Sinbad fra Talmud

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Rabba, Rabba, dumme, dumme Rabba, har du fanget enda en hval i dag?"

Med dette merkelige ropet fulgte en gruppe barn en eldre mann gjennom gatene i en by i øst. Foreldrene deres så på med munterhet, og noen av dem ropte etter mannen mens de små gjorde det samme. Rabba la imidlertid ikke merke til det, men fortsatte rett fram med et fjern blikk i øynene, som om tankene hans var et annet sted. Plutselig, da han rundet et gatehjørne, kom han nesten til å støte sammen med en araber som kom fra motsatt retning. Så snart barna så araberen, snudde de seg og flyktet.

"Ali Rabba kommer," ropte de advarende til hverandre, og så fort beina deres ville bære dem, løp de av sted hjemover.

Araberen ristet truende med neven etter barna. Deretter vendte han seg mot mannen de hadde fulgt.

"Det er en skam," sa han opprørt, "at de ufyselige utskuddene i denne byen skal få lov til å rope uærbørdige ord i offentlige gater mot min hellige mester, Rabba bar Chana, mannen med den dype lærdommen og den berømte reisende--"

"Vær vennlig, gode Ali," avbrøt Rabba. "Husk at de er lite mer enn småbarn og ikke forstår alt. Og hvordan kan de vise respekt når foreldrene deres, som burde ha visdom og tro, ikke aksepterer historiene våre om de mange eventyrene vi har opplevd? I går fortalte jeg dem om den dagen da skipet vårt var omringet av fem tusen hvaler, hver av dem en kilometer lange, og de spottet og ropte 'Umulig!'"

"Umulig!" gjentok Ali rasende. "Var jeg ikke der sammen med deg, min mester? Telte jeg ikke hver eneste hval selv? Hvem våger å tvile på mitt ord? Har jeg ikke, i årevis, vært din trofaste guide på dine forunderlige reiser? Bah! Hva vet disse byfjolsene, som lever et liv som ikke er bredere enn de trange gatene de bor i, om underverkene i den vidstrakte verden utenfor havene? Tåper, uvitende tåper, hver eneste en av dem, min gode mester. Hvorfor bli her sammen med dem og utstå deres fornærmelser og spott? La oss dra videre igjen i dag. Et godt skip venter i havnen."

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Alis stemme ble høyere etter hvert som raseriet hans tilspisset seg, og en forsamling begynte å samle seg. Rabba skyndte ham bort, og sammen satte de kursen mot havnen. Der kom de snart i livlig samtale med kapteinen på et fartøy som hadde kommet fra et fjernt land.

"Jeg skal gjerne ha to så berømte reisende om bord på skipet mitt," sa kapteinen. "Jeg har hørt om eventyrene deres, og i mitt land sier man at bare de som tør å søke etter underverk og tror på dem, vil finne dem. Jeg vil også se verdens underverk, og jeg gir dere gjerne plass om bord på mitt skip."

Dagen etter sto Rabba og Ali på dekk mens seilet ble heist, og fartøyet beveget seg langsomt ut av havnen til lyden av jubel og latter fra folkemengden på land.

"Søte Rabba og Ali Rabba, ikke glem å ta med månen tilbake," ropte de. "Finn ut hvor den blir av når den ikke er her."

Snart var land i sikte, og fartøyet kom seg raskt avsted takket være gunstige vinder. Om ti dager nådde det et hav hvor ingen skip noen gang hadde seilt før. Ali sa at han kunne vite dette fordi fiskene oppførte seg merkelig. De stakk hodene sine opp av vannet for å se på skipet, og forsvant så raskt igjen. Det var helt tydelig at de aldri før hadde sett et skip, og de tok det tilsynelatende for et slags merkelig sjømonster. Hver dag ble fiskene større, men ingen land var i sikte før ytterligere fem dager hadde gått. Da dukket en øde øy opp rett foran dem, og kapteinen styrte mot den. Her og der vokste det noen få gresstrå, og Rabba bestemte seg for å gå i land og utforske øya.

