Da far og mor gjorde opprør

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 1 / 11
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er ikke mer enn en måned til jul, Lyddy Ann; visste du det?" sa den gamle mannen, idet han lente seg tilbake i stolen med et merkelig resignert sukk.

"Ja, det vet jeg, Samuel," svarte kona hans, og sendte et raskt blikk over toppen av brillene sine.

Om Samuel Bertram la merke til blikket, viste han ingen tegn til det. "Hm!" mumlet han. "Jeg har ti halsdukker nå. Hvor mange heklede tøfler har du?" – "eh?"

"Å, Samuel!" protesterte Lydia Ann svakt.

"Det bryr jeg meg ikke om," hevdet Samuel med plutselig heftighet, idet han satte seg oppreist i stolen. "Det virker som om vi kan få noe annet til jul enn tøfler og halsdukker. Bare fordi vi ikke er så unge som vi en gang var, er ikke det noe tegn på at vi har mistet all evne til å glede oss!"

"Men, Samuel, de er snille og gode, og vil gi oss noe," stotret Lydia Ann. "Og –"

"Ja, jeg vet at de er snille og gode," avbrøt Samuel vredt. "Vi har tre barn, og hvert eneste av dem gir oss en julegave hvert år. De har gjort det til en fast rutine nå, akkurat slik de – de legger seg hver kveld," avsluttet han, og famlet litt etter en passende sammenligning. "Og de legger like mye omtanke i det også," la han til dystert.

"Min sorg og samvittighet, Samuel – hvordan kan du snakke sånn!" gispet den lille kvinnen på den andre siden av bordet.

"Vel, det gjør de," insisterte Samuel. "De kjøper et par tøfler og en halsduk, og putter dem i vesken sin til oss – og det er gjort; og neste år gjør de det samme – og det er gjort igjen. Å, jeg vet at jeg er utakknemlig, og alt det der," erkjente Samuel irritert, "men jeg kan ikke noe for det. Jeg har vært på randen av å koke over helt siden forrige jul, og nå har jeg kokt over. Hør her, Lyddy Ann, vi er ikke så fryktelig gamle. Du er syttitre og jeg er syttiseks, og vi er livlige som spurver, begge to. Bor vi ikke her helt alene, og gjør vi ikke det meste av arbeidet både inne og ute i huset?"

"Ja," nikket Lydia Ann forsiktig.

"Vel, er det ikke noe du kan tenke deg i tillegg til tøfler som du ønsker deg til jul – særlig siden du aldri bruker heklede tøfler?"

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 2 / 11
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det samme gjelder torsk!" avbrøt Samuel med åpen forakt. "Kom," lokket han, "bare tenk deg at vi var små igjen, og skulle fortelle julenissen hva vi ønsket oss. Hva ville du be om?"

Lydia Ann lo. Kinnene hennes ble rosa, og den tapte ungdomsgløden sendte et plutselig gnistrende lys i øynene hennes. "Du ville le, vennen min. Jeg skal ikke si det."

"Det skal jeg ikke – på ære!"

"Men det er jo så dumt," stotret Lydia Ann, med enda mer rosa kinn. "Jeg – en gammel kvinne!"

"Selvfølgelig," samtykket Samuel straks. "Det må jo bli dumt, vet du, hvis vi ønsker oss noe annet enn tøfler og skjerf," la han til med et fniss. "Kom – ut med det, Lyddy Ann."

"Det er – det er et tre."

"Dampers og doughnuts!" utbrøt Samuel, med kjeven hengende. "Et tre!"

"Du skjønner, jeg visste at du ville le," skjelvende sa Lydia Ann, mens hun tok opp strikketøyet sitt.

"Le? Ikke det minste!" hevdet Samuel bestemt. "Jeg – jeg ønsker meg også et tre!"

"Du skjønner, det er bare dette," unnskyldte Lydia Ann febrilsk. "De gir oss ting, selvfølgelig, men de gjør aldri noe ut av det, ikke engang å pakke dem inn med et stykke rødt bånd. De bare sniker seg inn på soverommet vårt og etterlater dem, alt pakket inn i brunt papir, og vi finner dem etter at de har dratt. De mener det på en snill måte, men jeg er så lei av grå ullstoff og fornuftige ting. Selvfølgelig kan jeg ikke få et tre, og jeg tror ikke jeg egentlig ønsker det heller; men jeg vil gjerne ha noe som er skikkelig pent og glitrende og – og dumt, skjønner du. Og det er enda en ting jeg ønsker meg – iskremsandwicher. Og jeg vil også bli kvalm av å spise dem – hvis jeg vil, altså; og jeg vil ha små rosa-og-hvite sukkertøy hengende i poser. Samuel, kan du ikke se for deg hvor pent en pose med rosa sukkertøy ville se ut på det grønne treet? Og – kjære vene!" avbrøt den lille, gamle kvinnen andpusten og sank tilbake i stolen.

