The Warlord of MarsWersja dostosowana do wieku

Jeg sto helt stille i det dårlige lyset og lot øynene venne seg til gruene under meg. Gulvet i kammeret levde, som om det kokte – en seig, glatt floke av skjellete kropper som vred seg og hveste. En rad små radiumpærer lå som en lyslinje over terskelen; de glødende perlene holdt uhyrene på plass. Det fantes ingen trygg sti nedpå, ingen tørr flekk mellom dem. Likevel hadde Thurid og hans følge passert her. Det måtte finnes en vei som ikke syntes ved første blikk.

Jeg gransket veggene, telt takskygger og steinfremspring, og da så jeg det – en nesten usynlig avsats som løp langs høyre vegg, femten fot over gulvet. Den var neppe bredere enn hånden min, men Mars’ lette tyngdekraft hjelper dem som våger. «Kom, Woola,» hvisket jeg, og min trofaste kalot skjønte med en gang at vi skulle opp. Han kan ikke klatre som en mann, men jeg kan løfte ham slik jeg vil løfte hele verden om Dejah Thoris står på andre siden.

Jeg spratt opp, grep en ru steinknagg, trakk meg opp på listen og strakte meg ned igjen. Woola veide nok minst fire hundre pund, men vekten kjentes mindre her under de tynne marsiske himler. Pelsen skrapte stein da jeg heiste ham opp; klørne hans fant et usikkert tak. Vi presset oss sidelengs, ansikt mot stein, tommer for tommer. Nedenfor oss løftet de blinde hodene seg. De døde øynene stirret uten å se, men hvese gjorde de, som om luften selv var syndig. Lysstrengen i terskelen glødde klart; ingen reptil våget seg over den.

Avsatsen førte til en mørk åpning, et lavt hull som gikk inn og videre nedover. Varmen steg for hver skritt vi krøp, luften fikk en svidd, stikkende lukt. Så kom stemmene. Jeg frøs i knegangen, presset ryggen mot fjellet. Woola stod som hogget ut av stein, men ørene hans pekte rett frem.

«Trepålyset må følge riktig rytme,» sa en barsk røst som jeg kjente – Thurid, den svarte datoren. «Tre radiumenheter i femti tals, en enhet i ett xat, ni enheter i tjuefem tals. Døren lystrer bare den sanne solrytmen.»

«Og om det mislykkes?» svarte en kjøligere stemme som fikk huden min til å stramme seg – Matai Shang, thernenes far.

«Da dør vi,» sa Thurid uten å nøle. «Men det vil ikke feile.»

Jeg listet meg nærmere og fant en sprekk i klippen. Der inne stod de i en rund sal. Veggene var dekket av gamle solmerker og spiralfigurer. Midt i gulvet lå en stor bronseplate innlagt med sirkler. Sju små fordypninger rundt kanten holdt hver sin krystall. Thurid knelte ved platen. Den hvithodede høypresten stod som en skygge over ham, og bak dem vakte flere thernsoldater i hvite kapper.

«Jenta er trygg?» spurte Thurid uten å se opp.

«Hun er i det indre kammeret,» svarte Matai Shang. «Den dere kaller Dejah Thoris. Hun forblir der til solporten åpnes.»

Hjertet mitt slo så det gjorde vondt. Min prinsesse – i dette tempelet, så nær at hviskingen fra hennes vesen kunne ha nådd meg om stein kunne bære kjærlighet.

Hvordan komme nær? Inngangen var smal, salen bevoktet. Jeg bar fortsatt Lakors gule parykk og hellige diadem, thernens seletøy strammet over brystet. Om jeg kunne gli forbi vaktpostene som en av dem, kunne jeg kanskje nå døren som førte inn. Jeg hvisket til Woola at han skulle bli i skyggetunnelen og ikke slippe noen forbi. Han knurret svakt, men la seg ned i mørket likevel.

Jeg rettet på parykken, løftet haken som en hovmodig prest og steg ut i lyset. Den nærmeste vakten svingte sverdet, men jeg løftet håndflaten med freden i bevegelsen. «Stans,» sa jeg med tett stemme. «Beskjed fra Lakor.»

Matai Shangs kalde blikk var som en knivspiss mot nakken, men han nikket meg videre. Da jeg vendte meg for å «gå tilbake», kalte Thurid meg til stopp. Han kom nærmere, øynene smale. «Gangen, skuldrene – jeg har sett dem før.»

Før jeg rakk å svare, kom et lavt, voksende snerr bak min rygg. Woola hadde hørt trusselen i Thurid før jeg kjente den i luften. Jeg visste masken var sprukket. Jeg reiv av meg parykken og diademet, lot dem falle i støvet. «Jeg er John Carter,» sa jeg, og trakk stålet. «Og jeg kommer for Dejah Thoris.»

Rommet eksploderte i lyd. Stål mot stål, rop, kommandorop, greinende skritt. Woola fór inn som et brunt lyn. To thernvakters rop kuttet luften da han tok dem ned. Jeg parerte en rustningstung arm, stakk forbi og presset Thurid bakover mot bronseskiven. Han var sterk og god, men jeg har kjempet i to verdener. «Gi deg,» sa jeg. «Og lev.» Han lo rått og kastet seg frem. Jeg gikk til siden. Spissen min fant siden hans, og blod mørknet lærremmene.

Jeg så Matai Shang streve med en lås i den indre døren. Jeg rev meg løs fra Thurid og stormet dit. Døren gav etter, og hånden min fant strupen hans. «Åpne – eller dø.» Han gispet, vred om låsen, og dørflaten gled ut.

Der inne… Nei. Ikke nå. For i sannhetens navn: denne første natten nådde jeg henne ikke. Lyden av nye støvler i gangen bak fikk meg til å slippe tak, og Matai Shang trykket dørsteinen igjen med et triumferende gisp.

