De fire gavene

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 1-de-fire-gavene-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I det gamle landskapet Bretagne, som en gang het Cornwall, bodde det en kvinne ved navn Barbaik Bourhis, som brukte all sin tid på å stelle gården sin, med hjelp fra niesen sin Tephany. Tidlig og sent kunne de to sees ute på markene eller i melkestallen, der de melket kyr, lagde smør og matet hønene; de arbeidet hardt selv og sørget for at også andre arbeidet.

Kanskje det hadde vært bedre for Barbaik om hun hadde latt seg selv ha litt tid til hvile og til å tenke på andre ting, for snart begynte hun å elske penger for pengenes skyld, og ga bare seg selv og Tephany den maten og de klærne de absolutt trengte.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 2-de-fire-gavene-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og når det gjaldt fattige mennesker, hatet hun dem virkelig og erklærte at slike late skapninger ikke hadde noe å gjøre i denne verden.

Vel, siden Barbaik var en slik person, er det lett å forestille seg hennes sinne da hun en dag fant Tephany snakke utenfor fjøset med unge Denis, som ikke var noe annet enn en dagarbeider fra landsbyen Plover. Hun grep niesen sin i armen, dro henne kraftig bort og utbrøt:

‘Skammer du deg ikke, jente, over å kaste bort tiden din på en mann som er like fattig som en rotte, når det finnes et dusin andre som ville være bare altfor glade for å kjøpe sølvringer til deg, hvis du bare lot dem gjøre det?’

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 3-de-fire-gavene-side-3
# chapter_title: Side 3
# book_page: 3 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Denis er en flink arbeider, det vet du godt,’ svarte Tephany, rød av sinne, ‘og han sparer også penger, og snart vil han kunne kjøpe seg en egen gård.’

‘Tullprat,’ utbrøt Barbaik, ‘han vil aldri spare nok til en gård før han er hundre år gammel. Jeg vil heller se deg i graven enn som kone til en mann som bærer hele formuen sin på ryggen.’

‘Hva betyr vel formue når man er ung og sterk?’ spurte Tephany, men tanten hennes, forbløffet over slike ord, lot henne knapt fullføre.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 4-de-fire-gavene-side-4
# chapter_title: Side 4
# book_page: 4 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Hva betyr vel formue?’ gjentok Barbaik med sjokkert stemme. ‘Er det mulig at du virkelig er så dum at du forakter penger? Hvis det er dette du lærer av Denis, forbyr jeg deg å snakke med ham, og jeg vil få ham kastet ut av gården hvis han våger å vise seg her igjen. Nå gå og vask klærne og heng dem opp til tørk.’

Tephany våget ikke å være ulydig, men gikk med tungt hjerte nedover stien til elven.

‘Hun er hardere enn disse steinene,’ sa jenta til seg selv, ‘ja, tusen ganger hardere. For regnet kan i det minste slite bort steinen, men du kan gråte for alltid, og hun vil aldri bry seg. Å snakke med Denis er den eneste gleden jeg har, og hvis jeg ikke kan se ham, kan jeg like gjerne gå inn i et kloster.’

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 5-de-fire-gavene-side-5
# chapter_title: Side 5
# book_page: 5 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Mens hun tenkte disse tankene, nådde hun bredden og begynte å pakke ut den store linen som måtte vaskes. Lyden av en stokk fikk henne til å se opp, og foran seg så hun en liten, gammel kvinne hvis ansikt var ukjent for henne.

‘Vil du sitte ned og hvile deg, bestemor?’ spurte Tephany og skjøv til side bunten sin.

‘Når himmelen er det eneste taket du har, hviler du deg der du kan,’ svarte den gamle kvinnen med skjelvende stemme.

‘Er du så ensom, da?’ spurte Tephany, full av medfølelse. ‘Har du ingen venner som vil ta imot deg i husene sine?’