"Se hvor mye jeg babler!" Jeg tror jeg begynner å bli senil."

Et øyeblikk svarte ikke Samuel. Pannen hans var rynket sammen i en enorm grimase, og høyrehånden hans hadde søkt opp til bakhodet – slik det alltid gjorde når han tenkte dypt. Plutselig klarte ansiktet hans opp.

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 3 / 11
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Du er ikke senil – for pokker, det er du ikke!" utbrøt han opprømt. "Og jeg er det heller ikke. Og dessuten skal du få det treet – iskremsandwicher, rosa sukkertøy og alt!"

"Å, min sorg og min samvittighet -- Samuel!" stotret Lydia Ann.

"Vel, det skal vi. Vi kan gjøre det enkelt også. Vi skal gjøre det kvelden før jul. Barna kommer ikke hit før selve juledagen, vet du, så det vil ikke forstyrre besøket deres det minste, og det hele vil være over før de kommer hit. Og vi skal gjøre det til en skikkelig fest også," fortsatte Samuel muntert. "Det er Hopkins-familien og gamle fru Newcomb, og onkel Tim, og bestefar Gowin -- de vil alle komme og bli glade for det."

"Samuel, kan vi gjøre det?" utbrøt Lydia Ann, tvilende, men glad. "Kan vi virkelig?"

"Jeg skal hente treet selv," mumlet Samuel høyt, "og vi kan kjøpe litt av det blanke pyntestoffet i butikken for å pynte det."

"Og jeg skal kjøpe litt av den rosa-hvite tarl'tanen til posene," la Lydia Ann glad til. "Det rosa til de hvite peppermyntene, og det hvite til de rosa. Samuel, blir det ikke gøy?" Og å høre henne, skulle man tro hun var sytten år i stedet for syttitre.

* * * * *

En uke før jul skrev Samuel Bertrams eneste datter, Ella, dette brevet til hver av sine brødre:

Det har slått meg at det kunne være en utmerket idé å planlegge å tilbringe litt mer tid med far og mor i år, når vi kommer på vårt vanlige julebesøk; og hva slags opplegg tror du det ville være for oss å ta med barna, og gjøre det til en skikkelig familiegjenforening?

Jeg regner med at vi alle kan være der klokken fire dagen før jul, hvis vi planlegger det; og ved å bli værende kanskje to dager etter jul, kan vi få til et skikkelig besøk. Hva sier du? Du skjønner, far og mor begynner å bli gamle, og vi kan ikke ha dem hos oss mange år til, uansett; og jeg er sikker på at dette ville glede dem -- bare vi må være svært forsiktige med å ikke gjøre det for spennende for dem.

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 4 / 11
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Brevene ble sendt av gårde i all hast, og nesten med en gang kom svarene; en ettertrykkelig godkjenning og et løfte om helhjertet samarbeid, signert "Frank" og "Ned". Men det som angår alle, er gjerne ingens sak, og ingen informerte herr og fru Samuel Bertram om endringen i planene, ettersom hver av dem trodde at en av de andre ville ta seg av det.

"Når det gjelder gaver," funderte Ella mens hun skyndte seg mot sentrum to dager før jul, "vet jeg aldri hva jeg skal gi dem; men når alt kommer til alt, finnes det ingenting bedre enn tøfler til mor og et varmt skjerf til fars hals. Det er alltid en sikker vinner."

Dagen før jul grydde klar og kald. Det var ventet at Ella, mannen hennes og de to tvillingguttene skulle ankomme den lille landsstasjonen en hel time før toget fra nord kom med Ned, fru Ned og lille Mabel, sammen med Frank, hans kone og sønn; men Ellas tog var forsinket – så forsinket at det kom inn bare fem minutter før det andre, og dermed ble det en gledelig gjenforening mellom de gjenforente familiene på selve stasjonsperrongen.