Han gled unna som en ål, og vaktene fylte rommet på nytt. Jeg måtte slåss meg ut igjen – ikke for feighet, men for å leve nok en time og finne den rette nøkkelen til denne solens stein.

Senere den natten kom nøkkelen i min hånd.

Vi fant en ny vei opp og frem, ut i en hvitmarmorsal der veggene blinket av gullhieroglyfer. Over oss dreiet en enorm, rund søyle nedover fra kuppelen. På gulvet, ved sokkelen, fant jeg en liten radiumlykt – Thurid sitt våpenlys, med juvelmerket hans gnidd inn i metallet. På gullets myke side var det risset inn noen få rare tegn og streker. Først virket det tilfeldig, men da jeg husket hva jeg hadde hørt – «tre enheter i femti tals, én i ett xat, ni i tjuefem tals» – så jeg at noen hadde gjentatt formelen med rask hånd for den som hadde ører og øyne til å se.

Jeg søkte langs den glatte sokkelen og fant en knapt synlig prikk i marmoren. Da jeg satte lyset mot hullet, så jeg svarte flekker rundt kantene – svidd sten fra mange faklers skjære. Låsen var lysdrevet. Jeg stilte kronometeret mitt, strammet hånden og lot strålene leke over punktet: tre enheter i femti tals, ett kort blink av én enhet, og til slutt ni i tjuefem tals. De siste sekundene var like lange som et helt år uten henne. Så senket steinen seg stille inn i veggen.

Woola spratt gjennom før åpningen var en fot bred. Jeg smatt etter, og døren lukket seg i ryggen på meg. Et knekk, en hvit stripe på synet, og vi sto i en korridor som dreide til en spiraltrapp og videre opp. Der ville jeg ha stormet, men Woola kastet seg i seletøyet mitt og dro. Han glefset, krevde, nektet meg å ta første trinn.

«Hva er det du vet, gamle venn?» hvisket jeg. Jeg lot ham føre. Gjennom en skarp sving, inn i nok en gang av glassvegger som gjorde luften til en labyrint. Jeg støtte pannen mot kaldt krystall før jeg lærte å ta meg sammen og lese tåkene.

Og der, langt, langt borte i det blasse filterlyset, så jeg dem som gjennom en drøm: åtte skikkelser, tre kvinner, fem menn.

Den ene kvinnen løftet hodet. Selv under min gule parykk kjente hun meg. Armene hennes strakte seg mot meg over glasset. «Dejah Thoris!» Kroppen min ville sprenge krystall for å nå henne, men da slo Thurid hånden i luften, og thernene dro henne og Thuvia bort inn i en steinkorridor. De var borte før ropet mitt nådde noe annet enn mitt eget øre.

Dagene som fulgte var et rot av glassganger, kalde huler og mørke underganger under Dor og de gylne klippene, og alltid spor – av sand, av støv, av lær og hår – etter dem jeg jaktet. En kveld kom vi ut på steil kant av Otzfjellene, over de tapte sjelers dal. Stien gikk som en tråd langs stup og ras. Nede i dalen drev stamme etter stamme som skygger. Vi kjempet oss forbi dem når de prøvde oss, med tann og stål, men droppet aldri farten. Til slutt sto en festning foran oss, gjemt i skyggen av en overhengende klippe – Matai Shangs skjulested.

Jeg ventet til mørket falt, gjemte meg med Woola i skyggen av en tange. Da natten var tykk som pels, smøg jeg meg frem til porten. Tre jernbarrer holdt henne normalt, men i kveld sto de på gløtt, og en håndfull vakter lo og kastet pinner i lyskjeglen. Ingen av dem hadde vært med i Thurid sitt følge. Jeg holdt haken min høy, lot diademet blafre og gikk rett forbi dem. De hilste meg. «Hvor er Matai Shang?» spurte jeg, og en tilbød seg å føre meg.

Jeg fulgte, smilende – og gikk rett inn i fellen. Den trange døren i buttressen lukket seg bak oss. Låsen falt, og min «fører» lo hult. Jeg sto i en rund sal, ble lurt som en ukjent gutt i et marked. Da jeg åpnet den indre døren, ble jeg badet i fakkellys, og der, på en svalgang over meg, stod Matai Shang i hvitt, Thurid i svart, Phaidor rødøyd og vakker, og ved siden av dem: min prinsesse og Thuvia i jern.

Hekkadoren smilte kaldt. Thurid la hånden på skulderen til Dejah. Hun slo ham i ansiktet med lenkene sine som en hunndyr som får beistet for nær. Han hevet hånden for å slå, men Matai Shang stoppet ham – med ord og den overlegne eierens blotte skygge. Presten ropte så ut sin plan, med en råhet som eier alt unntatt skjønnhet.

Han skulle bli min enkes mann i et marsår, og deretter – nei, jeg skriver ikke resten.

Du kan gjette ord han tenkte. I stedet tok jeg av meg den gule parykken hans og kastet den i støvet, tørket føttene mine på den og spyttet på diademet hans. Jeg hadde gjort det samme med Issus sine «holies». La ham se hva ærefrykt var verd hos John Carter.

«Slipp døden løs,» ropte han. Dører fløy opp, og et dusin banther – ørkenløver av Barsoom – sprang ut med bruset av pelskledde tordenklatter. «For farvel, kjære,» hvisket jeg med øynene på Dejah Thoris. Hun slet i lenkene, hun ville kaste seg til meg, dele min død. Men da løftet en annen kvinne sin røst, og lyden var ikke et skrik, men en purring som kunne få fjell til å legge seg som lam. Thuvia av Ptarth. Banthene stanset som hugget. De løftet hodene, lynte med øyne, så den lille figuren ovenfra og gjenkjente. På et ord fra henne listet de tilbake i sine mørke huler og forsvant.

«Du trenger ikke frykte dem mer, John Carter!» ropte hun. «Ikke du, og ikke Woola.»

