BokRobot leseutgave
Bøker
GratisFlommens gigant
Gertrude Landa
Norsk
Engelsk
Tysk
Nederlandsk (Belgia)
Spansk
SvenskLike før verden ble oversvømt, samlet alle dyrene seg foran Arken, og fader Noah inspiserte dem nøye.
"Alle som legger seg ned, skal komme inn og bli reddet fra oversvømmelsen som snart vil ødelegge verden," sa han. "De som står oppreist, kan ikke komme inn."
Så begynte de forskjellige skapningene å marsjere inn i Arken. Fader Noah fulgte nøye med på dem. Han så ut til å være bekymret.
"Jeg lurer på," sa han til seg selv, "hvordan jeg skal skaffe meg en enhjørning, og hvordan jeg skal få den inn i Arken."
"Jeg kan skaffe deg en enhjørning, fader Noah," hørte han en stemme som torden, og da han snudde seg, så han kjempen Og. "Men du må love å redde meg også fra oversvømmelsen."
"Bort med deg!" ropte Noah. "Du er en demon, ikke et menneske. Jeg kan ikke ha noe med deg å gjøre."
"Ha medynk med meg," jamret kjempen. "Se hvordan kroppen min krymper. En gang var jeg så høy at jeg kunne drikke vann fra skyene og steke fisk i solen. Jeg frykter ikke at jeg skal drukne, men at all maten skal bli ødelagt og at jeg skal dø av sult."
Noah smilte bare, men han ble alvorlig igjen da Og kom med en enhjørning. Den var like stor som et fjell, selv om kjempen sa at det var den minste han kunne finne. Den la seg ned foran Arken, og ved den handlingen forsto Noah at han måtte redde den. En stund var han rådløs om hva han skulle gjøre, men til slutt slo en genial idé ham. Han festet det enorme dyret til Arken med et tau festet til hornet, slik at det kunne svømme ved siden av og bli matet.
Og satte seg på et fjell i nærheten og så på regnet som strømmet ned. Det regnet raskere og raskere i strømmer til elvene flommet over og vannet begynte å stige raskt på land og skylle alt bort. Fader Noah sto dystert foran døren til Arken til vannet nådde ham til halsen. Da skylte det ham inn. Døren lukket seg med et brak, og Arken steg tappert opp på flommen og begynte å bevege seg avsted. Enhjørningen svømte ved siden av, og da den passerte Og, hoppet kjempen opp på ryggen dens.
"Se, far Noah," ropte han med et enormt grin, "du må redde meg likevel. Jeg skal stjele all maten du putter gjennom vinduet til enhjørningen."
# book_id: global-gutenberg-translation-282e3d536445459884d78274bb09eaba
# book_title: Flommens gigant
# chapter_id: 1-flommens-gigant
# chapter_title: Flommens gigant
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Like før verden ble oversvømt, samlet alle dyrene seg foran Arken, og fader Noah inspiserte dem nøye.
"Alle som legger seg ned, skal komme inn og bli reddet fra oversvømmelsen som snart vil ødelegge verden," sa han. "De som står oppreist, kan ikke komme inn."
Så begynte de forskjellige skapningene å marsjere inn i Arken. Fader Noah fulgte nøye med på dem. Han så ut til å være bekymret.
"Jeg lurer på," sa han til seg selv, "hvordan jeg skal skaffe meg en enhjørning, og hvordan jeg skal få den inn i Arken."
"Jeg kan skaffe deg en enhjørning, fader Noah," hørte han en stemme som torden, og da han snudde seg, så han kjempen Og. "Men du må love å redde meg også fra oversvømmelsen."
"Bort med deg!" ropte Noah. "Du er en demon, ikke et menneske. Jeg kan ikke ha noe med deg å gjøre."
"Ha medynk med meg," jamret kjempen. "Se hvordan kroppen min krymper. En gang var jeg så høy at jeg kunne drikke vann fra skyene og steke fisk i solen. Jeg frykter ikke at jeg skal drukne, men at all maten skal bli ødelagt og at jeg skal dø av sult."
Noah smilte bare, men han ble alvorlig igjen da Og kom med en enhjørning. Den var like stor som et fjell, selv om kjempen sa at det var den minste han kunne finne. Den la seg ned foran Arken, og ved den handlingen forsto Noah at han måtte redde den. En stund var han rådløs om hva han skulle gjøre, men til slutt slo en genial idé ham. Han festet det enorme dyret til Arken med et tau festet til hornet, slik at det kunne svømme ved siden av og bli matet.