Den gamle kvinnen ristet på hodet.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 6-de-fire-gavene-side-6
# chapter_title: Side 6
# book_page: 6 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘De døde alle for lenge, lenge siden,’ svarte hun, ‘og de eneste vennene jeg har, er fremmede med gode hjerter.’

Jenta sa ingenting på et øyeblikk, men rakte da frem det lille brødet og litt bacon som var ment til hennes middag.

‘Ta dette,’ sa hun; ‘i dag skal du i hvert fall spise godt,’ og den gamle kvinnen tok imot det mens hun stirret på Tephany.

‘De som hjelper andre, fortjener å bli hjulpet,’ svarte hun; ‘øynene dine er fortsatt røde fordi den gjerrige Barbaik har forbudt deg å snakke med den unge mannen fra Plover. Men vær glad, du er en god jente, og jeg skal gi deg noe som lar deg se ham én gang om dagen.’

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 7-de-fire-gavene-side-7
# chapter_title: Side 7
# book_page: 7 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Du?’ utbrøt Tephany, sjokkert over å oppdage at tiggeren visste alt om hennes affærer, men den gamle kvinnen hørte henne ikke.

‘Ta denne lange kobbernålen,’ fortsatte hun, ‘og hver gang du stikker den i kjolen din, vil mor Bourhis bli tvunget til å forlate huset for å gå og telle kålene sine. Så lenge nålen sitter i kjolen din, vil du være fri, og tanten din kommer ikke tilbake før du har satt den tilbake i etuiet.’ Deretter reiste hun seg, nikket til Tephany og forsvant.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 8-de-fire-gavene-side-8
# chapter_title: Side 8
# book_page: 8 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jenta sto der hun var, like urørlig som en stein. Hadde det ikke vært for nålen i hendene hennes, ville hun ha trodd at hun drømte. Men takket være den visste hun at det ikke var noen vanlig gammel kvinne som hadde gitt henne den, men en fe, vis i å fortelle hva som ville skje i dagene som kom. Så, plutselig, falt Tephanys øyne på klærne, og for å ta igjen tapt tid begynte hun å vaske dem med stor iver.

Neste kveld, akkurat da Denis pleide å vente på henne i skyggen av fjøset, stakk Tephany nålen i kjolen sin, og i samme øyeblikk tok Barbaik på seg treskoene sine og gikk gjennom frukthagen og forbi åkrene til plassen der kålene vokste. Med et hjerte like lett som fottrinnene hennes løp jenta bort fra huset og tilbrakte kvelden lykkelig sammen med Denis. Og slik fortsatte det i mange dager etterpå. Til slutt begynte imidlertid Tephany å legge merke til noe, og det gjorde henne svært trist.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 9-de-fire-gavene-side-9
# chapter_title: Side 9
# book_page: 9 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Først så det ut til at Denis opplevde at timene de var sammen fløy av gårde like raskt som hun selv gjorde, men da han hadde lært henne alle sangene han kunne og fortalt henne om alle planene han hadde lagt for å bli rik og bli en stor mann, hadde han ingenting mer å si til henne, for han, som mange andre, var glad i å snakke selv, men ikke i å lytte til noen andre.

Noen ganger kom han faktisk ikke i det hele tatt, og neste kveld ville han fortelle Tephany at han hadde blitt tvunget til å dra til byen i forretninger, men selv om hun aldri bebreidet ham, lot hun seg ikke lure og så tydelig at han ikke lenger brydde seg om henne slik han pleide.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 10-de-fire-gavene-side-10
# chapter_title: Side 10
# book_page: 10 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Dag for dag ble hjertet hennes tyngre og kinnene blekere, og en kveld, da hun hadde ventet forgjeves på ham, tok hun vannkrukken på skulderen og gikk langsomt ned til kilden. På stien foran seg stod feen som hadde gitt henne nålen, og da hun så på Tephany, lo hun litt skøyeraktig og sa:

‘Vel, min vakre jente ser knapt gladere ut enn hun gjorde før, til tross for at hun får møte elskeren sin når hun vil.’

