Øl og brød

# book_id: global-gutenberg-translation-826e5b2d674e4eb48d4797334d89e6e1
# book_title: Øl og brød
# chapter_id: 1-ol-og-brod
# chapter_title: Øl og brød
# book_page: 1 / 5
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I et visst kongerike, i en visst stat, levde det en gang en rik bonde. Han hadde rikelig med penger og korn, og han lånte ut penger til de fattige bøndene i landsbyen sin mot høy rente. Hvis han ga dem korn, måtte de levere det tilbake i sin helhet om sommeren, og for hver tredje skjeppe de lånte, måtte de også arbeide to dager på markene hans.

En dag nærmet det seg en kirkefest, og bøndene begynte å brygge øl til festen. Men i samme landsby bodde det en bonde som var så fattig at ingen var fattigere. Kvelden før festen satt han i den lille hytta si sammen med kona si og tenkte: "Hva skal jeg gjøre? Alle de gode folkene er glade og fornøyde, men vi har ikke et brødskive i huset. Jeg kunne gå til den rike bonden og be om et lån, men han ville ikke stole på meg. Hva skal jeg gjøre? Jeg er så bedrøvet!" Han tenkte og tenkte, reiste seg så fra benken, stod foran ikonet og sukket tungt. "Herre," sa han, "tilgi mine synder, for jeg kan ikke engang kjøpe olje til å fylle lampen foran ikonet ditt til festen din."

Etter en stund kom en gammel mann inn i hytta.

"Vær hilset, herre," sa han.

"Vær hilset, gamle mann! Kan du overnatte her?"

"Hvis du vil ha meg, gjør jeg det. Men, venn, jeg har ikke et brødskive i huset, og jeg kan ikke gi deg mat."

"Det gjør ingenting, herre. Jeg har tre brødskiver og litt kjøtt. Gi meg bare en skje med vann. Jeg tar en bit brød og en slurk vann, så blir vi fornøyde."

Den gamle mannen satte seg på benken og sa: "Hvorfor er du så trist, herre? Hva har gjort deg så melankolsk?"

"Gamle mann," svarte bonden, "hvorfor skulle jeg ikke være bedrøvet? Det er Guds gave. Vi hadde gledet oss så mye til festen. Alle de gode folkene er glade og fornøyde, men vi har ingenting. Alt rundt meg og inni meg er tomt."

"Vel, vær ved godt mot," sa den gamle mannen. "Gå til den rike bonden og be om det du trenger som lån."

"Nei, jeg kan ikke gå. Han vil ikke gi meg det."

"Gå," insisterte den gamle mannen. "Frykt ingenting. Be ham om tre skjepper malt, så skal vi brygge øl sammen."

"Men det er så sent. Hvordan kan vi brygge øl nå? Festen er i morgen."

# book_id: global-gutenberg-translation-826e5b2d674e4eb48d4797334d89e6e1
# book_title: Øl og brød
# chapter_id: 1-ol-og-brod
# chapter_title: Øl og brød
# book_page: 2 / 5
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Gjør som jeg sier. Gå til den rike bonden og be om de tre skjeppene malt. Han vil gi dem til deg med en gang. Og i morgen skal du få øl så godt at du ikke finner noe bedre i hele landsbyen."

Hva kunne den fattige mannen gjøre? Han sto opp, tok sekken under armen og gikk til den rike bonden. Han gikk inn i den rike mannens hus, bøyde seg dypt, bønnfalt ham ved navn og patronymikon, og ba om å få låne tre skjepper malt, siden han ønsket å brygge øl til festen.

"Hvorfor tenkte du ikke på dette tidligere?" svarte den rike mannen. "Hvordan kan du gjøre det nå, kvelden før festen?"

"Det gjør ingenting, venn," sa den fattige mannen. "Hvis du er så snill, skal kona mi og jeg likevel brygge noe sammen og feire festen."

Den rike mannen ga ham tre skjepper malt og helte dem i sekken hans. Den fattige mannen løftet sekken opp på skuldrene og gikk hjem, mens han fortalte om hvordan det hadde gått.

"Nå, herre," sa den gamle gjesten, "skal du få en fest. Er det en brønn utenfor døren din?"

"Det er det," sa bonden.

