Klokken

Folk sa: «Aftenklokken ringer, solen går ned.» For en merkelig, underfull lyd ble hørt i de trange gatene i en stor by. Det var som lyden av en kirkeklokke, men den ble bare hørt et øyeblikk, for støyen fra vognene og stemmene til folkemengden var for høy.

De som gikk utenfor byen, der husene sto lengre fra hverandre med hager eller små jorder mellom seg, kunne se aftenhimmelen enda bedre og hørte klokken mye tydeligere. Det var som om lydene kom fra en kirke i den stille skogen. Folk så dit og følte seg svært høytidelige.

Det gikk lang tid, og folk sa til hverandre: «Jeg lurer på om det er en kirke der ute i skogen? Klokken har en vidunderlig søt klang. La oss spasere dit og undersøke den nærmere.» Så kjørte de rike ut, og de fattige gikk, men veien syntes merkelig lang for dem.

Da de kom til en klynge med vier ved skogkanten, satte de seg ned og så opp på de lange grenene, og trodde de nå var midt i den grønne skogen.

Byens konditor kom ut og satte opp boden sin der, og like etter kom en annen konditor, som hang en klokke over standen sin som skilt eller ornament. Men den hadde ingen klapper, og den var dekket med tjære for å beskytte den mot regnet.

Da alle folk kom hjem, sa de at det hadde vært veldig romantisk, og at det var ganske annerledes enn en piknik eller teselskap. Tre personer påsto at de hadde gått til enden av skogen og alltid hadde hørt de underfulle lydene av klokken, men det syntes dem som om den kom fra byen.

En skrev et helt dikt om det, og sa at klokken lød som en mors stemme til et godt, kjært barn, og at ingen melodi var søtere enn klokkens toner. Kongen av landet la også merke til det og lovte at den som kunne oppdage hvor lydene kom fra, skulle få tittelen «Universell klokkeringer», selv om det ikke var en ekte klokke.

Mange dro nå til skogen for å få tittelen, men bare én kom tilbake med en slags forklaring, for ingen gikk langt nok, ikke engang den ene lenger enn de andre. Han sa imidlertid at lyden kom fra en veldig stor ugle i et hult tre, en slags lærd ugle som stadig slo hodet mot grenene. Men om lyden kom fra hodet dens eller fra det hule treet, kunne ingen si med sikkerhet. Så han fikk stillingen som «Universell klokkeringer» og skrev en årlig kort avhandling «Om uglen». Men alle var like kloke som før.

Det var konfirmasjonsdag. Presten hadde talt så gripende, og barna som ble konfirmert, var dypt berørte. Det var en viktig dag for dem. Fra barn ble de plutselig voksne. Det var som om deres unge sjeler nå skulle fly på en gang inn i mennesker med mer forstand.

Solen skinte strålende. De konfirmerte barna gikk ut av byen, og fra skogen kom lyden av den ukjente klokken til dem med underfull klarhet. De ville alle straks dra dit, bortsett fra tre.

En måtte hjem for å prøve en balkjole, for det var kjolen og ballet som hadde fått henne til å la seg konfirmere denne gangen, ellers hadde hun ikke kommet. En annen var en fattig gutt som hadde lånt frakken og støvlene sine av vertshussønnen til konfirmasjonen, og måtte levere dem tilbake innen et bestemt klokkeslett.

Den tredje sa at han aldri gikk til et fremmed sted uten foreldrene sine, at han alltid hadde vært en god gutt til nå, og fortsatt ville være det nå som han var konfirmert, og at man ikke skulle le av ham for det. Men de andre gjorde narr av ham likevel.

Så tre gikk ikke; de andre skyndte seg videre. Solen skinte, fuglene sang, og barna sang også, hver holdt den andre i hånden, for ennå hadde ingen av dem noen høy stilling, og de var alle like for Gud.

Men to av de yngste ble snart trøtte og vendte tilbake til byen. To små jenter satte seg ned og laget kranser, så de gikk heller ikke. Da de andre nådde vier-treet der konditoren var, sa de: «Nå er vi der! I virkeligheten finnes ikke klokken. Det er bare noe folk har innbilt seg.»

I det øyeblikket lød klokken dypt inne i skogen, så klar og høytidelig at fem eller seks bestemte seg for å gå videre. Underskogen var så tett og løvet så tett at det var veldig slitsomt å gå videre.

Skogsnerre og hvitveis vokste nesten for høyt; blomstrende vindel og bjørnebærbusker hang i lange girlander fra tre til tre, der nattergalen sang og solstrålene lekte. Det var veldig vakkert, men ikke noe sted for jenter å gå; klærne deres ville bli revet i stykker.

Store steinblokker lå der, dekket med mose i alle farger. En frisk kilde boblet opp og laget en merkelig klukkende lyd.

«Det kan sannelig ikke være klokken,» sa et av barna og la seg ned for å lytte. «Dette må undersøkes.» Så ble han igjen og lot de andre gå videre uten ham.

