Julius Cæsar

Roma våkner som en gryte som koker over. Gater fylles, kranser henger, trompeter blåser, og navnet til Julius Cæsar flyter som sang over byen. Folk jubler fordi Cæsar har slått sin gamle rival Pompeius. Men to voktere av byen, Flavius og Marullus, liker ikke det de ser. De kjefter på håndverkere som skulker jobb for å feire, og de river ned kranser bundet på Cæsars statuer. De husker at folket nylig heiet like høyt på Pompeius. De lurer på om Roma glemmer for fort. Slik blir en fest også et farlig spørsmål: hvor mye makt kan én mann ta før byen mister pusten? Flavius og Marullus vil stoppe en voksende heltedyrkelse før den stivner til dyrkelse av en konge. De forsvinner snart fra gatene, stillnet av makten de utfordret. Jubelen fortsetter, men under den ligger uro som ikke vil sove.

Under Luperkal-festen løper unge menn i gamle ritualer. Cæsar står frem som sentrum for alt, og ber sin hustru Calphurnia stille seg i veien for Antonius i løpet. Det sies å gi fruktbarhet. En spåmann presser seg fram og hvisker at Cæsar bør passe seg for Idus i mars. Cæsar vinker det bort. I utkanten av toget stanser Cassius vennen Brutus. Cassius er mager, våken og misfornøyd med alt som setter én mann over andre. Han har merket at Brutus er tausere enn før, som om han går med en stein i skoen. Brutus sier at han elsker heder høyere enn livet, og at han frykter at folket snart vil gi Cæsar en krone. Cassius begynner å fortelle historier som lager riper i blankpolert ry: da Cæsar svømte i Tiberen, måtte Cassius dra ham opp; da feber tok ham, jamret han som en hjelpeløs gutt. Cassius spør hvorfor så mange sterke menn skal bli skygger rundt én kropp. Brutus lover ingenting, men sier han skal lytte. Mellom trommer og rop blir et vennskap et hemmelig rom hvor tvil får puste.

Etter løpet kommer Casca, brysk og vittig, med nyheter. Antonius tilbød Cæsar en liten krans tre ganger, og tre ganger avslo Cæsar med skjelvende hånd. Hver gang brølte folket som om de så et mirakel. Varmen var tung, lukten tett, og Cæsar besvimte. Da han våknet, ba han om tilgivelse hvis han hadde dummet seg ut. Mengden tilga gjerne. Men de to tribunene som hadde revet pynt fra statuer, ble straffet uten nåde. Casca gjør narr av massen som elsker høylytt og ombestemmer seg like fort. Cassius hører ham og ser muligheten. Han planlegger å sende falske brev til Brutus, skrevet som om de kommer fra bekymrede borgere. Brevene skal be Brutus våkne for Romas skyld. Hvis Roma selv ber ham, tror Cassius, vil Brutus tro at hans samvittighet og landets stemme er det samme. I Cassius vokser en idé som trenger et edelt ansikt for å bli akseptert.

Brutus går alene i hagen sin om natten. Månen er lav og tankene høye. Han finner ingen personlig grunn til hat. Han elsker Cæsar, men han frykter hva en krone gjør med selv den beste mann. Han tenker at ambisjon er som en som klatrer forsiktig, men skyver stigen vekk når han når toppen. Et egg kan skjule en slange, sier han for seg selv. Best å knuse det før det klekker. Den unge tjeneren Lucius kommer med et brev funnet ved døren, et av Cassius’ falske skriv. Det roper at Brutus sover, at forfedres ære venter på ham. Han leser som om byen selv taler. I ham tar en kald tanke fyr: for fellesskapets beste må Cæsar stoppes. Når en gruppe menn med skjulte ansikter kommer mellom buskene, tar Brutus ledelsen. Han nekter å sverge ed. Hvis deres sak trenger eder, er den svak. De holder Cicero utenfor, han følger ikke andres planer. De diskuterer om Antonius skal drepes sammen med Cæsar. Brutus stopper det. De vil ikke bli slaktere. De vil ta sjelen, ikke skjære kroppen i filler. Det høres edelt ut. Det er også farlig naivt.

