2 B R 0 2 B

# book_id: global-gutenberg-translation-e155926b7a0e47c4aef47c2ff1ac054c
# book_title: 2 B R 0 2 B
# chapter_id: 1-2-b-r-0-2-b
# chapter_title: 2 B R 0 2 B
# book_page: 1 / 7
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Alt var helt topp.

Det fantes ingen fengsler, ingen slumområder, ingen sinnssykeasyler, ingen krøplinger, ingen fattigdom, ingen kriger.

Alle sykdommer var overvunnet. Det samme gjaldt alderdommen.

Døden, bortsett fra ved ulykker, var et eventyr for dem som meldte seg frivillig.

Befolkningen i USA ble stabilisert på førti millioner innbyggere.

En lys morgen på fødeavdelingen ved Chicago Lying-in Hospital ventet en mann ved navn Edward K. Wehling, Jr., på at kona skulle føde. Han var den eneste mannen som ventet. Det ble ikke født mange mennesker lenger.

Wehling var femtiseks år gammel, bare en ungkar i en befolkning der gjennomsnittsalderen var ett hundre og niogtjue år.

Røntgenbilder hadde avslørt at kona hans skulle føde trillinger. Barna ville bli hans første.

Unge Wehling satt bøyd i stolen, med hodet i hånden. Han var så krøllete, så stille og fargeløs at han nærmest var usynlig. Forkledninga hans var perfekt, siden venterommet hadde en uordentlig og demoralisert atmosfære. Stoler og askebegre var flyttet bort fra veggene. Gulvet var dekket av sprutet malertape.

Rommet var under oppussing. Oppussingen ble gjort som en hyllest til en mann som hadde meldt seg frivillig til å dø.

En sardonisk, gammel mann, omtrent to hundre år gammel, satt på en stige og malte et veggmaleri han ikke likte. Tilbake i de dager da folk aldret synlig, ville man ha anslått alderen hans til rundt trettifem år. Aldringen hadde påvirket ham så mye før botemiddelet mot aldring ble funnet.

Veggmaleriet han malte, viste en svært velstelt hage. Menn og kvinner i hvitt, leger og sykepleiere, gravde i jorden, plantet frøplanter, sprøytet mot insekter og spredte gjødsel.

Menn og kvinner i lilla uniformer dro opp ugress, kuttet ned planter som var gamle og syke, raket sammen blad og bar søppel til søppelbrennere.

Aldri, aldri, aldri – ikke engang i middelalderens Holland eller i gamle Japan – hadde en hage vært mer formell eller bedre vedlikeholdt. Hver plante hadde all den jorden, lyset, vannet, lufta og næringa den kunne bruke.

En pleier kom gående nedover korridoren og sang en populær sang under ånden:

# book_id: global-gutenberg-translation-e155926b7a0e47c4aef47c2ff1ac054c
# book_title: 2 B R 0 2 B
# chapter_id: 1-2-b-r-0-2-b
# chapter_title: 2 B R 0 2 B
# book_page: 2 / 7
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hvis du ikke liker kyssene mine, vennen min, så skal jeg gjøre dette: Jeg skal gå til en jente i lilla, og kysse denne triste verden farvel. Hvis du ikke vil ha kjærligheten min, hvorfor skal jeg ta opp all denne plassen? Jeg skal forlate denne gamle planeten, og la en søt liten baby få plassen min.

Vaktmesteren kikket inn på veggmaleriet og maleren. "Det ser så ekte ut," sa han, "jeg kan nesten forestille meg at jeg står midt oppi det."

"Hva får deg til å tro at du ikke er en del av det?" sa maleren. Han ga et satirisk smil. "Det heter 'Livets lykkelige hage', vet du."

"Det er bra av Dr. Hitz," sa vaktmesteren.

Han siktet til en av de mannlige figurene i hvitt, der hodet var et portrett av Dr. Benjamin Hitz, sykehusets sjefslege for fødselsmedisin. Hitz var en blendende kjekk mann.

"Det er mange ansikter som fortsatt må fylles ut," sa vaktmesteren. Han mente at ansiktene til mange av figurene i veggmaleriet fortsatt var tomme. Alle de tomme feltene skulle fylles med portretter av viktige personer, enten fra sykehuspersonalet eller fra Chicago-kontoret til Federal Bureau of Termination.

"Det må være deilig å kunne lage bilder som ser ut som noe," sa vaktmesteren.

Maleren trakk på smilebåndet i forakt. "Tror du jeg er stolt av denne klabbingen?" sa han. "Tror du dette er min idé om hvordan livet virkelig ser ut?"

"Hva er din idé om hvordan livet ser ut?" sa vaktmesteren.

Maleren pekte på en skitten presenning. "Det er et godt bilde av det," sa han. "Ram det inn, så har du et bilde som er mye mer ærlig enn dette."

