Dyrenes Fredsparti

# book_id: global-gutenberg-translation-5963765800d84fd4a7d31f206cb2b2ba
# book_title: Dyrenes Fredsparti
# chapter_id: 1-dyrenes-fredsparti
# chapter_title: Dyrenes Fredsparti
# book_page: 1 / 5
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De gamle bøkene sier at grisen er et svært urent dyr og ikke til særlig nytte for verden eller menneskene, og en av dem inneholder denne historien:

Det var en gang hestene og kveget holdt en fest. Selv om grisene var svært grådige, sa hestene: «La oss invitere dem, kanskje vi kan løse uenighetene våre på denne måten og bli bedre venner. Vi skal kalle dette en Fredsfest.»

«Generasjoner og generasjoner av griser har brutt seg gjennom gjerdet vårt, tatt maten vår, drukket vannet vårt og ødelagt det rene, grønne gresset vårt; men det er også sant at kvegets unger har skadet mange unge griser.

«All denne ufreden og stridigheten er ikke riktig, og vi vet at Mesteren ønsker at vi skal leve i fred med hverandre. Tror dere ikke at det er en god plan å holde en Fredsfest og løse denne uenigheten?»

Kveget sa: «Hvem skal være lederen for festen vår og gjøre invitasjonene? Vi bør ha en leder som både er mild og vennlig, til å dra til grisenes hjem og invitere dem.»

Dagen etter ble en liten og svært vennlig ku sendt for å invitere grisene. Da hun gikk bort til grisenes tun, hoppet alle de unge grisene opp og gryntet: «Hva kommer dere hit for? Vil dere slåss?»

«Nei, jeg vil ikke slåss,» sa kua. «Jeg ble sendt hit for å invitere dere til festen vår. Jeg vil gjerne vite om dere kommer, slik at jeg kan fortelle det til lederen vår.»

De unge grisene og de gamle grisene snakket sammen, og de gamle grisene sa: «Nyttårsfesten kommer snart. Kanskje de har noe godt for oss å spise på festen. Jeg tror vi bør dra.»

Så fant de de eldste grisene den som var best til å snakke i hele flokken, og sendte bud gjennom ham om at de ville komme på festen.

Dagen kom, og alle grisene dro til festen. Det var omtrent tre hundre av dem til sammen.

Da de kom, så de at lederen for kveget var den vakreste av hele flokken, og svært vennlig og mild mot gjestene sine.

Etter en stund talte lederen til dem med en vennlig stemme og sa til den eldste grisen: «Vi mener det ville være en god og hyggelig ting om det ikke lenger var noen stridigheter på denne beitemarken.

# book_id: global-gutenberg-translation-5963765800d84fd4a7d31f206cb2b2ba
# book_title: Dyrenes Fredsparti
# chapter_id: 1-dyrenes-fredsparti
# chapter_title: Dyrenes Fredsparti
# book_page: 2 / 5
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Vil dere fortelle folket deres at de ikke skal rive ned gjerdene, ødelegge stedet eller spise maten vår? Da vil vi avtale at oksene og hestene ikke skal skade barna deres, og alle de gamle stridighetene skal glemmes fra denne dagen.

Så reiste en ung gris seg for å tale. «Hele denne store beitemarken tilhører Mesteren, og ikke dere,» sa han. «Vi kan ikke dra til andre steder for å finne mat.

Mesteren sender en tjener for å mate oss, og noen ganger sender han oss til gården deres for å spise korn og poteter.

Tjenerne vasker innhegningen vår hver dag. Når sommeren kommer, fyller de dammene med ferskvann slik at vi kan bade i dem.

Nå, venner, kan dere ikke se at dette stedet og denne maten tilhører Mesteren? Vi spiser maten og går hvor vi vil. Vi tar bare maten deres etter at dere er ferdige. Den ville råtne på bakken om vi ikke gjorde dette.

Svar på dette spørsmålet: Skader folket vårt noen gang folket deres? Nei; selv om noen av barna våre hvert år blir drept av ville okser og kuer.

Hva er maten deres? Det er ingenting; men livene våre er mye verdt for oss.

