Historien om den vakre Gullhår

Det var en gang en prinsesse som var den vakreste skapningen i verden. Og fordi hun var så vakker, og fordi håret hennes var som det fineste gull, og bølget og kruset seg nesten ned til bakken, ble hun kalt den vakre Gullhår. Hun bar alltid en krone av blomster, og kjolene hennes var brodert med diamanter og perler, og alle som så henne, ble forelsket i henne.

Nå var en av naboene hennes en ung konge som ikke var gift. Han var veldig rik og kjekk, og da han hørte alt som ble sagt om den vakre Gullhår, selv om han aldri hadde sett henne, ble han så dypt forelsket i henne at han verken kunne spise eller drikke.

Så bestemte han seg for å sende en ambassadør for å be henne om å gifte seg med ham. Han fikk laget en praktfull vogn til ambassadøren sin, og ga ham mer enn hundre hester og hundre tjenere, og ba ham om å sørge for å bringe prinsessen tilbake med seg.

Etter at han hadde dratt, var det ikke snakk om noe annet ved hoffet, og kongen var så sikker på at prinsessen ville si ja at han satte folket sitt til å arbeide med vakre kjoler og praktfulle møbler, så alt ville være klart når hun kom.

I mellomtiden ankom ambassadøren til prinsessens slott og leverte sin lille beskjed. Men om hun tilfeldigvis var sur den dagen, eller om komplimentet ikke behaget henne, er ikke kjent. Hun svarte bare at hun var veldig takknemlig overfor kongen, men at hun ikke hadde noe ønske om å gifte seg.

Ambassadøren dro trist hjemover igjen, og tok med seg alle kongens gaver tilbake. Prinsessen var for godt oppdratt til å ta imot perlene og diamantene når hun ikke ville ta imot kongen, så hun hadde bare beholdt tjuefem engelske knappenåler for at han ikke skulle bli opprørt.

Da ambassadøren nådde byen, hvor kongen ventet utålmodig, var alle veldig irriterte på ham for at han ikke hadde tatt med prinsessen, og kongen gråt som en baby, og ingen kunne trøste ham.

Nå var det ved hoffet en ung mann som var flinkere og kjekkere enn alle andre. Han ble kalt Sjarm, og alle elsket ham, bortsett fra noen få sjalu mennesker som var sinte over at han var kongens favoritt og kjente alle statens hemmeligheter.

En dag var han tilfeldigvis sammen med noen mennesker som snakket om ambassadørens hjemkomst og sa at besøket hans hos prinsessen ikke hadde gjort stort utbytte, da Sjarm sa ubetenksomt:

"Hvis kongen hadde sendt meg til prinsesse Gullhår, er jeg sikker på at hun ville ha kommet tilbake med meg."

Fiendene hans gikk straks til kongen og sa:

"De vil neppe tro, Deres Majestet, hva Sjarm har frekkhet til å si – at hvis han hadde blitt sendt til prinsesse Gullhår, ville hun sikkert ha kommet tilbake med ham. Han ser ut til å tro at han er så mye kjekkere enn Dem at prinsessen ville ha forelsket seg i ham og fulgt ham frivillig." Kongen ble veldig sint da han hørte dette.

"Ha, ha!" sa han. "Ler han av min ulykke, og synes han selv er sjarmerende enn meg? Gå, og la ham bli låst inn i mitt store tårn for å sulte."

Så gikk kongens vakter for å hente Sjarm, som ikke hadde tenkt mer på sin ubetenksomme uttalelse, og førte ham grusomt til fengsel. Den stakkars fangen hadde bare litt halm til sengen sin, og hadde det ikke vært for en liten bekk som rant gjennom tårnet, ville han ha dødd av tørst.

En dag da han var i fortvilelse, sa han til seg selv:

"Hvordan har jeg fornærmet kongen? Jeg er hans mest trofaste undersått, og har ikke gjort noe mot ham."