"Du er en skikkelig trist type, er du ikke?" sa vaktmesteren.

"Er det en forbrytelse?" sa maleren.

Vaktmesteren trakk på skuldrene. "Hvis du ikke liker deg her, bestefar..." sa han, og fullførte tanken med det hemmelige telefonnummeret som folk som ikke lenger ønsket å leve skulle ringe. Nulleren i telefonnummeret uttalte han som "naught".

Nummeret var: "2 B R 0 2 B."

Det var telefonnummeret til en institusjon som hadde fantasifulle kallenavn som: "Automat", "Birdland", "Cannery", "Catbox", "De-louser", "Easy-go", "Good-by, Mother", "Happy Hooligan", "Kiss-me-quick", "Lucky Pierre", "Sheepdip", "Waring Blendor", "Weep-no-more" og "Why Worry?".

# book_id: global-gutenberg-translation-e155926b7a0e47c4aef47c2ff1ac054c
# book_title: 2 B R 0 2 B
# chapter_id: 1-2-b-r-0-2-b
# chapter_title: 2 B R 0 2 B
# book_page: 3 / 7
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Å være eller ikke være" var telefonnummeret til de kommunale gasskamrene tilhørende Federal Bureau of Termination.

Maleren trakk på nesen mot vaktmesteren. "Når jeg bestemmer at det er på tide å dra," sa han, "skal det ikke bli til Sheepdip."

"En gjør-det-selv-type, altså?" sa pleieren. "Rotete saker, bestefar. Hvorfor har du ikke litt hensyn til folkene som må rydde opp etter deg?"

Maleren uttrykte med et banneord sin manglende bekymring for de prøvelsene de etterlatte måtte gjennomgå. "Verden kunne trengt mye mer rot, om du spør meg," sa han.

Pleieren lo og gikk videre.

Wehling, faren som ventet, mumlet noe uten å løfte hodet. Og så ble han stille igjen.

En grov, formidabel kvinne trådte inn i venterommet på høye hæler. Skoene, strømpene, trenchfrakken, vesken og hatten hennes var alle lilla, den lilla fargen maleren kalte "druenes farge på dommedag".

Medaljongen på den lilla vesken hennes var seglet til Serviceavdelingen ved Det føderale avslutningsbyrået: en ørn som satt på en svingbar bom.

Kvinnen hadde mye hår i ansiktet – en umiskjennelig bart, faktisk. Det merkelige med vertinnene i gasskamrene var at uansett hvor vakre og feminine de var da de ble rekruttert, så fikk de alle bart innen omtrent fem år.

"Er det hit jeg skal komme?" sa hun til maleren.

"Mye avhenger av hva ærendet ditt er," sa han. "Du skal vel ikke ha barn snart?"

"De sa at jeg skulle posere for et bilde," sa hun. "Jeg heter Leora Duncan." Hun ventet.

"Og du drukner folk," sa han.

"Hva?" sa hun.

"La det være," sa han.

"Det er virkelig et vakkert bilde," sa hun. "Ser ut akkurat som himmelen eller noe sånt."

"Eller noe sånt," sa maleren. Han tok frem en navneliste fra lommen på kitteljakken. "Duncan, Duncan, Duncan," sa han og skannet listen. "Ja – her er du. Du har rett til å bli udødeliggjort. Ser du noen ansiktsløse kropper her som du vil at jeg skal feste hodet ditt på? Vi har noen få igjen som er spesielt egnet."

Hun studerte veggmaleriet dystert. "Jøss," sa hun, "for meg ser de alle like ut. Jeg kan ingenting om kunst."

# book_id: global-gutenberg-translation-e155926b7a0e47c4aef47c2ff1ac054c
# book_title: 2 B R 0 2 B
# chapter_id: 1-2-b-r-0-2-b
# chapter_title: 2 B R 0 2 B
# book_page: 4 / 7
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"En kropp er en kropp, ikke sant?" sa han. "Greit nok. Som kunstekspert anbefaler jeg denne kroppen her." Han pekte på en ansiktsløs skikkelse av en kvinne som bar tørkede stilker til en søppelbrenner.

"Vel," sa Leora Duncan, "det er vel mer en oppgave for renovatørene, er det ikke? Jeg mener, jeg jobber med service. Jeg driver ikke med noen form for avfallshåndtering."

Maleren klappet i hendene i simulert begeistring. "Du sier at du ikke vet noe om kunst, og så beviser du i neste åndedrag at du vet mer om det enn jeg gjør! Selvfølgelig er skivebæreren feil valg som vertinne! En beskjærer, en beskjærer--det er mer din stil." Han pekte på en figur i lilla som saget av en død gren fra et epletre. "Hva med henne?" sa han. "Liker du henne i det hele tatt?"