"Vel, vi skal gå til brønnen din og brygge øl. Ta med sekken din og følg meg."

Så gikk de ut på gårdsplassen og opp til brønnen.

"Hell alt i den," sa den gamle mannen.

"Hvorfor skal vi kaste alt dette gode kornet i brønnen?" svarte bonden. "Det er bare tre skjepper, og alt vil gå til spille for ingenting."

"Det er det beste du kan gjøre."

"Vi vil ikke gjøre noe godt – vi vil bare ødelegge vannet."

"Lytt til meg og gjør som jeg sier. Det er ingenting å frykte."

Så hva kunne han gjøre? Han måtte helle all malten i brønnen.

"Nå," sa den gamle mannen, "før var det vann i brønnen, men i morgen blir det øl. Nå, herre, la oss gå inn i huset og legge oss for å sove. Morgenen er klokere enn kvelden, og i morgen skal du få så godt øl at ett glass vil gjøre deg full."

Så ventet de til morgenen. Da det var tid for middag, sa den gamle mannen: "Vel, herre, hent så mange kar som du kan, sett dem rundt brønnen, fyll dem alle med øl, og kall så alle inn for å drikke. Du skal få en virkelig festlig fest."

Så gikk bonden og hentet alle naboene sine og ba om kar.

"Hva skal du med alle disse karene og spannene?" spurte de.

# book_id: global-gutenberg-translation-826e5b2d674e4eb48d4797334d89e6e1
# book_title: Øl og brød
# chapter_id: 1-ol-og-brod
# chapter_title: Øl og brød
# book_page: 3 / 5
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Å, jeg trenger dem med en gang, for jeg har ikke nok kar til å romme alt ølet mitt."

Naboene hvisket: "Hva i all verden mener han? Har den stakkaren blitt gal? Det er ikke et brødskive i huset hans, og så babler han om øl."

Likevel klarte han å samle tjue spann og kar, satte dem alle rundt brønnen, og begynte å heise opp ølet. Og ølet var så godt – bedre enn noen kunne forestille seg, tenke eller fortelle om. Han fylte alle karene til randen, og brønnen var like full som alltid. Så begynte han å rope høyt og kalle gjestene til døren sin.

"Kom til meg, gode kristne, og drikk sterkt øl! Slikt øl som dere aldri har sett i deres liv!"

Folkene så seg rundt. "Hva holder han på med? Man henter jo vann fra en brønn, og han kaller det øl? Uansett, la oss gå og se, uansett hvilket triks det måtte være." Så stormet de alle bort til karene og begynte å øse opp øl og se på det. Åpenbart måtte det likevel være øl. Og de sa: "Slikt øl har vi aldri drukket før!" Hageplassen hans var full av folk fra landsbyen. Herren nølte ikke med å øse opp øl fra brønnen til seg selv, og han behandlet alle gjestene sine kongelig.

Da den rike bonden hørte om det, kom han til den fattige mannens hage, smakte på ølet og begynte å spørre: "Vær så snill, fortell meg hvordan du klarte å lage så fantastisk øl?"

"Å, det var ingen list ved det," svarte den stakkars mannen. "Det er det enkleste i verden. Da jeg tok de tre skuffene dine, gikk jeg bare og kastet dem ned i brønnen. Før var det vann der, og i løpet av én eneste natt ble alt til øl."

"Vel," tenkte den rike mannen, "jeg skal gå hjem og gjøre det samme."

Så gikk han hjem og beordret alle tjenerne sine til å ta all den beste malten ut av kornlagrene hans og kaste den ned i brønnen. Og arbeiderne hans kastet ti sekker med malt ned i brønnen.

"Nå," sa den rike mannen, mens han gned seg i hendene, "skal jeg få bedre øl enn den stakkars mannen."

# book_id: global-gutenberg-translation-826e5b2d674e4eb48d4797334d89e6e1
# book_title: Øl og brød
# chapter_id: 1-ol-og-brod
# chapter_title: Øl og brød
# book_page: 4 / 5
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så, neste gang han gikk ut til gårdsplassen og bort til brønnen, smakte han på vannet og så etter. Før var det vann der, og det var fortsatt vann – bare litt skittent. "Jeg forstår ikke; jeg hadde lagt for lite malt i det. Jeg skal tilsette litt mer," tenkte han, og beordret arbeiderne sine til å legge fem sekker til i brønnen. Alle ble kastet ned, men det hjalp ingenting; han hadde rett og slett kastet bort all malten sin.

