Hvordan Melampos matet slangen

# book_id: global-gutenberg-translation-81d1360368cb4611a7a247ab6ab2e09e
# book_title: Hvordan Melampos matet slangen
# chapter_id: 1-hvordan-melampos-matet-slangen
# chapter_title: Hvordan Melampos matet slangen
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Foran Melampus' hus i Hellas sto et hult eiketre, og inni det var et rede med slanger.

Melampus var en bonde, dyktig til å dyrke frukt og korn, og full av kjærlighet til alt levende ute i naturen. Han ville ikke engang knuse en maur som skyndte seg hjem til sin tue med et sandkorn, og selv om han ikke var særlig glad i slanger, så han ingen skade ved disse som hadde slått seg til ro i et tre ingen ville ha.

"De vil ikke skade oss med mindre vi forstyrrer dem," sa Melampus til tjenerne sine. "La dem være i fred, og kanskje når været blir varmere, vil de dra til den nærliggende myren."

Men Melampus' tjenere var ikke like sikre som ham på at slangene var ufarlige.

"Vår herre begynner å bli gammel og barnslig," sa de til hverandre. "Neste gang han kjører til byen med en last korn, skal vi bli kvitt slangereden."

Og det var akkurat det de gjorde. Mens Melampus var borte, satte de fyr på slangereden med en fakkel og brente den opp fullstendig, trodde de. Men da Melampus kom tilbake den ettermiddagen og satte seg under lysthuset sitt for å hvile og spise kveldsmaten sin av brød og druer, så han et par klare, svarte øyne stirre opp på ham fra gresset. Så spionerte han et rundt, grønt hode som stakk opp over en lang, grønn kropp. Det var en av de unge slangene som ikke hadde blitt skadet da reden ble brent, og som var kommet til stedets herre for beskyttelse.

Melampus så seg forsiktig rundt for å se at ingen så ham.

"Hvis noen av tjenerne ser meg, vil de tro at jeg har mistet forstanden," sa han til seg selv, "men jeg synes synd på dette lille vesenet og vil bli venn med det."

Så, da han så at ingen så ham, brøt Melampus av et stykke av brødet sitt og kastet brødsmulene til den unge slangen. Den slukte dem til siste smule og glant deretter bort så lydløst at den ikke etterlot seg annet enn en lang rekke forsiktig bevegende gresstrå.

Dagen etter kom slangen, og dagen etterpå også, alltid sulten og alltid løftende sitt lille hode og seende på Melampos på sin merkelige, klare måte. En dag, mens Melampos som vanlig brøt brødet sitt for å dele det med slangen, hørte han en stemme som talte til ham.

# book_id: global-gutenberg-translation-81d1360368cb4611a7a247ab6ab2e09e
# book_title: Hvordan Melampos matet slangen
# chapter_id: 1-hvordan-melampos-matet-slangen
# chapter_title: Hvordan Melampos matet slangen
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Gudene har lagt merke til din godhet, Melampos," sa den, "og har belønnet deg på den måten du vil like best. De har gitt deg evnen til å forstå de ville dyrenes språk."

Melampos så seg omkring, men det var ingen andre dødelige innen synsvidde. Så møtte blikket hans slangens øyne, og plutselig forsto han at det var slangens stemme han hadde hørt. Det var begynnelsen på merkelige opplevelser for Melampos, som gudene hadde skjenket en så vidunderlig gave.

Slangen kom aldri tilbake etter den dagen, men samme kvelden talte en trepadde til Melampos.

"Vann oliventrærne dine godt ved røttene, Melampos," sa den, "for det nærmer seg en tørketid."

Det var en utmerket advarsel, for bonden hadde en lund med unge trær som krevde svært omhyggelig pleie. Melampos vannet trærne og lot vannet trenge dypt ned i røttene, og følte seg svært takknemlig overfor trepadden for rådet.

Etter noen dager med tørt vær var Melampos på vei til byen da en gresshoppe talte til ham fra veikanten.

"Vend tilbake, Melampos, og samle hveteåkrene dine inn i låven din," sa gresshoppen, "for Jupiter er i ferd med å sende et lynnedslag ned til jorden."

Og akkurat det skjedde. Melampos hadde akkurat tid til å nå kornåkeren sin og beordre mennene sine til å sette de modne åkrene trygt under tak da himmelen ble svart og tordenen rullet langs fjelltoppene. En kraftig vind blåste opp og regnet var tett, men Melampos hadde reddet avlingen sin.

Alle skogsdyrene snakket med Melampos etter det, og det var virkelig svært hyggelig, for han hadde ingen egne gutter eller jenter som kunne holde ham med selskap. Hvis han satte seg ned for å hvile på en mosebanke i skogen, ble han straks omringet av venner. En liten vill bie ville lande på en gren foran ham og fortelle ham hvor han kunne finne dens søte honningkake som dryppet av honning like i nærheten. En sommerfugl ville lande på hans grove, jordflekkede hånd og fortelle ham hvor han kunne se et bed med gule påskeliljer ved siden av en bekk. Eller en fugl i en nærliggende busk ville synge for ham om de muntre eskapadene til Pan og dryadene og fortelle ham hvilken vei han skulle ta for å komme til deres tilholdssteder lenger inne og dypere i skogen.