Portia, Brutus’ kone, ser skyggene i huset og i mannens hjerte. Hun går ut i natten i en enkel kjole, uten sminke, med det ansiktet han elsker fordi det ikke skjuler noe. Hun spør ham hva som tærer. Hun ber ikke som et barn, hun ber som et menneske som vil dele byrden. For å vise at hun tåler smerte, har hun skåret seg i låret uten å skrike. Hun er Catos datter, oppdratt i selvdisiplin. Brutus viker mellom ømhet og hemmelighet. Han lover at hun skal få vite, men banker avbryter. Caius Ligarius, syk og innpakket, står i døråpningen. Brutus snakker til ham om en sak som er ren, og mannen river kappen av. Hvis saken er god, svarer han, kan sjukdommen gå. Natten blir en tung båt lastet med venner som tror de redder landet med kniver skjult i foldene.

Hjemme hos Cæsar sover frykten lett. Calphurnia våkner av drømmer om kriger i skyene, løver som føder i gatene, og døde som stiger fra sine graver. Augurer undersøker dyr og sier at ett manglet et hjerte. Cæsar smiler sitt stive smil og sier at to løver er født denne dagen, fare og han selv, og at han er den eldste. Likevel går han med på å bli hjemme for å berolige sin kone. Så kommer Decius Brutus for å hente ham til Senatet. Han snur alt med ord. Calphurnias drøm om en statue som spruter blod, sier han, betydde egentlig at Roma skal lades av Cæsars livskraft. Senatet vil gi ham krone i dag, men hvis han blir hjemme for kvinnelige drømmer, vil de le. Skammen over å nøle treffer Cæsar hardere enn vinden av en advarsel. Han lar seg overtale. På veien mot Capitol prøver en lærer, Artemidorus, å gi Cæsar et brev. Det inneholder navnene på alle som vil ham vondt. Cæsar sier at det som gjelder ham selv, får komme sist. Spåmannen prøver også, men ordene flyter bort i folkehavets støy. Hjemme kjenner Portia en angst hun ikke kan styre. Hun sender Lucius for å høre nytt og møter spåmannen. De to ser bølgen, men kan ikke stanse den.

Idus i mars. Ved Capitol myldrer det. Artemidorus prøver igjen, men brevet blir ikke lest. Mennene fra Brutus’ krets småsnakker, men inne i dem hamrer hjertene. Popilius Lena sier til dem at planen må lykkes, og de fryser før de forstår at han ikke røper dem. Casca gir tegnet. Metellus Cimber bøyer seg for Cæsar og ber om nåde for sin forviste bror. Cæsar reiser seg i kald storhet og sier at han er like fast som nordstjernen. Da treffer de. Kniver blinker. Casca, Cassius, Cinna, Decius, Trebonius, Metellus, og til slutt Brutus. Når Cæsar ser Brutus, faller verden for ham. Han synker død ved foten av Pompeius’ statue. Senatet løper i panikk. Midt i ekkoet av deres egne hjerteslag sier Brutus at gjelden til ambisjon er betalt. De bader hendene i blod og lover å bære sverdene løftet inn i Forum. De vil si at de bringer fred, frihet og borgerrett. De ser seg selv som kirurger. Andre vil snart se noe annet.

Mark Antony, Cæsars venn, sender bud om å komme trygt. Brutus, som setter sin ære over sin mistanke, sier ja. Antony går inn og ser sin herre sønderrevet. Han tilbyr sitt bryst hvis de trenger et liv til, men Brutus sier nei. Antony tar hver blodige hånd, en etter en, som om han gikk inn i broderskapet deres. Masken holder så lenge noen ser. Når han er alene med liket, faller den. Antony snakker lavt til de døde sårene. Han lover at Italia skal bli våt av blod før dette er over. Han sender bud til den unge Octavius, Cæsars arving, om å nærme seg med forsiktighet. I Forum taler Brutus først. Han sier han elsket Cæsar, men at han elsket Roma mer. Ville folket heller være slaver under en konge enn frie borgere i en republikk? Han tilbyr til og med dolken sin hvis byen mener han tok feil. Mengden svinger dit ordene tar den, og roper at Brutus er stor og god. Han ber dem høre Antony, som har lovet å ikke klandre de som drepte. Brutus tror ord kan binde en flod. Antony vet at ord kan være floden.