Sammen med sin trofaste Ali satte han seg i en liten båt, og ble rodd til land. De fant noen grønnsaker de aldri før hadde sett, og derfor samlet de kvister fra de korte, stubbeformede buskene og tente et bål for å tilberede dem. Mens grønnsakene kokte, så de seg rundt.

"Det ser ut til å være et enormt land," sa Rabba, "og likevel tror jeg jeg ser vann der borte, omtrent tre eller fire miles unna."

"Jeg tror det også," sa Ali. "Dette må være landets bredde, men i de andre retningene ser jeg ingen ende. Men hør! Hva er den lyden?"

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det høres ut som rumlingen fra et jordskjelv," sa Rabba, "og jeg er sikker på at jeg kjente bakken bevege seg. Ja, det virker som om den hever seg opp og ned, som en levende skapning."

Et rop fra båten fikk dem til å se i den retningen, og de så kameratene sine peile vilt og rope til dem om å komme tilbake. Da de så dit de peilte, så de landområdet heve seg opp som et enormt fjell og en vell av vann strømme ut.

"Dette er ikke land; dette er en hval," ropte Rabba forferdet. "Vår ild har vekket den fra dvalen. La oss skynde oss tilbake til skipet før monsteret stuper ned og drukner oss."

De skyndte seg tilbake til båten og gikk om bord i skipet akkurat idet hvalen begynte å bevege seg. Den sank under bølgene for å slukke ilden på ryggen, men steg opp igjen, og da befant fartøyet seg i en ny fare. Det lå mellom monsterets kropp og en av finnene.

"La meg ta kommandoen," sa Ali. "Jeg vet best hvordan man skal handle i en slik faresituasjon. Vi må unngå å bli truffet av finnen, ellers blir vi ødelagte. Vi må finne ut hvilken retning monsteret beveger seg i og gå i motsatt retning; ellers vil vi bli knust når vi kommer til stedet der finnen møter kroppen."

Det ble ingen søvn for mannskapet den natten. Alle fulgte nøye med, for den minste feilbevegelse kunne bety katastrofe på et øyeblikk. Heldigvis begynte hvalen å bevege seg på havoverflaten mot vinden, slik at skipet, som seilte i motsatt retning, hadde vinden i ryggen. Hurtig fløy skipet avsted i vinden, men finnen så ikke ut til å ha noen ende, selv om hvalen også beveget seg raskt. I tre dager og tre netter fortsatte ferden før de kom til enden av finnen. Da pustet alle om bord lettere ut.

"Det var et heldig unnslipp," sa kapteinen til Rabba.

"Snakk ikke for tidlig," svarte den siste. "Jeg er fortsatt redd. Vi må skynde oss for å komme helt bort fra dette monsteret, men vinden tillater ingen endring av kursen vår."

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Mens han talte, oppsto det stor oppstandelse i vannet, og hvalen begynte å bevege seg bakover med en så fryktelig hastighet at de knapt kunne se den. Vannet ble voldsomt opprørt, og skipet ble kastet rundt som om det bare var en kork. Dette varte i en hel dag. Så ble bevegelsen langsommere da hvalens hode kom forbi skipet.

"Se," utbrøt Ali begeistret.

"En liten fisk har satt seg fast i monsterets nesebor. Det er årsaken til denne oppstanden. Monsteret vil helt sikkert bli drept."

Opprørelsen i vannet stilnet nå, og man kunne se at hvalen begynte å vende seg over.

"Monsteret er dødt," sa Rabba. "Det vil flyte på bølgene som et enormt ødeland og utgjøre en fare for skip."

I flere dager ble fartøyet tvunget til å følge den døde hvalen. Hver gang de forsøkte å bevege seg bort, endret strømmen eller vinden retning, og monsterets kadaver fulgte skipet. Kapteinen likte dette overhodet ikke, for det var ekstremt farlig. Han fryktet at den døde hvalen skulle treffe fartøyet og ødelegge det.