Behøvde jeg mer? Jeg grep kanten av svalgangen, sprang, dro meg opp. Over meg var det kaos. Matai Shang vek unna, Thurid sprang med sverd, men Dejah Thoris svingte sine lenker som en krone av stål og holdt ham tilbake. Presten grep henne i livet og trakk henne gjennom en dør inn i tårnets indre. Thurid nølte et sekund, redselen for å miste byttet sitt fikk ham så til å fly etter.

Phaidor ble igjen og viste sitt sanne jeg. Hun tilbød meg igjen sin «kjærlighet» som en handel: meg i bytte mot Dejahs skjebne. Jeg lo hardt. «Du visste svaret før du spurte,» sa jeg, og hoppet over rekkverket med langsverdet mitt. To vakter forsøkte å stoppe meg, men var ikke mange nok i den trange buen. Den tredje løp. Jeg lot ham gå – kanskje ville han lede meg etter dem jeg søkte.

Han førte meg til et lite rom høyt oppe. Veggene var blanke; ett vindu viste de hvite bakkene utenfor og den endeløse dalen. Vaktens treverk gav etter for list og kraft. Bak en paneldør skjulte det seg en gang, men panelet lot seg ikke tvinge. Til slutt snudde jeg meg mot vinduet. Hele blikket mitt gikk oppover. Tårnet over meg tegnet seg som en steinblomst mot den kalde himmelen. I de høye veggene satt små åpninger – vinduer. Et sted der inne, kanskje her, kanskje lenger oppe, var hun. Fra den dag var tårnet selve verden. Å finne dens inngang ble min eneste tanke.

Veien videre førte meg langt fra de gylne klippene og de hvite prestene, gjennom jungler ville som et hav. Jeg var alene med Woola da han plutselig knurret dypt. I underveksten foran oss beveget noe seg i rytmer som ikke tilhørte skogens fred. Grønnmenn – de store, firarmede nomadene fra de døde sjøbunnene – i krigsstaffasje. De snek seg mot den svarte bymuren som lå her, med loddrette skavler og silke trær – Kaol. Kapteinens metallblink fortalte meg rang, og oppførselen hans sa alt: dette var et raid.

Jeg kunne ikke elske grønnmenn, men jeg kunne heller ikke ønske at røde menn skulle slaktes i en bakholdslek. Jeg gled langs murfoten; så ventet jeg til de kastet sine kroker opp mot muren og begynte å klatre. Jeg sprang frem med stål i hånd. Woola var tett ved. Den første grønnkrigeren snudde aldri. Jeg skar og beveget meg, kastet kroppen min i de lange, lette sprangene som var min gave fra Jorden. «Tilbake!» rautet høvdingen. Da kom skuddsalver fra muren over, radiumkuler som lyste hvitt. Kroker rev seg løs, linene ble tomme, angriperne forsvant i skogen.

En sidedør i muren åpnet seg, og røde krigere strømmet ut, en ung offiser i spissen. Han så på sverdet mitt, på kondisen min, på blodet jeg pustet ut. «Hvem er du? Du slåss som en demon.»

Jeg svarte i mitt pigmenterte skinn at jeg var en reisende fra det fjerne Hastor, jaget inn i grønnmennenes sti. Han vurderte meg, nikket, ropte på hjelp. «Du er såret. Kom. Vi tar deg med inn.» Og slik kom jeg inn i Kaol – ikke som en bedrager, men som en som hadde delt blod med dem.

Det var der jeg hørte hvisking om gjester i palasset: en stor thern, hans følge, og blant dem en kvinne vakker som sol. Og Kulan Tith, byens jeddak, hadde tatt dem imot som æresgjester. Mitt hjerte sparte tiden for tvil. Den natten snek jeg meg ut, med Woola som skygge.

Jeg fant porten for tjenere på nordsiden, og med en dolk spiste jeg av låsen som en møll med brann i seg. Inne var palasset som en drøm av hager, gårdsrom, gallerier og skygger. Jeg gikk mot den høyeste tårnsalen. På tredje nivå hørte jeg de kalde stemmene jeg hadde lagt for mitt minne: Thurid, og ved hans side den slangehviskende presten. «Prins av Helium er død,» sa Thurid gretent. «Men kvinnen stritter ennå.» «Da må sterkere midler til,» svarte Matai Shang. Jeg gikk forbi, forbi, opp trappen.

En vakt stod alene ved en tung dør. Spørsmålet hans døde på spissen min. Og der, inni et lite rom, satt hun. Hun løftet ansiktet, og alt jeg har vært og alt jeg skal bli satt seg som en stjerne i brystet. «John Carter,» hvisket hun, som om navnet mitt var den første drikken etter mange års tørst.

Jeg rakk henne, kuttet lenkene – men hør, slik gikk det ikke videre.

For i den versjonen av min ferd som ble sann i våre liv, var ikke det natten hun ble min igjen. Jeg fikk se henne, ja. Hun kjente meg. Men Thurid og de andre kom i tide med stål og menn til at jeg valgte løpende list over standhaftig død. Og så ble jeg brutt og ført for en domstol jeg ikke ville gitt min verste fiende.

Før alt det: Jeg hadde også fått se Kaols store mur tett på reisens første dag. Den var glatt og skrådd innover, polert som is og bygget for å kaste ned kroker og håp. Jeg forsøkte, for jeg overlater aldri første sjanse til nybegynnere. Men veggen lo meg rett i ansiktet. Jeg la planen om, sirklet, fant veien jeg til slutt brukte – og vant inngang og plass som alliert i Kulan Tiths by.

Neste dag ledet jeddaken selv styrkene sine ut for å møte en vennlig jeddak fra nord. Jeg red med i hederskolonnen, nå kalt Dotar Sojat – et navn de grønne hadde gitt meg for lenge siden. Ved møteritualene var mine øyne og ører åpne. Da jeg gikk i palasset senere den kvelden, kjente jeg blikk bak meg, gult hår som glitret og hvit hud som forsvant i en dør.