"Gud hjelpe meg--" sa hun, og hun rødmet og ble ydmyk--"det--det setter meg rett ved siden av Dr. Hitz."

"Forstyrrer det deg?" sa han.

"Gud forby, nei!" sa hun. "Det er--det er bare en så stor ære."

"Å, du beundrer ham, altså?" sa han.

"Hvem gjør vel ikke det?" sa hun, mens hun tilba portrettet av Hitz. Det var portrettet av en solbrun, hvithåret, allmektig Zeus, to hundre og førti år gammel. "Hvem gjør vel ikke det?" sa hun igjen. "Han var ansvarlig for å opprette det aller første gasskammeret i Chicago."

"Ingenting ville glede meg mer," sa maleren, "enn å sette deg ved siden av ham for all tid. Å sage av en gren--synes du det er passende?"

"Det er liksom det jeg gjør," sa hun. Hun var beskjeden om det hun gjorde. Det hun gjorde, var å få folk til å føle seg komfortable mens hun drepte dem.

Og mens Leora Duncan poserte for portrettet sitt, kom Dr. Hitz selv stormende inn i venterommet. Han var syv fot høy, og utstrålte betydning, prestasjoner og livsglede.

"Vel, Miss Duncan! Miss Duncan!" sa han, og kom med en spøk. "Hva gjør du her?" sa han. "Dette er ikke stedet folk forlater. Dette er stedet de kommer inn!"

"Vi skal være på det samme bildet sammen," sa hun blygt.

"Bra!" sa Dr. Hitz hjertelig. "Og, forresten, er ikke det et flott bilde?"

"Jeg føler meg virkelig beæret over å være på det sammen med deg," sa hun.

# book_id: global-gutenberg-translation-e155926b7a0e47c4aef47c2ff1ac054c
# book_title: 2 B R 0 2 B
# chapter_id: 1-2-b-r-0-2-b
# chapter_title: 2 B R 0 2 B
# book_page: 5 / 7
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"La meg si deg noe," sa han. "Jeg føler meg beæret over å være på det sammen med deg. Uten kvinner som deg ville denne fantastiske verdenen vi har ikke vært mulig."

Han hilste på henne og beveget seg mot døren som førte til føderommene. "Gjett hva som nettopp ble født," sa han.

"Det kan jeg ikke," sa hun.

"Trillinger!" sa han.

"Trillinger!" sa hun. Hun utbrøt i glede over de juridiske implikasjonene ved trillinger.

Loven sa at ingen nyfødt kunne overleve med mindre foreldrene fant noen som frivillig ville dø. Trillinger krevde tre frivillige hvis alle skulle overleve.

"Har foreldrene tre frivillige?" sa Leora Duncan.

"Sist jeg hørte," sa Dr. Hitz, "hadde de én, og prøvde å skaffe to til."

"Jeg tror ikke de klarte det," sa hun. "Ingen har bestilt tre timer hos oss. Det er bare enkeltpersoner som kommer innom i dag, med mindre noen ringte etter at jeg hadde gått. Hva heter vedkommende?"

"Wehling," sa den ventende faren, idet han satte seg opp, med røde øyne og bustete hår. "Edward K. Wehling Jr. er navnet på den blivende faren."

Han løftet høyre hånd, så på et punkt på veggen og ga fra seg et hes, ynkelig fnise. "Til stede," sa han.

"Å, Mr. Wehling," sa Dr. Hitz, "jeg så deg ikke."

"Den usynlige mannen," sa Wehling.

"De har nettopp ringt meg og sagt at trillingene dine er født," sa Dr. Hitz. "Alle har det bra, og det har moren også. Jeg er på vei inn for å se dem nå."

"Hurra!" sa Wehling tomhendt.

"Du høres ikke særlig glad ut," sa Dr. Hitz.

"Hvilken mann i min situasjon ville ikke vært glad?" sa Wehling. Han gestikulerte med hendene for å symbolisere bekymringsløs enkelhet. "Alt jeg trenger å gjøre er å velge ut hvem av trillingene som skal overleve, så levere bestefaren min til Happy Hooligan og komme tilbake hit med en kvittering."

Dr. Hitz ble ganske streng mot Wehling og tårnet over ham. "Tror du ikke på befolkningskontroll, Mr. Wehling?" sa han.

"Jeg synes det er en utmerket idé," sa Wehling anspent.

"Vil du gå tilbake til den gode gamle tiden, da jordens befolkning var tjue milliarder – og snart skulle bli førti milliarder, så åtti milliarder, så ett hundre og seksti milliarder? Vet du hva en drupelett er, Mr. Wehling?" sa Hitz.

"Nei," sa Wehling surt.

