Hvordan dyr og slanger først kom til verden

# book_id: global-gutenberg-translation-31654b4ffd714703a5a4915f80382bb2
# book_title: Hvordan dyr og slanger først kom til verden
# chapter_id: 1-hvordan-dyr-og-slanger-forst-kom-til-verden
# chapter_title: Hvordan dyr og slanger først kom til verden
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hungersnøden hadde vart i nesten tre år. Kweku Tsin, som var svært sulten, let daglig i skogen i håp om å finne mat. En dag var han så heldig at han oppdaget tre palmekjerner som lå på bakken. Han plukket opp to steiner for å knuse dem. Den første nøtten glapp imidlertid da han slo på den, og den falt ned i et hull bak ham. Det samme skjedde med den andre og den tredje. Svært opprørt over tapet bestemte Kweku seg for å gå ned i hullet for å se om han kunne finne de tapte nøttene.

Til sin overraskelse oppdaget han imidlertid at dette hullet faktisk var inngangen til en by som han aldri tidligere hadde hørt om. Da han kom frem, fant han fullstendig stillhet overalt. Han ropte: «Er det ingen mennesker i denne byen?» og hørte snart en stemme som svarte. Han gikk i retning av stemmen og fant en gammel kvinne som satt i et av husene. Hun spurte ham om grunnen til at han var der – noe han uten vanskelighet fortalte henne.

Den gamle kvinnen var svært vennlig og medfølende og lovte å hjelpe ham. «Du må gjøre nøyaktig som jeg sier til deg,» sa hun. «Gå inn i hagen og lytt nøye. Du vil høre yamsene snakke. Gå forbi enhver yam som sier: ‘Grav meg opp, grav meg opp!’ Men ta den som sier: ‘Grav meg ikke opp!’ Deretter må du ta den med til meg.»

Da han kom tilbake med den, ba hun ham om å fjerne skallet fra yamsen og kaste den bort. Deretter skulle han koke skallet, og mens det kokte, ville det bli til en yam. Det gjorde det faktisk, og de satte seg ned for å spise litt av den. Før de begynte å spise, ba den gamle kvinnen Kweku om å ikke se på henne mens hun spiste. Siden han var svært høflig og lydig, gjorde han akkurat som han ble bedt om.

Om kvelden sendte den gamle kvinnen ham ut i hagen for å velge en av trommene som sto der. Hun advarte ham: “Hvis du kommer til en tromme som sier ‘Ding-ding’ når du tar på den – ta den. Men vær svært forsiktig så du ikke tar en som lager lyden ‘Dong-dong’.” Han fulgte hennes anvisning slavisk. Da han viste henne trommen, så hun fornøyd ut og fortalte ham, til hans store glede, at han bare trengte å slå på den når han noen gang følte seg sulten. Det ville gi ham rikelig med mat. Han takket den gamle kvinnen hjertelig og dro hjem.

# book_id: global-gutenberg-translation-31654b4ffd714703a5a4915f80382bb2
# book_title: Hvordan dyr og slanger først kom til verden
# chapter_id: 1-hvordan-dyr-og-slanger-forst-kom-til-verden
# chapter_title: Hvordan dyr og slanger først kom til verden
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så snart han kom til sin egen hytte, samlet han familien sin, og så slo han på trommen. Straks dukket det opp mat av alle slag foran dem, og de spiste så mye de ønsket.

Følgende dag samlet Kweku Tsin alle landsbyens innbyggere på forsamlingsplassen og slo på trommen enda en gang. På denne måten fikk hver familie nok mat til sine behov, og alle takket Kweku svært mye for at han hadde sørget for dem på denne måten.

Kwekus far var imidlertid slett ikke fornøyd med at sønnen hans på denne måten kunne forsørge hele landsbyen. Anansi tenkte at også han burde ha en tromme. Da ville folket være takknemlige overfor ham i stedet for overfor Kweku Tsin. Derfor spurte han den unge mannen hvor den fantastiske trommen kom fra. Sønnen var svært uvillig til å fortelle det, men Anansi ga ham ingen ro før han hadde hørt hele historien. Deretter kastet han ikke bort tid, men satte straks kursen mot inngangshullet. Han hadde tatt det forholdsreglet å ha med seg en gammel nøtt som han lot som om han knakk. Så kastet han den inn i hullet, hoppet etter den og skyndte seg videre til den stille landsbyen. Da han kom til det første huset, ropte han: “Er det ingen i denne byen?” Den gamle kvinnen svarte som før, og Anansi gikk inn i huset hennes.