Noe skjedde ved min seng.

En kald, klam hånd strøk over pannen min. Da lysflammen danset, var rommet tomt. Tyver finnes ikke på Barsoom, mordere trykker på avtrekkere i lyse saler heller enn i mørke rom. Jeg rakk ikke flere tanker før en dør smalt opp og en offiser kom inn med vakter. «Kulan Tith krever din tilstedeværelse,» sa han. Den samme mannen som hadde smilt til meg ved frokostbordet møtte blikket mitt uten vennskap. Jeg ble ført til tronsalen.

Der stod Matai Shang og Thurid, og hele hoffet. En prest gikk frem, pekte mot pannen min. En vakthøvding løftet et speil så jeg kunne se selv: midt i den røde malingen var det tørket bort en smal flekk. Hvit hud. Og så kom ordene jeg hadde ventet: «Her, Kulan Tith, står mannen som har vanhelliget dine guders templer – John Carter, Prins av Helium!»

Jeg forsøkte å tale, men jeddaken slo av min røst. En dyp, mektig stemme reiste seg i stedet – Thuvan Dihn, Jeddak av Ptarth, far til Thuvia. Han gikk ut foran meg med dratt sverd. «Hold,» ropte han. «Der John Carter slåss, slåss Thuvan Dihn ved hans side.»

Historien hans falt tung og ren: hvordan han hadde hørt om mine felttog mot Issus og thernene, om hvordan de plyndret sjeler som fløt ned Iss, om hans datter i deres grep og mitt frie valg om å sette henne på trygt ridedyr mens jeg møtte de grønne alene til fots.

Kulan Tith var ikke døv. Han ville ikke rive vennen i stykket, og likevel hadde han sin tro. Han dømte slik en hederlig, men splittet mann gjør: «Du skal føres i sikkerhet ut av min by innen solnedgang, men aldri mer komme tilbake. Løsningen din med Matai Shang tar dere utenfor mine murer.»

Da kom jeg nær og talte. «Jeg følger ikke Matai Shang for å drepe ham i mørket,» sa jeg. «Jeg følger ham fordi han holder min hustru og din datter fanget.» Da vendte Thuvan Dihn seg og så på Kulan Tith med øyne som brant. «Visste du dette?» «Tre kvinner kom med ham,» svarte Kulan Tith stille. «Hans datter Phaidor, og to som ble kalt hennes slavinner. Jeg visste ikke.»

Kulan Tith lovet nå å kreve dem tilbake ved daggry. Men soloppgang fant tomme gjesterom. Matai Shang hadde flyktet mot nord i løpet av natten. Jeddaken ble blek. «Alt i Kaol er ditt å bruke,» sa han til oss. Jeg ba om menn og håndverkere, og i løpet av to døgn reiste et thernfly jeg hadde funnet halvt knust i skogen seg igjen i glansen på vaktårnenes tak. Da jeg steg ombord, trådte Thuvan Dihn ved min side. «Prinsen av Helium drar ikke alene inn i sine fienders land.»

Kompasset vårt pekte nordover, mer nord og mer kaldt for hvert øyeblikk. Ingen hadde vendt tilbake fra isbarrieren som ringet de frie polare land. Kvelden den andre natten steg veggen opp foran oss som en hvit klippe rett ut av himmelen. Flakket lukt av metall og ozon, et smell som kjentes mer enn hørtes, og vi krasjet halvveis inn i isen. Lufttankene smalt. Farkosten sjanglet og falt som et såret dyr ned på isen.

Vi var uskadde, men fanget på feil side. Vi fulgte barrieren til fots, mot blåst og bit. Snørovdyr prøvde oss, pelsene våre ble grønne av blod som ikke var vårt. Verst var apten – det sekslemmete, hvitpelsede udyret med to nakne hender og øyne som var tusen øyne i ett. Én var større enn alle andre, åtte fot ved skulderen, med pels som en forgylt børste. Den snudde og travet unna. Rundt halsen bar den et gullhalsbånd. «Menneskehånd,» sa Thuvan Dihn. Vi fulgte sporene dens.

To timer holdt sporene seg langs barrieren. Så tok de brått riktning rett mot isen, gjennom det mest uveilige terrenget vi hadde sett. En råtten stank veltet mot oss, tykk som tåke. Vi rundet en granittvegg og fant en slette foran en mørk huleåpning – Carrion Caves, de sagnomsuste likhulene der gule menn en gang hadde stablet lik for å skremme bort fiender. «Den eneste veien gjennom,» pustet Thuvan Dihn. «Aptenes hi.»

Vi gikk inn. Gulvet var knokler, høy som en mann, med råttent, seigt kjøtt som lim mellom dem. Taket hang lavt og samlet stanken til en vegg. «Kan et menneske puste dette og leve?» spurte Thuvan. «Ikke lenge. Vi må skynde oss.»

De første syv huler ga fri ferd. I den åttende lå tjue apts strødd, noen sov, noen rev i ferske kadavre. Jeg ville sende vennen min tilbake for hjelp. «Om jeg vinner alene, er bare én tapt. Om vi alle dør, er det ingen igjen til å lede redning til Dejah Thoris og din datter.»

Han smilte trist. «Jeg snur ikke.» Vi inngikk et kompromiss: Jeg bandt en lapp til Woolas seletøy og pekte ham sørover.

«Finn Carthoris i Helium,» skrev jeg, «si ham hvor vi går inn. Ikke kom over isen med flåte; gå gjennom likhulene. Be Kulan Tith og Thuvans sønn om skip og menn. Og om det er tid: bring Tars Tarkas.» Woola gned kinnet mot mitt, la potene i galopp og forsvant.

