BokRobot leseutgave
Bøker
GratisHvem var tyven?
Richard Marsh
Norsk
Tysk
Dansk
Nederlandsk (Belgia)
Spansk
Fransk
SvenskPå godset Glenlean hersket det stor forvirring den formiddagen. Den gamle godseieren gikk rundt og vred sine hender, men verken til sin kone eller noen andre våget han å si et ord om årsaken.
Til den berømte detektiven, grev August Campnell i London, hadde han straks etter oppdagelsen for en time siden telegrafert ekspress. Nå ventet han lengselsfullt.
Endelig banket det.
Tjeneren Philip dukket opp i døren til godseierens private kontor.
”Det er en herre –“
Godseieren grep raskt visittkortet.
”La ham straks komme inn!”
Tjeneren bøyde seg.
Kort etter stod en yngre mann i rommet. En høy, mørk, aristokratisk skikkelse uten skjegg og med skarpe, markante trekk.
”Er det altså grev Campnell?”
Detektiven nikket kort. ”Hvordan kan jeg stå til tjeneste?”
”Ja – jo”, godseieren ristet bedrøvet på hodet. ”Sett deg ned, herr greve! Ja, det har skjedd meg noe –”
”Forhåpentligvis ikke noe ubehagelig?”
”Jo, forbannet ubehagelig. Et brev har forsvunnet her på skrivebordet mitt!”
”Når?”
”Nå i formiddag. Jeg gikk opp et øyeblikk for å snakke med kona mi; da jeg kom ned igjen, var brevet borte!”
Detektiven fokuserte skarpt på godseieren. Han så at den gamle herren gjorde alt for å skjule sin sterke bevegelse.
”Hva var det for et brev, om jeg tør spørge?”
”Ja, unnskyld … jeg kan bare si at det på ingen måte måtte leses av andre enn den det var skrevet til.”
”Var det et brev De hadde mottatt?”
”Nei, jeg hadde selv skrevet det. Jeg var nesten ferdig med det da kona mi sendte bud om at hun ville snakke med meg.”
”Hvem kom med budet?”
”Hennes pige! Men hun kan ikke være den skyldige, for hun gikk foran meg opp trappen. Og jeg så henne gå inn på grevinnens soverom.”
”Hvor lenge var De borte da?”
”Åh, ti minutter. Jeg skyndte meg nettopp tilbake fordi jeg visste at det lå fremme.”
”Låste De døren da De gikk?”
”Ja! Den var også låst da jeg kom tilbake.”
”Hm – er det blitt borte noe annet?”
”Nei, ikke en smule!”
”Og hvor lå brevet? Nøyaktig, mener jeg!”
”Her på brevblokken! Da jeg gikk ut, la jeg et kladeark over det.”
”Er De sikker på det?”
Mannen nølte litt. ”Jeg tør ikke å sverge på det, men jeg syntes jeg gjorde det.”
”Så piken, at De skrev?”
”Ja, det kunne hun ikke unngå.”
# book_id: global-gutenberg-translation-108d669d955b46ba99a9d398fb57a44e
# book_title: Hvem var tyven?
# chapter_id: 1-hvem-var-tyven
# chapter_title: Hvem var tyven?
# book_page: 1 / 5
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
På godset Glenlean hersket det stor forvirring den formiddagen. Den gamle godseieren gikk rundt og vred sine hender, men verken til sin kone eller noen andre våget han å si et ord om årsaken.
Til den berømte detektiven, grev August Campnell i London, hadde han straks etter oppdagelsen for en time siden telegrafert ekspress. Nå ventet han lengselsfullt.
Endelig banket det.
Tjeneren Philip dukket opp i døren til godseierens private kontor.
”Det er en herre –“
Godseieren grep raskt visittkortet.
”La ham straks komme inn!”
Tjeneren bøyde seg.
Kort etter stod en yngre mann i rommet. En høy, mørk, aristokratisk skikkelse uten skjegg og med skarpe, markante trekk.