Og satte seg på et fjell i nærheten og så på regnet som strømmet ned. Det regnet raskere og raskere i strømmer til elvene flommet over og vannet begynte å stige raskt på land og skylle alt bort. Fader Noah sto dystert foran døren til Arken til vannet nådde ham til halsen. Da skylte det ham inn. Døren lukket seg med et brak, og Arken steg tappert opp på flommen og begynte å bevege seg avsted. Enhjørningen svømte ved siden av, og da den passerte Og, hoppet kjempen opp på ryggen dens.
"Se, far Noah," ropte han med et enormt grin, "du må redde meg likevel. Jeg skal stjele all maten du putter gjennom vinduet til enhjørningen."Noah så at det var nytteløst å diskutere med Og, som kunne senke Arken med sin enorme styrke.
"Jeg skal inngå en avtale med deg," ropte han fra et vindu. "Jeg skal gi deg mat, men du må love å være tjener for mine etterkommere."
Og var svært sulten, så han aksepterte betingelsene og slukte sin første frokost.
Regnet fortsatte å falle i store, tykke dråper som stengte ute dagslyset. Inne i Arken var det imidlertid lyst og trivelig, for Noah hadde samlet de mest dyrebare steinene på jorden og brukt dem til vinduene. Deres glød lyste opp alle de tre etasjene i Arken. Noen av dyrene var vanskelige å temme, og Noah fikk ingen søvn i det hele tatt. Løven hadde fått et kraftig feberanfall. I et hjørne sov en fugl hele tiden. Dette var føniksen.
"Våkn opp," sa Noah en dag. "Det er tid for mat."
"Takk," svarte fuglen. "Jeg så at du var opptatt, far Noah, så jeg ville ikke forstyrre deg."
"Du er en god fugl," sa Noah, dypt beveget. "Derfor skal du aldri dø."
En dag stilnet regnet, skyene rullede bort, og solen skinte strålende igjen. Hvor merkelig verden så ut! Den var som et enormt hav. Det var ingenting annet enn vann å se noe sted, og bare ett eller to av de høyeste fjelltoppene titterte opp over flommen. Hele verden var druknet, og Noah betraktet det øde synet fra et av vinduene med tårer i øynene. Og, som red gatelig på enhjørningen bak Arken, var svært glad.
"Ha, ha!" lo han muntert. "Nå kan jeg spise og drikke akkurat så mye jeg vil, og jeg skal aldri mer plages av de bittesmå skapningene, dødelige mennesker."
"Vær ikke så sikker," sa Noah. "Disse bittesmå dødelige skal bli dine herrer og overleve både deg og hele rasen av kjemper og demoner."
Kjempen likte ikke tanken på dette. Han visste at alt det Noah profeterte, ville gå i oppfyllelse, og han var så lei seg at han ikke spiste noe på to dager og begynte å bli mindre og tynnere. Han ble mer og mer ulykkelig dag for dag, mens vannet trakk seg tilbake og fjellene begynte å dukke opp. Til slutt la Arken seg til ro på Araratfjellet, og Ogs lange reise var over.
"Snart skal jeg forlate deg, far Noah," sa han. "Jeg skal vandre rundt i verden for å se hva som er igjen av den."
# book_id: global-gutenberg-translation-282e3d536445459884d78274bb09eaba
# book_title: Flommens gigant
# chapter_id: 1-flommens-gigant
# chapter_title: Flommens gigant
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Noah så at det var nytteløst å diskutere med Og, som kunne senke Arken med sin enorme styrke.
"Jeg skal inngå en avtale med deg," ropte han fra et vindu. "Jeg skal gi deg mat, men du må love å være tjener for mine etterkommere."
Og var svært sulten, så han aksepterte betingelsene og slukte sin første frokost.
Regnet fortsatte å falle i store, tykke dråper som stengte ute dagslyset. Inne i Arken var det imidlertid lyst og trivelig, for Noah hadde samlet de mest dyrebare steinene på jorden og brukt dem til vinduene. Deres glød lyste opp alle de tre etasjene i Arken. Noen av dyrene var vanskelige å temme, og Noah fikk ingen søvn i det hele tatt. Løven hadde fått et kraftig feberanfall. I et hjørne sov en fugl hele tiden. Dette var føniksen.
"Våkn opp," sa Noah en dag. "Det er tid for mat."
"Takk," svarte fuglen. "Jeg så at du var opptatt, far Noah, så jeg ville ikke forstyrre deg."
"Du er en god fugl," sa Noah, dypt beveget. "Derfor skal du aldri dø."
En dag stilnet regnet, skyene rullede bort, og solen skinte strålende igjen. Hvor merkelig verden så ut! Den var som et enormt hav. Det var ingenting annet enn vann å se noe sted, og bare ett eller to av de høyeste fjelltoppene titterte opp over flommen. Hele verden var druknet, og Noah betraktet det øde synet fra et av vinduene med tårer i øynene. Og, som red gatelig på enhjørningen bak Arken, var svært glad.