Vi kikket fra skyggen i den sjuende grotten. Til slutt lå alle aptene unntatt én. Den holdt vakt, gikk rastløst frem og tilbake ved passasjen. Vi stilte oss på hver vår side av smuget. Jeg lokket den frem. Hodet dens presset seg gjennom – to tykke halser under det flate verspet. To langsverd ventet der, ett på hver side. Hodet rullet i knoklene ved føttene våre. Ingen andre rørte på seg. Vi snek oss mellom kolossene, én gang stoppet jeg med foten hengende over pannen til et uhyre som sukket og sov videre. En dag i måneden sover aptene alle i samme kammer. Vi hadde valgt vår natt uten å vite det.

Vi kom ut i et land som var mer snø og is enn stein. Et tydelig tråkk pekte nord. Etter et stykke skjulte vi oss bak en stor stein da vi så seks menn med svarte skjegg og sitrongule ansikter. En syvende kom mot dem i hvit aptpels, de seks i stripet orlukhud. De bar to sverd hver – ett rett, ett med krok som en jernklo – og en liten kuppelformet skjoldskål på venstre arm. Jeg noterte det i meg; dette var nye fiender, nye våpen.

Kort etter fikk vi venn i dette nye landet – Talu, fyrste av Marentina. Han førte oss til dalen sin, gjemt og varm under glasstak, hvor gulvet var grønt og luftskip trillet lydløst på brede gummihjul fylt med den åttende strålen. Her lot han oss gå gjennom en forvandling. På tredje dag ville våre egne koner ha gått forbi oss uten å kjenne oss.

Huden vår var farget som sitron, skjegget og barten var sorte og store som uglenes floker.

Han ga oss sine egne krigere trøyer og lær, og til slutt gled en ring av ham på fingeren min – en matt, dyp sort sten i en ufattelig liten sirkel. «Det finnes bare fire av disse,» sa han lavt. «Når den nærmer seg en bror fra samme sten, prikker den fingeren din. Vokt den med livet. En venn i mørket kan bety mer enn livet.»

Vi dro sammen et stykke. Han viste oss veien til Kadabra – Okar-nasjonens hovedstad – en hel by under glass, ringet av murer over hundre mil. Vi ventet til morgenen. Utenfor en port talte vi høyt «Kaor» til en patrulje jeg hadde ventet på, lagt i bakhold av Talu som hadde lært meg alt. «Fra Illall,» sa jeg – den fjerneste byen, rett som Talu hadde rådet.

Vi spurte om å bli med på jakt på orluk, de store snørrovdyr. Kapteinen var blid, lot oss følge. En hel dag gikk, uten bytte, stolte menn gikk inn i byen via en annen port enn den de gikk ut, slik tap ikke skulle sees.

Vi blendet oss i deres stolthet og snek oss til slutt inn, kjøpte oss et bakkenær luftskip for å se byen.

Ved timen Talu hadde sagt at embedsmenn var på kontoret, gikk vi rett inn til Sorav, palassgarde-sjefen, og tilbød våre sverd. Han så på vekter, mål, hårfeste og skjegg, stilte riktige spørsmål. Ti minutter senere var vi fotografert og notert i fem byer, også langt unna. Så førte en soldat oss til aspirantenes kvarter – en halvt løsrevet fløy.

«Hvorfor så langt borte fra vaktrommet?» spurte jeg. «Fordi de gamle gardistene pleide å plukke slagsmål for å prøve nytt blod,» sa guiden. «For mange døde der. Nå låser vi aspirantene inne.»

Låsen smalt. Og med den – muligheten vår til å lete etter to kvinner i gangene. Men så ropte Thuvan meg bort til vinduet. Nedenfor, i en inngjerdet hage, gikk to kvinner langsomt frem og tilbake. Vi kjente dem begge to.

Jeg gjorde kjærlighetens tegn som menn på Barsoom gjør for sine. Hun løftet hodet og så på meg. Og så – snudde hun ryggen til, stolt og kald. Jeg gikk ned på kne, for det var mer smerte i det blikket enn i tusen sverd. Men det var en grunn. Jeg så det ikke før senere: hun kjente ikke meg gjennom gul hud og svart skjegg den dagen.

Lite etter så hun meg. Thurid fikk lovens menn til å rive av meg skjegget og parykken foran Salensus Oll selv, jeddak over jeddaker i nord. De dro meg til audienssalen, og Thurid pekte: «Der står John Carter!» Dejah Thoris spratt til, trakk pusten, og alt ved henne ropte: «Han lever!» Men Salensus Oll trengte bare en grunn til å snurpe strikken.

«Han skal dø i Overflodets grop,» snerr han – et hull i palasset hvor de torturerer med løfter om mat og drikke som er like bak en vegg av glass. Hver dag tennes lys og maten smiler mot deg. Hver dag slukner det rett før fingrene dine rører ved. Latteren deres renner ned i mørket som kaldt vann.

Jeg tvang viljen min på plass igjen, som jeg hadde gjort i krigernes gruver hos Warhoon. Den niende natten falt en liten pakke ned ved siden av meg. Den hang i en tynn streng. Inne lå harde kosttabletter. «Gift?» tenkte jeg. «Kanskje, men hva da? Da er det slutt på tørsten.» Jeg spiste én. Så kjente fingrene mine på papiret.

Hevede små striper. Fire små ord. Jeg arbeidet med dem som en blind skriftlærer til jeg leste det første: «MOT.»

Så resten: «Mot! Følg tauet.

Ta tauet med. Bak knutene – fare.» Jeg grep linen, kjente at den var festet. Jeg klatret. Halvveis opp begynte de å sveive et monster ned i hullet for å avslutte meg. En åpning i veggen var større enn en manns kropp. Jeg svingte inn sekunder før aptens klør ville ha funnet meg.

