Kyllikkis brutte løfte

# book_id: global-gutenberg-translation-30f56a788ef74a1ab54a8143fbc49247
# book_title: Kyllikkis brutte løfte
# chapter_id: 1-kyllikkis-brutte-lofte
# chapter_title: Kyllikkis brutte løfte
# book_page: 1 / 3
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Lemminkainen og Kyllikki levde lykkelig sammen i mange år og holdt de løftene de hadde gitt hverandre. Men en dag kom Lemminkainen ikke hjem fra fisketuren innen solnedgang, og da ble lengselen etter å danse mer enn Kyllikki kunne bære. Hun gikk inn i landsbyen og slo seg sammen med jomfruene i dansen.

Så snart Lemminkainen kom hjem, kom søsteren hans Ainikki bort til ham og fortalte ham hvordan Kyllikki hadde brutt løftet sitt og slått seg sammen med jomfruene i dansen. Da ble Lemminkainen både sint og trist, og han gikk til moren sin og ba henne om å koke klærne hans i slangeblod, for han skulle ut i krig siden Kyllikki ikke kunne holde løftet sitt.

Kyllikki forsøkte å overtale ham til å bli hos henne, og fortalte ham at hun hadde drømt en drøm der hun så hjemmet deres stå i flammer, og at ilden brøt ut gjennom dørene, vinduene og taket. Men Lemminkainen svarte: «Jeg har ingen tro på kvinners drømmer eller jomfruers løfter. Gi meg kobberrustningen min, mor, for jeg lengter etter å dra ut i krig, til dystre Pohjola, der jeg skal vinne store mengder gull og sølv.»

«Bli hjemme, min kjære sønn,» sa den aldrende moren, «og drikk ølet i kjellerne våre, sitt fredelig ved din egen peis, for vi har mer enn nok gull og sølv. Bare forleden dag, da tjenerne våre pløyde åkrene, kom de over en kiste med gull og sølv som lå begravd i bakken – ta denne og vær fornøyd.»

Da alt dette ikke hadde noen virkning på Lemminkainen, begynte moren å fortelle ham om magien til folket i Nordlandet, og at de ville synge ham inn i ilden slik at han skulle brennes til døde. Men han svarte: «For lenge siden forsøkte tre trollmenn fra Lappland å forhekse meg og brukte sine sterkeste trylleformler mot meg, men jeg forble urørlig. Da begynte jeg å synge mine egne magiske sanger, og snart overvant jeg dem og senket dem til bunns i havet, der de fortsatt sover, og tang og tare vokser gjennom håret og skjegget deres.»

# book_id: global-gutenberg-translation-30f56a788ef74a1ab54a8143fbc49247
# book_title: Kyllikkis brutte løfte
# chapter_id: 1-kyllikkis-brutte-lofte
# chapter_title: Kyllikkis brutte løfte
# book_page: 2 / 3
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Likevel forsøkte moren hans å stoppe ham, og hans kone Kyllikki ba ham om tilgivelse i tårer. Han sto og lyttet til dem mens han børstet ut sitt lange, svarte hår, men til slutt ble han utålmodig, kastet børsten fra seg og ropte: 'Jeg vil ikke bli værende, men behold den børsten, og når dere ser blod sive ut fra busten, da skal dere vite at en forferdelig ulykke har rammet meg.'

Med disse ordene forlot han dem, tok på seg rustningen og spente hesten sin for sleden. Deretter sang han en sang, der han kalte på alle skogens, fjellenes og vannenes ånder og på selveste den store Ukko om å hjelpe ham mot Nordlandets trollmenn, og da sangen var slutt, red han avsted som vinden.

Om kvelden den tredje dagen nådde han en liten landsby i Nordlandet. Her kjørte han inn på en gårdsplass og ropte: 'Er det noen som er sterke nok til å stelle hesten min og ta seg av sleden min?'

Det var et barn som lekte på gulvet i huset, og det svarte at det ikke var noen der som kunne gjøre det. Deretter red Lemminkainen videre til et annet hus og stilte det samme spørsmålet; og en mann som sto i døråpningen svarte: 'Her er det nok av folk som er sterke nok til ikke bare å spenne av hesten din, men også til å beseire deg og drive deg hjem før solen har gått ned.'

Da sa Lemminkainen at han ville vende tilbake og drepe ham, og red deretter videre til det høyeste huset i landsbyen. Her forhekset han vakthunden slik at den ikke skulle bjeffe, og kjørte inn. Deretter slo han med pisken sin mot bakken, og fra bakken steg det opp en tåke som skjulte sleden, og i tåken var det en dverg som tok hesten hans, spente den av og ga den mat. Men Lemminkainen gikk videre inn i huset, etter først å ha gjort seg usynlig. Der fant han mange mennesker som sang og festet, og ved peisene satt Nordlandets trollmenn. Han tok seg videre frem, gjenvant deretter sin egen skikkelse og gikk inn i hovedsalen, og ropte til dem som sang at de skulle tie stille.

# book_id: global-gutenberg-translation-30f56a788ef74a1ab54a8143fbc49247
# book_title: Kyllikkis brutte løfte
# chapter_id: 1-kyllikkis-brutte-lofte
# chapter_title: Kyllikkis brutte løfte
# book_page: 3 / 3
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så snart hun så ham, løp husfruen bort til ham og spurte ham hvem han var, og hvordan han hadde klart å unngå vakthunden uten å bli lagt merke til. Da fortalte Lemminkainen henne hvem han var, og begynte straks å utøve sine magiske formler, mens lynet skjøt ut fra pelsen på kappen hans og flammene fra øynene hans. Han sang dem alle under kraften av sin magi – noen ned under vannet, noen inn i den brennende ilden, noen ned under de opphøyde fjellene. Bare én fattig, gammel mann, som var blind og lam, lot han være urørt. Og da den gamle mannen spurte ham hvorfor det var slik at bare han var blitt spart, begynte den grusomme Lemminkainen å spotte ham og plage ham med ord, til den gamle mannen, Nasshut, ble nesten vill av raseri og halte bort mens han sverget hevn. Nasshut fortsatte å reise videre, og kom til slutt til elven Tuoni, som skiller de dødes rike fra de levendes rike.

Der ventet han til Lemminkainen skulle komme, for han visste, ved hjelp av sine trollmannskunnskaper, at han snart ville komme dit.