Endelig ble land synlig. Ikke engang Rabba og Ali kunne kjenne igjen landet. De sa at de aldri hadde sett det før. Vakre byer lå spredt langs kysten, men til alles store forferdelse begynte hvalens kropp å drive mot land.

For å gjøre saken enda verre, brøt det ut en storm, og monsteret steg og sank med hver bevegelse av de vrede bølgene.

"Byene vil bli ødelagte hvis hvalen treffer dem," ropte Rabba, "og det er umulig for oss å advare folkene."

Nærmere og nærmere ble hvalen drevet, mens kapteinen gjorde sitt ytterste for å styre unna slik at de ikke skulle bli truffet av tilbakeslagene.

Til slutt, med et vell av brak, ble monsteret kastet av bølgene, som hadde vokst til en enorm høyde, mot kysten. Over lyden av vinden kunne man høre støyen fra bygninger som raste sammen og folkets ville skrik. En enorm bølge tok tak i skipet og bar det en mil ut til havs, for så å spinne det tilbake igjen med en hastighet som fikk mannskapet til å holde pusten i ærefrykt.

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det virket sikkert at fartøyet ville bli knust mot land, og mannskapet, med skrik av advarsel og alarm, skyndte seg å binde seg fast til mastene. Den mektige bølgen skylte over land, over ruinene av byene, og bar skipet med seg, før den til slutt satte det ned blant trærne i en tett skog en mil fra kysten.

"I det minste er vi trygge for øyeblikket," sa Rabba, da han hadde kommet seg over sjokket og overraskelsen. "Vi er heldigere enn de stakkars menneskene som har blitt overveldet av denne merkelige katastrofen."

"Jeg skulle gjerne vite hvordan jeg skal få skipet mitt tilbake til havet," sa kapteinen. "Jeg har aldri hørt om en slik situasjon før."

Rabba bare trakk på skuldrene, og sammen med Ali gikk han mot kysten. Et usedvanlig syn møtte deres blikk. Tusenvis av mennesker styrtet villt mot skogene. Overalt var ruin og ødeleggelse. Alle byene langs kysten, seksti til antall som de fant ut senere, hadde blitt ødelagt av monsterets grunnstøting og flodbølgen som fulgte, og det som ikke ble jevnet med jorden og feiet ut til havs, ble ført innover til skogene og enda lenger inn. Langs hele kysten, så langt øyet kunne se, lå hvalens kropp som en fjellkjede, og hundrevis av mennesker løp opp og ned, gråtende bittert og vridende på hendene sine.

Rabba samlet sammen så mange av dem som han kunne, og talte til dem.

"Gode mennesker," sa han, "dere er ofre for en forferdelig katastrofe som med ett grusomt slag har frarøvet dere hjemmene deres, og mange av dere familiene deres. Men dere som har overlevd, har plikter overfor dere selv og overfor fremtiden. I denne sorgen må dere ikke fortvile. Der ligger det fryktelige monsteret som har vært deres undergang. Det skal også bli deres redning. Kroppen dens kan gi mat til dere alle. Det dere ikke kan spise, kan dere salte og lagre til fremtiden. Tusenvis av fat med olje kan utvinnes fra spekket dens, og med denne oljen kan dere drive handel. Dessuten er beina dens verdifulle."

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Folkene takket Rabba for hans gode råd, og straks satte de i gang med å gjøre det han hadde sagt. De fortalte ham at dette var et forhekset land, Kishefs rike, rikt på forferdelige monstre både på land og i havet, og styrt av en ondskapsfull jinn ved navn Hormuz, som ikke ga dem noen ro. De ba Rabba om å forsøke å drepe denne ånden, som hadde sagt at bare en fremmed til landet kunne skade ham, og så satte Rabba og hans trofaste Ali, ridende på hester, ut på sine eventyr.

"Jeg tror jeg kjenner dette landet," sa Ali. "Jeg tror jeg en gang gikk i land på den andre siden. Vi kan ikke være langt fra villmarken der israelittene vandret."

