Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre

# book_id: global-gutenberg-translation-09783be692ae4f628bf2f71455e4c143
# book_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# chapter_id: 1-historien-om-den-gamle-mannen-som-fikk-visne-traer-til-a-blomstre
# chapter_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# book_page: 1 / 7
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For lenge, lenge siden levde det en gammel mann og hans kone, som livnærte seg ved å dyrke et lite jordstykke. Livet deres hadde vært svært lykkelig og fredelig, bortsett fra én stor sorg: de hadde ingen barn. Deres eneste kjæledyr var en hund ved navn Shiro, og all sin elskov i alderdommen øste de over ham. Faktisk elsket de ham så høyt at når de hadde noe godt å spise, nektet de seg selv det for å gi det til Shiro. Shiro betyr «hvit», og han ble kalt slik på grunn av fargen sin. Han var en ekte japansk hund, svært lik en liten ulv i utseende.

Den lykkeligste timen på dagen for både den gamle mannen og hunden hans var når mannen kom tilbake fra arbeidet på marken, og etter å ha spist sitt magre kveldsnatt av ris og grønnsaker, tok han det han hadde spart fra måltidet med seg ut på den lille verandaen som gikk rundt hytta.

Sannelig nok ventet Shiro på sin herre og kveldsmaten. Da sa den gamle mannen «Chin, chin!» og Shiro satte seg opp og tryglet, og herren ga ham maten. Ved siden av dette gode, gamle paret bodde det en annen gammel mann og hans kone, som begge var onde og grusomme, og som hatet sine gode naboer og hunden Shiro av all sin makt. Når Shiro tilfeldigvis tittet inn i kjøkkenet deres, sparket de ham straks eller kastet noe etter ham, noen ganger så de til og med skadet ham.

En dag hørte man Shiro bjeffe lenge i åkeren bak huset til herren hans. Den gamle mannen, som trodde at kanskje noen fugler angrep kornet, skyndte seg ut for å se hva som var i veien. Så snart Shiro så herren sin, løp han ham i møte, logret med halen, og grep tak i enden av kimonoen hans og dro ham under et stort yenoki-tre. Her begynte han å grave svært flittig med potene sine, mens han hele tiden skrek av glede. Den gamle mannen, som ikke klarte å forstå hva alt dette betydde, sto og så på i forvirring. Men Shiro fortsatte å bjeffe og grave av all makt.

# book_id: global-gutenberg-translation-09783be692ae4f628bf2f71455e4c143
# book_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# chapter_id: 1-historien-om-den-gamle-mannen-som-fikk-visne-traer-til-a-blomstre
# chapter_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# book_page: 2 / 7
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Til slutt slo tanken mannen om at noe kunne være skjult under treet, og at hunden hadde luktet det. Han løp tilbake til huset, hentet spaden sin og begynte å grave i bakken på det stedet. Hvilken forbløffelse det var for ham da han, etter å ha gravd en stund, kom over en haug med gamle og verdifulle mynter, og jo dypere han gravde, desto flere gullmynter fant han. Den gamle mannen var så oppslukt av arbeidet sitt at han aldri så den sinte ansiktsuttrykket til naboen sin som kikket på ham gjennom bambushekken. Til slutt lå alle gullmyntene skinnende på bakken. Shiro satt stolt oppreist og så kjærlig på herren sin, som om han ville si: «Du ser, selv om jeg bare er en hund, kan jeg gi noe tilbake for all den vennligheten du viser meg.»

Den gamle mannen løp inn for å hente kona si, og sammen bar de skatten hjem. Slik ble den fattige, gamle mannen rik på én dag. Hans takknemlighet overfor den trofaste hunden visste ingen grenser, og han elsket og koste med den mer enn noen gang før, om det i det hele tatt var mulig.

Den slemme, gamle naboen, tiltrukket av Shiro sitt bjeffing, hadde vært et usynlig og misunnelig vitne til funnet av skatten. Han begynte å tenke at han også ønsket å finne en formue. Så, noen dager senere, kom han til den gamle mannens hus og ba svært høflig om lov til å låne Shiro for en kort stund.

Shiros herre syntes dette var en merkelig forespørsel, for han visste godt at naboen ikke bare ikke var glad i hunden hans, men at han heller aldri gikk glipp av en mulighet til å slå og plage den når den kom i veien for ham. Men den gode, gamle mannen var for snill til å si nei til naboen sin, så han gikk med på å låne bort hunden, under forutsetning av at den skulle behandles med stor forsiktighet.