Kongen tilfeldigvis gikk forbi tårnet og kjente igjen stemmen til sin tidligere favoritt. Han stoppet for å lytte, til tross for Sjarms fiender, som prøvde å overtale ham til å ikke ha noe mer med forræderen å gjøre. Men kongen sa:

"Vær stille, jeg vil høre hva han sier."

Så åpnet han tårndøren og ropte på Sjarm, som kom veldig trist og kysset kongens hånd, og sa:

"Hva har jeg gjort, Deres Majestet, for å fortjene denne grusomme behandlingen?"

"Du hånet meg og min ambassadør," sa kongen, "og du sa at hvis jeg hadde sendt deg etter prinsesse Gullhår, ville du sikkert ha brakt henne tilbake."

"Det er ganske sant, Deres Majestet," svarte Sjarm. "Jeg ville ha tegnet et slikt bilde av Dem, og beskrevet Deres gode egenskaper på en slik måte at jeg er sikker på at prinsessen ville ha funnet Dem uimotståelig. Men jeg kan ikke se hva i det som gjør Dem sint."

Kongen kunne heller ikke se noen grunn til å være sint når han tenkte på det på den måten, og han begynte å rynke pannen veldig fælt mot hoffmennene som hadde feilfremstilt hans favoritt.

Så tok han Sjarm med tilbake til slottet, og etter å ha sørget for at han fikk en veldig god middag, sa han til ham:

"Du vet at jeg elsker den vakre Gullhår like mye som alltid. Hennes avslag har ikke forandret følelsene mine. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få henne til å forandre mening. Jeg vil virkelig gjerne sende deg for å se om du kan overtale henne til å gifte seg med meg."

Sjarm svarte at han var fullstendig villig til å dra, og ville dra av gårde allerede neste dag.

"Men du må vente til jeg kan få en stor eskorte til deg," sa kongen. Men Sjarm sa at han bare ville ha en god hest å ri på, og kongen, som var henrykt over at han var klar til å dra så raskt, ga ham brev til prinsessen og ønsket ham lykke til.

Det var en mandag morgen at han dro av gårde helt alene på sitt ærend, og tenkte bare på hvordan han kunne overtale prinsesse Gullhår til å gifte seg med kongen. Han hadde en skrivebok i lommen, og hver gang en god tanke slo ham, steg han av hesten og satte seg under trærne for å skrive den inn i talen han forberedte til prinsessen, før han glemte den.

En dag da han hadde startet ved aller første daggry, og red over en stor eng, fikk han plutselig en strålende idé, og, hoppende av hesten, satte han seg under et piletre som vokste ved en liten elv.

Da han hadde skrevet det ned, så han seg rundt, fornøyd over å finne seg selv på et så vakkert sted, da han plutselig så en stor gullkarpe ligge og gispe, utmattet på gresset.

I sprang etter små fluer hadde hun kastet seg selv høyt opp på bredden, hvor hun hadde ligget til hun nesten var død. Sjarm syntes synd på henne, og selv om han ikke kunne unngå å tenke at hun ville ha vært veldig god til middag, løftet han henne forsiktig opp og la henne tilbake i vannet.

Så snart Fru Karpe kjente den forfriskende kjøligheten av vannet, sank hun gledelig ned til bunnen av elven. Deretter, svømmende opp til bredden ganske dristig, sa hun:

"Jeg takker deg, Sjarm, for den vennligheten du har vist meg. Du har reddet livet mitt. En dag vil jeg gjengjelde deg." Med det sank hun ned i vannet igjen, og etterlot Sjarm veldig overrasket over høfligheten hennes.

En annen dag, mens han reiste videre, så han en ravn i stor nød. Den stakkars fuglen var tett forfulgt av en ørn, som snart ville ha spist den opp, hadde ikke Sjarm raskt satt en pil på buen sin og skutt ørnen død. Ravnen satte seg på et tre veldig gledelig.

"Sjarm," sa han, "det var veldig sjenerøst av deg å redde en stakkars ravn. Jeg er ikke utakknemlig. En dag vil jeg gjengjelde deg."