‘Han har blitt lei av meg,’ svarte Tephany med skjelvende stemme, ‘og han finner på unnskyldninger for å holde seg unna. Åh! Kjære bestemor, det er ikke nok å kunne se ham; jeg må kunne underholde ham og holde ham hos meg. Han er så klok, vet du. Hjelp meg å bli klok også.’

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 11-de-fire-gavene-side-11
# chapter_title: Side 11
# book_page: 11 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Er det det du ønsker?’ utbrøt den gamle kvinnen. ‘Vel, ta denne fjæren og stikk den i håret ditt, så blir du like klok som selveste Salomo.’

Rødmende av glede gikk Tephany hjem og stakk fjæren i det blå båndet som jenter alltid bruker i den delen av landet. Øyeblikket etter hørte hun Denis plystre lystig, og mens tanten hennes trygt telte opp kålene sine, skyndte hun seg ut for å møte ham.

Den unge mannen ble målløs av det hun fortalte. Det var ingenting hun ikke syntes å vite, og når det gjaldt sanger, kunne hun ikke bare synge dem fra alle deler av Bretagne, men også komponere dem selv.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 12-de-fire-gavene-side-12
# chapter_title: Side 12
# book_page: 12 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Var dette virkelig den stille jenta som hadde vært så ivrig etter å lære alt han kunne lære henne, eller var det noen andre? Kanskje hun plutselig hadde blitt gal, og det var en ond ånd inni henne.

Men uansett kom han tilbake kveld etter kveld, bare for å oppdage at hun ble stadig klokere. Snart hvisket naboene overrasket til hverandre, for Tephany hadde ikke kunnet motstå fristelsen til å stikke fjæren i håret for noen av dem som foraktet henne på grunn av de dårlige klærne hennes, og mange var spøkene hun kom med om dem.

Selvfølgelig hørte de spøkene hennes og ristet på hodet og sa:

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 13-de-fire-gavene-side-13
# chapter_title: Side 13
# book_page: 13 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Hun er en lite vennlig liten katt, og mannen som gifter seg med henne vil oppdage at det er hun som holder i tømmene og driver hesten.’

Det gikk ikke lenge før Denis begynte å være enig med dem, og ettersom han alltid likte å være den som bestemte hvor enn han kom, ble han redd for Tephanys skarpe tunge, og i stedet for å le som før når hun gjorde narr av andre mennesker, ble han rød i ansiktet og følte seg ukomfortabel, idet han tenkte at hans tur ville komme snart.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 14-de-fire-gavene-side-14
# chapter_title: Side 14
# book_page: 14 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så fortsatte det helt til en kveld da Denis fortalte Tephany at han virkelig ikke kunne bli et øyeblikk lenger, ettersom han hadde lovet å dra på en dans som skulle holdes i neste landsby.

Tephanys ansikt falt; hun hadde jobbet hardt hele dagen og hadde regnet med en rolig stund sammen med Denis. Hun gjorde sitt beste for å overtale ham til å bli hos henne, men han ville ikke høre på det, og til slutt ble hun sint.

‘Å, jeg vet hvorfor du er så ivrig etter å ikke gå glipp av dansen,’ sa hun; ‘det er fordi Aziliez fra Pennenru skal være der.’

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 15-de-fire-gavene-side-15
# chapter_title: Side 15
# book_page: 15 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nå var Aziliez den vakreste jenta på mils omkrets, og hun og Denis hadde kjent hverandre siden barndommen.

‘Å ja, Aziliez skal være der,’ svarte Denis, som var ganske glad for å se henne sjalu, ‘og naturligvis ville man reise langt for å se henne danse.’

‘Gå da!’ ropte Tephany, og da hun gikk inn i huset, smelte hun døren igjen bak seg.

Ensom og ulykkelig satte hun seg ved peisen og stirret inn i de røde glørne. Så kastet hun fjærene ut av håret, la hodet i hendene og hulket lidenskapelig.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 16-de-fire-gavene-side-16
# chapter_title: Side 16
# book_page: 16 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Hva er vitsen med å være smart når det er skjønnhet menn vil ha? Det var det jeg burde ha bedt om. Men det er for sent, Denis kommer aldri tilbake.’