”Er det altså grev Campnell?”
Detektiven nikket kort. ”Hvordan kan jeg stå til tjeneste?”
”Ja – jo”, godseieren ristet bedrøvet på hodet. ”Sett deg ned, herr greve! Ja, det har skjedd meg noe –”
”Forhåpentligvis ikke noe ubehagelig?”
”Jo, forbannet ubehagelig. Et brev har forsvunnet her på skrivebordet mitt!”
”Når?”
”Nå i formiddag. Jeg gikk opp et øyeblikk for å snakke med kona mi; da jeg kom ned igjen, var brevet borte!”
Detektiven fokuserte skarpt på godseieren. Han så at den gamle herren gjorde alt for å skjule sin sterke bevegelse.
”Hva var det for et brev, om jeg tør spørge?”
”Ja, unnskyld … jeg kan bare si at det på ingen måte måtte leses av andre enn den det var skrevet til.”
”Var det et brev De hadde mottatt?”
”Nei, jeg hadde selv skrevet det. Jeg var nesten ferdig med det da kona mi sendte bud om at hun ville snakke med meg.”
”Hvem kom med budet?”
”Hennes pige! Men hun kan ikke være den skyldige, for hun gikk foran meg opp trappen. Og jeg så henne gå inn på grevinnens soverom.”
”Hvor lenge var De borte da?”
”Åh, ti minutter. Jeg skyndte meg nettopp tilbake fordi jeg visste at det lå fremme.”
”Låste De døren da De gikk?”
”Ja! Den var også låst da jeg kom tilbake.”
”Hm – er det blitt borte noe annet?”
”Nei, ikke en smule!”
”Og hvor lå brevet? Nøyaktig, mener jeg!”
”Her på brevblokken! Da jeg gikk ut, la jeg et kladeark over det.”
”Er De sikker på det?”
Mannen nølte litt. ”Jeg tør ikke å sverge på det, men jeg syntes jeg gjorde det.”
”Så piken, at De skrev?”
”Ja, det kunne hun ikke unngå.””Var det noen i huset som visste at De skrev på et viktig brev?”
”Nei, det var det sikkert ingen som gjorde…” Godseierens bevegelse ble nesten pinlig. ”Jeg vil være ærlig overfor Dem! Jeg ville gitt ti år av mitt liv heller enn at noen her i huset skulle kjenne til innholdet i det brevet. Jeg stoler på at denne samtalen blir mellom oss!”
Detektiven smilte.
”De kan være helt sikre! Men si meg: Har De undersøkt om noen har vært her i Deres rom mens De var borte?”
”Jeg har spurt tjeneren. Han sier at han var opptatt her ute i forstuen.”
”Ja, så…”
Den gamle herren så skarpt på detektiven: ”De tror vel ikke at min tjener Philip har en finger med i spillet?”
”Å nei. Men hvis han har vært i forstuen, må han dog ha lagt merke til om noen har gått inn her i rommet. – Eller også har tyven kommet inn gjennom vinduet!”
”Ja – det har ganske vist stått åpent…!”
Detektiven gikk bort til vinduet og kikket ned. Men rosebedet nedenfor var i skjønneste orden uten et fotspor å oppdage.
Detektiven gikk tilbake til skrivebordet. Nå fanget plutselig noe blikket hans.
”Hva er det?”
Skrivebordet var som de andre møblene av mørkt eiketre. Men et sted på bordplaten var det liksom spor av noe klissete.
Den gamle herren visste ikke hvorfra det kom. Detektiven undersøkte det nøye ved hjelp av en lupeløkke som lå på bordet.
”Ja, det er et harpikslignende stoff som –”
”Som, som, nå vet jeg det!” utbrøt det plutselig med stråler av glede over den gamle godseierens ansikt. ”Ikke sant? Tyven har stått i blomsterbedet her nedenfor vinduet med en stang eller… og har smurt harpiks på enden og således fisket brevet ut av vinduet. Ja, ikke sant, det er soleklart…”
Detektiven måtte smile.