Tunnelen jeg fulgte, steg og svingte. Jeg fant en knute der advarselen var, krøp varsomt til en sving der en stor, lys sal åpnet seg. Der inne snakket en liten, bleik gul mann med store øyne – Solan – med en mørk mann jeg kjente for lenge siden. Thurid betalte for fri passasje. «Bare trekk den spaken,» hvisket Solan.

«Den med magnetsymbolet. Da dør hele Kadabra hvis du rører den andre – den styrer solstrålenes tanker.»

Solan knurret for å doble betalingen, og strøk myntene som en katt stryker fløyel. I det jeg hørte ham hviske at han uansett skulle «ta spaken tilbake» og la Den nordlige vokteren svelge Thurid når timen var omme, skjønte jeg at lyset min venn hadde senket ned til meg hadde en hånd og en tanke bak seg som bar mitt navn.

Jeg krøp over gulvet mens Solan var vendt bort ved pengepanelet sitt. Jeg smatt ut og fant tauet kuttet ved et femveiskryss. Han som hadde lagt tauet for meg, hadde gitt meg alt han kunne gi. Jeg valgte midtgangen, og veltet til slutt inn i et våpenrom med røde slaver og gulvakter. Ringen på fingeren min stakk plutselig som nåler.

En av vaktene hevet sin venstre hånd «for å stryke håret», og en tvillingstein prikket ham sikkert også.

«Overgi deg til meg!» brølte han belærende. Jeg lot ham «ta meg», og i en katalog av rop og skrik som villedet de andre, dro han meg bort i en sidegang. Plutselig dyttet han meg hardt inn i en mørk passasje, skrek ut som om jeg hadde slått ham, og førte de andre vaktene feil vei. Den slags venn vinner evig takk i taushet.

Jeg løp rett inn i armoryet igjen – den oppe i tårnfoten. Tre vakter. Hundre sverd i stativene rundt. En av de røde var Tardos Mors, Heliums jeddak. Den andre var hans sønn Mors Kajak.

De sto lenket til gulvets ringer. «Til våpen!» ropte jeg. De røde rakk ut – sverdene deres hang i stativ ut av lenkerekkevidden. Vaktene stormet.

Jeg grep to rette sverd, ett i hver hånd, og kjempet mot krokblad som låste blad mot blad.

En krok satte seg fast i et javelinstativ. Det ga meg et hjerteslag. Den første gule falt. De to andre rygget. Jeg presset dem mot fangene mine så de røde kunne rekke bladene – og da var det oss tre mot resten som kom.

«Steng døren!» ropte Tardos Mors. Jeg smelte igjen porten akkurat idet et heltekorps nådde den. «Bommen!» Jeg fant skinnen, skjøv, og bommen gled inn. Det var på sekundet. Vi hørte slag og hugg, en rambukk som løsnet planker. Vi hugget lenker med sverd. Først Tardos Mors fri, så Mors Kajak. De frie satte til med å kutte andres bånd mens jeg, og så vi alle, holdt døren. «Til øvre kammere!» ropte den siste som ennå sto lenket. «Ikke tenk på meg!» «Ingen blir igjen,» sa jeg. To røde kappet lenken hans mens ti av oss holdt rennesteinen rød.

Rambukken vant til slutt. Døren ga etter, og gule menn veltet inn. «Til trappen!» ropte Tardos Mors. Den spiralformede løpegangen var smal.

Bare én kunne kjempe om gangen. Jeg ble den siste som gikk. Jeg hogg og parerte, tok en på hvert trinn, trakk meg bakover, alltid med noen meter mellom meg og deres spent muskelkraft. På toppen lå vakttårnets glass, og der oppe sto mine venner og tok min plass slik jeg tok deres. Vi så ut.

Utenfor var slaget om Kadabra – sørover en flåte av flyere fra Helium og Ptarth i hester bygget av himmel.

«Den sorte vaktmasten lokker dem inn til død,» sa Mors Kajak mørkt. Jeg så noe annet – et tilfluktsrom dypt under oss, og i det en liten, popøyet mann som telte mynter. Og viktigst: en stor svart hendel med et lite magnetsymbol i inlegget. Fem minutter, så ville våre skip ligge som fargede band ved foten av den masten. Jeg la av sted.

Ned trappen, gjennom armoryet, inn i Solans kammer. Vi møttes i sverd, han og jeg. Han var tynn og gammel, men med en kunst i håndleddet som jeg sjelden har sett. Han var på førti steder på én gang, som en flue og en vind. Men jeg har lært å bryte vegger i meg når vegger utenfor meg ikke gir etter.

Jeg presset ham sakte sideveis, ikke frem. Plutselig hadde vi begge sidene mot spaken. Jeg kunne ikke bare la brystet stå åpent for hans spiss, men jeg fant en vei: Jeg kastet kroppen som i et skrått stormløp, og samtidig slo jeg med sverdet mitt mot spaken som mot en gong.

Den spratt ut av setet sitt. Solan skrek – og det var hans siste lyd. Han snudde seg mot spaken, og før hånden rakk den, vant min spiss hjertet hans. Jeg bøyde og brakk spaken til vrak før vaktene strømmet inn.

Jeg forsvant før de fant meg, presset meg inn i en korridor, åpnet en dør, fant et fløyforheng. Bak det sto femti edle menn rundt Salensus Oll. Seremonien skulle gå sin gang – femti vitner var nødvendig for å ta en dronning i Okar. Han pekte på en liten dør. «Få hit Dejah Thoris.»

De dro henne inn, hendene lenket bak ryggen for å hindre henne i å gjøre slutt på seg selv. Håret var i uorden, brystet gikk tungt – hun hadde kjempet. Jeg ventet på rett øyeblikk, men da hans store hånd nådde mot hennes, gikk jeg. Rekkene av edlinger var et hav av stål. Jeg kløv gjennom bølgen og landet på trappetrinnet ved hans side.

Jeg slo hånden hans vekk med flatsiden av sverdet, trakk henne bak meg, og møtte ham.