Sjarm syntes det var veldig hyggelig av ravnen å si det, og fortsatte sin vei.

Før solen stod opp, befant han seg i en tett skog hvor det var for mørkt til at han kunne se stien sin, og der hørte han en ugle som ropte som om den var i fortvilelse.

"Hør!" sa han. "Det må være en ugle i store problemer. Jeg er sikker på at den har gått i en snare." Og han begynte å lete rundt, og fant snart et stort nett som noen fuglefangere hadde satt opp natten før.

"For et synd at mennesker ikke gjør annet enn å plage og forfølge stakkars skapninger som aldri gjør dem noen skade!" sa han. Og han tok ut kniven sin og kuttet nettingens snorer. Uglen flagret av gårde ut i mørket, men så, vendte hun tilbake med et vingeslag, kom hun tilbake til Sjarm og sa:

"Det trenger ikke mange ord for å fortelle deg hvor stor tjeneste du har gjort meg. Jeg var fanget. Om noen minutter ville fuglefangerne ha vært her. Uten din hjelp ville jeg ha blitt drept. Jeg er takknemlig, og en dag vil jeg gjengjelde deg."

Disse tre eventyrene var de eneste av betydning som skjedde med Sjarm på reisen hans, og han skyndte seg så mye han kunne for å nå slottet til prinsesse Gullhår.

Da han ankom, syntes han alt han så var herlig og praktfullt. Diamanter var like rikelige som småstein, og gullet og sølvet, de vakre kjolene, søtsakene og de pene tingene som var overalt, forbløffet ham fullstendig. Han tenkte for seg selv: "Hvis prinsessen går med på å forlate alt dette og komme med meg for å gifte seg med kongen, kan han kalle seg heldig!"

Så kledde han seg nøye i rik brokade, med skarlagenrøde og hvite fjær, og kastet et praktfullt brodert skjerf over skulderen. Så munter og grasiøs som mulig presenterte han seg ved døren til slottet, og bar i armene sine en bitte liten søt hund han hadde kjøpt på veien. Vaktene hilste ham respektfullt, og en budbringer ble sendt til prinsessen for å kunngjøre ankomsten til Sjarm som ambassadør for hennes nabo kongen.

"Sjarm," sa prinsessen. "Navnet høres lovende ut. Jeg tviler ikke på at han er kjekk og sjarmere alle."

"Det er han sannelig, frue," sa alle ærespikene hennes i ett åndedrag. "Vi så ham fra vinduet på loftet der vi spunnet lin, og vi kunne ikke gjøre annet enn å se på ham så lenge han var i sikte."

"Vel, for å være sikker," sa prinsessen. "Så det er slik dere morer dere, er det? Ser på fremmede ut av vinduet! Skynd dere og gi meg min blå satengkjole, og gre ut det gylne håret mitt. Få noen til å lage ferske blomsterkranser til meg, og gi meg høyhælte sko og viften min. Si til dem å feie den store salen min og tronen min, for jeg vil at alle skal si at jeg virkelig er 'den vakre Gullhår'."

Dere kan forestille dere hvordan alle ærespikene hennes hastet hit og dit for å gjøre prinsessen klar, og hvordan de i hastverk støtte hodene sine sammen og kom i veien for hverandre, helt til hun trodde de aldri ville bli ferdige.

Men til slutt førte de henne inn i speilgalleriet så hun kunne forsikre seg om at ingenting manglet i utseendet hennes. Deretter klatret hun opp på tronen sin av gull, ibenholt og elfenben, mens damene hennes tok gitarrene sine og begynte å synge mykt.

Så ble Sjarm ført inn, og han ble så overveldet av overraskelse og beundring at han først ikke kunne si et ord. Men snart tok han mot til seg og holdt talen sin, og avsluttet modig med å be prinsessen om å skåne ham for skuffelsen av å dra tilbake uten henne.

