Livets varighet

# book_id: global-age-version-4e6688ab450843a4ac2622820e188fa2
# book_title: Livets varighet
# chapter_id: 1-livets-varighet-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da Gud hadde skapt verden og skulle bestemme hvor lenge hver skapning skulle leve, kom eselet og spurte: «Herre, hvor lenge skal jeg leve?» «Tretti år,» svarte Gud. «Er du fornøyd med det?» «Å, Herre,» sa eselet, «det er en lang tid. Tenk på mitt harde liv!

Jeg bærer tunge laster fra morgen til kveld, drar sekker med korn til møllen slik at andre kan spise brød, og får ingenting igjen for strevet mitt uten slag og spark. Vær så snill, ta bort noen av disse årene.» Så fikk Gud medynk med ham og tok bort atten år.

# book_id: global-age-version-4e6688ab450843a4ac2622820e188fa2
# book_title: Livets varighet
# chapter_id: 2-livets-varighet-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Eselet gikk bort, trøstet.

Så kom hunden. «Hvor lenge ønsker du å leve?» spurte Gud. «Tretti år virket for mange for eselet, men du vil være fornøyd med det.» «Herre,» svarte hunden, «er det din vilje? Tenk på hvor mye jeg må løpe – føttene mine holder ikke så lenge. Og når jeg mister bjeffingen og tennene mine til å bite med, hva skal jeg da gjøre annet enn å ligge i et hjørne og knurre?» Gud så at han hadde rett, og fridde ham fra tolv år.

# book_id: global-age-version-4e6688ab450843a4ac2622820e188fa2
# book_title: Livets varighet
# chapter_id: 3-livets-varighet-side-3
# chapter_title: Side 3
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så kom apen. «Du vil sikkert leve tretti år frivillig,» sa Gud. «Du trenger ikke å arbeide som eselet og hunden; du skal alltid ha det gøy.» «Å, Herre,» svarte apen, «det kan virke sånn, men det er annerledes. Når det regner grøt, har jeg ingen skje. Jeg må spille dumme triks og lage grimaser som får folk til å le, og hvis de gir meg et eple og jeg biter i det, er det surt! Bak latteren skjuler det seg ofte sorg. Jeg klarer ikke å holde ut i tretti år.» Gud var barmhjertig og tok bort ti år.

Til slutt kom en glad, sunn og sterk mann. Han ba Gud om å bestemme hvor lenge han skulle leve. «Du skal leve tretti år,» sa Herren. «Er det nok?» «Hvilken kort tid!» utbrøt mannen. «Når jeg har bygget huset mitt og ilden brenner på mitt eget ildsted, når jeg har plantet trær som blomstrer og bærer frukt, og jeg akkurat skal begynne å nyte livet, skal jeg dø!»

# book_id: global-age-version-4e6688ab450843a4ac2622820e188fa2
# book_title: Livets varighet
# chapter_id: 4-livets-varighet-side-4
# chapter_title: Side 4
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Å, Herre, la min tid bli lengre. " "Jeg vil legge til eslets atten år," sa Gud. "Det er ikke nok," svarte mannen. "Du skal også få hundens tolv år." "Likevel for lite!" "Vel, da," sa Gud, "vil jeg også gi deg apens ti år, men ikke mer." Mannen gikk bort, men han var ikke fornøyd.

Så lever mennesket i sytti år. De første tretti er menneskeårene, som går fort. Deretter er han frisk og glad, arbeider med glede og nyter livet. Så kommer eslets atten år: den ene byrden etter den andre legges på ham, han bærer kornet som gir mat til andre, og slag og spark er hans belønning. Deretter kommer hundens tolv år: han ligger i et hjørne, knurrer og har ingen tenner igjen å bite med. Til slutt avslutter apens ti år hans liv. Da er mennesket svakt i sinnet og tåpelig, gjør dumme ting og blir til latter for barna.