BokRobot leseutgave
Bøker
GratisFra drosjesjåførens sete
O. Henry
Norsk
Engelsk
Nederlandsk (Belgia)
Spansk
Fransk
SvenskDrosjesjåføren har sitt eget synspunkt. Det er kanskje mer ensidig enn synspunktet til enhver annen yrkesgruppe. Fra sitt høye, vuggende sete ser han sine medmennesker som vandrende partikler, uten noen betydning unntatt når de føler trang til å reise. Han er Jehu, og du er bare last under transport. Enten du er president eller en boms, er du for drosjesjåføren bare en passasjer. Han plukker deg opp, knakker med pisken, får beina dine til å skjelve, og setter deg av.
Når det blir tid for å betale, lærer du hva forakt betyr hvis du viser at du kjenner til de lovlige prisene. Hvis du oppdager at du har glemt lommeboken hjemme, innser du at Dantes fantasi var mild sammenlignet med drosjesjåførens raseri.
Det er ingen merkelig teori at drosjesjåførens ensidige holdning og hans fokuserte syn på livet kommer fra den særegne utformingen av drosjen. Føreren sitter høyt oppe som Jupiter, på et sete som ikke kan deles, og holder din skjebne mellom to stropper av uforutsigbart lær. Hjelpeløs, latterlig, innestengt og vuggende som et leketøy sitter du som en rotte i en felle – du, som butlere bøyer seg for på fast grunn – og må pipe opp gjennom en sprekk i din bevegende kiste for å gi uttrykk for dine små ønsker.
Så, i en drosje, er du ikke engang en passasjer; du er innhold. Du er last til sjøs, og «keruben som sitter høyt oppe» kjenner Davy Jones' gate og husnummer utenat.
En kveld hørtes det feiring i den store murbygningen ved siden av McGary's Family Café. Lydene syntes å komme fra familien Walshs leilighet. Fortauet var blokkert av en forsamling nysgjerrige naboer, som nå og da åpnet en vei for en travel budbringer som kom fra McGary's med ting som var nødvendige for festen. Folkemengden på fortauet kommenterte og diskuterte, og forsøkte ikke å skjule nyheten om at Norah Walsh skulle gifte seg.
Til slutt strømmet de feststemte ut på fortauet. De uinviterte gjestene omringet dem, og ut i natteluften steg gledesrop, gratulasjoner, latter og all slags lyder som kom fra McGarys drikke til bryllupsfesten.
# book_id: global-gutenberg-translation-efd233c0767d481d88a82070d1b59ce8
# book_title: Fra drosjesjåførens sete
# chapter_id: 1-fra-drosjesjaforens-sete
# chapter_title: Fra drosjesjåførens sete
# book_page: 1 / 5
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Drosjesjåføren har sitt eget synspunkt. Det er kanskje mer ensidig enn synspunktet til enhver annen yrkesgruppe. Fra sitt høye, vuggende sete ser han sine medmennesker som vandrende partikler, uten noen betydning unntatt når de føler trang til å reise. Han er Jehu, og du er bare last under transport. Enten du er president eller en boms, er du for drosjesjåføren bare en passasjer. Han plukker deg opp, knakker med pisken, får beina dine til å skjelve, og setter deg av.
Når det blir tid for å betale, lærer du hva forakt betyr hvis du viser at du kjenner til de lovlige prisene. Hvis du oppdager at du har glemt lommeboken hjemme, innser du at Dantes fantasi var mild sammenlignet med drosjesjåførens raseri.
Det er ingen merkelig teori at drosjesjåførens ensidige holdning og hans fokuserte syn på livet kommer fra den særegne utformingen av drosjen. Føreren sitter høyt oppe som Jupiter, på et sete som ikke kan deles, og holder din skjebne mellom to stropper av uforutsigbart lær. Hjelpeløs, latterlig, innestengt og vuggende som et leketøy sitter du som en rotte i en felle – du, som butlere bøyer seg for på fast grunn – og må pipe opp gjennom en sprekk i din bevegende kiste for å gi uttrykk for dine små ønsker.