‘Siden du ønsker det så sterkt, skal du få skjønnhet,’ sa en stemme ved siden av henne, og da hun så seg rundt, så hun den gamle kvinnen som lente seg på stokken sin.

‘Fest dette halsbåndet rundt halsen din, og så lenge du bærer det, vil du være den vakreste kvinnen i verden,’ fortsatte feen. Med et lite skrik av glede tok Tephany halsbåndet, festet låsen og løp bort til speilet som hang i hjørnet. Ah, denne gangen var hun ikke redd for Aziliez eller noen annen jente, for ingen kunne vel være like vakker og lyshåret som henne. Og mens hun så på sitt eget ansikt, kom det en tanke til henne, og etter å ha skyndt seg å ta på sin fineste kjole og sine sko med spenner, skyndte hun seg bort til dansen.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 17-de-fire-gavene-side-17
# chapter_title: Side 17
# book_page: 17 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

På veien møtte hun en vakker vogn med en ung mann sittende i den.

‘For en nydelig ung dame!’ utbrøt han da Tephany nærmet seg. ‘Det finnes ingen jente i mitt eget land som kan sammenlignes med henne. Hun, og ingen annen, skal bli min brud.’

Vognen var stor og blokkerte den smale veien, så Tephany ble tvunget, mot sin vilje, til å bli værende der hun var. Men hun så den unge mannen rett i øynene mens hun svarte:

‘Gå din vei, edle herre, og la meg gå min. Jeg er bare en fattig bondejente, vant til å melke, lage høy og spinne.’

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 18-de-fire-gavene-side-18
# chapter_title: Side 18
# book_page: 18 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Bondejente er du kanskje, men jeg skal gjøre deg til en stor dame,’ sa han, tok henne i hånden og forsøkte å lede henne bort til vognen.

‘Jeg vil ikke være noen stor dame, jeg vil bare være Denis’ kone,’ svarte hun, ristet av seg hånden hans og løp bort til grøften som skilte veien fra kornåkeren, der hun håpet å gjemme seg. Dessverre skjønte den unge mannen hva hun gjorde og signaliserte til sine tjenere, som grep tak i henne og satte henne inn i vognen. Døren ble smekket igjen, og hestene ble pisket opp i galopp.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 19-de-fire-gavene-side-19
# chapter_title: Side 19
# book_page: 19 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Etter en time ankom de et praktfullt slott, og Tephany, som ikke ville røre seg, ble løftet ut og båret inn i salen, mens en prest ble hentet for å utføre vielsen.

Den unge mannen forsøkte å få henne til å smile ved å fortelle om alle de vakre tingene hun ville få som hans kone, men Tephany hørte ikke på ham og så seg rundt etter om det var noen måte hun kunne rømme på. Det så ikke ut til å være lett.

De tre store dørene var nøye låst, og den døren hun hadde kommet inn gjennom, lukket seg med et smell, men fjæren hennes satt fortsatt i håret, og ved hjelp av den oppdaget hun en sprekk i trepaneleringen, hvor det svakt kunne skimtes en lysstripe.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 20-de-fire-gavene-side-20
# chapter_title: Side 20
# book_page: 20 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ved å berøre kobbernålen som festet kjolen hennes, sendte jenta alle i salen bort for å telle kålene, mens hun selv gikk gjennom den lille døren, uten å vite hvor hun skulle.