"Vel, det er ikke så ille at vi var forsinket, tross alt," utbrøt Ella. "Dette er flott – nå kan vi alle dra sammen!"

"Jøss! For et lystig syn vi er!" utbrøt Ned, mens han telte de strålende ansiktene rundt seg på fingrene. "Vi er ti stykker!"

"Bare tenk deg hva de vil si hjemme når de får sitt første glimt av oss!" lo Frank. "De kjære, gamle sjelene! Se hvordan fars øyne lyser opp og mors hodeplagg danser!" "Forresten, de vet vel at vi kommer i dag?"

Det ble et øyeblikks stillhet; så rødmet Ella. "Hvorfor? Har du ikke fortalt dem det?" stammet hun.

"Jeg? Jo da, selvfølgelig!" utbrøt Frank. "Jeg trodde du skulle gjøre det. Men kanskje Ned –" Han stoppet og vendte spørrende blikk mot broren.

Ned ristet på hodet. "Ikke jeg," sa han.

"Hva? Så de vet ingenting?" utbrøt Ella forbløffet. "De vet ikke en eneste ting!"

"Glem det, kom igjen," lo Ned. "Hva spiller det for rolle?"

"Hva spiller det for rolle?!" gjentok Ella indignert. "Ned Bertram, tror du jeg ville tatt sjansen på at ti av oss skulle overrumple de to stakkars sjelene på den måten? Absolutt ikke!"

"Men, Ella, de venter seks av oss i morgen," protesterte Frank.

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 5 / 11
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det stemmer. Men det er ikke ti av oss i dag."

"Jeg vet; men når det gjelder arbeidet, er det jo alltid dere jentene som gjør mesteparten," kom Ned inn med.

"Arbeid! Det er ikke arbeidet," nesten stønnet Ella. "Forstår dere ikke, gutter? Det er spenningen – det ville ikke vært bra for dem i det hele tatt. Vi må ordne det på en eller annen måte. Kom, la oss gå inn i venterommet og snakke om det."

Det var først etter en betydelig diskusjon at planene deres endelig ble lagt og marsjrutene bestemt. Å rykke frem i det åpne og ta huset med storm var helt klart uaktuelt, selv om Ned bemerket at de kjære, gamle skapningene mest sannsynlig ville døse foran peisen og ikke oppdage at de nærmet seg. Likevel ville det være klokere å være på den sikre siden; og det ble vedtatt enstemmig at Frank skulle gå i forveien alene og speide, og forberede veien for resten, som i mellomtiden kunne vente ved det lille hotellet ikke langt fra huset.

Den korte vinterdagen var nesten over da Frank kjørte inn gjennom den velkjente porten til Bertram-gården. Hånden hans hadde imidlertid ennå ikke nådd det hvite dørhåndtaket da den ivrige forventningen i ansiktet hans ga vei for vantro forbløffelse; innenfra kom det en tydelig og klar lyd av en fiolin.

"Hvorfor, hva –" hvisket han, og dyttet forsiktig opp døren.

Hallen var nesten mørk, men rommet bortenfor var et lyshav, med gardinene trukket for, og tilsynelatende var alle lampene i huset tent og i bruk. Han sto selv i skyggen, og ankomsten hans hadde gått ubemerket hen, selv om nesten hele rommet foran ham var synlig gjennom den halvåpne døråpningen.

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 6 / 11
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I det lengste hjørnet av rommet stod et stort eviggrønt tre, glitrende av stearinlys og tinselstjerner, pyntet med poser av rosa og hvit tarletan og guirlander av puffet popkorn. Nær det satt en gammel mann og spilte fiolin; og hele den spinkle kroppen hans så ut til å vibrere av glede til tonene av hans muntre "Money Musk". I midten av rommet danset to gråhårede menn en gammeldags jig, mens de hoppet, bukket og vred seg i et muntert forsøk på å overgå hverandre. De ble overvåket av tre gamle kvinner og en annen gammel mann, som spiste is og tygget tilfreds på peppermyntekuler. Og her, der og overalt befant seg husets vertinne, Lydia Ann selv, med rødmende kinn og flyvende hattesnorer, men tydeligvis i sitt rette element og fullstendig fornøyd.

En stund stod mannen ved inngangsdøren og så på i stille forbløffelse; så, med et lavt stønn, lot han seg mykt gli ut av huset og skyndte seg tilbake til hotellet.

