Den glade familien

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 1-den-glade-familien-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det største grønne bladet i dette landet er burdockbladet. Hvis du holder det foran deg, er det som et helt forkle. Hvis du holder det over hodet ditt i regnvær, er det nesten like bra som en paraply, for det er så enormt.

Burdock vokser aldri alene; der det vokser ett, vokser det alltid flere. Det er en stor glede, og all denne herligheten er mat for snegler. De store hvite sneglene som rike mennesker i gamle dager lagde til stuing, spiste og sa «Hem, hem! Så deilig!» fordi de mente at smaken var så delikat – de levde av burdockblader, og det var derfor burdockfrø ble plantet.

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 2-den-glade-familien-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nå var det et gammelt herregårdshus, der de ikke lenger spiste snegler. Snegler var helt borte, men burdockene var ikke borte. De vokste og vokste over hele stiene og i alle blomsterbedene. Folk klarte ikke å få bukt med dem – det var en hel skog av burdock. Her og der stod et epletre eller et plommetre, ellers ville ingen noen gang ha trodd at det var en hage. Alt var burdock, og der bodde de to siste, svært gamle sneglene.

Selv visste de ikke hvor gamle de var, men de husket svært godt at det en gang hadde vært mange flere. De kom fra en familie fra fremmede land, og for dem og deres familie var hele skogen plantet.

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 3-den-glade-familien-side-3
# chapter_title: Side 3
# book_page: 3 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De hadde aldri vært utenfor skogen, men de visste at det fortsatt var noe mer i verden, noe som het herregårdshuset. Der skulle de kokes, og så skulle de bli svarte og legges på et sølvfat. Men hva som skjedde videre, visste de ikke.

Faktisk kunne de overhodet ikke forestille seg hva det betydde å bli kokt og å ligge på et sølvfat. Men det ble sagt å være herlig og særlig elegant. Verken billene, paddene eller meitemarkene, som de spurte om det, kunne gi dem noen opplysninger – ingen av dem hadde noen gang blitt kokt eller lagt på et sølvfat.

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 4-den-glade-familien-side-4
# chapter_title: Side 4
# book_page: 4 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De gamle hvite sneglene var de viktigste menneskene i verden, visste de. Skogen var plantet for deres skyld, og herregårdshuset var der slik at de kunne kokes og legges på et sølvfat.

Nå levde de et svært ensomt og lykkelig liv. Siden de selv ikke hadde noen barn, hadde de adoptert en liten, vanlig snegl som de oppdro som sin egen. Men den lille vokste ikke, fordi han kom fra en vanlig familie. De gamle, spesielt Dame Mor Sneglen, mente likevel at de kunne se at han ble større og større, og hun ba Far Sneglen om at hvis han ikke kunne se det, skulle han i det minste kjenne på den lille sneglens skall. Og da han kjente på det, fant han ut at den gode damen hadde rett.

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 5-den-glade-familien-side-5
# chapter_title: Side 5
# book_page: 5 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

En dag kom det et kraftig regnskyll.

"Hør hvordan det slår som en tromme mot burdokbladene!" sa Far Sneklen.

"Det er også regndråper!" sa Mor Sneglen. "Og nå renner regnet rett nedover stilken! Du vil se at det blir vått her! Jeg er veldig glad for at vi har vårt gode hus, og den lille har sitt også! Det er helt sikkert gjort mer for oss enn for alle andre skapninger. Men kan du ikke se at vi er viktige mennesker i verden? Vi får et hus fra vi blir født, og burdokskogen er plantet for vår skyld! Jeg skulle gjerne vite hvor langt den strekker seg og hva som er utenfor!"

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 6-den-glade-familien-side-6
# chapter_title: Side 6
# book_page: 6 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er ingenting i det hele tatt," sa Far Sneklen. "Ingen plass kan være bedre enn vår, og jeg har ingenting å ønske meg!"

"Ja," sa damen. "Jeg ville gjerne dra til herregården, bli kokt og lagt på et sølvfat. Alle våre forfedre har blitt behandlet slik. Det ligger noe spesielt i det, det kan du være sikker på!"