På dette tidspunktet hadde natten senket seg, og Tephany var svært trøtt. Heldigvis fant hun seg ved porten til et kloster og spurte om hun kunne få overnatte der til morgenen. Men portvakten svarte strengt at det ikke var noe sted for tiggere, og ba henne dra videre. Den stakkars jenta slepte seg derfor sakte langs veien, til et lys og bjeffingen fra en hund fortalte henne at hun var nær en gård.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 21-de-fire-gavene-side-21
# chapter_title: Side 21
# book_page: 21 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Foran huset stod en gruppe mennesker; to eller tre kvinner og bondens sønner. Da moren deres hørte Tephany be om å få en seng, ble den gode kvinnens hjerte mykt, og hun skulle akkurat til å invitere henne inn, da de unge mennene, som var betatt av jentas skjønnhet, begynte å krangle om hvem som skulle gjøre mest for henne.

Fra ord til handling gikk det over i slagsmål, og kvinnene, skremt av oppstyret, overøste Tephany med stygge ord. Hun løp raskt nedover den nærmeste stien, i håp om å unnslippe dem i mørket mellom trærne, men i løpet av et øyeblikk hørte hun fottrinnene deres bak seg.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 22-de-fire-gavene-side-22
# chapter_title: Side 22
# book_page: 22 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Vilt av frykt skalv beina hennes under henne, da hun plutselig kom til å tenke på halskjedet sitt. Med en voldsom anstrengelse rev hun opp låsen og kastet den rundt halsen på en gris som gryntet i en grøft, og idet hun gjorde det, hørte hun fottrinnene stanse og løpe etter grisen, for hennes fortryllelse var borte.

Hun fortsatte å gå, knapt klar over hvor hun var på vei, til hun til sin overraskelse og glede fant seg nær tantens hus. I flere dager følte hun seg så trøtt og ulykkelig at hun knapt klarte å fullføre arbeidet sitt, og for å gjøre saken verre, kom Denis nesten aldri nær henne.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 23-de-fire-gavene-side-23
# chapter_title: Side 23
# book_page: 23 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Han var for opptatt,’ sa hun, ‘og egentlig var det bare rike folk som hadde råd til å kaste bort tid på å snakke.’

Dagene gikk, og Tephany ble blekere og blekere, til alle la merke til det bortsett fra tanten hennes. Vannkrukken var nesten for tung for henne nå, men morgen og kveld bar hun den til kilden, selv om anstrengelsen med å løfte den opp på skulderen ofte ble for mye for henne.

‘Hvordan kunne jeg ha vært så dum?’ hvisket hun til seg selv da hun gikk ned som vanlig ved solnedgang. ‘Det var ikke friheten til å treffe Denis jeg burde ha bedt om, for han ble snart lei av meg; heller ikke en kvikk tunge, for han var redd for den; heller ikke skjønnhet, for det brakte meg bare trøbbel, men rikdom som gjør livet lett for seg selv og andre. Ah! om jeg bare hadde turt å be feen om denne gaven, ville jeg ha vært klokere enn før og visst hvordan jeg skulle velge bedre.’

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 24-de-fire-gavene-side-24
# chapter_title: Side 24
# book_page: 24 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Vær fornøyd,’ sa stemmen til den gamle kvinnen, som syntes å stå usynlig ved Tephanys side. ‘Når du går hjem, se i høyre lommen din. Der vil du finne en liten eske. Smør øynene dine med salven den inneholder, og du vil se at du selv rommer en uvurderlig skatt.’

Tephany forsto overhodet ikke hva hun mente, men løp tilbake til gården så fort hun kunne og begynte å rote gledelig i høyre lommen sin. Jo da, der var den lille esken med den dyrebare salven.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 25-de-fire-gavene-side-25
# chapter_title: Side 25
# book_page: 25 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun var i ferd med å smøre øynene med den da Barbaik Bourhis kom inn i rommet. Helt siden hun hadde blitt tvunget til å legge bort arbeidet og fordrive tiden sin, visste hun ikke hvorfor, hadde alt gått galt med å telle kålhoder, og hun klarte ikke å få noen arbeider til å bli hos henne på grunn av sitt dårlige temperament.

Da hun derfor så niesen stå stille foran speilet sitt, utbrøt Barbaik:

‘Så dette er det du gjør når jeg er ute på markene! Ah! Det er ikke rart at gården går til grunne. Skammer du deg ikke, jente, over å oppføre deg slik?’