Vår Mester sender aldri folket vårt ut for å arbeide slik han gjør med hestene og oksene. Han sender oss mat og lar oss leke år etter år, fordi han liker oss best.

Dere ser at hestene og oksene alltid arbeider. Noen trekker vogner, andre pløyer jorden for å dyrke ris; og de må arbeide – syke eller friske.

Folket vårt arbeider aldri. Hver dag på den lykkelige tiden leker vi; og ser dere hvor feite vi er?

Dere ser aldri beina våre. Se på de gamle hestene og de gamle oksene. Tjue år med arbeid og ingen hvile!

Jeg sier dere at Mesteren ikke ærer hestene og oksene slik han ærer grisene.

Venner, det er alt jeg har å si. Har dere noen spørsmål? Er det jeg har sagt ikke sant?»

Den gamle kua sa: «Møøø, møøø», og ristet trist på hodet. De slitne, gamle hestene stønnede: «Huff, huff», og sa ikke et ord.

Lederen sa: «Mine venner, det er best å ikke bekymre seg om ting vi ikke kan vite. Vi ser ikke ut til å forstå vår Herre.

Snart er det tid for nyttårsfesten; så god natt. Og måtte grisefolket leve i verden like lenge og lykkelig som hestene og oksene, selv om vårt Fredsparti ikke lyktes.»

# book_id: global-gutenberg-translation-5963765800d84fd4a7d31f206cb2b2ba
# book_title: Dyrenes Fredsparti
# chapter_id: 1-dyrenes-fredsparti
# chapter_title: Dyrenes Fredsparti
# book_page: 3 / 5
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

På vei hjem laget de små grisene mye støy, og alle sa: «Vi, vi! Vi vinner, vi vinner!»

Så snakket de gamle hestene og oksene med hverandre. «Vi er sterkere, klokere og mer nyttige enn grisene», sa de. «Hvorfor behandler Mesteren oss slik?»

Ee-Sze (Betydning): Hvorfor har noen mer makt enn andre? Bare én vet. Hvorfor lever noen lenger enn andre? Bare én vet. Hvorfor prøver noen og ikke lykkes, mens andre ikke prøver og likevel lykkes? Bare én vet.

ENKEN OG HENNES SØNN [1]

EN HISTORIE OM SULTEN I SHANG-TONG-PROVINSEN

能孝能弟

En enke hadde to sønner, Yao-Pao, en gutt som ennå gikk på skolen, og Yao-Moi som dyrket jorden.

Yao-Moi, den eldste, var en god mann; han hadde arbeidet hardt i tretti år, men hadde ikke blitt rik. Han sendte Yao-Pao til skolen og tjente moren sin godt.

Ett år kom det store regnskyll. All kornet døde i jorden, og folket i det landet hadde ingenting å spise. Yao-Moi hadde gjeld som han ikke kunne betale, og da avlingen sviktet, ble han fattigere enn noen gang før.

Så kom det en stor hungersnød, og tjue tusen mennesker døde i det landet. Yao-Moi drepte oksene sine for å hindre moren og broren fra å sulte. Til slutt drepte han hestene og muldyrene, for det var ennå seks måneder igjen til høsttiden. Hver gang han skulle slakte for kjøtt, kom naboene og tigget om mat, og fordi han syntes synd på dem, kunne han ikke si nei.

En enke kom mange ganger, helt til hun ble flau over å fortsette å tigge om det lille han hadde. Til slutt kom hun med en liten jente til ham og sa: «Vi sulter igjen. Jeg vil gi deg denne jenta i bytte mot litt kjøtt. Hun er sterk og kan tjene moren din.» Men Yao-Moi sa: «Nei, jeg vil gi deg kjøttet. Jeg kan ikke ta jenta di fra deg.»