Den onde, gamle mannen vendte hjem med et ondskapsfullt smil om munnen og fortalte kona si hvordan han hadde lykkes med sine lumske hensikter. Deretter tok han spaden sin og skyndte seg til sin egen åker, og tvang den motvillige Shiro til å følge etter. Så snart han kom til et yenoki-tre, sa han truende til hunden:

“Hvis det lå gullmynter under treet til herren din, må det også ligge gullmynter under treet mitt. Du må finne dem for meg! Hvor er de? Hvor? Hvor?”

# book_id: global-gutenberg-translation-09783be692ae4f628bf2f71455e4c143
# book_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# chapter_id: 1-historien-om-den-gamle-mannen-som-fikk-visne-traer-til-a-blomstre
# chapter_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# book_page: 3 / 7
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og mens han grep Shiro i nakken, holdt han hundens hode mot bakken, slik at Shiro begynte å skrape og grave for å frigjøre seg fra den grusomme, gamle mannens grep.

Den gamle mannen ble svært glad da han så at hunden begynte å skrape og grave, for han antok straks at det lå begravet noen gullmynter under treet hans, så vel som under naboens, og at hunden hadde luktet dem, akkurat som før. Så dyttet han Shiro bort og begynte å grave selv, men det var ingenting å finne. Mens han fortsatte å grave, ble en ubehagelig lukt merkbar, og til slutt kom han over en søppelhaug.

Den gamle mannens avsky kan man forestille seg. Denne avskyen ga snart vei for sinne. Han hadde sett naboens flaks, og i håp om samme flaks selv, hadde han lånt hunden Shiro; og nå, akkurat da det så ut til at han var i ferd med å finne det han lette etter, hadde bare en grusomt luktende søppelhaug belønnet ham for en hel morgens graving. I stedet for å skylde på sin egen grådighet for skuffelsen, skyldte han på den stakkars hunden. Han grep spaden og slo Shiro med all sin styrke, og drepte ham på stedet. Deretter kastet han hundens kropp ned i hullet han hadde gravd i håp om å finne en skatt av gullmynter, og dekket det til med jord. Så gikk han tilbake til huset, uten å fortelle noen, ikke engang kona si, hva han hadde gjort.

Etter å ha ventet i flere dager, da hunden Shiro ikke kom tilbake, begynte eieren å bli urolig. Dag etter dag gikk, og den gode, gamle mannen ventet forgjeves. Så gikk han til naboen sin og ba ham om å gi ham tilbake hunden sin. Uten skam eller nøling svarte den onde naboen at han hadde drept Shiro på grunn av dens dårlige oppførsel. Ved denne fryktelige nyheten gråt Shiros eier mange triste og bitre tårer. Stor var virkelig hans sørgelige overraskelse, men han var for god og mild til å bebreide sin onde nabo. Da han fikk vite at Shiro var begravd under yenoki-treet på marken, ba han den gamle mannen om å gi ham treet, til minne om sin stakkars hund Shiro.

# book_id: global-gutenberg-translation-09783be692ae4f628bf2f71455e4c143
# book_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# chapter_id: 1-historien-om-den-gamle-mannen-som-fikk-visne-traer-til-a-blomstre
# chapter_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# book_page: 4 / 7
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Selv den hardhjertede naboen kunne ikke si nei til en så enkel forespørsel, så han gikk med på å gi den gamle mannen treet som Shiro lå begravd under. Shiros eier felte da treet og bar det hjem. Av stammen laget han en mørtel. I denne la kona hans litt ris, og han begynte å male dem med den hensikt å holde en fest til minne om hunden sin Shiro.

En merkelig ting skjedde! Kona hans la risen i mørtelen, og knapt hadde han begynt å male dem for å lage kaker, før mengden gradvis økte til den var omtrent fem ganger den opprinnelige mengden, og kakene kom ut av mørtelen som om en usynlig hånd var i sving.

Da den gamle mannen og kona hans så dette, forsto de at det var en belønning til dem fra Shiro for deres trofaste kjærlighet til ham. De smakte på kakene og fant ut at de var bedre enn noen annen mat. Så fra den stunden bekymret de seg aldri mer for mat, for de levde av kakene som mørtelen aldri sluttet å forsyne dem med.

Den grådige naboen, da han hørte om denne nye lykken, ble fylt av misunnelse som før, og oppsøkte den gamle mannen og ba om lov til å låne den vidunderlige mørtelen for en kort stund, idet han lot som han også sørget over Shiros død og ønsket å lage kaker til en fest til minne om hunden.