"Herregården har mest sannsynlig forfalt!" sa Far Sneklen. "Eller så har burdokene vokst opp over den slik at de ikke kan komme ut. Men det trenger likevel ikke å være noen hast med det. Men du har alltid sånn fryktelig hastverk, og den lille begynner å bli like ille. Har han ikke krøpet opp den stilken i tre dager nå? Jeg får hodepine når jeg ser opp på ham!"

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 7-den-glade-familien-side-7
# chapter_title: Side 7
# book_page: 7 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Du må ikke kjefte på ham," sa Mor Sneglen. "Han kryper så forsiktig. Han vil gi oss mye glede – og vi har ingenting annet enn ham å leve for! Men har du ikke tenkt på det? Hvor skal vi finne en kone til ham? Tror du ikke at det finnes noen av vår sort langt inne i burdokskogen?"

"Svarte snegler, det tør jeg vedde på, finnes det nok av," sa den gamle. "Svarte snekler uten hus – men de er så vanlige og så innbilske. Men vi kunne gi maurene i oppdrag å lete etter en. De løper hit og dit som om de hadde noe å gjøre, og de vet helt sikkert om en kone til vår lille snegl!"

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 8-den-glade-familien-side-8
# chapter_title: Side 8
# book_page: 8 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Jeg kjenner én, helt sikkert – den mest sjarmerende!" sa én av maurene. "Men jeg er redd vi neppe vil lykkes, for hun er en dronning!"

"Det er ingenting!" sa de gamle. "Har hun et hus?"

"Hun har et palass!" sa mauren. "Det fineste maurpalasset, med sju hundre ganger!"

"Jeg takker deg!" sa Mor Sneglen. "Vår sønn skal ikke gå inn i en maurtue. Hvis du ikke vet om noe bedre enn det, gir vi oppdraget til de hvite myggene. De flyr vidt og bredt, i regn og solskinn. De kjenner hele skogen her, både inne og ute."

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 9-den-glade-familien-side-9
# chapter_title: Side 9
# book_page: 9 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Vi har en kone til ham," sa myggene. "Hundre menneskelige skritt fra her sitter det en liten snegl i huset sitt, på et stikkelsbær-tre. Hun er ganske ensom og gammel nok til å gifte seg. Det er bare hundre menneskelige skritt!"

"Vel, la henne komme til ham da!" sa de gamle. "Han har en hel skog av burdok; hun har bare ett tre!"

Og så dro de av sted og hentet lille Frøken Sneglen. Det tok en hel uke før hun kom. Men det var nettopp det beste, for slik kunne man se at hun var av samme sort.

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 10-den-glade-familien-side-10
# chapter_title: Side 10
# book_page: 10 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og så ble bryllupet feiret. Seks regnormer skinte så godt de kunne. Ellers foregikk alt svært stille, for de gamle tålte ikke støy og larm. Men gamle Fru Sneglen holdt en strålende tale. Far Sneglen kunne ikke snakke; han var for beveget.

Og så ga de dem hele burdokkskogen som medgift og arv og sa – slik de alltid hadde sagt – at den var den beste i hele verden. Og hvis de levde et ærlig og anstendig liv og fikk mange barn, skulle de og deres barn en dag komme til herregården, bli kokt svarte og lagt på sølvfat.

# book_id: global-age-version-8279367efea8461892e79d31359a800a
# book_title: Den glade familien
# chapter_id: 11-den-glade-familien-side-11
# chapter_title: Side 11
# book_page: 11 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Etter denne talen trakk de gamle seg tilbake i sine skjell og kom aldri ut igjen. De sov. Det unge paret hersket over skogen og fikk mange barn, men de ble aldri kokt og kom aldri på sølvfat.

Derfor konkluderte de med at herregården hadde forfalt til ruiner og at alle menneskene i verden var utryddet. Og ettersom ingen motsa dem, var det selvfølgelig slik det var. Og regnet pisket mot burdokkbladene for å lage trommemusikk for deres skyld, og solen skinte for å gi burdokkskogen farge for deres skyld.

Og de var svært lykkelige, og hele familien var lykkelig – for det var de virkelig.