Så, i en drosje, er du ikke engang en passasjer; du er innhold. Du er last til sjøs, og «keruben som sitter høyt oppe» kjenner Davy Jones' gate og husnummer utenat.
En kveld hørtes det feiring i den store murbygningen ved siden av McGary's Family Café. Lydene syntes å komme fra familien Walshs leilighet. Fortauet var blokkert av en forsamling nysgjerrige naboer, som nå og da åpnet en vei for en travel budbringer som kom fra McGary's med ting som var nødvendige for festen. Folkemengden på fortauet kommenterte og diskuterte, og forsøkte ikke å skjule nyheten om at Norah Walsh skulle gifte seg.
Til slutt strømmet de feststemte ut på fortauet. De uinviterte gjestene omringet dem, og ut i natteluften steg gledesrop, gratulasjoner, latter og all slags lyder som kom fra McGarys drikke til bryllupsfesten.Like ved fortauskanten sto Jerry O'Donovans drosje. Jerry ble kalt en natthauk, men ingen annen skinnende eller renere hansom hadde noen gang lukket dørene sine over fin blonder og novemberfioletter. Og Jerry sitt hest!
Jeg overdriver ikke når jeg sier at den ble stappfull av havre helt til en av de gamle damene som lar oppvasken stå uoppvasket hjemme og går rundt og får budbærerne arrestert, ville ha smilt – ja, smilt – ved synet av den.
Blant den skiftende, støyende, pulserende folkemengden kunne man skimte Jerry sitt høye hatt, slitt av år med vind og regn; nesen hans som et gulrot, slitt av lekne barn av millionærer og av sta passasjerer; den grønne frakken hans med messingknapper, beundret rundt om på McGary's. Det var tydelig at Jerry hadde tatt over jobben til drosjen sin og bar på en «last». Ja, man kunne si at han var som en brødbil, om vi skal tro det en ung tilskuer sa da han bemerket: «Jerry har fått seg en bolle.»
Fra et sted i folkemengden på gaten, eller kanskje fra den tynne strømmen av folk som gikk forbi, kom en ung kvinne skyndende bort og stilte seg ved drosjen. Jerry sitt skarpe, profesjonelle blikk oppdaget bevegelsen. Han gjorde et utfall mot drosjen, veltet over tre eller fire tilskuere og seg selv – nei! Han grep tak i hetten på en brannhydrant og beholdt balansen. Som en sjømann som klatrer opp i riggen under en storm, klatret Jerry opp på sin profesjonelle plass. Vel oppe var McGary's væsker ingen match for ham. Han svaiet på masten til skipet sitt, like trygg som en flaggstangsklatrer festet til flaggstangen på en skyskraper.
«Stig inn, frue,» sa Jerry og samlet tømmene. Den unge kvinnen steg inn i drosjen; dørene lukket seg med et smell; Jerry sitt pisk knakk i luften; folkemengden ved fortauskanten spredte seg, og den fine drosjen suste av gårde gjennom byen.
Da den havreforede hesten hadde roet seg litt ned fra sitt første utbrudd av fart, åpnet Jerry takluken og ropte ned gjennom åpningen med stemmen til en sprukket megafon, mens han forsøkte å være hyggelig:
«Hvor skal du nå, frue?»
«Hvor du vil,» kom svaret, musikalsk og tilfreds.
# book_id: global-gutenberg-translation-efd233c0767d481d88a82070d1b59ce8
# book_title: Fra drosjesjåførens sete
# chapter_id: 1-fra-drosjesjaforens-sete
# chapter_title: Fra drosjesjåførens sete
# book_page: 2 / 5
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Like ved fortauskanten sto Jerry O'Donovans drosje. Jerry ble kalt en natthauk, men ingen annen skinnende eller renere hansom hadde noen gang lukket dørene sine over fin blonder og novemberfioletter. Og Jerry sitt hest!