”Hvem skulle da vite at det lå et brev på Deres bord, når ingen har vært inne i rommet? Fra hagen kan man ikke se Deres skrivebord. De kunne faktisk sitte ved det uten at noen kunne se det der nede.”
De fortsatte så å snakke sammen om mulighetene, men ble avbrutt da døren knirket.
Det var godseierens lille nevø.
# book_id: global-gutenberg-translation-108d669d955b46ba99a9d398fb57a44e
# book_title: Hvem var tyven?
# chapter_id: 1-hvem-var-tyven
# chapter_title: Hvem var tyven?
# book_page: 2 / 5
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
”Var det noen i huset som visste at De skrev på et viktig brev?”
”Nei, det var det sikkert ingen som gjorde…” Godseierens bevegelse ble nesten pinlig. ”Jeg vil være ærlig overfor Dem! Jeg ville gitt ti år av mitt liv heller enn at noen her i huset skulle kjenne til innholdet i det brevet. Jeg stoler på at denne samtalen blir mellom oss!”
Detektiven smilte.
”De kan være helt sikre! Men si meg: Har De undersøkt om noen har vært her i Deres rom mens De var borte?”
”Jeg har spurt tjeneren. Han sier at han var opptatt her ute i forstuen.”
”Ja, så…”
Den gamle herren så skarpt på detektiven: ”De tror vel ikke at min tjener Philip har en finger med i spillet?”
”Å nei. Men hvis han har vært i forstuen, må han dog ha lagt merke til om noen har gått inn her i rommet. – Eller også har tyven kommet inn gjennom vinduet!”
”Ja – det har ganske vist stått åpent…!”
Detektiven gikk bort til vinduet og kikket ned. Men rosebedet nedenfor var i skjønneste orden uten et fotspor å oppdage.
Detektiven gikk tilbake til skrivebordet. Nå fanget plutselig noe blikket hans.
”Hva er det?”
Skrivebordet var som de andre møblene av mørkt eiketre. Men et sted på bordplaten var det liksom spor av noe klissete.
Den gamle herren visste ikke hvorfra det kom. Detektiven undersøkte det nøye ved hjelp av en lupeløkke som lå på bordet.
”Ja, det er et harpikslignende stoff som –”
”Som, som, nå vet jeg det!” utbrøt det plutselig med stråler av glede over den gamle godseierens ansikt. ”Ikke sant? Tyven har stått i blomsterbedet her nedenfor vinduet med en stang eller… og har smurt harpiks på enden og således fisket brevet ut av vinduet. Ja, ikke sant, det er soleklart…”
Detektiven måtte smile.
”Hvem skulle da vite at det lå et brev på Deres bord, når ingen har vært inne i rommet? Fra hagen kan man ikke se Deres skrivebord. De kunne faktisk sitte ved det uten at noen kunne se det der nede.”
De fortsatte så å snakke sammen om mulighetene, men ble avbrutt da døren knirket.
Det var godseierens lille nevø.Ulykkelig, med store tårer i øynene, stod den lille, gulhårede gutten i døren med dragen sin. Støtvis kom det gråt: Tanten ville ikke hjelpe ham med å sette opp dragen, jentene ville heller ikke, James kusk heller ikke, ingen ville, og han var så ulykkelig.
”Så, så, lille Roland,” trøstet godseieren og fikk ham forsiktig puttet ut døren igjen. ”Bed du tante pent om det, så gjør hun det nok –”
Lille Roland lot seg endelig formilde og trippet atter bort til tanten. Og igjen fikk de to herrene ro.
”Ja, grev Campnell, hva mener De så?”
”Er brevet virkelig så viktig?”
”Ja – ja, jeg forsikrer Dem! Bare jeg visste hvem som har tatt det – jeg ville ofre et par tusen kroner på det.”
”Nå –?” Detektiven så på ham. ”Mindre bør holde.” 2000 kroner er mange penger, herr godseier.
