En liten ærendsjentas nye kjole

# book_id: global-gutenberg-translation-50f512dd08bc4cc7a536c93b71152294
# book_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# chapter_id: 1-en-liten-aerendsjentas-nye-kjole
# chapter_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# book_page: 1 / 5
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Det var en gang et gudebarn ved navn Iris, som hadde mange svært interessante slektninger. På morssiden hadde hun Pleiadene, døtrene til den gamle Atlas, som bar jorden på sine skuldre, og nimfene i Dianas følge, jegerinnen. Diana kunne ses i nattens sølvfargede måne, og Pleiadene omgav henne der, syv skinnende stjerner. Iris hadde også en meget distingvert bestefar, Oceanus, havguden. Derfor tilbrakte hun en del av tiden sin i himmelen sammen med Pleiadene, og en annen del i havet sammen med bestefaren sin. Det var svært interessant å være på begge steder, for hun elsket himmelens klare lys, og havets korallpalasser var herlige steder å utforske.

Hele familien hennes var glad i Iris, og det er overraskende at hun ikke ble bortskjemt, gitt den store friheten hun hadde til å ferdes hit og dit mellom jorden og himmelen uten at noen sa nei til henne. Men Iris var godt oppdratt, og allerede da hun var ganske liten, begynte hun å gjøre seg så nyttig som hun bare kunne.

På den tiden hadde et annet gudebarn, Proserpine, skapt store problemer ved å forsvinne hjemmefra og bli bortført av Pluto. Hennes mor, Ceres, markenes gudinne, måtte forsømme arbeidet sitt i lang tid mens hun lette etter Proserpine, og jorden ble tørr og ufruktbar i hennes fravær. Mens Iris beveget seg fra himmelen til havet og tilbake igjen, følte hun medynk med kornet, fruktene og blomstene som visnet, og hun ønsket inderlig at hun kunne hjelpe dem.

En sommerdag besøkte Iris bestefaren sin, Oceanus, og koste seg med å ri på bølgene på en lekende delfin. Havet var dekket av myk, lett damp, og da det var på tide for Iris å dra hjem til himmelen for å være med på å tenne lampene i Pleiadene, svøpte hun seg inn i denne dunaktige dampen. Mens hun fortsatt hadde den på seg som en kappe, nådde hun himmelen, og da skjedde det noe helt uvanlig. Det var så kjølig der oppe blant skyene at havskummet ble til regndråper. Iris måtte skynde seg bort, ellers ville hun bli gjennomvåt. Hun lente seg over kanten av en skybank for å se hva som skjedde, og oppdaget at et regnskyll falt ned for å kjøle jorden og trøste den litt i dens tørketid.

# book_id: global-gutenberg-translation-50f512dd08bc4cc7a536c93b71152294
# book_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# chapter_id: 1-en-liten-aerendsjentas-nye-kjole
# chapter_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# book_page: 2 / 5
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Iris kunne reise med vindens hastighet fra den ene enden av verden til den andre, og etterpå brukte hun tiden på å lete etter tørstende planter og prøve å hjelpe dem. Hun dro ned til havet, en innsjø eller en elv, uansett hvor hun befant seg, og bar med seg damp som var full av vann opp til himmelen, derfra falt det ned til jorden for å gi næring til alt som vokste. Bøndene så på Iris som deres viktigste hjelper, og til slutt nådde nyheten om hennes gode gjerninger gudene på Olympos.

Gudene hadde én budbringer, Merkur, som hadde vinger på hælene og på hatten.

Han var så rask at han ble utpekt til å utføre gudenes vanskeligste og mest delikate ærender, som å bringe nye rustninger til krigerne i Hellas, veilede helter og til og med redde Mars, krigsguden, da han en gang fant seg bundet av lenkene han selv hadde laget for andre. Men man visste aldri nøyaktig hvordan Merkur ville utføre et oppdrag. Han likte å oppholde seg sammen med Pan i skogene og skogholtet, og brukte som påskudd at han måtte passe på den unge Bacchus, vinens gud, som han måtte vokte over.

Så bestemte gudene seg for å ha en budbringerjente som skulle bo på Olympos og bare forlate gudenes bolig når det var nødvendig å dra til menneskene som veileder og rådgiver.

Det var den store tilliten gudene hadde vist Iris. Hun måtte i stor grad bruke sin egen dømmekraft for å avgjøre når og hvor hun var mest nødvendig for jordens innbyggere, og hvordan hun best kunne hjelpe dem. En dag la hun merke til at noe skjedde i bestefarens rike.

Et skip gled ut av havnen, mens brisen lekte mellom tauene, og seilerne dro inn årene og heiste seilene. Natten senket seg, havet begynte å hvite av svellende bølger, og østavinden blåste en vell av vind. Kapteinen ga ordre om å styrke skipet og redusere seilflaten, men ingen av seilerne kunne høre stemmen hans over brølet fra vind og hav. Mennenes skrik, tauverkets klirring og bølgenes knus mot skroget blandet seg med tordenen. Så virket det som om det svellende havet ble løftet opp mot himmelen for å spre sitt skum blant skyene, og deretter synke ned mot bunnen.