Jeg overdriver ikke når jeg sier at den ble stappfull av havre helt til en av de gamle damene som lar oppvasken stå uoppvasket hjemme og går rundt og får budbærerne arrestert, ville ha smilt – ja, smilt – ved synet av den.
Blant den skiftende, støyende, pulserende folkemengden kunne man skimte Jerry sitt høye hatt, slitt av år med vind og regn; nesen hans som et gulrot, slitt av lekne barn av millionærer og av sta passasjerer; den grønne frakken hans med messingknapper, beundret rundt om på McGary's. Det var tydelig at Jerry hadde tatt over jobben til drosjen sin og bar på en «last». Ja, man kunne si at han var som en brødbil, om vi skal tro det en ung tilskuer sa da han bemerket: «Jerry har fått seg en bolle.»
Fra et sted i folkemengden på gaten, eller kanskje fra den tynne strømmen av folk som gikk forbi, kom en ung kvinne skyndende bort og stilte seg ved drosjen. Jerry sitt skarpe, profesjonelle blikk oppdaget bevegelsen. Han gjorde et utfall mot drosjen, veltet over tre eller fire tilskuere og seg selv – nei! Han grep tak i hetten på en brannhydrant og beholdt balansen. Som en sjømann som klatrer opp i riggen under en storm, klatret Jerry opp på sin profesjonelle plass. Vel oppe var McGary's væsker ingen match for ham. Han svaiet på masten til skipet sitt, like trygg som en flaggstangsklatrer festet til flaggstangen på en skyskraper.
«Stig inn, frue,» sa Jerry og samlet tømmene. Den unge kvinnen steg inn i drosjen; dørene lukket seg med et smell; Jerry sitt pisk knakk i luften; folkemengden ved fortauskanten spredte seg, og den fine drosjen suste av gårde gjennom byen.
Da den havreforede hesten hadde roet seg litt ned fra sitt første utbrudd av fart, åpnet Jerry takluken og ropte ned gjennom åpningen med stemmen til en sprukket megafon, mens han forsøkte å være hyggelig:
«Hvor skal du nå, frue?»
«Hvor du vil,» kom svaret, musikalsk og tilfreds.«Det er en kjøretur for fornøyelsens skyld hun er ute etter,» tenkte Jerry. Og så foreslo han, helt naturlig:
«Ta en liten tur rundt parken, frue. Det blir elegant, kjølig og fint.»
"Akkurat som du vil," svarte passasjeren vennlig.
Drosjen satte kursen mot Fifth Avenue og suste avsted langs den perfekte gaten. Jerry hoppet og svaiet i setet sitt. De sterke drinkene fra McGary's hadde satt fart i blodsirkulasjonen og sendt nye damper opp til hodet hans. Han sang en gammel sang fra Killisnook og vinket med pisken som en dirigent.
Inne i drosjen satt passasjeren oppreist på putene, mens hun så til venstre og høyre på lysene og husene. Selv i den skyggefulle drosjen skinte øynene hennes som stjerner i skumringen.
Da de kom til Femtiniende gate, dinglet hodet til Jerry, og tømmene hang slapt. Men hesten svingte inn gjennom porten til parken og begynte den gamle, velkjente kveldsrunden. Passasjeren lente seg da bakover, henført, og pustet dypt inn den rene, sunne duften av gress, blader og blomster. Det kloke dyret foran vognen, som kjente veien, fant sitt jevne, timevise tempo og holdt seg til høyre side av veien.
Vanen kjempet også med hell mot Jerrys voksende døsighet. Han åpnet luken på den stormkastede farkosten og stilte det spørsmålet som drosjesjåfører pleier å stille i parken:
"Liker du å stoppe ved Casinoet, frue? Få deg litt forfriskninger, og hør på musikken. Alle stopper der."
