Butikkgutten og osten hans

Det var en gang en butikkgutt som var så godt likt av alle som kjente ham at de syntes han var for god til å stå bak disken med målestokk og vekt. Så de bestemte seg for å sende ham ut på en handelsreise til fremmede land, og de lot ham velge hvilke varer han ville ta med. Han valgte gammel ost og dro til Tyrkia. Der solgte han osten sin svært godt. Men da han var på vei hjem, møtte han to menn som hadde drept en mann, og ikke nok med det, de mishandlet liket. Butikkgutten kunne ikke bære å se slik ondskap, så han kjøpte liket av dem og brukte pengene sine til å betale for en grav og begrave det. Det kostet ham alt han hadde.

Etter lang, lang tid kom han endelig trygt hjem, og han var både velkommen og uvelkommen. Noen av dem som hadde hjulpet ham, syntes han hadde gjort en god gjerning, men andre var misfornøyde med at han hadde kastet bort pengene sine. Likevel var de villige til å prøve igjen, så de lot ham velge lasten sin en gang til. Han valgte den samme osten, tok samme vei, og solgte den enda bedre enn før. Men da han reiste hjem, møtte han to menn som hadde stjålet en kongens datter. De hadde lagt sele på henne og drev henne som en hest; de hadde strippet henne til livet, og en gikk på hver side og pisket henne. Guttens hjerte smeltet, for hun var en vakker jente. Han spurte om de ville selge henne. Ja, hvis han betalte vekten hennes i sølv, kunne han få henne. Det var ingen pruting; han betalte alt de krevde.

Etter lang, lang tid kom han endelig trygt hjem, men de som hadde utstyrt ham, var så misfornøyde med handelen hans at de forviste ham fra landet. Så dro han til England. Der ble han i fire år med kjæresten sin. De levde av at hun vevde bånd, som hun vevde så godt at han solgte to shillings verdt hver dag.

En dag møtte han to menn som var fiender. Den ene ville slå den andre fordi han skyldte ham atten pence. Gutten syntes dette var galt, så han betalte gjelden for ham. En annen dag møtte han to reisende som begynte å snakke med ham og spurte om han hadde noe å selge. "Ingenting annet enn bånd," sa han. De ville ha tre shillings verdt og spurte hvor han bodde, og fastsatte en dag for å komme og hente dem. Da dagen kom, ankom de, og se, den ene var prinsessens bror, og den andre var en keisers sønn som hun var forlovet med. De fikk båndene de hadde avtalt, og ville ta henne med hjem. Men hun nektet å dra med mindre de lot butikkgutten bli med og ta seg av ham, for hun ville ikke forlate mannen som hadde frigjort henne så lenge hun hadde liv. Så de måtte gi seg hvis de i det hele tatt ville ta henne med. Men da de skulle gå om bord på skipet, gikk broren og søsteren først i båten.

Da keisersønnen skulle gå inn, dyttet han båten bort og hoppet selv inn, og lot gutten stå igjen på stranden. Skipet var klart for sjøen, og de seilte så snart de kom om bord. Men da kom mannen som gutten hadde betalt de atten pence for, opp i en båt og satte ham om bord. Prinsessen ble så glad at hun tok en gullring av fingeren sin og ga ham den, og fikk ham til å gå ned i lugaren der hun lå.

De seilte i mange dager til de kom til en øde øy, hvor de gikk i land for å lete etter vilt. De ble enige om at broren og nordmannen som hadde reddet prinsessens liv, skulle gå til den ene siden av øya, og keisersønnen skulle gå til midten. Da gutten var godt borte slik at de verken kunne se ham eller han dem, gikk de om bord og lot ham vandre alene på øya. Da så han at det ikke var noen hjelp i det, men at han måtte bli der. Han ble i syv år. Han fikk maten sin fra et fruktbærende tre han fant. Da de syv årene var omme, kom en svært gammel mann til ham og sa: "I dag skal din sanne kjærlighet gifte seg. De har ikke fått et vennlig ord ut av henne på disse syv årene siden dere skiltes; men likevel vil keisersønnen gifte seg med henne fordi han vet hun er klok og vittig og svært rik."

Mannen spurte om han ville være med på bryllupet. Han sa ja, selvfølgelig, men han så ingen måte å komme dit på. Men om litt fant han seg stående i palasset der bryllupet skulle være. Han spurte hva slags mann som hadde ført ham dit. Mannen sa at han ikke var noen mann, men en ånd; det var han hvis kropp butikkgutten hadde kjøpt og begravet i Tyrkia.

Da ga ånden ham et glass og en flaske vin og ba ham sende bud til kokken om å komme ut. "Når han kommer," sa ånden, "hell først opp et glass og drikk det selv; hell så opp et annet og gi det til kokken; hell så opp et tredje og send det til bruden. Men ta først ringen av fingeren din og legg den i glasset du sender henne."

Da kokken kom inn med glasset, ropte alle: "Hun må ikke drikke!" Men kokken sa: "Først drakk han, og så drakk jeg, så hun kan trygt drikke vinen." Og da hun drakk glasset, så hun ringen på bunnen, løp ut, og så snart hun kom utenfor, kjente hun ham igjen og falt om halsen på ham og kysset ham, så raggete som han var—for du kan tenke deg at han verken hadde såpe eller barberkniv på skjegget på syv år.

Nå kom kongen og ville vite meningen med all denne kjærtegnelsen. Så de ble ført inn i et rom og fortalte hele historien fra først til sist. Da beordret kongen dem til å hente en barberer til å skrape av busten og stelle ham, og en skredder med en ny hoffdrakt. Så gikk kongen inn i brudesalen og spurte brudgommen, den keisersønnen, hvilken dom som skulle avsies over noen som hadde ranet en mann for både liv og ære. Han svarte: "En slik skurk skulle først henges i en galge og deretter brennes kroppen hans til aske."

Så ble han tatt på ordet og led den dommen han hadde uttalt over seg selv. Og butikkgutten ble gift med kongens datter og levde lenge og lykkelig.

Etter det var jeg ikke lenger sammen med dem, og jeg vet ikke hvordan de hadde det; men dette vet jeg: den som sist fortalte denne historien, lever den dag i dag, og han er Ole Olsen, fra Hitli, i Roldale.