Og da festen var over, var vannet i den fattige bondens brønn like rent som før, akkurat som om ingenting hadde skjedd.

Igjen kom den gamle mannen til den fattige bonden og sa: "Hør her, mester, har du sådd kornet ditt i år?"

"Nei, bestefar, jeg har ikke sådd et eneste korn."

"Vel, gå nå til den rike bonden og be ham om tre skuffer med alle slags korn. Vi skal spise sammen med deg ute på markene, og så skal vi så kornet."

"Hvordan skal vi så det nå?" svarte den fattige mannen. "Det er midt på vinteren, og frosten sprekker."

"Bry deg ikke om det. Gå og gjør som jeg sier. Jeg brygget øl til deg, og jeg skal så kornet ditt."

Så gikk den fattige mannen nok en gang til den rike bonden og ba om å få låne tre skuffer med alle slags korn. Da han kom tilbake, sa han til den eldre gjesten sin: "Her er alt sammen, bestefar."

Så gikk de ut på markene, strødde frøene etter deres art på bondens jorder – og se! De kastet alle kornene på den hvite snøen, hvert eneste korn.

Den gamle mannen sa til bonden: "Gå hjem og vent til sommeren; du vil ha nok brød."

Så gikk den fattige mannen til hytta si og ble til latter for landsbyen fordi han hadde sådd kornet sitt om vinteren. "Se på ham! For en tosk han er! Han glemte når han skulle så; han tenkte ikke på å så om høsten." Han brydde seg ikke om det, men ventet til våren. De varme dagene kom, snøen smeltet, og kornspirene dukket opp.

"Kom nå," sa den fattige mannen, "jeg skal gå og se hvordan jordstykket mitt ser ut." Så gikk han til åkeren sin og så så flotte kornaks at enhver kunne glede seg. Og på alle de andre åkrene var det ikke halvparten så fint. "Ære være Gud!" utbrøt bonden. "Nå ser jeg opp!"

# book_id: global-gutenberg-translation-826e5b2d674e4eb48d4797334d89e6e1
# book_title: Øl og brød
# chapter_id: 1-ol-og-brod
# chapter_title: Øl og brød
# book_page: 5 / 5
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Snart kom høstetiden, og alle de gode menneskene begynte å høste inn kornet sitt. Den gamle mannen gikk også og begynte å arbeide, og kalte på kona si for å hjelpe ham. Han klarte det ikke alene, men måtte kalle inn alle arbeiderne for innhøstingen og gi bort halvparten av kornet sitt. Og alle bøndene var forbløffet over den fattige mannen, for han hadde ikke sådd jorden sin, men hadde strødd ut frøene om vinteren, og kornet hans hadde vært fantastisk. Den fattige bonden hadde fått orden på sakene sine og klarte å leve uten problemer; alt han trengte til husholdningen, dro han til byen for å kjøpe, solgte kvart etter kvart med korn, kjøpte det han trengte, og betalte tilbake gjelden sin til den rike bonden i sin helhet.

Så begynte den rike bonden å tenke: "Hoi! Jeg skal også begynne å så om vinteren; kanskje jeg får like fint korn." Så ventet han til akkurat den dagen da den fattige bonden hadde sådd kornet sitt året før, tok kvart etter kvart med forskjellige sorter korn fra siloene sine, gikk ut på åkrene og strødde alt sammen ut på snøen. Han dekket hele åkeren; men om natten kom det en storm, og kraftige vinder blåste, og blåste alt kornet bort fra hans jord og over på de andre åkrene.

Så kom en vakker vår, og den rike mannen gikk ut på markene sine og så at de var tomme – hans egen jord lå naken og øde. Det var ikke et eneste strå å se, mens på alle de andre jordstykkene der det ikke hadde vært noen pløying eller såing, vokste det en så vakker, grønn avling! Da begynte den rike mannen å tenke: "Herre, jeg har brukt mye penger på korn, og alt har vært forgjeves. Og mine skyldnere har verken pløyd eller sådd, og kornet deres vokser av seg selv. Nødvendigvis må jeg være en stor synder!"