"Vel?" hilste et halvt dusin stemmer; og én la til: "Hva sa de?"

Frank ristet på hodet og satte seg i den nærmeste stolen. "Jeg--jeg fortalte dem det ikke," stammet han svakt.

"Fortalte dem det ikke!" utbrøt Ella. "Hvorfor, Frank, hva var problemet? Var de syke? Sikkert ble de ikke opprørt bare av å se deg!"

Frank blinket med øynene. "Vel, neppe!" svarte han. "De--de holder en fest."

"En fest!" skrek et halvt dusin stemmer.

"Ja; og et tre, og dans, og is, og rosa peppermynter," opplistet Frank i ett åndedrag.

Det lød et kor av innvendinger; så hevet Ellas stemme seg dominerende. "Frank Bertram, hva i all verden mener du?" spurte hun. "Hvem er det som holder alt dette?"

"Far og mor," svarte Frank, med leppene i et lite rykning. "Og de har gamle onkel Tim og et halvt dusin andre som gjester."

"Men, Frank, hvordan kan de holde alt dette?" stotret Ella. "Hvorfor, far er jo ikke akkurat så veldig langt fra åttito år gammel, og--Mabel, Mabel, vennen min!" Hun avbrøt i en plutselig irettesettelse til den unge niesen sin, som hadde kommet innenfor blikket hennes akkurat da. "Det er gaver til bestefar og bestemor. Jeg ville ikke leke med dem."

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 7 / 11
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Mabel nølte, tydelig opprørsk. I hver hånd holdt hun et par grå tøfler av ull; på toppen av de gule krøllene hennes satt et brunt skjerf, som en hatt.

Det lød utrop fra to menn, og Ned kom hastig frem. "Å, jeg sier deg, Ella," protesterte han, "du fikk vel ikke disse som gaver, gjorde du?"

"Men det gjorde jeg. Hvorfor ikke?" spurte Ella.

"Jo, jeg fikk tøfler, skjønner du. Jeg klarer aldri å tenke på noe annet. Dessuten er de alltid bra, uansett. Men jeg skulle tro at du, som kvinne, kunne tenke på noe--"

"Glem det," avbrøt Ella luftig. "Mor er en kjær person, og hun vil ikke bry seg om at hun får to par."

"Men hun vil ikke ha tre par," stønnet Frank; "og jeg fikk også tøfler!"

Det ble et øyeblikk med forbløffet stillhet, så begynte alle å le.

Ella var den første som talte. "Det er selvfølgelig synd, men det gjør ingenting. Mor vil se det hele som en spøk, akkurat som vi gjør. Du vet at hun aldri ser ut til å bry seg om hva vi gir henne. Gamle mennesker har ikke mange ønsker, tror jeg."

Frank reiste seg brått og gikk langs hele rommet. Så snudde han seg.

"Vet du," sa han, litt ustøtt, "jeg tror det er en feil?"

"En feil? Hva er en feil?"

"Forestillingen om at gamle mennesker ikke har noen ønsker. Skjønner du? De holder en fest der nede – en fest, og de må ha organisert den selv. Siden det er tilfellet, hadde de selvfølgelig det de ønsket seg for underholdning – og de drikker ikke te eller strikker sokker. De danser jigs og spiser rosa peppermynter og is." Øynene deres er som stjerner, og mors kinn er som en ung jentes; og hvis du tror at jeg skal tilby disse livlige, unge damene et brunt skjerf og et par tøfler, tar du skammelig feil – for det skal jeg ikke!"

"Men hva – kan – vi gjøre?" stammet Ella.

"Vi kan kjøpe noe annet her – i kveld – i landsbyen," erklærte Frank; "og i morgen tidlig kan vi dra og gi det til dem."

"Men – kjøpe hva?"

"Jeg har ikke den minste anelse," svarte Frank, mens han luftig vinket med hendene. "Kanskje blir det en diamanttiara og en poloponi. Uansett vet jeg hva det ikke blir – det blir ikke tøfler eller et skjerf!"

* * * * *

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 8 / 11
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var senere enn vanlig den julen morgen da herr og fru Samuel Bertram stod opp. Selv om de gamle magene hadde protestert litt mot de rosa peppermyntene og isen, og selv om de gamle føttene hadde krevd toll for sin uvanlige aktivitet kvelden før, ville verken Samuel eller Lydia Ann innrømme det.