# book_id: global-gutenberg-translation-5963765800d84fd4a7d31f206cb2b2ba
# book_title: Dyrenes Fredsparti
# chapter_id: 1-dyrenes-fredsparti
# chapter_title: Dyrenes Fredsparti
# book_page: 4 / 5
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så ga han henne kjøtt igjen, og hun tok kjøttet med hjem til sønnen sin. Men da det var borte, og de var svake og utmattet av sulten, sa enken: «Vi skal alle dø, med mindre én dør for å redde de andre. Sønnen min kan ikke lenger gå. Jeg vil drepe den lille jenta og redde livet hans. Da kan han spise.» Sønnen sa: «Nei, ikke drep jenta. Bytt henne med Yao-Moi mot kjøtt.» Og moren sa: «Yao-Moi vil snart sulte også, og da vil han drepe henne. Det er bedre at jeg gjør det.» Og hun tok den store, skarpe kniven for å gjøre den enda skarpere.

Hun la den lille jenta ned på en benk og forberedte seg på å drepe; men akkurat da kom Yao-Moi forbi huset, og da han hørte stønnene og skrikene, stoppet han for å spørre om årsaken. Og enken sa: «Vi sulter. Vi skal ha en begravelse i dag. Nå skal vi drepe og spise hverandre, slik at den siste kan leve til innhøstningstiden.» Men Yao-Moi sa: «Å, nei, ikke drep jenta. Jeg tar henne med hjem til meg, og du kan få kjøtt i bytte mot henne.» Og han tok henne med hjem til seg og ga enken mange pund kjøtt til seg selv og sin døende sønn.

Fire måneder gikk. Yao-Moi hadde ingenting å spise i sitt eget hus, og de sultet alle sammen – Yao-Moi, moren hans, lillebroren hans og jenta.

Da døds-sulten kom, og moren så at sønnene hennes måtte dø, sa hun: «Jeg vil drepe jenta.» Men Yao-Moi sa: «Nei, jeg tror vi ikke skal dø. La oss sove i natt og se. Jeg tror noe helt sikkert vil komme. Det er bedre å drepe meg enn den lille jenta.»

Så la de seg til å sove den natten. Det var vinter, og huset var kaldt og mørkt. Det var verken ved, lys eller mat, og de var sultne.

Nå, mens huset ble kaldere og mørkere, senket en stille, dyp fortvilelse seg over dem, og de sovnet alle sammen.

Og Yao-Moi hadde en drøm, og han så en gammel mann i hvite klær, med et gullbelte rundt livet. Hans hår var langt og hvitt, og ansiktet hans var mildt og vennlig. Og han ropte: «Yao-Moi! Yao-Moi! Yao-Moi! Hør på mine ord. Vet du hvor mange mennesker som er døde i dette landet?»

Yao-Moi svarte: «Nei, men jeg vet at det er mange, for bare tre av hundre av alle dem som var her, er igjen nå.»

# book_id: global-gutenberg-translation-5963765800d84fd4a7d31f206cb2b2ba
# book_title: Dyrenes Fredsparti
# chapter_id: 1-dyrenes-fredsparti
# chapter_title: Dyrenes Fredsparti
# book_page: 5 / 5
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og den gamle mannen sa: «I hvert eneste hus bortsett fra ditt har noen dødd, men alle i din familie er i live: du har også reddet den lille jenta. Jeg vet at du er en god mann. Du har dyrket jorden i tretti år og aldri klaget over himmelen eller jorden. Tordenen og regnet kommer, vinden blåser og jorden skjelver, og likevel er du tålmodig og vennlig. Du er god mot moren din. Du forsørger broren din, sender ham på skole og er som en far for ham. Du har et godt hjerte for dine naboers problemer. Du lever et godt liv, og derfor skal du ikke sulte. I morgen tidlig må du stå opp tidlig og dra til Østfjellet ved ødemarken. Der vil du finne mye korn, peanøtter og kjøtt fra to hundre rever, alt klart til å spises. Ta det med hjem til familien din. Jeg er en ånd sendt fra Den Største til jorden.»

Etter å ha sagt disse tingene gikk mannen ut, og Yao-Moi sto opp med stor glede og fortalte det til familien sin.

Så dro han til Østfjellet ved ødemarken, hvor han fant korn, peanøtter og kjøttet fra to hundre rever, alt klart til å spises.

Og han var svært glad, og tok med seg mye mat hjem og reddet mange liv.

Ee-Sze (Betydning):Hvis folk gjør godt, vil de få belønning.