I flere dager reiste de gjennom skoger og over sletter, og ingenting skjedde. Til slutt kom de til en bred, høy mur som sperret veien deres. De kunne ikke finne noen åpning de kunne passere gjennom, og mens de stod og lurte på hva de skulle gjøre, dukket plutselig en merkelig skikkelse opp på muren. Det ene beinet hans var lengre enn det andre, og armene hans var også av ulik lengde. Ørene og øynene hans var også ulike, og han hoppet og spant langs muren med forbløffende fart.

"Jeg heter Hormuz," ropte han. "Hvem er dere?"

"Fremmede," ropte Rabba, og så snart han hørte ordet, forsvant ånden raskt bort langs toppen av muren. Men selv om hestene galopperte i full fart, klarte de ikke å innhente ham, og snart var han borte.

Der han forsvant ut av syne, var det imidlertid et hull i veggen, og gjennom dette klarte Rabba og Ali akkurat å ta med seg hestene sine. En enorm ødemark lå foran dem.

Ali tok opp to klumper jord og luktet på dem.

"Som jeg tenkte," sa han, "dette er israelittenes ødemark. Kom, jeg skal vise deg merkelige syn."

Før mørket falt på, kom de til et sted der likene av et stort antall menn lå strødd på bakken.

"Disse mennene må ha vært kjemper," sa Rabba, mens Ali, med spydet løftet, red under det hevede kneet til et av likene. "Dette må være likene av efraimittene som forlot Egypt før resten av Israels barn og ble drept."

Han skar av en del av et klesplagg som fortsatt dekket et av likene, men da han forsøkte å bevege seg, klarte han det ikke. Han så ut til å være fastgrodd til stedet. Hesten hans klarte heller ikke å bevege seg.

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Å, å," ropte Ali, "hesten min har mistet evnen til å bevege seg. Du må ha tatt noe fra de døde. Gi det tilbake, gode herre, ellers blir vi holdt fast her til vi omkommer."

Rabba ga tilbake klesplagget, og de kunne bevege seg igjen. De skyndte seg bort fra stedet og kom til en kløft i bakken der røyk steg opp.

"Dette er grotten der Korah og barna hans ble slukt," sa Ali.

"Det må ha vært et fantastisk syn," sa Rabba. "Jeg har hørt at grotten ble som en trakt, og at luften rundt virvlet og sugde inn alt som tilhørte Korah. Selv ting folk hadde lånt av ham, som tallerkener, rullet langs bakken fra et stykke unna og inn i grotten. Kom, la oss skynde oss bort."

De fortsatte reisen i mange dager, men så ikke demonen igjen. En dag tok ørkenen slutt, og de kom til havet. De slo leir for natten, og da morgenen brøt, ble Rabba overrasket over å oppdage at kurven der de oppbevarte provianten, hadde forsvunnet.

"Jeg tror jeg kan forklare," sa Ali. "Det har ikke vært noen tyver her, men dette er verdens ende, jordens ytterkant. Her skraper himmelen og jorden mot hverandre i sin rotasjon én gang hvert døgn. Himmelen må ha fanget opp kurven din og båret den bort. Den vil bli returnert på samme tidspunkt i morgen tidlig."

Rabba våknet neste morgen før soloppgang og så kurven sin flyte ned mot jorden på en sky. Både han og Ali ble overlykkelige da de fant den igjen, for de var svært sultne. Mens de spiste, ble himmelen mørk, og da de så opp, så de det som syntes å være en enorm sky over hodene deres. Out av havet så det ut som om et mektig tre plutselig hadde vokst opp. De beveget seg forsiktig frem for å undersøke.

"Vær på vakt," ropte en tordnende stemme. "Jeg er en fugl som står i vannet. Vannet er så dypt, med så sterke strømmer, at for syv år siden falt en øks ned i det, og den har ennå ikke nådd bunnen."

Rabba og Ali krøp sammen på bakken i stor frykt, helt til Rabba til slutt ropte: "Mektige fugl, vi søker din hjelp. Vi brenner etter å finne den onde jinnen Hormuz og drepe ham, slik at folket kan bli frie."