Han var en fjellkjede av kjøtt, med skjegg som forrådte mer dyr enn mann. Han sprang med sverdet naken – og jeg var mer enn mannen jeg er når hun står bak meg. «For Heliums Prinsesse!» hvisket jeg. Så gikk spissen min inn i hjertet hans. Han rullet ned trinnene med et flir frosset i ansiktet.

Stillheten varte ikke. Så stormet edlingene trappen. De hadde høyden mot seg, og jeg hadde alt annet for meg. Bak meg steg Heliums kvinners krigsang i hennes røst, den som får mennenes hender til å glemme smerte. Jeg holdt dem. Kanskje ville jeg ha slått dem alle hvis ikke et bud hadde revet en dør opp. «Palasset er brutt! Sørlige krigere inne i de hellige saler!» ropte han. De pekte på sin døde jeddak. Budet skrek, «Fly, edlinger!» og de flyktet.

Jeg stupte etter, for i trappehallen bak kjempet gule og røde. Over hodene på dem så jeg Kantos Kan. Jeg kløv inn bak fienden, og da de røde så meg, løftet de ropet jeg aldri blir trett av å høre: «For Helium! For Helium!» Men nye gule strømmet inn bak dem.

Det var kvern mellom to møllesteiner. Bak meg smalt en dør låst. Jeg hadde nå en dusin mot meg i tronsalen.

Det gjorde lite fra eller til. Jeg ryddet dem alle til slutt.

Da jeg endelig vendte meg, med armene åpne for henne jeg hadde gjemt bak meg, var plassen tom. Draperiet bak tronen blafret. Et lite, juvelbesatt smykke med hennes merke lå på steget. Jeg tok det opp. Thurid. Hemmelig dør. Han hadde stukket henne ut som en tyv når jeg kjempet.

Jeg husket ordene i Solans rom, den ruten Thurid hadde fått: tre passeringer forbi høyre ganger, så ned i den fjerde, stadig klistret til venstre vegg forbi en bunnløs grop, så en spiraltrapp, og til slutt en rett, grenløs korridor. Jeg løp. I mørket ved gropen mistet jeg nesten fotfestet og kuttet nesten mitt eget liv som et tau. Men jeg holdt venstreveggen så tett at skulderen min brant i stein.

Til slutt sprengte dagslyset mot meg. Kulden bet meg som en isorm. Jeg fant en liten klesbod med orlukskinn og støvler med pels. Thurid hadde stanset her også, kledd sin fange. Han hadde mistet en bit pels i dørsprekken – det ledet meg rett inn der han ikke ville det.

Jeg tok sporet i snøen. Der hun gikk, holdt hun igjen. Han dro. I noen strekninger måtte han bære henne – hans dype, tette avtrykk og hennes fravær fortalte meg historien bedre enn ord. Over en skuldrekam rundet jeg et hjørne og så fire mennesker ved en stor hule: Dejah Thoris, Phaidor, Thurid og Matai Shang.

Et lite fly var dratt frem, et propellblad lå halvt festet. De kranglet – hat er høylytt når tiden er kort. Presten truet. Den svarte lo og skrudde.

De ble «enige».

De bundet min prinsesse på dekket. Phaidor gikk inn i kabinen. De to mennene var fortsatt nede da Matai Shang så meg. Han grep Thurid i skulderen. De skyndte seg.

Jeg sprang. Farkosten fløt sakte opp, ventilen til de lekkende tankene skrek, men den hevet seg. En tauende floke hang bak som en drøm om nåde i vinden. Jeg nesten nådde den da foten min traff is og pannen min stein. Jeg var borte i en pust.

Da jeg kom til meg selv, hang tauenden tretti fot over meg. Farkosten hadde drevet et stykke, men vinden var lempelig. Jeg sprang med alt Jorden ga meg av fjær i bena. Fingrene mine fikk tak i en knute ytterst. Det brant i hendene da linen fløt gjennom fingrene.

Jeg klemte og holdt. Over meg, ved rekkverket, kjempet Thurid og Matai Shang ved stigen. Presten skrek. Datoren løftet en dolk. Jeg kløv opp.

Han ropte og hogg etter meg. Men da spratt en annen skygge ut av kabindøren – Phaidor, med øyne fulle av tårer og en kniv i hånd.

Jeg løftet ansiktet mot henne, klar for slag… men hun grep Thurids håndledd. «Dette for Matai Shang!» sa hun, og stakk. «Dette for det du ville gjøre mot Dejah Thoris!» sa hun og stakk igjen. «Og dette, og dette, for John Carter, Heliums prins!» Hun dyttet ham over ripa. Kroppen hans traff ikke bakken – den forsvant i en sprekk i isen som om is hadde sugd den inn i seg.

Hun hjalp meg om bord. Jeg sto lamslått. Hun smilte svakt. «Du undrer deg over hva som forandret seg,» sa hun. «Kjærlighet. Ikke min for deg alene – men hennes for deg. Jeg har sett hva sann kjærlighet er. Alt jeg kan gjøre nå er å la deres kjærlighet leve.» Og så, uten et nytt ord, snudde hun seg og spratt ut i luften. Jeg skrek, rakk hånden, for selv en fiendes liv kan bli dyrebart i det øyeblikket hun velger rett – men hun var borte. Jeg kappet lenkene til Dejah Thoris. Hun falt i armene mine. Tolv år av vår adskillelse ble smeltet på et øyeblikk i et kyss.

Flyet var ubrukelig – tankene lekket, motoren ville ikke tenne. Jeg åpnet ventilene og lot den dale til isen. Hånd i hånd gikk vi tilbake gjennom tunnelene, langs min rute, gjennom Solans kammer – hvor en gruppe edlinger kom mot oss med smil som kuttet i luften. «Grunn til alt vårt uhell,» sa lederen. «Vi skal i det minste etterlate dine kropper som lek for våre menn.»