"Ha, ha!" lo han muntert. "Nå kan jeg spise og drikke akkurat så mye jeg vil, og jeg skal aldri mer plages av de bittesmå skapningene, dødelige mennesker."
"Vær ikke så sikker," sa Noah. "Disse bittesmå dødelige skal bli dine herrer og overleve både deg og hele rasen av kjemper og demoner."
Kjempen likte ikke tanken på dette. Han visste at alt det Noah profeterte, ville gå i oppfyllelse, og han var så lei seg at han ikke spiste noe på to dager og begynte å bli mindre og tynnere. Han ble mer og mer ulykkelig dag for dag, mens vannet trakk seg tilbake og fjellene begynte å dukke opp. Til slutt la Arken seg til ro på Araratfjellet, og Ogs lange reise var over.
"Snart skal jeg forlate deg, far Noah," sa han. "Jeg skal vandre rundt i verden for å se hva som er igjen av den.""Du kan ikke dra før jeg gir deg tillatelse," sa Noah. "Har du glemt vår pakt så snart? Du skal være min tjener. Jeg har arbeid til deg."
Kjemper er ikke glad i å arbeide, og Og, som var alle kjempers far, var spesielt lat. Han brydde seg bare om å spise og sove, men han visste at han var underlagt Noahs makt, og han gråt bitre tårer da han så landjorden dukke opp igjen.
"Stopp," befalte Noah. "Vil du drukne verden enda en gang med dine store tårer?"
Så satte Og seg på et fjell og gyngte fra side til side, mens han gråt stille for seg selv. Han så på dyrene som forlot Arken, og måtte gjøre alt det harde arbeidet da Noahs barn bygde hus. Daglig klaget han over at han krympet til dødeliges størrelse, for Noah sa at det ikke var for mye mat.
En dag sa Noah til ham: "Kom med meg, Og. Jeg skal reise rundt i verden. Jeg har fått befaling om å plante frukttrær og blomster for å gjøre jorden vakker. Jeg trenger din hjelp."
I mange dager vandret de over hele jorden, og Og ble tvunget til å bære den tunge sekken med frø. Det siste Noah plantet, var vinranken.
"Hva er dette – mat eller drikke?" spurte Og.
"Begge deler," svarte Noah. "Den kan spises, eller saften kan gjøres om til vin." Og mens han plantet den, velsignet han druen. "Vær du," sa han, "en plante som er en fryd for øyet, bær frukt som skal være mat for de sultne og en helsebringende drikk for de tørstige og syke."
Og gryntet.
"Jeg vil ofre til denne vidunderlige frukten," sa han. "Kan jeg ikke gjøre det nå som vårt arbeid er over?"
Noah var enig, og kjempen hentet et sau, en løve, en gris og en ape. Først slaktet han sauen, så løven.
"Når et menneske smaker bare noen få dråper av vinen," sa han, "skal han bli like harmløs som et sau. Når han drikker litt mer, skal han bli like sterk som en løve."
Så begynte Og å danse rundt planten, og han drepte grisen og apen. Noah ble svært overrasket.
"Jeg gir dine etterkommere to ekstra velsignelser," sa Og og lo.
Han rullet seg frem og tilbake på bakken av stor glede og sa så:
"Når et menneske drikker for mye av vinens saft, skal han bli et dyr som grisen, og hvis han fortsetter å drikke, skal han oppføre seg tåpelig som en ape."
# book_id: global-gutenberg-translation-282e3d536445459884d78274bb09eaba
# book_title: Flommens gigant
# chapter_id: 1-flommens-gigant
# chapter_title: Flommens gigant
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
"Du kan ikke dra før jeg gir deg tillatelse," sa Noah. "Har du glemt vår pakt så snart? Du skal være min tjener. Jeg har arbeid til deg."
Kjemper er ikke glad i å arbeide, og Og, som var alle kjempers far, var spesielt lat. Han brydde seg bare om å spise og sove, men han visste at han var underlagt Noahs makt, og han gråt bitre tårer da han så landjorden dukke opp igjen.
"Stopp," befalte Noah. "Vil du drukne verden enda en gang med dine store tårer?"
Så satte Og seg på et fjell og gyngte fra side til side, mens han gråt stille for seg selv. Han så på dyrene som forlot Arken, og måtte gjøre alt det harde arbeidet da Noahs barn bygde hus. Daglig klaget han over at han krympet til dødeliges størrelse, for Noah sa at det ikke var for mye mat.
En dag sa Noah til ham: "Kom med meg, Og. Jeg skal reise rundt i verden. Jeg har fått befaling om å plante frukttrær og blomster for å gjøre jorden vakker. Jeg trenger din hjelp."