"Vel, vi hadde det – det treet!" lo Samuel, mens han noe stivt stakk på seg klærne.

"Det hadde vi, Samuel – det hadde vi," kvaklet Lydia Ann gledelig. "Og var det ikke hyggelig? Fru Hopkins sa at hun aldri hadde hatt det så gøy i hele sitt liv før."

"Og onkel Tim og bestefar Gowin – de var livlige som gresshopper, og de fikk gamle Pete til å spille 'Money Musk' tre ganger før de ga seg."

"Ja; og sorgen min og samvittigheten min, Samuel! Det er sent, er det ikke?" avbrøt Lydia Ann, mens hun ivrig stirret på klokken. "Kom igjen, kom igjen, vennen min, du må skynde deg å få det treet ut av stuen før barna kommer hit. Jeg ville ikke for noe i verden at de skulle vite hvor dumme vi har vært – ikke for noe i verden!"

Samuel trakk på skuldrene, men bevegelsene hans viste en merkbar økning i tempo.

"Vel, jeg vet ikke," lo han. "Det var tross alt ikke noe så fryktelig. Men, hei," ropte han triumferende et øyeblikk senere, mens han bøyde seg ned og plukket opp en liten gjenstand fra gulvet, "de vil finne det ut hvis du ikke gjemmer disse peppermyntene!"

Treet og peppermyntene hadde knapt forsvunnet fra "stuen" da Frank ankom.

"Å, de kommer alle om et øyeblikk," lo han muntert som svar på de overraskede spørsmålene som møtte ham. "Og vi har tatt med barna også. Dere får huset fullt, det er sikkert!"

Og fullt ble det sannelig, og livlig også. På kjøkkenet hersket "jentene" som vanlig, og de sendte den lille moren av gårde for å "besøke guttene og barna" mens middagen ble tilberedt, og etter middagen samlet de seg alle rundt peisen for spill og historier.

"Og nå," sa Frank da mørket senket seg og lampene ble tent, "har jeg et nytt spill, men det er et veldig mystisk spill, og dere, far og mor, må ikke vite noe som helst om det før alt er klart." Og straks førte han den lille, gamle mannen og den lille, gamle kvinnen ut på kjøkkenet med stor seremoni.

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 9 / 11
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Se, Samuel, det føles nesten like bra som en fest," hvisket Lydia Ann spent, mens de ventet i mørket. "Jeg vet det; og de har ikke spurt oss én eneste gang om vi begynner å bli for trøtte! La du merke til det, Lyddy Ann?"

"Ja, og de har ikke tvunget oss til å ta noen lur heller. Er det ikke hyggelig? Hvorfor, Samuel, jeg – jeg har ikke noe imot å ta på meg tøflene engang nå," lo hun.

"Klar!" ropte Frank, og døren til spisestuen ble kastet vidåpen.

De gamle øynene blunket litt av det plutselige lyset, før de vidnet om forbløffelse. Foran peisen stod et lavt sybord med en stol ved hver ende. Bordet selv var dekket med en hvit duk som lå i fascinerende, små riller og høyder som tydet på skjulte skatter under. Rundt bordet stod de fire barnebarna med ivrige øyne, og deres foreldre med like ivrige blikk. Med enda en høytidelig bukket Frank eskorterte den lille, gamle mannen og den lille, gamle kvinnen til stolene som ventet, og med et muntert "En, to, tre!" dro han av duken.

I et forbløffet øyeblikk var det fullstendig stillhet; så trakk Lydia Ann pusten dypt.

"Samuel, Samuel, det er gaver – og til oss!" stotret hun gledesstrålende. "Det er tøfler til sengen og halskjeder, og de hadde pakket dem inn i hvitt papir og røde bånd, bare til oss."

I hjørnet av peishyllen satte en kvinne seg plutselig på kne og lette etter lommetørkleet sitt. Bak henne snudde to menn seg skarpt og gikk mot vinduet; men den lille, gamle mannen og den lille, gamle kvinnen la ikke merke til det. De hadde glemt alt annet enn den fortryllende samlingen av mysterier foran seg.

