Staten

Vi hadde nettopp forlatt festivalen i havnebyen, da kvelden var myk og luften luktet salt og røkelse. Fakler glødet langs veien, og folk sang fortsatt. Jeg gikk sammen med Glaukon og lo av noe en gutt hadde ropt i prosesjonen, da en flokk unge menn stanset oss. Midt i dem sto Polemarkos, vennlig, men bestemt.

"Ikke så fort, Sokrates," sa han. "Du må bli med oss i kveld."

Vi protesterte halvhjertet. Men vennenes hender var varme, og det var for sent å løpe. Så vi fulgte dem til huset hans. Der ventet faren, Kefalos, en gammel mann med rolige øyne. Han satt ved et alter, med kranser rundt, og smilte slik bare de som har levd lenge kan smile.

"De sier alderdom er tung," sa han, "men jeg synes freden er god. Det som gjør livet lett, er å være rettferdig. Det er å snakke sant og betale det man skylder."

Jeg nikket, men kjente en uro. "Hva da, Kefalos, om en venn gir deg et sverd når han er ved sin fulle forstand, og senere, når sinnet hans er gått i stykker, krever det tilbake? Er det rett å gi ham det, og kanskje la ham skade seg selv eller andre?"

Kefalos lo stille, som om hukommelsen hans kjente slike rare hjertesaker. Han ga stafettpinnen til sønnen. "Spør Polemarkos i stedet," sa han. "Han er ung og sulten på svar."

Polemarkos lente seg frem. "Jeg har et bedre svar," sa han. "Den vise Simonides sa: rettferdighet er å gjøre godt mot venner og ondt mot fiender."

"Det høres klart ut," sa jeg. "Men tenk om vi tar feil av hvem som er venn og fiende? Tenk om vi skader gode mennesker og hjelper dårlige, bare fordi vi dømmer feil? Og er det noen gang rett å gjøre et menneske verre?"

"Men man må jo straffe fiender," sa han.

Jeg la hendene i fanget. "Hør, når en trommeslager spiller surt, blir ikke musikken rett av at vi slår trommen i stykker. Når en hest er urolig, blir den ikke lydig av at vi gjør den villere. Slik er det med mennesker også. Urett gjør oss ikke bedre. Hvorfor skulle rettferdighet handle om å såre?"

Vi snakket lenge, og rommet ble varmere. Utenfor knitret natten med små lyder. Det var like før vi fant ro i ordene, da en stor skygge falt over gulvet.

"Hva er dette for pjatt?" buldret Thrasymakos, en retoriker med brennende øyne. "Dere snakker om rettferdighet som barn. Jeg skal si hva det egentlig er."

"Rettferdighet er den sterkestes fordel," ropte Thrasymakos. "Herskerne lager lover for seg selv, og den som er klok, gjør urett og vinner alt. Siden verden er slik, er det bedre å være ulv enn sau."

Glaukon ristet på hodet, men jeg vinket ham til å vente. Jeg så på Thrasymakos. "Slik en lege er lege for pasienten og ikke for seg selv, slik en styrmann styrer for passasjerene og ikke for sin egen mage. En kunst er rett når den tjener det den gjelder. En hersker som hersker rett, må altså søke folkets beste."

Han slo hånden i bordet. "Vrøvl!"

"Men hvis herskeren tar feil av hva som gagner ham, er det da fortsatt rett for undersåttene å følge ham? Hvis rett alltid er det den sterkeste kaller rett, vil rett noen ganger være å gjøre det som skader den sterkeste. Det er et nett som fanger seg selv."

Thrasymakos snerret, men tenkte seg om. "Du legger snarer med ord," sa han, "men jeg skal se om de holder." Vi gikk runde på runde, helt til han ble stille. Til slutt mumlet han at rettferdighet ligner visdom, og urett ligner uvitenhet. Vreden ebbet ut. Han trakk seg tilbake med et skuldertrekk, som en ulv som har sett en fakkel brenne for nært.

Men Glaukon reiste seg.

"Dette er ikke nok, Sokrates," sa han. "Folk priser rettferdighet fordi den gir belønning. Vi trenger å vite at den er god i seg selv, også når ingen ser. Og la meg fortelle en historie."

"Det var en gang en hyrde, Gyges, som fant en ring i en hule etter et jordskjelv. Han stakk den på fingeren. Da han vred den, ble han usynlig. Han kom inn i palasset, forførte dronningen, drepte kongen og tok tronen. Hvis du eller jeg hadde en slik ring, ville vi da være annerledes? De fleste ville handle som Gyges. Det som holder oss i skinnet, er at vi er synlige."

Han så meg rett i ansiktet. "Sett en helt rettferdig mann ved siden av en helt urettferdig. La den rettferdige bli anklaget, pisket, fattig og foraktet. La den urettferdige stråle, rik og elsket. Hvem lever best? Hvis vi ikke tør svare, er alt vi har sagt, bare pynt."