Den gamle mannen hadde overhodet ingen lyst til å låne den bort til sin grusomme nabo, men han var for snill til å si nei. Så bar den misunnelige mannen mørtelen hjem, men han kom aldri tilbake med den.

Flere dager gikk, og Shiros herre ventet forgjeves på mørtelen, så han dro for å besøke låntakeren og ba ham være så snill å levere mørtelen tilbake hvis han var ferdig med den. Han fant ham sittende ved et stort bål laget av trebiter. På bakken lå det som så ut til å være biter av en knust mørtel. Som svar på den gamle mannens spørsmål svarte den onde naboen hovmodig:

“Er du kommet for å be meg om mørtelen din? Jeg knuste den i biter, og nå lager jeg et bål av veden, for da jeg prøvde å male kaker i den, kom det bare ut noe grusomt luktende stoffs.”

Den gode gamle mannen sa:

# book_id: global-gutenberg-translation-09783be692ae4f628bf2f71455e4c143
# book_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# chapter_id: 1-historien-om-den-gamle-mannen-som-fikk-visne-traer-til-a-blomstre
# chapter_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# book_page: 5 / 7
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Jeg er veldig lei meg for det. Det er en stor skam at du ikke ba meg om kakene hvis du ville ha dem. Jeg ville ha gitt deg så mange du enn ønsket. Nå vær så snill å gi meg asken etter mørtelen, for jeg ønsker å beholde den som et minne om hunden min.”

Naboen gikk med på det med det samme, og den gamle mannen bar hjem en kurv full av aske.

Ikke lenge etter dette spredte den gamle mannen ved et uhell litt av asken fra mørtelen som var brent opp, på trærne i hagen sin. Og noe vidunderlig skjedde!

Det var sent på høsten, og alle trærne hadde mistet bladene sine, men så snart asken kom i kontakt med grenene, begynte kirsebærtrærne, plommetrærne og alle de andre blomstrende buskene å blomstre, slik at den gamle mannens hage plutselig forvandlet seg til et vakkert bilde av våren.

Den gamle mannens glede visste ingen grenser, og han bevarte nøye resten av asken.

Historien om den gamle mannens hage spredte seg vidt og bredt, og folk fra fjern og nær kom for å se det vidunderlige synet.

En dag, kort tid etter dette, hørte den gamle mannen noen banke på døren hans, og da han gikk ut på verandaen for å se hvem det var, ble han overrasket over å se en ridder stå der. Denne ridderen fortalte ham at han var en av en mektig daimios (jarls) vasaller; at et av de favorittkirsebærtreene i denne adelsmannens hage hadde visnet, og at selv om alle i hans tjeneste hadde prøvd alle mulige måter å få det til å blomstre igjen, hadde ingen av dem hatt noen effekt. Ridderen var dypt forvirret da han så hvor stor uvilje tapet av hans favorittkirsebærtre hadde voldt daimioen. Heldigvis hadde de på dette tidspunktet hørt at det fantes en vidunderlig gammel mann som kunne få visne trær til å blomstre, selv utenfor sesongen, og at hans herre hadde sendt ham for å be den gamle mannen komme til ham.

“Og,” la ridderen til, “jeg ville være svært takknemlig hvis du kunne komme med en gang.”

Den gode, gamle mannen ble svært overrasket over det han hørte, men fulgte respektfullt ridderen til adelsmannens palass.

Daimioen, som utålmodig hadde ventet på den gamle mannens ankomst, spurte ham straks han så ham:

“Er du den gamle mannen som kan få visne trær til å blomstre igjen, selv utenfor sesongen?”

# book_id: global-gutenberg-translation-09783be692ae4f628bf2f71455e4c143
# book_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# chapter_id: 1-historien-om-den-gamle-mannen-som-fikk-visne-traer-til-a-blomstre
# chapter_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# book_page: 6 / 7
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den gamle mannen bukket og svarte:

“Det er meg!”

Så sa daimioen:

“Du må få det døde kirsebærtreet i hagen min til å blomstre igjen ved hjelp av din berømte aske. Jeg skal se på.”

Så gikk de alle inn i hagen – daimioen og hans vasaller samt hoffdamene, som bar damioens sverd.

Den gamle mannen tok nå opp kimonoen sin og gjorde seg klar til å klatre opp i treet. Etter å ha sagt “Unnskyld meg,” tok han frem askekrukken han hadde tatt med seg, og begynte å klatre opp i treet, mens alle fulgte bevegelsene hans med stor interesse.

