De latterlige ønskene

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 1-de-latterlige-onskene-side-1
# chapter_title: Side 1
# book_page: 1 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var en gang for lenge siden en fattig tømmerhogger som hadde det svært vanskelig i livet. Han måtte arbeide fra morgen til kveld for svært lite penger, og selv om han var ung og lykkelig gift, var det stunder da han ønsket at han var død og begravet.

En dag, mens han arbeidet i skogen, begynte han igjen å klage over uflaksen sin.

"Noen mennesker," sa han, "trenger bare å si hva de ønsker, så får de det med en gang. Men for meg nytter det ikke å ønske. Gudene lytter ikke til fattige folk som meg."

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 2-de-latterlige-onskene-side-2
# chapter_title: Side 2
# book_page: 2 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Akkurat idet han sa disse ordene, hørtes et kraftig tordenskrall, og Jupiter dukket opp foran ham, med sine mektige tordnbolter. Den stakkars mannen ble livredd og kastet seg ned på bakken.

"Min herre," ropte han, "glem det jeg sa! Ikke hør på ønskene mine, og stopp tordenen din!"

"Vær ikke redd," svarte Jupiter. "Jeg hørte deg klage, og jeg kom for å vise deg at du tar feil om meg. Hør her! Jeg er verdens konge, og jeg lover å oppfylle de tre første ønskene dine, uansett hvilke de er. Tenk nøye over hva som vil gjøre deg lykkelig. Ikke vær for hastig. Ta deg god tid."

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 3-de-latterlige-onskene-side-3
# chapter_title: Side 3
# book_page: 3 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så dro Jupiter tilbake til Olympos. Tømmerhoggeren bandt gladelig sammen vedbunten sin, kastet den over skulderen og satte kursen hjemover. Han følte seg så lett til sinns at byrden virket lett også, og han tenkte muntert mens han gikk. Mange ønsker kom ham til sinns, men han bestemte seg for å spørre kona si om råd. Hun var en ung kvinne med sunn fornuft.

Snart nådde han hytta si. Han slapp veden ned på bakken og sa: "Se, Fanny! Tenn opp i peisen og dekk på bordet. Vi er rike, Fanny, rike for alltid! Vi trenger bare å ønske oss det vi ønsker!"

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 4-de-latterlige-onskene-side-4
# chapter_title: Side 4
# book_page: 4 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så fortalte han henne hva som hadde skjedd den dagen. Fanny var kvikk og kom straks på mange måter å forbedre deres formue på. Men hun var enig med mannen sin i at de måtte være forsiktige.

"Det ville være synd," sa hun, "å ødelegge sjansene våre ved å være utålmodige. La oss sove på saken og ikke komme med noen ønsker før i morgen."

"Det er en god idé," svarte Harry. "I mellomtiden, hent en flaske av vår beste vin, så skal vi skåle for flaksen vår."

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 5-de-latterlige-onskene-side-5
# chapter_title: Side 5
# book_page: 5 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fanny hentet en flaske fra lagerrommet bak vedovnen, og mannen lente seg tilbake i stolen, la føttene opp mot ilden og tok en slurk.

"For en fin ild!" sa han. "Og for en fin kull!" Jeg skulle ønske vi hadde en svart pudding å steke på den!"

I det øyeblikket han sa disse ordene, ble kona hans forbløffet over å se en lang, svart pudding krype ut av et hjørne av peisen og gli mot henne. Hun skrek av skrekk, og så ropte hun ut i forferdelse da hun innså at denne merkelige hendelsen skyldtes ønsket mannen hennes så dumt nok hadde ytret. Hun vendte seg mot ham i sinne og skuffelse og kalte ham ved alle navn hun kunne tenke seg.

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 6-de-latterlige-onskene-side-6
# chapter_title: Side 6
# book_page: 6 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hva!" ropte hun. "Du kunne ønske deg et kongerike, gull, perler, rubiner, diamanter, fyrstelige klær og rikdommer uten like, og du ønsker deg en svart pudding!"

"Jeg er lei meg," sa mannen. "Det var en uforsiktig kommentar og en stor tabbe. Men jeg skal være mer forsiktig nå og gjøre det bedre neste gang."

"Hvem sier at du vil det?" svarte kona hans. "En gang tosk, alltid tosk!" Og hun fortsatte å skjenne på ham til sinnet hans til slutt steg, og han nesten kom til å uttrykke et nytt ønske om å bli enkemann.

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 7-de-latterlige-onskene-side-7
# chapter_title: Side 7
# book_page: 7 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Nok, kvinne!" ropte han til slutt. "Hold kjeft! Jeg har aldri hørt maken til ufyselighet! En forbannelse over denne hurpa og puddingen hennes! Jeg skulle ønske den hang fra nesetippen hennes!"

Knapt hadde han sagt disse ordene før ønsket ble oppfylt, og den lange, svarte puddingen dukket opp festet til konas nese.

Mannen stanset da han så hva han hadde gjort. Fanny var en pen, ung kvinne, og for å si det rett ut, gjorde denne nye utsmykningen henne ikke vakrere. Men den hadde én fordel: siden den hang rett foran munnen hennes, ville den garantert få henne til å slutte å snakke.

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 8-de-latterlige-onskene-side-8
# chapter_title: Side 8
# book_page: 8 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nå hadde han bare ett ønske igjen. Han vurderte nesten å bruke det klokt og ønske seg et kongerike, men så slo det ham plutselig.

"Det er sant," sa han til seg selv, "at en konge er det største som finnes. Men hva med dronningen som må dele tronen med ham? Hvordan ville hun se ut sittende ved siden av meg med en meter lang svart pudding som nese?"

Så bestemte han seg for å spørre Fanny hva hun ønsket. Han sa: «Vil du heller være dronning med denne forferdelige puddingen på nesen, eller forbli skoghuggerens kone, men få den fine nesen din tilbake?»

# book_id: global-age-version-a23d1d0f6074497984bd97515177161a
# book_title: De latterlige ønskene
# chapter_id: 9-de-latterlige-onskene-side-9
# chapter_title: Side 9
# book_page: 9 / 9
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fanny nølte ikke. Selv om hun hadde drømt om krone og septer, er en kvinnes første ønske alltid å være pen. Det betydde mer enn noe annet. Fanny ville heller være vakker i en enkel kjole enn å være dronning med et stygt ansikt.

Så skoghuggeren forandret ikke sin stilling, ble ikke konge, og fylte heller ikke pungen sin med gull. Han var takknemlig nok til å bruke sitt siste ønske til et ydmykere formål, og han fjernet umiddelbart puddingen fra konas nese.

_Moral: Ah, slik er det med den ulykkelige mannen: alltid lunefull, blind, ufornuftig og overilet. Han klarer ofte ikke å gjøre god bruk av de store gavene gudene gir ham._