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 26-de-fire-gavene-side-26
# chapter_title: Side 26
# book_page: 26 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Tephany forsøkte å stamme frem en eller annen unnskyldning, men tanten hennes var rasende, og det eneste svaret hun fikk var et slag over øret. Da klarte ikke Tephany lenger å beherske seg; såret, forvirret og opprørt snudde hun seg bort og brast i gråt. Men for en overraskelse det ble da hun så at hver eneste tåre var en rund og skinnende perle. Barbaik, som også så dette underet, utbrøt i forbauselse og kastet seg på kne for å plukke dem opp fra gulvet.

Hun holdt fortsatt på å samle dem da døren åpnet seg og Denis kom inn.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 27-de-fire-gavene-side-27
# chapter_title: Side 27
# book_page: 27 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Perler! Er det virkelig perler?’ spurte han, og falt også han på kne. Da han så opp på Tephany, så han flere enda vakrere perler trille nedover jentas kinn.

‘Pass på at ingen av naboene får vite om dette, Denis,’ sa Barbaik. ‘Selvfølgelig skal du få din del, men ingen andre skal få en eneste perle. Gråt videre, vennen min, gråt videre,’ fortsatte hun til Tephany. ‘Det er for ditt eget beste, så vel som vårt,’ og hun holdt opp forkleet sitt for å fange opp perlene, mens Denis holdt opp hatten sin.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 28-de-fire-gavene-side-28
# chapter_title: Side 28
# book_page: 28 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men Tephany klarte knapt å holde tårene tilbake lenger. Synet av deres grådighet gjorde henne kvalm, og hun hadde lyst til å storme ut av rommet. Selv om Barbaik grep armen hennes for å hindre henne i dette, og sa alle mulige kjærlige ord som hun trodde ville få jenta til å gråte enda mer, klarte Tephany med en voldsom anstrengelse å holde tårene tilbake og tørke seg i øynene.

‘Er hun ferdig allerede?’ utbrøt Barbaik skuffet. ‘Å, prøv igjen, vennen min. Tror du det ville gjøre noen nytte å slå henne litt?’ la hun til til Denis, som ristet på hodet.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 29-de-fire-gavene-side-29
# chapter_title: Side 29
# book_page: 29 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Det holder for første gang. Jeg skal dra inn til byen og finne ut verdien av hver perle.’

‘Da blir jeg med deg,’ sa Barbaik, som aldri stolte på noen og var redd for å bli lurt. Så gikk de ut, og etterlot Tephany bak seg.

Hun satt helt stille på stolen sin, hendene foldet tett sammen, som om hun holdt noe tilbake. Til slutt løftet hun blikket, som hadde vært festet på bakken, og så feen stå i et mørkt hjørne ved peisen, mens hun betraktet henne med et spottende blikk. Jenta skalv og hoppet opp, og tok så fjæren, nålen og esken og holdt dem frem til den gamle kvinnen.

# book_id: global-age-version-bbb10e5d54b24ec2870a6579dfde0a86
# book_title: De fire gavene
# chapter_id: 30-de-fire-gavene-side-30
# chapter_title: Side 30
# book_page: 30 / 30
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

‘Her er de, alle sammen,’ ropte hun; ‘de tilhører deg. La meg aldri se dem igjen, men jeg har lært leksen de lærte meg. Andre kan ha rikdom, skjønnhet og klokskap, men for meg er det ingenting jeg ønsker mer enn å være den fattige bondepiken jeg alltid har vært, og arbeide hardt for dem jeg elsker.’

‘Ja, du har lært leksen din,’ svarte feen, ‘og nå skal du leve et fredelig liv og gifte deg med mannen du elsker. For tross alt var det ikke deg selv du tenkte på, men ham.’

Aldri mer så Tephany den gamle kvinnen, men hun tilga Denis for å ha solgt tårene hennes, og etter hvert ble han en god ektemann som gjorde sin del av arbeidet.