"Jeg tror det ville være hyggelig," sa passasjeren.
De trakk opp foran inngangen til Casinoet med et rykk. Drosjedørene fløy opp. Passasjeren steg rett ut på bakken. Med én gang ble hun fanget i et nett av vakker musikk og blendet av et skue av lys og farger. Noen stakk henne et lite, firkantet kort i hånden, med tallet 34 trykt på. Hun så seg rundt og fant drosjen sin tjue meter unna, allerede på plass i rekken av ventende vogner, drosjer og biler. Så danset en mann som så ut til å være kledd bare i skjorteflensen bakover foran henne; og straks etterpå satt hun ved et lite bord ved et rekkverk som en jasminranke klatret oppover.
# book_id: global-gutenberg-translation-efd233c0767d481d88a82070d1b59ce8
# book_title: Fra drosjesjåførens sete
# chapter_id: 1-fra-drosjesjaforens-sete
# chapter_title: Fra drosjesjåførens sete
# book_page: 3 / 5
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
«Det er en kjøretur for fornøyelsens skyld hun er ute etter,» tenkte Jerry. Og så foreslo han, helt naturlig:
«Ta en liten tur rundt parken, frue. Det blir elegant, kjølig og fint.»
"Akkurat som du vil," svarte passasjeren vennlig.
Drosjen satte kursen mot Fifth Avenue og suste avsted langs den perfekte gaten. Jerry hoppet og svaiet i setet sitt. De sterke drinkene fra McGary's hadde satt fart i blodsirkulasjonen og sendt nye damper opp til hodet hans. Han sang en gammel sang fra Killisnook og vinket med pisken som en dirigent.
Inne i drosjen satt passasjeren oppreist på putene, mens hun så til venstre og høyre på lysene og husene. Selv i den skyggefulle drosjen skinte øynene hennes som stjerner i skumringen.
Da de kom til Femtiniende gate, dinglet hodet til Jerry, og tømmene hang slapt. Men hesten svingte inn gjennom porten til parken og begynte den gamle, velkjente kveldsrunden. Passasjeren lente seg da bakover, henført, og pustet dypt inn den rene, sunne duften av gress, blader og blomster. Det kloke dyret foran vognen, som kjente veien, fant sitt jevne, timevise tempo og holdt seg til høyre side av veien.
Vanen kjempet også med hell mot Jerrys voksende døsighet. Han åpnet luken på den stormkastede farkosten og stilte det spørsmålet som drosjesjåfører pleier å stille i parken:
"Liker du å stoppe ved Casinoet, frue? Få deg litt forfriskninger, og hør på musikken. Alle stopper der."
"Jeg tror det ville være hyggelig," sa passasjeren.
De trakk opp foran inngangen til Casinoet med et rykk. Drosjedørene fløy opp. Passasjeren steg rett ut på bakken. Med én gang ble hun fanget i et nett av vakker musikk og blendet av et skue av lys og farger. Noen stakk henne et lite, firkantet kort i hånden, med tallet 34 trykt på. Hun så seg rundt og fant drosjen sin tjue meter unna, allerede på plass i rekken av ventende vogner, drosjer og biler. Så danset en mann som så ut til å være kledd bare i skjorteflensen bakover foran henne; og straks etterpå satt hun ved et lite bord ved et rekkverk som en jasminranke klatret oppover.Det virket som en ordløs invitasjon til å kjøpe noe; hun så på en liten samling mynter i en tynn veske, og bestemte seg for at hun hadde nok til å bestille et glass øl. Der satt hun, og tok alt inn – det nyfargede, nyformede livet i et eventyrslott i en fortryllet skog.