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 10 / 11
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Skjelvende, gamle hender svevde over pakkene i mange størrelser og former, og klappet forsiktig på de spenstige, røde sløyfene; men først da barnebarna utålmodig spurte: "Hvorfor ser dere ikke på dem?", våget de å løsne på én eneste sløyfe. Da lyste de gamle øynene virkelig opp ved synet av de vidunderlige tingene som ble avslørt: et fint slips av blonder og en parfymeflaske; et leseglass og en kurv med fiken; noen dadler, rosiner, nøtter og godteri, og en liten, elektrisk lommelykt som, ved et trykk på tommelen, kunne bringe lys over alle hemmelighetene i selv de mørkeste rom. Det var også bøker, slik som Ella og Frank selv likte å lese; og det var en pen, liten klokke til peishyllen – men ingen steder var det et par tøfler til sengen eller et halskjede.

Til slutt var alle pakkene åpnet, og det var ikke én eneste rød sløyfe igjen å løsne på.

På bordet lå gavene i all sin urørte prakt, og halvveis begravd i papirbiter og rødt bånd satt den forbløffede, men grenseløst glade, lille gamle mannen og den lille gamle kvinnen. Lydia Anns lepper skilte seg, men de skjelvende ordene om takk stivnet på tungen hennes – blikket hennes hadde falt på en liten, rosa peppermynte på gulvet.

«Nei, nei, vi kan ikke ta imot dem,» utbrøt hun opprørt. «Vi burde ikke gjøre det. Vi var slemme og utakknemlige, og i går kveld – vi – vi –» Hun stoppet opp hjelpeløst, blikket festet på ektemannens ansikt. «Samuel, du – du må si det,» stotret hun.

Samuel klarte ikke å si noe mer.

«Vi – vi hadde en fest for å – for å gjøre opp for ting,» utbrøt Lydia Ann. «Så dere skjønner – vi burde ikke ta imot disse – alle disse!»

Frank trakk til seg. Ansiktet hans ble litt blekt mens han kastet et raskt blikk inn i søsterens øyne; men stemmen hans, da han talte, var klar og sterk, drevet av ren viljestyrke.

«En fest? Bra! Jeg er glad for det. Nytet dere den?» spurte han.

Samuels kjeve falt ned. Lydia Ann stirret målløst. Denne hjertelige godkjenningen av deres dumhet var mer uforståelig enn det faktum at de tidligere på ettermiddagen ikke hadde blitt henvist til å sove eller strikke.

# book_id: global-gutenberg-translation-ff73bcf40f0c4ca88c29f61920d8a694
# book_title: Da far og mor gjorde opprør
# chapter_id: 1-da-far-og-mor-gjorde-oppror
# chapter_title: Da far og mor gjorde opprør
# book_page: 11 / 11
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Og dere skal ha en fest til i kveld også, ikke sant?» fortsatte Frank rolig. «Og når det gjelder de tingene der» – han vinket med hånden mot bordet – «selvfølgelig skal dere ta imot dem. Vi har jo valgt dem ut spesielt til dere – hver eneste én av dem – og tenk bare på hvordan vi ville følt det om dere ikke tok imot dem! Synes dere ikke – at dere liker dem?»

«'Liker dem'!» utbrøt Lydia Ann, og ved den dempede gråten i stemmen hennes holdt tre menn og tre kvinner pusten og forsøkte å svelge klumpene i halsen. «Vi – vi bare elsker dem!»

Ingen sa noe. Barnebarna stirret taus, litt ærefryktige. Ella, Frank og Ned rørte seg rastløst og så bort fra hverandre.

Lydia Ann rødmet, så bleknet hun. «Selvfølgelig, hvis – hvis dere har valgt dem ut spesielt til oss –» begynte hun nølende, mens hun ivrig skannet de urolige ansiktene til barna sine.

«Det har vi – spesielt,» kom det umiddelbare svaret.

Lydia Anns blikk gled mot bordet og hvilte på klokken, slipset og parfymeflasken. «Spesielt for oss,» mumlet hun lavt. Så klarte ansiktet hennes plutselig å slappe av. «Vel, da må vi jo ta dem, ikke sant?» utbrøt hun, stemmen skjelvende av ekstase. «Vi må bare gjøre det – enten vi burde eller ikke!»

«Det skal du absolutt!» erklærte Frank. Og denne gangen forsøkte han ikke engang å skjule skjelvingen i stemmen sin.

«Åh!» pustet Lydia Ann salig. «Samuel, jeg – jeg tror jeg tar et fiken, takk!»