”Det stemmer, men arbeidet er grusomt vanskelig! Det innser jeg jo mer og mer!”
Detektiven trakk på skuldrene.
”Ja, enten vil det jo kreve en ganske alvorlig og langvarig etterforskning eller –” han smilte. ”Vi er allerede ved målet, og saken er avgjort om en halv time.”
”Hva? Tror De det? Men forklar dog!”
Detektiven tav.
”Jeg tror ingenting i det hele tatt. Absolutt ingenting. Bare man aldri skal gjøre tingene mer kompliserte og innviklede enn strengt tatt nødvendig. Først de enkleste mulighetene! Slår de feil, kan man alltid gå videre til de mer kompliserte. Derpå beror hele detektivkunsten.”
Godseieren stirret forventningsfullt på ham, som om han ventet å se brevet dale ned fra taket i samme øyeblikk.
”La meg være alene en halv times tid,” ba detektiven. ”Jeg må ut og undersøke terrenget og komme opp hit til Dem igjen.”
Så gikk han.
Godseieren ble alene igjen.
Urolig gikk han opp og ned, opp og ned. Hjelpsom og god som han var, kom han så et øyeblikk til å tenke på det gråtende barnet.
”Philip!” ropte han ut i forstuen. ”Hvor er Roland? Har du sett ham?”
”Ja, herre. Herr Roland gikk over plenen for litt siden sammen med godsforvalterens lille datter.”
”Nå –!” Den gamle herren smilte lettet og lukket døren igjen. Nå visste han jo at lille Roland var glad og fikk hjelp.
# book_id: global-gutenberg-translation-108d669d955b46ba99a9d398fb57a44e
# book_title: Hvem var tyven?
# chapter_id: 1-hvem-var-tyven
# chapter_title: Hvem var tyven?
# book_page: 3 / 5
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Ulykkelig, med store tårer i øynene, stod den lille, gulhårede gutten i døren med dragen sin. Støtvis kom det gråt: Tanten ville ikke hjelpe ham med å sette opp dragen, jentene ville heller ikke, James kusk heller ikke, ingen ville, og han var så ulykkelig.
”Så, så, lille Roland,” trøstet godseieren og fikk ham forsiktig puttet ut døren igjen. ”Bed du tante pent om det, så gjør hun det nok –”
Lille Roland lot seg endelig formilde og trippet atter bort til tanten. Og igjen fikk de to herrene ro.
”Ja, grev Campnell, hva mener De så?”
”Er brevet virkelig så viktig?”
”Ja – ja, jeg forsikrer Dem! Bare jeg visste hvem som har tatt det – jeg ville ofre et par tusen kroner på det.”
”Nå –?” Detektiven så på ham. ”Mindre bør holde.” 2000 kroner er mange penger, herr godseier.
”Det stemmer, men arbeidet er grusomt vanskelig! Det innser jeg jo mer og mer!”
Detektiven trakk på skuldrene.
”Ja, enten vil det jo kreve en ganske alvorlig og langvarig etterforskning eller –” han smilte. ”Vi er allerede ved målet, og saken er avgjort om en halv time.”
”Hva? Tror De det? Men forklar dog!”
Detektiven tav.
”Jeg tror ingenting i det hele tatt. Absolutt ingenting. Bare man aldri skal gjøre tingene mer kompliserte og innviklede enn strengt tatt nødvendig. Først de enkleste mulighetene! Slår de feil, kan man alltid gå videre til de mer kompliserte. Derpå beror hele detektivkunsten.”
Godseieren stirret forventningsfullt på ham, som om han ventet å se brevet dale ned fra taket i samme øyeblikk.
”La meg være alene en halv times tid,” ba detektiven. ”Jeg må ut og undersøke terrenget og komme opp hit til Dem igjen.”
Så gikk han.
Godseieren ble alene igjen.
Urolig gikk han opp og ned, opp og ned. Hjelpsom og god som han var, kom han så et øyeblikk til å tenke på det gråtende barnet.