Han brydde seg ikke om å være høflig mot henne, men talte til henne på den uhøfligste måte og sa: «Skynd deg, gamle kvinne, og skaff meg noe å spise.» Kvinnen ba ham stille om å gå ut i hagen og velge den yambatten som skulle si: «Ikke grav meg opp.» Anansi lo henne rett opp i ansiktet og sa: «Du tar meg visst for en tosk. Hvis yambatten ikke vil at jeg skal grave den opp, skal jeg absolutt ikke gjøre det. Jeg skal ta den som vil bli høstet.» Det gjorde han også.

# book_id: global-gutenberg-translation-31654b4ffd714703a5a4915f80382bb2
# book_title: Hvordan dyr og slanger først kom til verden
# chapter_id: 1-hvordan-dyr-og-slanger-forst-kom-til-verden
# chapter_title: Hvordan dyr og slanger først kom til verden
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da han kom med den til den gamle kvinnen, ba hun ham, slik hun hadde bedt hans sønn, om å kaste bort innsiden og koke skallet. Igjen nektet han å adlyde. «Hvem har vel noen gang hørt om noe så tåpelig som å kaste bort yambatten? Slikt skal jeg absolutt ikke gjøre. Jeg skal kaste bort skallet og koke innsiden.» Det gjorde han også, og yambatten ble til stein. Han ble da nødt til å gjøre som hun først hadde foreslått, og koke skallet. Mens det kokte, ble skallet til yambatt. Anansi vendte seg sint mot den gamle kvinnen og sa: «Du er en heks.» Hun tok seg ikke bryet med å svare, men fortsatte å dekke bordet. Hun satte middagen hans på et lite bord, lavere enn sitt eget, og sa: «Du må ikke se på meg mens jeg spiser.» Han svarte uhøflig: «Jo, jeg skal se på deg hvis jeg vil. Og jeg skal spise middagen min ved ditt bord, ikke ved det lille bordet der.» Igjen sa hun ingenting – men hun lot middagen stå urørt.

Anansi spiste sin egen middag, tok så hennes og spiste den også.

Da han var ferdig, sa hun: «Gå nå ut i hagen og velg deg en tromme. Ikke ta en som lager lyden ‘Dong-dong’; ta bare en som lager lyden ‘Ding-ding’.» Anansi svarte spydig: «Tror du jeg vil følge rådet ditt, din heks? Nei, jeg skal velge trommen som lager lyden ‘Dong-dong’. Du prøver bare å lure meg.»

Han gjorde som han ville. Da han hadde skaffet seg trommen, marsjerte han av sted uten så mye som et «takk» til den gamle kvinnen.

Knapt hadde han kommet hjem, før han lengtet etter å vise fram sin nye makt til landsbyboerne. Han kalte alle sammen til forsamlingsplassen og ba dem ta med seg fat og skåler, for han skulle gi dem mat. Folket skyndte seg i stor glede til stedet. Anansi tok stolt plass midt iblant dem og begynte å spille på trommen sin.

Til sin store skrekk og forferdelse så Anansi, i stedet for den mengden matvarer som Kweku hadde tilkalt, dyr og slanger av alle slag som kom stormende mot ham. Slike skapninger hadde aldri tidligere vært sett på jorden.

# book_id: global-gutenberg-translation-31654b4ffd714703a5a4915f80382bb2
# book_title: Hvordan dyr og slanger først kom til verden
# chapter_id: 1-hvordan-dyr-og-slanger-forst-kom-til-verden
# chapter_title: Hvordan dyr og slanger først kom til verden
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Folket flyktet i alle retninger – alle unntatt Anansi, som var for redd til å bevege seg. Han fikk snart sin velfortjente straff for ulydigheten. Heldigvis hadde Kweku, sammen med moren og søstrene sine, befunnet seg helt ytterst i folkemengden, og klarte derfor lett å søke tilflukt. Dyrene spredte seg snart i alle retninger, og siden den gang har de streifet fritt omkring i de store skogene.