De kom til et lite hus laget av grener og trebark. Et stort vilt epletre bøyde seg over det, som om det ville øse alle sine velsignelser over taket, der roser blomstret. Lange stengler slynget seg rundt gavlen, og på den hang en liten klokke.

Var det det folk hadde hørt? Ja, alle var enige, bortsett fra én person som sa at klokken var for liten og for delikat til å bli hørt så langt unna, og dessuten var tonene dens helt annerledes enn de som kunne bevege et menneskehjerte på en slik måte. Det var kongssønnen som snakket, og de andre sa: «Slike folk vil alltid være klokere enn alle andre.»

De lot ham gå videre alene. Mens han gikk, ble hjertet hans mer og mer fylt av skogens ensomhet. Han hørte fortsatt den lille klokken som tilfredsstilte de andre, og nå og da, når vinden blåste, kunne han også høre folk synge ved teselskapet nær konditorens telt.

Men den dype lyden av klokken ble sterkere; det var nesten som om et orgel akkompagnerte den, og tonene kom fra venstre, den siden der hjertet ligger. Det hørtes en rasling i buskene, og en liten gutt sto foran kongssønnen.

Han hadde tresko på seg og en så kort jakke at man kunne se de lange håndleddene hans. De kjente hverandre. Gutten var den av barna som ikke kunne komme fordi han måtte levere jakken og støvlene tilbake til vertshussønnen.

Han hadde gjort det og gikk nå videre i treskoene sine og ydmyke klær, for klokken lød med en så dyp tone og merkelig kraft at han måtte gå videre.

«Vel, da kan vi gå sammen,» sa kongssønnen. Men den fattige konfirmerte gutten skammet seg. Han så på treskoene sine, trakk i de korte ermene og sa at han var redd for at han ikke kunne gå så fort. Dessuten trodde han at klokken måtte søkes til høyre, for der var det alle slags vakre ting.

«Men da møtes vi ikke,» sa kongssønnen og nikket til den fattige gutten, som gikk inn i den mørkeste, tetteste delen av skogen. Der rev torner de ydmyke klærne hans og skrapte ansiktet, hendene og føttene hans til de blødde. Kongssønnen fikk også noen skrammer, men solen skinte på stien hans, og det er ham vi skal følge, for han var en utmerket og besluttsom ung mann.

«Jeg må og vil finne klokken,» sa han, «selv om jeg må gå til verdens ende.»

Stygge aper satt i trærne og gliste. «Skal vi slå ham?» sa de. «Skal vi slå ham? Han er sønn av en konge!»

Men han gikk videre, ufortrøden, dypere inn i skogen, der de underligste blomster vokste. Hvite liljer med blodrøde støvbærere, himmelblå tulipaner som skinte når de vugget i vinden, og epletrær hvis epler så nøyaktig ut som store såpebobler. Tenk hvor trærne måtte ha glitret i solskinnet!

Rundt de fineste grønne engene, der hjorter lekte i gresset, vokste praktfulle eiker og bøketrær. Hvis barken på et tre var sprukket, vokste gress og lange krypende planter i sprekkene. Der var også store, stille innsjøer, der hvite svaner svømte og slo luften med vingene sine.

Kongssønnen stoppet ofte og lyttet. Han trodde klokken lød fra dypet av de stille innsjøene, men så la han merke til at tonen ikke kom derfra, men lengre borte, fra skogens dyp.

Solen gikk nå ned. Luften glødet som ild. Det var veldig stille i skogen, så veldig stille. Han falt på kne, sang sin aftenhymne og sa: «Jeg kan ikke finne det jeg søker. Solen går ned, og natten kommer, den mørke, mørke natten. Men kanskje jeg kan se den runde røde solen en gang til før den forsvinner helt. Jeg vil klatre opp på den klippen.»

Han grep tak i de krypende plantene og trerøttene, klatret opp på de fuktige steinene der vannslanger vred seg og padder kvekket, og nådde toppen akkurat før solen hadde gått helt ned. For et praktfullt syn fra denne høyden!

Havet, det store, praktfulle havet, som slo de lange bølgene sine mot kysten, strakte seg ut foran ham. Og der borte, der hav og himmel møttes, sto solen som et stort, skinnende alter, helt smeltet sammen i de mest glødende farger.

Skogen og havet sang en gledessang, og hjertet hans sang med dem. All naturen var en stor hellig kirke, der trærne og de flytende skyene var søylene, blomstene og gresset det fløyelsteppe, og himmelen selv den store kuppelen.

De røde fargene falmet da solen forsvant, men en million stjerner ble tent, en million lamper skinte. Kongssønnen spredte armene ut mot himmelen, skogen og havet. I samme øyeblikk, fra en sti til høyre, dukket den fattige gutten som var konfirmert sammen med ham opp i treskoene og jakken sin.

Han hadde fulgt sin egen sti og nådde stedet like fort som kongssønnen.

De løp mot hverandre og sto sammen hånd i hånd i naturens og poesiens store kirke, mens den usynlige hellige klokken lød over dem.

Velsignede ånder svevde rundt dem og løftet røstene sine i et jublende halleluja!