"Herr Sjarm," svarte hun, "alle grunnene du har gitt meg er veldig gode, og jeg forsikrer deg om at jeg ville ha mer glede av å behage deg enn noen andre. Men du må vite at for en måned siden, da jeg gikk langs elven med damene mine, tok jeg av meg hansken min, og idet jeg gjorde det, gled en ring jeg hadde på fingeren min av og trillet i vannet.

Siden jeg verdsatte den mer enn riket mitt, kan du forestille deg hvor opprørt jeg var over å miste den. Jeg lovte å aldri lytte til noe ekteskapsforslag med mindre ambassadøren først brakte meg tilbake ringen min.

Så nå vet du hva som forventes av deg, for hvis du snakket i femten dager og femten netter, kunne du ikke få meg til å forandre mening."

Sjarm ble veldig overrasket over dette svaret, men bukket dypt for prinsessen og ba henne ta imot det broderte skjerfet og den lille hunden han hadde tatt med seg. Men hun svarte at hun ikke ville ha noen gaver, og at han skulle huske det hun nettopp hadde fortalt ham. Da han kom tilbake til losjiet sitt, la han seg til å sove uten å spise noen middag, og den lille hunden hans, som ble kalt Frisk, kunne heller ikke spise noe, men kom og la seg tett inntil ham. Hele natten sukket og sørget Sjarm.

"Hvordan skal jeg finne en ring som falt i elven for en måned siden?" sa han. "Det er nytteløst å prøve. Prinsessen må ha bedt meg om det med vilje, vel vitende at det er umulig." Og så sukket han igjen.

Frisk hørte ham og sa:

"Min kjære herre, fortvil ikke. Lykken kan snu. Du er for god til å ikke bli lykkelig. La oss gå ned til elven så snart det er lyst."

Men Sjarm ga ham bare to små klapp og sa ingenting, og veldig snart falt han i søvn.

Ved første glimt av daggry begynte Frisk å hoppe rundt, og da han hadde vekket Sjarm, gikk de ut sammen, først inn i hagen, og deretter ned til elvebredden, hvor de vandret opp og ned. Sjarm tenkte trist på å måtte dra tilbake uten å ha lykkes, da han hørte noen rope: "Sjarm, Sjarm!" Han så seg rundt overalt og trodde han måtte drømme, siden han ikke kunne se noen. Så gikk han videre, og stemmen ropte igjen: "Sjarm, Sjarm!"

"Hvem kaller på meg?" sa han. Frisk, som var veldig liten og kunne se nøye ned i vannet, ropte ut: "Jeg ser en gullkarpe som kommer." Og ganske sikkert, der var den store karpen, som sa til Sjarm:

"Du reddet livet mitt på enga ved piletreet, og jeg lovte at jeg ville gjengjelde deg. Ta dette. Det er prinsesse Gullhårs ring." Sjarm tok ringen ut av munnen til Fru Karpe, og takket henne tusen ganger. Han og lille Frisk gikk rett til slottet, hvor noen fortalte prinsessen at han ba om å få se henne.

"Å, stakkars fyr," sa hun. "Han må ha kommet for å si farvel, siden han finner det umulig å gjøre som jeg ba om."

Så kom Sjarm inn, som presenterte henne ringen og sa:

"Frue, jeg har gjort som De ba om. Vil det behage Dem å gifte Dem med min herre?" Da prinsessen så ringen sin brakt tilbake uskadd, ble hun så forbauset at hun trodde hun måtte drømme.

"Sannelig, Sjarm," sa hun, "du må være en fees favoritt, eller du kunne aldri ha funnet den."

"Frue," svarte han, "jeg ble hjulpet av ingenting annet enn mitt ønske om å adlyde Deres ønsker."

"Siden du er så snill," sa hun, "kanskje du vil gjøre meg en annen tjeneste, for før den er gjort, vil jeg aldri gifte meg. Det er en prins ikke langt herfra som heter Galifron, som en gang ville gifte seg med meg.