”Philip!” ropte han ut i forstuen. ”Hvor er Roland? Har du sett ham?”
”Ja, herre. Herr Roland gikk over plenen for litt siden sammen med godsforvalterens lille datter.”
”Nå –!” Den gamle herren smilte lettet og lukket døren igjen. Nå visste han jo at lille Roland var glad og fikk hjelp.Og igjen dukket de tunge rynkene opp i den gamle herrens ansikt. Igjen vandret han bekymret rundt på gulvet. Han begynte så smått å tenke på å gi opp grev Campnell og heller melde saken til herredsfogden …
Da banker det.
”Undskyld, hvis jeg forstyrrer, men –“
Det var igjen grev Campnell.
Godseieren så knapt på ham, for nå var han fullstendig bestemt på å ringe til herredsfogden.
Han vendte seg likegyldig mot detektiven. ”Ja takk, herr greve, jeg takker Dem for ulempen, men nå ringer jeg likevel til herredsfogden og ber ham hjelpe oss –“
”Før eller etter at brevet er funnet?”
”Hva mener De?” Godseieren vendte seg helt om i stolen.
”Jeg mener selvfølgelig at alt allerede er som det skal være. Brevet er funnet!”
”Hva er det?” Stolen veltet. ”Hvor da, hvor? Hvem er tyven?”
”Deg selv, tror jeg!” Detektiven gikk bort mot døren:
”Kom litt inn hit, lille Roland. Jeg skal nok passe på deg!”
Den lille gutten kom skyndende inn. I hånden holdt han dragen med den klumpete halen som han selv hadde laget.
”Her er brevet, herr godseier!” Detektiven rakte dragen mot ham.
”Hva for noe? Hva sier De?” Godseieren reiste seg som en rasende. ”Er det deg, Roland? Hvor i all verden har du underfundet deg …?”
Et kraftig slag var i luften, men detektiven stoppet mannens arm.
”Så, så, kjære herre, det er jo Deres egen skyld! – Gå du bare, lille Roland. Jeg beholder halen, som likevel ikke duger, og skal komme ned og lage en bedre om litt!”
Roland skyndte seg ut av studerommet, så fort de små beina hans kunne bære ham.
”Nå! Her skal De se!” Detektiven klippet av litt av halen og foldet papiret ut. ”Ingen har lest det, for ingen har sett det, siden ingen ville hjelpe ham uten den lille jenta, som heller ikke kan lese.”
”Men, hvordan … hva betyr det da at jeg er tyven?”
Detektiven gikk helt bort til ham og undersøkte klærne hans nøye.
”Selvfølgelig! Akkurat det jeg sa til meg selv nede i hagen da papiret ble funnet.”
”Ja, i formiddags, ja vel … det er riktig nok … og hva så?”
”Så har det kommet litt gummi på skrivebordet – og på ermet Deres. Kjenn selv på klærne! De kan både føle og merke det ennå.”
”Nå ja – og hva så –?”
# book_id: global-gutenberg-translation-108d669d955b46ba99a9d398fb57a44e
# book_title: Hvem var tyven?
# chapter_id: 1-hvem-var-tyven
# chapter_title: Hvem var tyven?
# book_page: 4 / 5
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Og igjen dukket de tunge rynkene opp i den gamle herrens ansikt. Igjen vandret han bekymret rundt på gulvet. Han begynte så smått å tenke på å gi opp grev Campnell og heller melde saken til herredsfogden …
Da banker det.
”Undskyld, hvis jeg forstyrrer, men –“
Det var igjen grev Campnell.
Godseieren så knapt på ham, for nå var han fullstendig bestemt på å ringe til herredsfogden.
Han vendte seg likegyldig mot detektiven. ”Ja takk, herr greve, jeg takker Dem for ulempen, men nå ringer jeg likevel til herredsfogden og ber ham hjelpe oss –“
”Før eller etter at brevet er funnet?”
”Hva mener De?” Godseieren vendte seg helt om i stolen.