Adeimantos, broren hans, nikket. "Foreldre sier til barna: Vær rettferdig så får du venner, gull og guders gunst. Poetene synger det samme. Men hva er rettferdighet verdt om den ikke lønner seg? Vis oss det."

Jeg kjente brødet i magen og luften på huden. Å svare for et helt liv krever ro. "Vi er svake for å se småting," sa jeg, "men sterkere til å se store ting. La oss derfor først se etter rettferdighet i en hel by. Kanskje ser vi den bedre der. Så kan vi vende blikket innover igjen."

"Forestll deg at en by blir født. Mennesker trenger mat, ly, klær. En baker er best til å bake, en skredderske best til å sy, en bonde best til å dyrke. Arbeidsdeling vokser frem, som fingre i en hånd. Den enkle byen er nøktern. Folk spiser oliven, ost og byggkaker, drikker vann, synger, og barna leker i støvet. De deler enkle goder og legger seg når solen går."

Glaukon lo. "Du maler en grisefest, Sokrates. Hvor er salven, kakene, bordene av ibenholt, vin i krukker, kjøtt på spidd?"

"Vel," sa jeg, "hvis byen krever luksus, trenger vi mer jord, flere hender, og snart griper vi naboers åkrer. Slik kommer krigen. Da trenger vi voktere, som kan våke og beskytte."

"Hvem skal våke? Ikke de som er grådige etter gull, for gull gjør hender tunge. Ikke de som frykter hver skygge. Vi trenger mennesker som er milde mot sine egne og skarpe mot fiender. De må være modige som løver, men også lydhøre, slik en god hund gjenkjenner sin herre ved stemmen og ikke bare ved lukten."

"Det høres motstridende ut," sa Adeimantos. "Hvordan kan samme natur være mild og streng?"

"Se på valpen," sa jeg. "Den som lærer lett, elsker å høre og undersøke. En slik sjel kan være både vennlig og vakt. Derfor må vokterne være læringsglade. Da reiser spørsmålet seg: hvordan skal de oppdras?"

"Først musikk, som er et ord for historier, dikt, melodier. Slike ting kryper inn i sjelen før fornuften har fått tenner. Det de ser og hører mens de er små, blir mønsteret de måler alt mot senere. Deretter gymnastikk: bevegelse, måtehold, søvn, enkel mat. Sammen farges de som ull dyppet i en ren farge."

Men vi må velge hva som farger.

"La oss begynne med historiene," sa jeg. "Vi forteller barna at guder krangler, lyver og gjør oss redde for døden. Hvordan skal en ung vokter bli edel av slike bilder? La oss våge å sensurere uten hat, som en gartner luker uten å bli sint på ugresset."

"Gud må være god, ikke kilde til ondt. Han må være sann og ikke skiftende som skygger. Historier som sier det motsatte, får hvile. Og når vi taler om døden, skal vi ikke helle skrekk i små ører. En vokter må ikke lære å skjelve."

"Heltene våre skal ikke hulke og rive håret i sorg. Slikt smitter. Vi skal lovprise mål og mening, mot som er ro i hjertet, og avsky for grådighet. Vi skal ikke proffe tåpelig triksesnakk i poesi som får oss til å le av det som er vakkert. Latter er god, men ikke den som sløser bort sjelens styrke."

"Og når vi forteller, la fortelleren snakke med sin egen stemme. For mye etterligning gjør sjelen lik alt den etterligner. En vokter skal ikke øve seg i å bli alt mulig, men øve seg i å bli det han er."

"Musikken må følge samme vei. Tonene har farger for sjelen, som klær har for øyet. Noen toner gjør oss myke og slappe, andre harde og stive. Vi trenger de som gjør oss modige og rolige, ikke de som gjør oss svaiende og overgivne. Enkle rytmer som går rett frem, ikke snirkler som forfører kroppen."

"Instrumenter som lokker uten mål, som fløyter som smelter viljen, har ikke plass hos vokterne. La lyren og kitharen, de som bærer stemmen, bli igjen. Når ordene er sanne, trenger de ikke glitter for å skinne. Slik lager vi en smak i sjelen som vender seg bort fra det overdrevne og ser det fine i det enkle."

"Så gymnastikken. Den skal gjøre kroppen sterk uten å gjøre hodet tungt. En vokter skal ikke rulle seg i fet mat og vin, som en alligator på en sandbanke. Heller ikke suge seg mager og blek i forfengelig askese. Begge deler gjør sjelen nervøs. Vi vil ha renhet, regelmessighet, søvn som følger natten, våkenhet som følger dagen, og behandling som ikke drar på sykdom som en skatt."