i kirken først, mens hun selv gikk for å spørre en fe-mann om råd angående en syk ku.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 2-feenurset-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun kom for sent til kirken, og hun følte seg lei seg hele den dagen, for mannen hennes var trist på grunn av det, og hun var veldig glad i ham.

Sent den kvelden ble han vekket av barnas rop: «Mamma! Mamma!» Da han satte seg opp og gned seg i øynene, var kona hans borte. Da han spurte de små barna hva som hadde skjedd med moren deres, sa de at de hadde sett rommet fullt av små menn og kvinner, kledd i hvitt, rødt og grønt, og at moren deres stod midt iblant dem og gikk ut døren som om hun gikk i søvne. Han løp ut og lette overalt rundt huset, men fant ingen spor etter henne på mange dager.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 3-feenurset-side-3
# chapter_title: Side 3
# book_page: 3 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den stakkars mannen var fortvilet, for han elsket kona si like mye som hun elsket ham. Det kom tårer i øynene hans når han så de stakkars barna sine forsømte og skitne, slik de ofte var. De ville ha hatt det enda verre om det ikke hadde vært for en snill nabo som pleide å stikke innom når hun hadde tid til det. Babyen var borte hos en barnepike.

Om lag seks uker senere, akkurat idet han skulle ut for å arbeide en morgen, kom en nabo som hjalp kvinner når de var syke bort til ham og gikk med ham ut på jordet. Dette var det hun fortalte ham:

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 4-feenurset-side-4
# chapter_title: Side 4
# book_page: 4 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Akkurat idet jeg skulle sovne i går kveld, hørte jeg lyden av en hest som trampet på gresset og et bank på døren. Da jeg åpnet den, stod det en kjekk, mørkhudet mann der, ridende på en svart hest. Han ba meg om å gjøre meg klar fort, for en dame trengte meg.

Så snart jeg hadde tatt på meg kappen og alt utstyret, tok han meg i hånden, og plutselig satt jeg bak ham, før jeg visste hva som skjedde. «Hvor skal vi hen, sir?» spurte jeg. «Det får du snart vite,» sa han, og dro fingrene over øynene mine, så jeg ikke kunne se noen ting.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 5-feenurset-side-5
# chapter_title: Side 5
# book_page: 5 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg holdt godt fast, uten å vite om vi beveget oss fremover eller bakover, eller hvor lenge vi reiste, helt til hånden min ble tatt igjen, og jeg kjente bakken under meg. Han dro fingrene over øynene mine igjen, og der sto vi foran en slottsdør.

Vi gikk inn gjennom en stor sal og forbi store rom malt i fine grønne farger med røde og gylne bånd og ornamenter, og med de fineste teppene, stolene, bordene og vindusgardinene, mens staselige damer og herrer gikk omkring.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 6-feenurset-side-6
# chapter_title: Side 6
# book_page: 6 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Til slutt kom vi til et soverom der en vakker kvinne lå i sengen, med en fin, livlig liten gutt ved siden av seg. Kvinnen klappet i hendene, og Den mørke mannen kom inn og kysset henne og babyen, roste meg og ga meg en flaske grønn salve som jeg skulle smøre over hele barnet.

«Så smurte jeg barnet, ja visst. Men det høyre øyet mitt begynte å svi, og jeg stakk opp en finger for å gni det, og da stirret jeg, for aldri i mitt liv hadde jeg vært så redd.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 7-feenurset-side-7
# chapter_title: Side 7
# book_page: 7 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det vakre rommet var nå en stor, grov hule, med vann som sivet over kantene på steinene og gjennom leiren. Damen, herren og barnet var vissent, utmagret vesen – bare skinn og bein – og de fine klærne deres var blitt til gamle filler.

Jeg lot ikke som om jeg la merke til noen forskjell, og etter en stund sa Den mørke mannen: «Gå foran meg til saldøren, så kommer jeg om noen øyeblikk for å følge deg trygt hjem.» Vel, akkurat idet jeg gikk inn i den ytre hulen, hvem skulle jeg se stå og se på nær døren om ikke stakkars Molly.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 8-feenurset-side-8
# chapter_title: Side 8
# book_page: 8 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun så seg rundt, skrekkslagen, og hvisket til meg: «Jeg er hentet hit for å pleie barnet til kongen og dronningen av feene. Men det finnes én mulighet til å redde meg. Hele hoffet skal passere korset nær Templeshambo neste fredag kveld, på vei til feene i Old Ross.

