Overflodshornet

# book_id: global-gutenberg-translation-dbee036adacc4688b4204140ae7edf1b
# book_title: Overflodshornet
# chapter_id: 1-overflodshornet
# chapter_title: Overflodshornet
# book_page: 1 / 3
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Dejanira var en av de vakreste prinsessene som levde for lenge siden, i de greske gudenes og gudinnenes tid. Det så ut som om all verdens skjønnhet i den mytiske tiden tilhørte henne. Håret hennes skinte i den gule fargen fra det første vårsolskinnet, og øynene hennes var like blå som vårhimmelen. Sommeren hadde gitt Dejaniras kinn en rosa farge som roseblader, og fargene fra høstens frukt skinte i juvelene hennes – purpurrødt, lilla og gull. Klærne hennes var like hvite og myke som vintersnø, og all musikken fra den milde vinden, fuglesangen og de rislende bekkene fantes i stemmen hennes.

På grunn av sin skjønnhet og sin godhet, som overgikk selv den, kom prinser fra hele verden for å spørre Dejaniras far, Aeneus, om hun kunne reise hjem til deres kongeriker for å bli deres dronning. Men til dem alle svarte Aeneus at han ville gi prinsessen til ingen andre enn den sterkeste.

Så ble disse fremmede satt på prøve i mange konkurranser og brytekamper, men den ene etter den andre mislyktes. Til slutt var det bare to igjen: Herkules, som var sterk nok til å holde himmelen på sine brede skuldre, og Achelous, elveguden, som krøllet og snodde seg gjennom markene og gjorde dem fruktbare med bekker og elver. Hver av dem mente at han var den største, og det sto mellom dem hvem av dem som ved sin tapperhet skulle vinne prinsessen som sin kone.

Herkules var enorm til kroppen og hadde en kraft som ingen andre hadde. Under de bustete øyenbrynene skinte øynene hans som ildkuler. Klærne hans var laget av løveskinn, og staven hans var et ungt tre. Men den listige Achelous kunne snike seg mellom Herkules' enorme fingre. Han var like slank og grasiøs som et piletre, og klærne hans var grønne som bladverket. Han bar en krone av vannliljer på det lyse håret sitt og hadde med seg en stav laget av flettede siv. Da Achelous talte, var stemmen hans som lyden av en rislende bekk.

"Prinsesse Dejanira skal bli min!" sa Achelous. "Jeg skal gjøre henne til dronning over elvelandene. Vannets musikk skal alltid lyde i ørene hennes, og overfloden som følger meg overalt skal gjøre henne rik."

"Nei!" ropte Herkules. "Jeg er jordens styrke. Dejanira er min. Du skal ikke få henne."

# book_id: global-gutenberg-translation-dbee036adacc4688b4204140ae7edf1b
# book_title: Overflodshornet
# chapter_id: 1-overflodshornet
# chapter_title: Overflodshornet
# book_page: 2 / 3
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da ble elveguden svært sint. Hans grønne kappe skiftet farge til svart som havet under en storm, og stemmen hans var like høylytt som et fossefall i fjellet. Achelous kunne være nesten like sterk som Herkules når han ble sint.

"Hvordan våger du å gjøre krav på denne kongelige jomfruen?" brølte han. "Du, som har dødelig blod i årene dine! Jeg er en gud og vannenes konge. Overalt hvor jeg ferdes på jorden, modnes korn og frukt, og blomster spirer og blomstrer. Prinsesse Dejanira tilhører meg med rette."

Herkules rynket pannen mens han gikk mot elveguden. "Din styrke finnes bare i ord," sa han hånlig. "Min styrke finnes i armen min. Hvis du vil vinne Dejanira, må det skje i nærkamp." Så kastet elveguden av seg klærne, og Herkules løvenes hud, og de to kjempet om prinsessens hånd.

Det var en tapper og heroisk kamp. Ingen ga seg; begge holdt stand. Achelous slapp ut av Herkules' mektige grep et dusin ganger, men til slutt ble heltenes overveldende styrke for mye for denne guden, som bare hadde kløkt å støtte seg til. Herkules grep elveguden hardt om halsen og holdt ham fast, mens han gispet etter luft.

Da tok Achelous i bruk det trikset han kunne. Ved hjelp av magiske kunster forvandlet han seg plutselig til en lang, slimete slange. Han vred seg ut av Herkules' grep og stakk ut en kløvd tunge mot ham, mens han viste fram huggtennene sine. Herkules var ennå ikke beseiret. Han lo bare hånlig av slangen og grep dyret bak i nakken, klar til å kvele det.

Achelous kjempet forgjeves for å unnslippe og tok til slutt igjen til magi. I løpet av et sekund forvandlet slangen seg til en vild og brølende okse. Den angrep Herkules med senkede horn. Men helten var fortsatt uovervinnelig. Han grep oksens horn, bøyde hodet, grep dens kraftige hals og kastet den, slik at hornene stakk ned i bakken. Så brakk han av det ene hornet med sin jernsterke hånd og holdt det opp i luften mens han ropte: "Seier! Dejanira er min!"

Achelous vendte tilbake til sin egen skikkelse og, gråtende av smerte, løp bort fra slottets område der kampen hadde funnet sted, og stoppet ikke før han hadde kastet seg ut i en kjølig bekk. Det var rett at Herkules seiret, for hans styrke lå i armene, ikke i list.

# book_id: global-gutenberg-translation-dbee036adacc4688b4204140ae7edf1b
# book_title: Overflodshornet
# chapter_id: 1-overflodshornet
# chapter_title: Overflodshornet
# book_page: 3 / 3
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Prinsesse Dejanira kom til ham, og sammen med henne kom overflodens gudinne, Ceres, for å gi erobreren sin belønning.

Ceres tok det store hornet som Herkules hadde revet av Achelous' hode, og fylte det til randen med skattene fra årets høst. Modent korn, lilla druer, rosafargede epler, plommer, nøtter, granatepler, oliven og fiken fylte hornet og rant over kanten. Skogs- og vannnymfene kom og pyntet hornet med vinranker, purpurfargede blader og årets siste, lysende blomster. Deretter bar de dette første overflodshornet høyt over hodene sine og ga det til Herkules og den vakre Dejanira som en bryllupsgave. Det var den rikeste gaven gudene kunne gi – årets høstgrøde.

Og helt siden den greske fortidshistorien har overflodshornet stått som et symbol på årets velsignelse til oss.