I mange dager vandret de over hele jorden, og Og ble tvunget til å bære den tunge sekken med frø. Det siste Noah plantet, var vinranken.
"Hva er dette – mat eller drikke?" spurte Og.
"Begge deler," svarte Noah. "Den kan spises, eller saften kan gjøres om til vin." Og mens han plantet den, velsignet han druen. "Vær du," sa han, "en plante som er en fryd for øyet, bær frukt som skal være mat for de sultne og en helsebringende drikk for de tørstige og syke."
Og gryntet.
"Jeg vil ofre til denne vidunderlige frukten," sa han. "Kan jeg ikke gjøre det nå som vårt arbeid er over?"
Noah var enig, og kjempen hentet et sau, en løve, en gris og en ape. Først slaktet han sauen, så løven.
"Når et menneske smaker bare noen få dråper av vinen," sa han, "skal han bli like harmløs som et sau. Når han drikker litt mer, skal han bli like sterk som en løve."
Så begynte Og å danse rundt planten, og han drepte grisen og apen. Noah ble svært overrasket.
"Jeg gir dine etterkommere to ekstra velsignelser," sa Og og lo.
Han rullet seg frem og tilbake på bakken av stor glede og sa så:
"Når et menneske drikker for mye av vinens saft, skal han bli et dyr som grisen, og hvis han fortsetter å drikke, skal han oppføre seg tåpelig som en ape."Og det er derfor som i dag gjør for mye vin et menneske dumt.
Og drakk selv ofte for mye, og mange år senere, da han var tjener hos patriarken Abraham, skjelte sistnevnte ham til han ble så redd at han mistet en tann. Abraham laget seg en stol av elfenben av denne tannen. Senere ble Og konge over Basan, men han glemte pakten med Noah og i stedet for å hjelpe israelittene med å erobre Kanaan gikk han imot dem.
"Jeg skal drepe dem alle med ett slag," erklærte han.
Ved å bruke all sin enorme styrke rykket han opp et fjell, og idet han løftet det høyt over hodet, forberedte han seg på å slippe det ned over israelittenes leir og knuse den.
Men noe forunderlig skjedde. Fjellet var fullt av gresshopper og maur som hadde boret millioner av bittesmå hull i det.
Da kong Og løftet den store massen, smuldret den i hendene hans og falt over hodet hans og rundt halsen hans som en krage. Han forsøkte å ta den av, men tennene hans ble viklet inn i massen. Mens han danset rundt i raseri og smerte, nærmet Moses, israelittenes leder, seg ham.
Moses var et lite menneske sammenlignet med Og. Han var bare ti alen høy, og han bar med seg et sverd av samme lengde. Med en enorm anstrengelse hoppet han ti alen opp i luften, og idet han løftet sverdet, klarte han å treffe kjempen på ankelen og såre ham dødelig.
Således omkom den fryktelige flomgiganten etter mange år, fordi han hadde brutt sitt løfte til far Noah.
# book_id: global-gutenberg-translation-282e3d536445459884d78274bb09eaba
# book_title: Flommens gigant
# chapter_id: 1-flommens-gigant
# chapter_title: Flommens gigant
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og det er derfor som i dag gjør for mye vin et menneske dumt.
Og drakk selv ofte for mye, og mange år senere, da han var tjener hos patriarken Abraham, skjelte sistnevnte ham til han ble så redd at han mistet en tann. Abraham laget seg en stol av elfenben av denne tannen. Senere ble Og konge over Basan, men han glemte pakten med Noah og i stedet for å hjelpe israelittene med å erobre Kanaan gikk han imot dem.
"Jeg skal drepe dem alle med ett slag," erklærte han.
Ved å bruke all sin enorme styrke rykket han opp et fjell, og idet han løftet det høyt over hodet, forberedte han seg på å slippe det ned over israelittenes leir og knuse den.
Men noe forunderlig skjedde. Fjellet var fullt av gresshopper og maur som hadde boret millioner av bittesmå hull i det.
Da kong Og løftet den store massen, smuldret den i hendene hans og falt over hodet hans og rundt halsen hans som en krage. Han forsøkte å ta den av, men tennene hans ble viklet inn i massen. Mens han danset rundt i raseri og smerte, nærmet Moses, israelittenes leder, seg ham.
Moses var et lite menneske sammenlignet med Og. Han var bare ti alen høy, og han bar med seg et sverd av samme lengde. Med en enorm anstrengelse hoppet han ti alen opp i luften, og idet han løftet sverdet, klarte han å treffe kjempen på ankelen og såre ham dødelig.
Således omkom den fryktelige flomgiganten etter mange år, fordi han hadde brutt sitt løfte til far Noah.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