Hvis John kan gripe tak i hånden eller kappen min når jeg rir forbi, og har mot nok til å ikke slippe taket, vil jeg være trygg. Her kommer kongen. Ikke åpne munnen for å svare. Jeg så hva som skjedde med salven.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 9-feenurset-side-9
# chapter_title: Side 9
# book_page: 9 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den mørke mannen så ikke engang mot Molly, og han virket ikke å mistenke meg. Da vi kom ut, så jeg meg rundt, og hvor tror du vi var? I diket ved Rath of Cromogue.

Jeg satt på hesten igjen, som ikke var noe annet enn en stor løvetann, og jeg var livredd for å falle av hvert eneste minutt. Men ingenting skjedde før jeg fant meg selv i min egen hytte. Kongen la fem guineas i hånden min så snart jeg var på bakken, takket meg og ønsket meg god natt.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 10-feenurset-side-10
# chapter_title: Side 10
# book_page: 10 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg håper jeg aldri ser ansiktet hans igjen. Jeg la meg i sengen og klarte ikke å sove på lenge. Og da jeg så på de fem guineasene mine i morges – de jeg hadde lagt i skuffen i bordet som det siste – fant jeg fem visne eikeblader. Uhell til den som ga dem!

Vel, du kan forestille deg skrekken, gleden og sorgen den stakkars mannen følte da kvinnen var ferdig med historien sin. De snakket og snakket, men vi trenger ikke bry oss om hva de sa, før fredag kveld kom, da begge sto der hvor fjellveien krysser veien til Ross.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 11-feenurset-side-11
# chapter_title: Side 11
# book_page: 11 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Der sto de, og så mot broen ved Thuar, midt på natten, mens et lite måneskinn skinte fra over Kilachdiarmid. Til slutt gispet hun til. «Ved dette og ved hint,» sa hun, «her kommer de, med klirrende tøyler og flagrende fjær!» Han så, men kunne ikke se noe.

Hun sto der og skalv, med vidåpne øyne, og så nedover veien mot vadestedet ved Ballinacoola. «Jeg ser kona di,» sa hun. «Hun rir på utsiden, akkurat nært nok til å berøre oss. Vi skal gå videre i stillhet, som om vi ikke mistenker noe, og når vi passerer, skal jeg gi deg et dytt.

Hvis du ikke gjør din plikt da, ve deg!»

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 12-feenurset-side-12
# chapter_title: Side 12
# book_page: 12 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Vel, de gikk sakte videre, med de stakkars hjertene sine som banket i brystene. Selv om han ikke kunne se noe, hørte han en svak klirring, tramping og rasling, og til slutt fikk han dyttet hun hadde lovet.

Han strakte ut armene sine, og der var konas midje mellom dem, og han kunne se henne tydelig. Men det reiste seg et så vell av larm som om det hadde vært et jordskjelv! Han fant seg selv omgitt av grusomme skapninger som brølte mot ham og forsøkte å rive konen hans bort.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 13-feenurset-side-13
# chapter_title: Side 13
# book_page: 13 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men han gjorde korsets tegn og befalte dem å forsvinne i Guds navn, og holdt konen sin som om armene hans var laget av jern. I løpet av et øyeblikk var alt like stille som graven, og den stakkars kvinnen lå bevisstløs i armene til mannen sin og den gode naboen hennes.

Vel, etter hvert kom hun seg igjen og tok seg av familien og arbeidet sitt. Og jeg tør vedde på at etter den skrekken hun opplevde, tilbrakte hun mer tid på kne og unngikk fefolket alle ukedagene, spesielt på søndag.

Det er vanskelig å ha noe å gjøre med de gode folkene uten å få et merke av dem. Min modige pleier slapp heller ikke unna. En torsdag var hun på markedet i Enniscorthy da hun så Den mørke mannen gå mellom bøttene med smør, se svært sulten ut og ta en skje fra den ene bøtta og så fra den andre.

# book_id: global-age-version-30e6443814424313be989bcedf2ed205
# book_title: Feenurset
# chapter_id: 14-feenurset-side-14
# chapter_title: Side 14
# book_page: 14 / 14
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Å, sir," sa hun, svært dumt, "jeg håper fruen deres har det bra, og babyen også." "Ganske bra, takk," sa han, og så ganske redd ut. "Hvordan ser jeg ut i denne nye dressen?" spurte han, og flyttet seg til den ene siden av henne. "Jeg kan overhodet ikke se deg tydelig, sir," sa hun.

"Vel, nå da?" spurte han, og flyttet seg rundt ryggen hennes til den andre siden. "Faktisk, sir, jakken din ser ikke bedre ut enn et visnet nesleblad." "Kanskje," sa han, "det blir annerledes nå," og han slo øyet som var nærmest ham med en kjepp.

Venner, hun så aldri et glimt med det øyet igjen før den dagen hun døde.