"Følg meg," svarte fuglen, og som en sky som bredte seg fløy den langs kysten. Rabba og Ali fulgte etter på hestene sine.

"Se!" ropte Ali plutselig og peilte ut mot havet.

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

En enorm slange og en drage kjempet, og til slutt svelget havslangen, som var nesten like stor som hvalen som hadde ødelagt byene, dragen. Men knapt hadde den gjort det, før den gigantiske fuglen styrtet ned og slukte slangen.

"Det var en god, feit orm til frokost," ropte fuglen. "Nå skal jeg hvile."

Den fløy mot et gigantisk tre som nå dukket opp. Det var så høyt at de øverste grenene forsvant opp i skyene. Fuglen satte seg på en gren på treet.

"Fortsett langs kysten til dere kommer til to broer," sa fuglen. "Der finner dere Hormuz. Gi ham to kopper vin å drikke, så kan dere drepe ham. Men sørg for å ta diamanten fra hatten hans. Jeg, zizen, gir dere denne advarselen."

Rabba takket fuglen for informasjonen, og fortsatte sammen med Ali på reisen. Etter tre dager kom de til en elv som ble krysset av to broer, og på hver av dem stod Hormuz med én fot på hver.

Så snart han så dem begynte han å løpe, men Rabba ropte etter ham: «Vi kommer med en gave av god vin til deg», og han kom straks tilbake. Rabba fylte to kopper fra en lærflaske, og Hormuz tok en kopp i hver hånd, mens han smatt med leppene.

«Se», sa han, og kastet vinen opp i luften, og vinen fra koppen i høyre hånd falt ned i koppen i venstre hånd, og vinen fra koppen i venstre hånd falt ned i koppen i høyre hånd, uten at en eneste dråpe ble spilt. Deretter svelget han begge koppene i én slurk.

Nesten umiddelbart falt han om i en bevisstløs tilstand, og Rabba stakk ham igjen og igjen med spydet sitt. Men da han så ut til å være helt død, hoppet han opp igjen.

«Diamanten», utbrøt Rabba begeistret, og Ali tok den ut av Hormuz' hatt. Deretter falt demonen død om.

«Nå kan vi vende tilbake», sa Rabba, og de satte straks i vei, med liket med seg. De stoppet bare for å spise, og første gang de gjorde det, skjedde det noe merkelig. Ali hadde drept et dyr, og Rabba hadde fanget noen fisk, og mens disse ble tilberedt, tok Rabba jinnens diamant opp av lommen og undersøkte den. Med én gang kom fisken og dyret til live igjen, hoppet ut av kokegryten og stakk av.

«Dette er en magisk diamant», sa Rabba, «som har kraften til å vekke døde ting til live. Vi må dekke den til når vi ønsker å spise.»

# book_id: global-gutenberg-translation-375ad54518ed435fb8edb167f61d39ed
# book_title: Sinbad fra Talmud
# chapter_id: 1-sinbad-fra-talmud
# chapter_title: Sinbad fra Talmud
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det gjorde de, og etter en lang reise kom de til syne av den store muren og nådde til slutt stedet de hadde startet fra. De hadde vært borte i tolv måneder til sammen, og folkene var inderlig glade for å se dem, særlig da de hørte at Hormuz var blitt drept og så liket hans. De hadde arbeidet hardt med skrotten til den enorme hvalen og gjenoppbygget de seksti byene og landsbyene som hadde blitt ødelagte, ved å bruke monsterets bein og huden som dekke til teltene sine.

Ved hjelp av den magiske diamanten kalte Rabba på zizen, og den tok skipet som var blitt båret inn i skogen i nebbet sitt og fløy med det ut til havet. Etter å ha samlet sine gamle kamerater satte Rabba og Ali kursen hjemover.

Alle innbyggerne sto på stranden og heiet så lenge skipet var synlig. De var lei seg for at Rabba var borte, men de følte seg nå sikre på at Hormuz var død, og at de aldri mer ville bli plaget av monstre som hadde påført dem så forferdelige katastrofer.