# book_id: global-gutenberg-translation-50f512dd08bc4cc7a536c93b71152294
# book_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# chapter_id: 1-en-liten-aerendsjentas-nye-kjole
# chapter_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# book_page: 3 / 5
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Skipet kunne ikke stå imot stormen; det var som et vilt dyr angrepet av jegerens spyd. Det kom et lyn som rev mørket i stykker og lyste opp alt med sitt skarpe lys. Det knuste masten og ødela roret, og den triumferende bølgen, som reiste seg over skipet, så ned på vraket før den falt og knuste det i stykker. Mens skipet sank, ropte kapteinen ut i lengsel: «Halcyone!»

Da fikk Iris, som kunne se gjennom og bortenfor mørket, et syn av den vakre dronning Halcyone fra Sicilia, som sørget over sin forliste ektemann, kapteinen på dette skipet.

Uten et øyeblikks nøling satte Iris kursen mot slottet til Somnus, søvnens konge. Det var en lang og farlig reise. Selv Apollo våget ikke å nærme seg det ved daggry, middagstid eller kveld. Det lå i et land der lyset skimret svakt, og skyer og skygger reiste seg opp av bakken. Ingen ville dyr, kveg eller trær beveget seg i vinden, og ingen stemmer brøt stillheten, men elven Lethe fløt gjennom området, mens bølgene rislet som en lavformet vuggesang.

Iris nærmet seg Somnus' hjem svært forsiktig. Hele veien dit lå det marker med valmuer og urter som Natten destillerte søvn av for å spre den over den mørknende jorden. Det var ingen port til palasset som knirket da den ble åpnet, og ingen vaktmann heller. Så gikk denne lille budbringeren for gudene inn, og fant veien til rommet der det sto en trone av svart ibenholt, drapert med mørke fjær og gardiner. På tronen lå Somnus, knapt nok med åpne øyne, og med hår og skjegg som dekket ham som en kappe.

Iris knelte foran ham. "Somnus, den vennligste av gudene og lindrer av bekymrede hjerter," sa hun, "vil du ikke la meg sende en drøm til Halcyone om mannen hennes, som hun sørger over? Se disse drømmene som ligger rundt deg, like mange som høsten bærer stilker, eller skogens blader, eller sandkornene på stranden! Kan du ikke spare én vakker drøm til Halcyone?"

# book_id: global-gutenberg-translation-50f512dd08bc4cc7a536c93b71152294
# book_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# chapter_id: 1-en-liten-aerendsjentas-nye-kjole
# chapter_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# book_page: 4 / 5
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Somnus kalte på tjeneren sin Morpheus, som valgte ut en drøm og fløy, uten å lage lyd med vingene sine, helt til han kom til byen Trachine, der Halcyone ikke kunne sove, men lå og vridde seg og gråt i redsel ved tanken på hva som kunne ha skjedd med mannens skip. Og i det øyeblikket falt Halcyone inn i en dyp og lykkelig drøm der hun så mannen sin. Han sto ved siden av sengen hennes og snakket til henne. "De stormfulle vindene har senket skipet mitt i Egeerhavet," sa han til Halcyone. "La meg ikke være alene. Reis deg og bli med meg!"

Det var den mest opplysende drømmen Somnus kunne ha sendt. Halcyone sluttet å klage og bønnfalt gudene om at hun måtte få bli med mannen sin, og de medfølende gudene forvandlet dem begge til fugler. De ble til havørnene Halcyon, som red på bølgene sammen, voktet redet sitt som fløt på havet, og aldri mer ble skilt.

Så snart hun følte seg sikker på at oppdraget hennes var trygt utført, skyndte Iris seg å forlate Somnus' rike, for hun kjente søvnigheten fra det spre seg over seg. Hun forsøkte å ikke tråkke på noen av de søvnfremkallende urtene mens hun gikk, og hun var nøye med å ikke plukke en eneste valmue. Til slutt var hun trygt utenfor grensen, og da kunne hun knapt tro det hun så, for et under hadde skjedd med henne.

Gudene hadde bygget en lang bro til henne som buet seg fra jorden til himmelen, og over den kunne hun gå hjem til Olympos. Den var laget av fargede steiner – rubin, topas, smaragd, safir og ametyst. Rekke på rekke dannet de glitrende steinene i buen en lysende sti for Iris' føtter. Hun gikk langs den, mens lyset fra de strålende edelsteinene glitret rundt henne, og da hun kom til gudenes bolig, fant Iris enda en overraskelse.

Der ventet en vakker, ny kjole på henne.

Den hadde de samme fargene som de dyrebare steinene som broen var laget av – rød, oransje, gul, grønn, blå og lilla – og de var så vidunderlig blandet at de så ut til å være ett mønster og ett eneste lysende stykke. Det fulgte vinger med kjolen, og da Iris tok den på seg, hadde ikke engang Juno et så vakkert plagg.

# book_id: global-gutenberg-translation-50f512dd08bc4cc7a536c93b71152294
# book_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# chapter_id: 1-en-liten-aerendsjentas-nye-kjole
# chapter_title: En liten ærendsjentas nye kjole
# book_page: 5 / 5
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: bokrobot-markdown-v1
# reading_structure: unknown
# render_mode: structured_prose

Iris bar sin fargerike kjole mens hun gikk langs den buede broen fra Olympos til jorden og tilbake igjen. Og oppdragene hennes var oppgaver som krevde hjelp, mot og lyst håp.

Har du gjettet hvem hun var? Jo, selvfølgelig har du det, for du ser broen av farger på himmelen etter et regnskyll, når solen skinner gjennom skyene. Iris var barnet til gudene som ga oss regnbuen.