# book_id: global-gutenberg-translation-81d1360368cb4611a7a247ab6ab2e09e
# book_title: Hvordan Melampos matet slangen
# chapter_id: 1-hvordan-melampos-matet-slangen
# chapter_title: Hvordan Melampos matet slangen
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Melampos hadde aldri hatt det så gøy i hele sitt liv. Han var en utmerket bonde og klarte å drive gården sin så den ga god avkastning hvert år, men han satte mye større pris på dette vennskapet med naturen enn på de store mengdene mat som hver høst kom inn. Og mer og mer begynte han å oppholde seg i skogene og på markene, der han førte samtaler med insektene og de ville dyrene.

En høst kom Melampos tilbake fra markedet med en stor pung full av gullmynter som han nettopp hadde fått betalt for salget av sommerhveten sin. Han tok veien gjennom en øde sti i skogen, der han håpet å i det minste kunne høre ekkoet av Pans muntre fløyter. Han hadde ingen tanker eller bekymringer i verden da han i løpet av et øyeblikk ble slått i bakken av et slag mot hodet, gullet ble revet bort fra ham, og han ble bundet så stramt at han ikke kunne røre seg. Melampos hadde blitt overfalt av en gjeng røvere, som kastet ham opp på ryggen av en hest og red av med ham inn i skogens dypeste kroker.

Det var ikke den fredelige, skogkledde lunden i skogen som Pan og vennene hans holdt til i, men en mørk, dyster del der det var så stille at selv lyden av en kvist som falt til bakken, virket like høylytt som knaket fra en pil som splintrer seg, og ingen kom noen gang forbi. Røverne satte Melampos i en underjordisk gang i en festning som lignet et fengsel, og som de hadde bygget for seg selv. Fra bjelkene til gulvet var hele festningen bygget av eikeplanker som var så gamle og tykke, og så fullstendig dekket av eføy på utsiden, at den så ut som en del av selve skogen.

Melampos hadde bare en spalte i veggen som vindu, og han så aldri fangene sine, bortsett fra når de kastet ham noen tørkede skorper én gang om dagen. Han kunne imidlertid høre dem telle de stjålne myntene sine og rasle dem rundt. Deretter hørte han lyden av klingende rustning og av og til sammenstøtet av sverd.

"De planlegger å drepe meg," tenkte han.

Han så lengselsfullt på den smale sprekken i fengselsmuren, knapt stor nok til å slippe gjennom en solstråle.

# book_id: global-gutenberg-translation-81d1360368cb4611a7a247ab6ab2e09e
# book_title: Hvordan Melampos matet slangen
# chapter_id: 1-hvordan-melampos-matet-slangen
# chapter_title: Hvordan Melampos matet slangen
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Om jeg bare kunne vinke til en skogsdue og fortelle den om min nød, ville jeg kunne sende en beskjed til vennene mine med den," sukket han, "eller jeg kunne be hakkespetten, som kan bore seg gjennom tre, om å prøve å utvide vinduet mitt slik at jeg kunne rømme."

Akkurat da hørte Melampos en raslende lyd i den tunge bjelken i taket på rommet der han satt fengslet, og så talte en liten stemme til ham.

"Vi kan lære deg å flykte bedre enn noen andre skapninger," sa den. "I årevis har denne skogen tilhørt oss, selv om vi er så små, og snart vil den vende tilbake til jorden som trærne som bygde den kom fra."

Melampos var forbløffet. Han så seg rundt i alle hjørnene av rommet, men kunne ikke se noen. Så fortsatte stemmen.

"Ingen skog, eller mennesker som bor i hytter laget av tre, er trygge for oss. Vi har boret i bjelkene og tømmeret i denne festningen tusenvis av steder, til de er hule og klare til å falle sammen."

Plutselig oppdaget Melampos kilden til stemmen. Gjennom et knutepunkt i en bjelke over hodet hans kikket en treorm ned på ham. Sammen med sine kamerater hadde den spist opp plankene som utgjorde festningen, til den ikke lenger var tryggere enn et papirhus.

"Vi er alle dømt," sa Melampos til en av røverne som hadde brakt ham mat den kvelden.

"Dømt? Hva mener du med det?" spurte røveren forferdet, for som de fleste av sitt slag var han ingenting annet enn en feiging innerst inne.

Melampos viste ham det råtne treet, hult og fullt av hull, og mannen kalte på sine kamerater for at de skulle se faren de var i. De bestemte seg for at de måtte flykte fra festningen med en gang, og de bestemte seg for å gi Melampos friheten tilbake. Det ville ikke ha vært trygt å bli værende i festningen en sesong til, for nesten så snart vinterstormene kom, raste den sammen som et sandslott, og maurene og sirissene brukte den til å bygge seg vinterhytter.

Melampos vendte tilbake til gården sin og de hyggelige samtalene med insektene, fuglene og sine firbeinte venner. Han var det første dødelige mennesket som hadde slike venner, men det var andre som fulgte etter ham og også fant lykke ved å være vennlige mot små ville skapninger.