Men da jeg nektet, kom han med de frykteligste trusler mot meg, og lovet å legge landet mitt øde. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg kunne ikke gifte meg med en skremmende kjempe så høy som et tårn, som spiser mennesker som en ape spiser kastanjer, og som snakker så høyt at alle som må lytte til ham blir ganske døve.

Likevel slutter han ikke å plage meg og drepe undersåttene mine. Så før jeg kan lytte til forslaget ditt, må du drepe ham og bringe meg hodet hans."

Sjarm ble ganske motløs av denne befalingen, men han svarte:

"Vel, prinsesse, jeg vil kjempe mot denne Galifron. Jeg tror at han vil drepe meg, men i alle fall vil jeg dø i Deres forsvar."

Da ble prinsessen redd og sa alt hun kunne tenke på for å stoppe Sjarm fra å kjempe mot kjempen, men det nyttet ikke. Han gikk ut for å væpne seg tilstrekkelig, og tok deretter lille Frisk med seg, steg på hesten sin og satte kursen mot Galifrons land.

Alle han møtte fortalte ham hvor forferdelig en kjempe Galifron var, og at ingen våget å gå i nærheten av ham. Jo mer han hørte, jo mer redd ble han. Frisk prøvde å oppmuntre ham ved å si: "Mens du kjemper mot kjempen, kjære herre, vil jeg gå og bite ham i hælene, og når han bøyer seg ned for å se på meg, kan du drepe ham."

Sjarm roste den lille hundens plan, men visste at denne hjelpen ikke ville gjøre stort.

Til slutt nærmet han seg kjempenes slott, og så til sin skrekk at hver sti som førte dit var strødd med bein. Før lenge fikk han øye på Galifron som kom. Hodet hans var høyere enn de høyeste trærne, og han sang med en forferdelig stemme:

"Kom ut med deres små gutter og jenter, vær så snill ikke bli for å ordne krøllene deres, for jeg skal spise så veldig mange, jeg vil ikke vite om de har noen."

Dermed sang Sjarm ut så høyt han kunne til samme melodi:

"Kom ut og møt den tapre Sjarm som finner deg ikke det minste skremmende; selv om han ikke er veldig høy, er han stor nok til å få deg til å falle."

Rimene var ikke veldig gode, men dere ser at han hadde laget dem så raskt at det er et under at de ikke var verre, spesielt siden han var forferdelig redd hele tiden. Da Galifron hørte disse ordene, så han seg rundt overalt og fikk øye på Sjarm som stod med sverdet i hånden.

Dette gjorde kjempen fryktelig sint, og han siktet et slag mot Sjarm med den enorme jernkøllen sin, som sikkert ville ha drept ham hvis den hadde nådd ham. Men i samme øyeblikk satte en ravn seg på hodet til kjempen, og hakket med det sterke nebbet sitt og slo med de store vingene sine, så han ble så forvirret og blindet at alle slagene hans falt harmløst i luften.

Sjarm stormet inn og ga ham flere støt med det skarpe sverdet sitt, så han falt til bakken. Deretter hogg Sjarm hodet av ham før han visste noe om det. Ravnen fra et tre i nærheten krop ut:

"Du ser, jeg har ikke glemt den gode gjerningen du gjorde mot meg da du drepte ørnen. I dag tror jeg jeg har oppfylt løftet mitt om å gjengjelde deg."

"Ja, jeg skylder deg mer takknemlighet enn du noen gang skyldte meg," svarte Sjarm.

Deretter steg han på hesten sin og red av gårde med Galifrons hode.

Da han nådde byen, løp folk etter ham i flokker og ropte: "Se den tapre Sjarm, som har drept kjempen!" Og ropene deres nådde prinsessens ører, men hun våget ikke å spørre hva som skjedde, av frykt for å høre at Sjarm hadde blitt drept. Men veldig snart ankom han slottet med kjempenes hode, som fortsatt skremte henne, selv om det ikke lenger kunne gjøre henne noen skade.

"Prinsesse," sa Sjarm, "jeg har drept fienden Deres. Jeg håper De nå vil gå med på å gifte Dem med kongen, min herre."