# book_id: global-gutenberg-translation-e155926b7a0e47c4aef47c2ff1ac054c
# book_title: 2 B R 0 2 B
# chapter_id: 1-2-b-r-0-2-b
# chapter_title: 2 B R 0 2 B
# book_page: 6 / 7
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"En drupelett, Mr. Wehling, er ett av de små knoppene, ett av de små, seige frøene i et bjørnebær," sa Dr. Hitz. "Uten befolkningskontroll ville mennesker nå vært pakket sammen på overflaten av denne gamle planeten som drupeletter på et bjørnebær! Tenk på det!"

Wehling fortsatte å stirre på det samme punktet på veggen.

"I år 2000," sa Dr. Hitz, "før forskerne grep inn og fastsatte reglene, var det ikke engang nok drikkevann til alle, og ingenting å spise bortsett fra tang – og likevel insisterte folk på sin rett til å reprodusere seg som kaniner. Og på sin rett til, om mulig, å leve evig."

"Jeg vil ha de barna," sa Wehling stille. "Jeg vil ha alle tre."

"Selvfølgelig vil du det," sa Dr. Hitz. "Det er bare menneskelig."

"Jeg vil ikke at bestefaren min skal dø heller," sa Wehling.

"Ingen er særlig glad for å sende en nær slektning til Kattekassen," sa Dr. Hitz forsiktig og medfølende.

"Jeg skulle ønske folk ikke kalte det det," sa Leora Duncan.

"Hva?" sa Dr. Hitz.

"Jeg skulle ønske folk ikke kalte det 'Kattekassen' og lignende," sa hun. "Det gir folk feil inntrykk."

"Du har helt rett," sa Dr. Hitz. "Tilgi meg." Han korrigerte seg selv og ga de kommunale gasskamrene deres offisielle navn, et navn ingen noen gang brukte i daglig tale. "Jeg skulle ha sagt: 'Ethical Suicide Studios'," sa han.

"Det høres mye bedre ut," sa Leora Duncan.

"Dette barnet ditt – uansett hvilket av dem du bestemmer deg for å beholde, Mr. Wehling," sa Dr. Hitz. "Han eller hun kommer til å leve på en glad, romslig, ren og rik planet, takket være befolkningskontroll. I en hage som den på veggmaleriet der." Han ristet på hodet. "For to hundre år siden, da jeg var ung, var det et helvete som ingen trodde kunne vare i tjue år til. Nå strekker århundrer med fred og overflod seg foran oss så langt fantasien kan nå."

Han smilte lysende.

Smilet bleknet da han så at Wehling nettopp hadde trukket en revolver.

Wehling skjøt Dr. Hitz i hjel. "Det er plass til én – en skikkelig stor én," sa han.

Og så skjøt han Leora Duncan. "Det er bare døden," sa han til henne mens hun falt. "Der! Plass til to."

Og så skjøt han seg selv, og gjorde plass til alle tre barna sine.

Ingen kom løpende. Ingen, tilsynelatende, hørte skuddene.

# book_id: global-gutenberg-translation-e155926b7a0e47c4aef47c2ff1ac054c
# book_title: 2 B R 0 2 B
# chapter_id: 1-2-b-r-0-2-b
# chapter_title: 2 B R 0 2 B
# book_page: 7 / 7
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Maleren satt på toppen av stigelederen sin og så ned på den sørgelige scenen.

Maleren grublet over livets sørgelige gåte: at livet krever å bli født, og at det, når det først er født, krever å være fruktbart . . . å formere seg og å leve så lenge som mulig – å gjøre alt dette på en svært liten planet som må vare evig.

Alle svarene maleren kunne komme på, var dystre. Enda dystrere, sikkert, enn en Catbox, en Happy Hooligan eller en Easy Go. Han tenkte på krig. Han tenkte på pest. Han tenkte på sult.

Han visste at han aldri ville male igjen. Han lot penselen falle ned på presenningene under. Og så bestemte han seg for at han hadde fått mer enn nok av livet i den lykkelige livshagen, og han kom sakte ned fra stigen.

Han tok Wehlings pistol, med den egentlige hensikt å skyte seg selv.

Men han hadde ikke mot til det.

Og så så han telefonkiosken i hjørnet av rommet.

Han gikk bort til den, tastet inn nummeret han husket så godt: "2 B R 0 2 B."

"Federal Bureau of Termination," sa den svært varme stemmen til en vertinne.

"Hvor snart kan jeg få en time?" spurte han, og talte svært forsiktig.

"Vi kan sannsynligvis få presset dere inn sent i ettermiddag, sir," sa hun. "Det kan til og med bli tidligere, hvis vi får en avbestilling."

"Greit," sa maleren, "press meg inn, om dere vil." Og han ga henne navnet sitt, og stavet det.

"Takk, sir," sa vertinnen. "Byen deres takker dere; landet deres takker dere; planeten deres takker dere. Men den dypeste takken av alle kommer fra fremtidige generasjoner."