Ved femti bord satt prinser og dronninger, kledd i all verdens silke og edelstener. Og nå og da så en av dem nysgjerrig på Jerrys mat. De så en enkel skikkelse kledd i en slags rosa silke som ble kalt «foulard», og et enkelt ansikt som utstrålte en livsglede som dronningene misunte.
To ganger gikk klokkenes lange visere én runde. De fine folkene forsvant fra sine troner utendørs og suste eller klirret av gårde i sine elegante kjøretøy. Musikken trakk seg tilbake inn i kasser av tre og vesker av lær og filt. Servitørene fjernet dukene med et tydelig nikk mot den enkle skikkelsen som satt nesten alene.
Jerrys passasjer reiste seg og holdt frem sitt nummererte kort:
«Kommer det noe på billetten?» spurte hun.
En servitør fortalte henne at det var regningen for drosjen hennes, og at hun skulle gi den til mannen ved inngangen. Denne mannen tok den og ropte opp nummeret. Bare tre drosjer sto på rekke. Sjåføren på en av dem gikk bort og vekket Jerry, som sov i drosjen sin. Han bannet dypt, klatret opp på førersetet og styrte farkosten mot holdeplassen. Passasjeren satte seg inn, og drosjen suste inn i parkens kjølige dyp langs den korteste veien hjem.
Ved porten grep et glimt av fornuft i form av plutselig mistanke tak i Jerrys forvirrede sinn. Et par ting gikk opp for ham. Han stoppet hesten, løftet opp vognen og slapp sin fonografiske stemme, som en blyvekt, gjennom åpningen:
«Jeg vil se fire dollar før jeg fortsetter videre på turen. Har du pengene?»
«Fire dollar!» lo passasjeren, lavt. «Herregud, nei. Jeg har bare noen få pennies og en krone eller to.»
# book_id: global-gutenberg-translation-efd233c0767d481d88a82070d1b59ce8
# book_title: Fra drosjesjåførens sete
# chapter_id: 1-fra-drosjesjaforens-sete
# chapter_title: Fra drosjesjåførens sete
# book_page: 4 / 5
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det virket som en ordløs invitasjon til å kjøpe noe; hun så på en liten samling mynter i en tynn veske, og bestemte seg for at hun hadde nok til å bestille et glass øl. Der satt hun, og tok alt inn – det nyfargede, nyformede livet i et eventyrslott i en fortryllet skog.
Ved femti bord satt prinser og dronninger, kledd i all verdens silke og edelstener. Og nå og da så en av dem nysgjerrig på Jerrys mat. De så en enkel skikkelse kledd i en slags rosa silke som ble kalt «foulard», og et enkelt ansikt som utstrålte en livsglede som dronningene misunte.
To ganger gikk klokkenes lange visere én runde. De fine folkene forsvant fra sine troner utendørs og suste eller klirret av gårde i sine elegante kjøretøy. Musikken trakk seg tilbake inn i kasser av tre og vesker av lær og filt. Servitørene fjernet dukene med et tydelig nikk mot den enkle skikkelsen som satt nesten alene.
Jerrys passasjer reiste seg og holdt frem sitt nummererte kort:
«Kommer det noe på billetten?» spurte hun.
En servitør fortalte henne at det var regningen for drosjen hennes, og at hun skulle gi den til mannen ved inngangen. Denne mannen tok den og ropte opp nummeret. Bare tre drosjer sto på rekke. Sjåføren på en av dem gikk bort og vekket Jerry, som sov i drosjen sin. Han bannet dypt, klatret opp på førersetet og styrte farkosten mot holdeplassen. Passasjeren satte seg inn, og drosjen suste inn i parkens kjølige dyp langs den korteste veien hjem.
Ved porten grep et glimt av fornuft i form av plutselig mistanke tak i Jerrys forvirrede sinn. Et par ting gikk opp for ham. Han stoppet hesten, løftet opp vognen og slapp sin fonografiske stemme, som en blyvekt, gjennom åpningen:
«Jeg vil se fire dollar før jeg fortsetter videre på turen. Har du pengene?»