"Å, kjære! Nei," sa prinsessen. "Ikke før du har brakt meg litt vann fra den mørke hulen. Ikke langt herfra er det en dyp grotte. Inngangen er voktet av to drager med ildrøde øyne, som ikke vil slippe noen forbi seg.

Når du kommer inn i hulen, vil du finne et enormt hull, som du må gå ned i, og det er fullt av padder og slanger. I bunnen av dette hullet er det en annen liten hule, hvor Kilden til Helse og Skjønnhet springer opp.

Det er noe av dette vannet jeg virkelig må ha. Alt det berører blir vidunderlig. Vakre ting vil alltid forbli vakre, og stygge ting blir nydelige. Hvis man er ung, blir man aldri gammel, og hvis man er gammel, blir man ung.

Du ser, Sjarm, jeg kunne ikke forlate riket mitt uten å ta noe av det med meg."

"Prinsesse," sa han, "De kan i det minste aldri trenge dette vannet. Men jeg er en ulykkelig ambassadør, hvis død De ønsker. Dit De sender meg, vil jeg gå, selv om jeg vet at jeg aldri vil vende tilbake."

Og siden prinsesse Gullhår ikke viste noe tegn til å forandre mening, startet han med den lille hunden sin mot den mørke hulen. Alle han møtte på veien sa:

"For et synd at en kjekk ung mann skal kaste bort livet sitt så uforsiktig! Han skal til hulen alene, selv om han hadde hundre menn med seg, kunne han ikke lykkes. Hvorfor ber prinsessen om umulige ting?" Sjarm sa ingenting, men han var veldig trist.

Da han var nær toppen av en ås, steg han av for å la hesten beite, mens Frisk moret seg med å jage fluer. Sjarm visste at han ikke kunne være langt fra den mørke hulen, og da han så seg rundt, fikk han øye på en svart, heslig klippe som det kom tykk røyk fra, etterfulgt i et øyeblikk av en av dragene med ild som flammet fra munnen og øynene.

Kroppen hans var gul og grønn, klørne hans var skarlagenrøde, og halen hans var så lang at den lå i hundre ringer. Frisk ble så skrekkslagen ved synet av den at han ikke visste hvor han skulle gjemme seg.

Sjarm, helt bestemt på å få vannet eller dø, dro sverdet sitt, og tok krystallflasken som den vakre Gullhår hadde gitt ham for å fylle, og sa til Frisk:

"Jeg føler meg sikker på at jeg aldri vil komme tilbake fra denne ferden. Når jeg er død, gå til prinsessen og fortell henne at hennes ærend har kostet meg livet. Finn deretter kongen, min herre, og fortell ham alle eventyrene mine."

Mens han snakket, hørte han en stemme som ropte: "Sjarm, Sjarm!"

"Hvem kaller på meg?" sa han. Deretter fikk han øye på en ugle som satt i et hult tre, som sa til ham:

"Du reddet livet mitt da jeg ble fanget i nettet. Nå kan jeg gjengjelde deg. Stol på meg med flasken, for jeg kjenner alle veiene i den mørke hulen, og kan fylle den fra Kilden til Skjønnhet." Sjarm var bare altfor glad for å gi henne flasken. Hun fløy inn i hulen, ubemerket av dragen, og etter en stund kom hun tilbake med flasken, fylt til randen med funklende vann. Sjarm takket henne av hele sitt hjerte, og skyndte seg gledelig tilbake til byen.

Han gikk rett til slottet og ga flasken til prinsessen, som ikke hadde noen ytterligere innvendinger å gjøre. Så takket hun Sjarm, og beordret at forberedelser skulle gjøres for hennes avreise. De dro snart ut sammen. Prinsessen fant Sjarm som en så behagelig følgesvenn at hun noen ganger sa til ham: "Hvorfor ble vi ikke der vi var? Jeg kunne ha gjort deg til konge, og vi ville ha vært så lykkelige!"