Jeg stod med hånden på en stor spak i instrumentveggen. De stanset som om en usynlig vegg reiste seg. «Ett skritt til mot henne,» sa jeg rolig, «så drar jeg spaken. Da dør vi alle, og denne byen med oss.» Ingen tvilte. «Gå,» pep lederen, men Talu fra Marentina kom akkurat da, med menn fra opprøret hans. Edlingene ble arrestert av sine egne.

De førte oss til den store tronsalen. Der var alle samlet – røde, gule, svarte og grønne i blafrende kapper, skinnende lær, stål og pels. Der var Tardos Mors, Mors Kajak og min sønn Carthoris, høy og vakker med stål i hånden og Woola hoppende ved beinet hans, gal av lykke. Der var Kantos Kan, min gamle venn, Tars Tarkas, den grønne krigerjeddakens fjellhøye skikkelse, og blant de svarte kjente jeg Xodar, som hadde kastet gammel løgn fra seg.

To ansikter manglet – Thuvan Dihn og Thuvia. Men straks ble de funnet i en dyp fangehule, reddet mens jeg sto og så. Trøsten i Dejah Thoris’ smil da Thuvia kastet seg om halsen hennes, var mer enn gull for meg.

Over oss ruget den tomme tronen. Jeg tenkte på alt jeg hadde fått her på Mars – Barsoom – på toogtyve år. Jeg så at en rød jeddak ikke skulle sitte på den hvite tronen i nord. «Denne byen er tatt,» ropte jeg, «men Okar må styres av en av sine egne. La Talu, opprørernes prins, bli jeddak over jeddaker i nord!»

Jubelen som fulgte smeltet is i hjertene til mange som hadde trodd vi røde ville ta alt. Vi så Den nordlige vokteren – den store magneten – rives ned på Talus befaling, slik at røde og svarte skip fritt kunne krysse polene.

Han sverget å rense Carrion Caves og gjøre jaget på aptene til en knepende sport, ikke en blodig nødvendighet. Vi seilte mot Ptarth som gjester hos Thuvan Dihn, og noen hjerter ville ha blitt igjen der, hadde ikke plikter kalt dem videre. Over Kaols skoger gled vi, tok imot Kulan Tiths fredstegn, og fløy så hjem.

Den dagen vi så Heliums tvillingtårn igjen, var himmelen et hav av skip. Byene glitret som om de var strødd med gull og juveler. Folk fylte tak og gater, de gråt og lo om hverandre. Tardos Mors, Mors Kajak og min egen sønn sto igjen på Heliums høye plattform. Kvinner og barn, gamle krigere – alt var ett bjerg av hender og hjerter som ropte vår lykke tilbake til oss.

Senere kom en budbærer. «Til Belønningens Tempel,» sa han. «En skal dømmes i kveld.» Mitt hjerte hoppet, for det luktet av iskald fortid – jeg hadde en gang blitt dømt der for «kjetteri» fordi jeg hadde vendt tilbake fra Dor.

Men da vi kom, så jeg dommerne: Kulan Tith, Thuvan Dihn, Tars Tarkas, Xodar, Talu, Tardos Mors, Mors Kajak og mange flere – trettien i alt.

Tardos Mors ba meg stige opp på Sannhetens Sokkel. En skriver leste min gjerningers bok høyt – alt godt og vondt. Jeg så ingen smil. Så reiste Tars Tarkas seg, fjell over dem alle. «Det kan bare være én dom,» sa han. «Ikke lenger er John Carter bare Heliums prins. La ham være jeddak over jeddaker – Barsooms Krigsherre!» Trettien sverd lynte som én. Stormen av rop som fulgte, var slik at en by av glass kunne ha sprukket.

Femtis gylne stormenn bar en vogn. I den satt Dejah Thoris. De bar henne til min side. «La verdens vakreste kvinne dele sin manns ære,» sa den gamle jeddaken. Og fremfor alle bøyde jeg meg og kysset henne åpent. Og det var ikke bare en heder for en mann; det var et løfte for en verden.

Jeg kunne ha sluttet der, men før jeg lukker denne boken for barna som skal lese den i kommende år, vil jeg si dette: Det var små tegn på veien som pekte meg riktig når store kart ikke holdt – en sorapusnøtt som drev fra en sidegren og fortalte meg hvilken arm av underjordens elv jeg skulle velge; Woolas drag i seletøyet da trappen oppover fristet meg, men labyrinten i glass skjulte de jeg jaktet; en klype karboniserte flekker rundt en usynlig lås som sa at lys, ikke jern, åpnet dører; en tynn, vibrerende prikk i fingeren min som sa at venn var nær; og fire små, opphøyde ord på papir som veide mer enn jern: «Mot!

Følg tauet.» Og når alt annet feilet, var det dette igjen og igjen som holdt meg i live: at et menneske kan velge å ikke svikte, selv når alt rundt ham svikter.

Så hvis gutten eller jenta som leser dette en dag står alene foran noe som hvesser og viser tenner – kanskje ikke et dyr, kanskje bare noe i sitt eget bryst – så husk Thuvias purring som fikk banther til å snu seg bort fra blod, Phaidors siste valg som gjorde hennes far liten i sammenligning, Kulan Tiths tåre da han skjønte hvor langt hans tro hadde ledet ham vill, Talus hånd som la en ring på fingeren min og sa at venner finnes, også i mørke huler.

Og husk at selv en dør av glass kan skjule mat som ikke er ment for deg – inntil du lærer å se hvordan veggen er gjort, og dermed lærer hvordan den brytes.

For min del var det kjærlighet som fant alle låser og nøkkelriller på min vei. Hver gang jeg gikk meg bort, ropte Dejah Thoris’ hjerte gjennom stein og is, over sol og natt. Og jeg fulgte, og følger ennå.