”Jeg mener selvfølgelig at alt allerede er som det skal være. Brevet er funnet!”
”Hva er det?” Stolen veltet. ”Hvor da, hvor? Hvem er tyven?”
”Deg selv, tror jeg!” Detektiven gikk bort mot døren:
”Kom litt inn hit, lille Roland. Jeg skal nok passe på deg!”
Den lille gutten kom skyndende inn. I hånden holdt han dragen med den klumpete halen som han selv hadde laget.
”Her er brevet, herr godseier!” Detektiven rakte dragen mot ham.
”Hva for noe? Hva sier De?” Godseieren reiste seg som en rasende. ”Er det deg, Roland? Hvor i all verden har du underfundet deg …?”
Et kraftig slag var i luften, men detektiven stoppet mannens arm.
”Så, så, kjære herre, det er jo Deres egen skyld! – Gå du bare, lille Roland. Jeg beholder halen, som likevel ikke duger, og skal komme ned og lage en bedre om litt!”
Roland skyndte seg ut av studerommet, så fort de små beina hans kunne bære ham.
”Nå! Her skal De se!” Detektiven klippet av litt av halen og foldet papiret ut. ”Ingen har lest det, for ingen har sett det, siden ingen ville hjelpe ham uten den lille jenta, som heller ikke kan lese.”
”Men, hvordan … hva betyr det da at jeg er tyven?”
Detektiven gikk helt bort til ham og undersøkte klærne hans nøye.
”Selvfølgelig! Akkurat det jeg sa til meg selv nede i hagen da papiret ble funnet.”
”Ja, i formiddags, ja vel … det er riktig nok … og hva så?”
”Så har det kommet litt gummi på skrivebordet – og på ermet Deres. Kjenn selv på klærne! De kan både føle og merke det ennå.”
”Nå ja – og hva så –?”
”Hva så? Brevet har jo rett og slett klebet seg fast til ermet da De reiste Dem for å følge med pigen opp til Deres frue. Der oppe har De selvfølgelig ikke hatt det med, da hun i så fall ville ha oppdaget det. De har mistet det ganske kort tid etter – her ute i gangen, der Roland lekte, og der han nettopp har funnet det, og i beste tro laget dragehale av det. – Til ytterligere betryggelse vil De for øvrig kunne se at det har vært litt gummi på papiret!”
Den gamle herren undersøkte nøye det sammenkrøllede dragebrevet og ga med ett detektiven rett.
Så glad ble han at han, til tross for Campnells protest, ville gi ham de 2000 kronene, som den trygge samvittigheten var vel verdt. Ingen bønner og innvendinger hjalp.
En time etter sin ankomst reiste da grev Campnell tilbake igjen. Og godseieren glemte aldri hans ord om ”først og fremst de enkleste mulighetene”.
# book_id: global-gutenberg-translation-108d669d955b46ba99a9d398fb57a44e
# book_title: Hvem var tyven?
# chapter_id: 1-hvem-var-tyven
# chapter_title: Hvem var tyven?
# book_page: 5 / 5
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
”Hva så? Brevet har jo rett og slett klebet seg fast til ermet da De reiste Dem for å følge med pigen opp til Deres frue. Der oppe har De selvfølgelig ikke hatt det med, da hun i så fall ville ha oppdaget det. De har mistet det ganske kort tid etter – her ute i gangen, der Roland lekte, og der han nettopp har funnet det, og i beste tro laget dragehale av det. – Til ytterligere betryggelse vil De for øvrig kunne se at det har vært litt gummi på papiret!”
Den gamle herren undersøkte nøye det sammenkrøllede dragebrevet og ga med ett detektiven rett.
Så glad ble han at han, til tross for Campnells protest, ville gi ham de 2000 kronene, som den trygge samvittigheten var vel verdt. Ingen bønner og innvendinger hjalp.
En time etter sin ankomst reiste da grev Campnell tilbake igjen. Og godseieren glemte aldri hans ord om ”først og fremst de enkleste mulighetene”.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