Ma Charming rispose soltanto: «Non avrei potuto fare nulla che avesse turbato così tanto il mio padrone, nemmeno per un regno, o per compiacere voi, sebbene io pensi che siate bella come il sole.»

Alla fine giunsero alla grande città del Re. Egli uscì incontro alla Principessa, portando magnifici regali. Le nozze furono celebrate con grande gioia. Ma Goldilocks era così affezionata a Charming che non poteva essere felice se non quando lui le era vicino, e ne lodava sempre le lodi.

«Se non fosse stato per Charming», diceva al Re, «non sarei mai venuta qui. Dovreste essergli molto grato, perché ha compiuto le imprese più impossibili e mi ha procurato l'acqua della Fontana della Bellezza. Così non potrò mai invecchiare, e diventerò più carina ogni anno.»

Allora i nemici di Charming dissero al Re: «È una meraviglia che non siate geloso. La Regina pensa che non ci sia nessuno al mondo come Charming. Come se chiunque voi aveste inviato non avesse potuto fare altrettanto!»

«È proprio vero, ora che ci penso», disse il Re. «Che sia incatenato mani e piedi, e gettato nella torre.»

Così presero Charming, e come ricompensa per aver servito il Re così fedelmente, fu rinchiuso nella torre, dove vide solo il carceriere, che ogni giorno gli portava un pezzo di pane nero e una brocca d'acqua. Tuttavia, il piccolo Frisk venne a confortarlo e gli raccontò tutte le notizie.

Quando la Bella Goldilocks seppe ciò che era accaduto, si gettò ai piedi del Re e lo supplicò di liberare Charming. Ma più piangeva, più lui si adirava. Alla fine capì che era inutile dire altro, ma questo la rese molto triste.

Allora il Re ebbe l'idea che forse non era abbastanza bello per piacere alla Principessa Goldilocks, e pensò di lavarsi il viso con l'acqua della Fontana della Bellezza, che era nella fiala su uno scaffale nella stanza della Principessa, dove lei l'aveva messa per poterla vedere spesso.

Ora accadde che una delle dame della Principessa, mentre inseguiva un ragno, aveva urtato la fiala facendola cadere dallo scaffale e rompendola, e ogni goccia dell'acqua era stata versata. Non sapendo cosa fare, aveva rapidamente spazzato via i frammenti di cristallo, e poi si era ricordata che nella stanza del Re aveva visto una fiala della stessa identica forma, anch'essa piena di acqua scintillante.

Così, senza dire una parola, la prese e la collocò sullo scaffale della Regina.

Ora l'acqua in questa fiala era quella usata nel regno per sbarazzarsi delle persone problematiche. Invece di avere la testa tagliata nel modo usuale, i loro volti venivano lavati con quell'acqua, e si addormentavano all'istante e non si svegliavano mai più. Così quando il Re, pensando di migliorare la sua bellezza, prese la fiala e spruzzò l'acqua sul suo viso, _lui_ si addormentò, e nessuno poté svegliarlo.

Il piccolo Frisk fu il primo a sentire la notizia, e corse a dirlo a Charming, che lo mandò a supplicare la Principessa di non dimenticare il povero prigioniero. Tutto il palazzo era in confusione per la morte del Re, ma il minuscolo Frisk si fece strada attraverso la folla fino al fianco della Principessa e disse:

«Signora, non dimenticate il povero Charming.»

Allora lei si ricordò di tutto ciò che lui aveva fatto per lei, e senza dire una parola a nessuno, andò dritta alla torre e con le proprie mani tolse le catene a Charming. Poi, mettendogli una corona d'oro sul capo e il manto reale sulle spalle, disse:

«Vieni, fedele Charming, ti faccio re, e ti prenderò come mio sposo.»

Charming, ancora una volta libero e felice, cadde ai suoi piedi e la ringraziò per le sue gentili parole.

Tutti furono felicissimi che lui diventasse re, e il matrimonio, che fu celebrato subito, fu il più bello che si possa immaginare. E il Principe Charming e la Principessa Goldilocks vissero felici e contenti per sempre.