«Fire dollar!» lo passasjeren, lavt. «Herregud, nei. Jeg har bare noen få pennies og en krone eller to.»Jerry smalt igjen vognen og pisket den havreforede hesten. Hovenes klapring overdøvet nesten lyden av hans banning, men klarte ikke å drukne den. Han ropte kvelende og gurglende forbannelser mot stjernehimmelen; han svingte pisken ondsinnet mot forbipasserende kjøretøy; han spyttet ut vell av stadig skiftende eder og fornærmelser langs gatene, slik at en lastebilsjåfør som kom sent hjem, hørte det og ble flau. Men han visste hva som var løsningen, og satte av gårde i galopp.
Ved politistasjonen, med de grønne lysene ved trappene, kjørte han opp. Han slo opp dørene til drosjen og styrtet tungt til bakken.
"Kom igjen, du," sa han grovt.
Passasjeren kom ut med det drømmende Casino-smilet fortsatt på sitt enkle ansikt. Jerry tok henne ved armen og ledet henne inn på politistasjonen. En sersjant med grått skjegg så skarpt over skrivebordet. Han og drosjesjåføren var gamle bekjente.
"Sersjant," begynte Jerry med sin gamle, ruvende, martrede, tordnende klagestemme. "Jeg har en passasjer her som—"
Jerry stoppet opp. Han dro en knutet, rød hånd over pannen. Tåken fra McGary's begynte å lette.
"En passasjer, sersjant," fortsatte han med et smil, "som jeg vil presentere for deg. Det er kona mi som jeg giftet meg med hos gamle Walsh i kveld. Og vi hadde sannelig en vrien stund. Gi hånden til sersjanten, Norah, så drar vi hjem."
Før hun gikk inn i drosjen, sukket Norah dypt.
"Jeg har hatt en så fin stund, Jerry," sa hun.
# book_id: global-gutenberg-translation-efd233c0767d481d88a82070d1b59ce8
# book_title: Fra drosjesjåførens sete
# chapter_id: 1-fra-drosjesjaforens-sete
# chapter_title: Fra drosjesjåførens sete
# book_page: 5 / 5
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Jerry smalt igjen vognen og pisket den havreforede hesten. Hovenes klapring overdøvet nesten lyden av hans banning, men klarte ikke å drukne den. Han ropte kvelende og gurglende forbannelser mot stjernehimmelen; han svingte pisken ondsinnet mot forbipasserende kjøretøy; han spyttet ut vell av stadig skiftende eder og fornærmelser langs gatene, slik at en lastebilsjåfør som kom sent hjem, hørte det og ble flau. Men han visste hva som var løsningen, og satte av gårde i galopp.
Ved politistasjonen, med de grønne lysene ved trappene, kjørte han opp. Han slo opp dørene til drosjen og styrtet tungt til bakken.
"Kom igjen, du," sa han grovt.
Passasjeren kom ut med det drømmende Casino-smilet fortsatt på sitt enkle ansikt. Jerry tok henne ved armen og ledet henne inn på politistasjonen. En sersjant med grått skjegg så skarpt over skrivebordet. Han og drosjesjåføren var gamle bekjente.
"Sersjant," begynte Jerry med sin gamle, ruvende, martrede, tordnende klagestemme. "Jeg har en passasjer her som—"
Jerry stoppet opp. Han dro en knutet, rød hånd over pannen. Tåken fra McGary's begynte å lette.
"En passasjer, sersjant," fortsatte han med et smil, "som jeg vil presentere for deg. Det er kona mi som jeg giftet meg med hos gamle Walsh i kveld. Og vi hadde sannelig en vrien stund. Gi hånden til sersjanten, Norah, så drar vi hjem."
Før hun gikk inn i drosjen, sukket Norah dypt.
"Jeg har hatt en så fin stund, Jerry," sa hun.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