Til slutt klatret han opp til det stedet hvor treet delte seg i to store grener, og da han hadde inntatt sin plass der, satte den gamle mannen seg ned og strødde asken til høyre og venstre over grenene og kvistene.

Vidunderlig var virkelig resultatet! Det visne treet slo straks ut i full blomst! Daimioen ble så overveldet av glede at han så ut som om han skulle bli gal. Han reiste seg og brettet ut viften sin, idet han kalte på den gamle mannen for å komme ned fra treet. Selv ga han den gamle mannen en vinkopp fylt med den beste sake, og belønnet ham med mye sølv og gull og mange andre dyrebare ting. Daimioen beordret at den gamle mannen fra nå av skulle kalle seg Hana-Saka-Jijii, eller «Den gamle mannen som får trærne til å blomstre», og at alle heretter skulle kjenne ham ved dette navnet, og han sendte ham hjem med stor ære.

Den onde naboen hørte, som før, om den gode, gamle mannens lykke og om alt det som så gunstig hadde tilfalt ham, og han kunne ikke undertrykke all den misunnelsen og sjalusien som fylte hjertet hans. Han tenkte tilbake på hvordan han hadde mislyktes i forsøket på å finne gullmyntene, og deretter i å lage de magiske kakene; denne gangen måtte han absolutt lykkes hvis han etterlignet den gamle mannen, som fikk visne trær til å blomstre bare ved å strø aske på dem. Dette ville være den enkleste oppgaven av dem alle.

Så satte han i gang og samlet sammen all asken som var igjen i peisen etter brenningen av den vidunderlige mørtelen. Deretter dro han ut i håp om å finne en mektig mann som kunne ansette ham, idet han ropte høyt mens han gikk:

# book_id: global-gutenberg-translation-09783be692ae4f628bf2f71455e4c143
# book_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# chapter_id: 1-historien-om-den-gamle-mannen-som-fikk-visne-traer-til-a-blomstre
# chapter_title: Historien om den gamle mannen som fikk visne trær til å blomstre
# book_page: 7 / 7
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Her kommer den vidunderlige mannen som kan få visne trær til å blomstre! Her kommer den gamle mannen som kan få døde trær til å blomstre!»

Daimioen hørte dette ropet fra palasset sitt og sa:

«Det må være Hana-Saka-Jijii som går forbi. Jeg har ingenting å gjøre i dag. La ham prøve kunsten sin igjen; det vil underholde meg å se på.»

Så gikk tjenerne ut og hentet inn bedrageren foran deres herre. Den falske, gamle mannens tilfredshet kan nå forestilles.

Men da Daimioen så på ham, syntes han det var merkelig at han slett ikke lignet den gamle mannen han hadde sett tidligere, så han spurte ham:

«Er du mannen jeg har gitt navnet Hana-Saka-Jijii?»

Og den misunnelige naboen svarte med en løgn:

«Ja, min herre!»

“Det er merkelig!” sa Daimioen. “Jeg trodde det bare var én Hana-Saka-Jijii i verden! Har han nå noen disipler?”

“Jeg er den sanne Hana-Saka-Jijii. Den som kom til deg tidligere var bare disippelen min!” svarte den gamle mannen igjen.

“Da må du være mer dyktig enn den andre. Prøv hva du kan gjøre, så får jeg se!”

Den misunnelige naboen, fulgt av Daimioen og hans hoff, gikk da inn i hagen, og da han nærmet seg et dødt tre, tok han frem en håndfull av asken han hadde med seg og strødde den over treet.

Men ikke bare blomstret ikke treet, det kom ikke engang frem noen knopp. Da den gamle mannen trodde at han ikke hadde brukt nok aske, tok han flere håndfuller og strødde dem igjen over det visne treet. Men alt var forgjeves.

Etter å ha forsøkt flere ganger, ble asken blåst inn i Daimioens øyne. Dette gjorde ham svært sint, og han beordret sine tjenere om straks å arrestere den falske Hana-Saka-Jijii og sette ham i fengsel for bedrageri. Den onde gamle mannen ble aldri løslatt fra dette fengselet. Slik fikk han endelig sin straff for alle sine onde gjerninger.

Den gode gamle mannen, derimot, ble, takket være skatten av gullmynter som Shiro hadde funnet for ham, og alt gullet og sølvet som Daimioen hadde overøst ham med, en rik og velstående mann i sine eldre dager, og levde et langt og lykkelig liv, elsket og respektert av alle.