BokRobot leseutgave
Bøker
GratisI Avu-observatoriet
H. G. Wells
Norsk
Engelsk
Tysk
Nederlandsk (Belgia)
Fransk
Spansk
SvenskObservatoriet ved Avu på Borneo ligger på en fjelltopp. I nord ruver det gamle krateret, svart mot den dype blå nattehimmelen. Fra den lille, runde bygningen med den soppformede kuppelen stuper skråningene bratt ned i de mørke mysteriene i den tropiske skogen nedenfor. Det lille huset der observatøren og assistenten hans bor, ligger omtrent femti meter unna, og bak det ligger hyttene til de innfødte assistentene deres.
Thaddy, hovedobservatøren, var syk med lett feber. Assistenten hans, Woodhouse, sto et øyeblikk i stille betraktning av den tropiske natten før han begynte sin ensomme vakt. Natten var helt stille. Av og til kom det stemmer og latter fra de innfødte hyttene, eller skriket fra et merkelig dyr runget fra dypet av skogen. Nattlige insekter fløy spøkelsesaktig ut av mørket og sirklet rundt lyset hans. Han tenkte kanskje på alle oppdagelsene som fortsatt lå skjult i det svarte virvaret nedenfor; for for en naturforsker er Borneos urørte skoger fortsatt et eventyrland fullt av merkelige spørsmål og halvhemmeligheter.
Woodhouse bar en liten lanterne, og dens gule glød stod i sterk kontrast til det uendelige spekteret av farger fra lavendelblått til svart som malte landskapet. Hendene og ansiktet hans var smurt inn med salve for å holde myggene unna. Selv i disse tidene med himmelfotografering innebar arbeidet, som ble utført i en ren midlertidig konstruksjon med bare det mest primitive utstyret i tillegg til teleskopet, mye trangt og ubevegelig arbeid. Han sukket ved tanken på den fysiske anstrengelsen som ventet, strakte på seg og gikk inn i observatoriet.
# book_id: global-gutenberg-translation-41daaefb1444498e80cde43affa004c0
# book_title: I Avu-observatoriet
# chapter_id: 1-i-avu-observatoriet
# chapter_title: I Avu-observatoriet
# book_page: 1 / 7
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Observatoriet ved Avu på Borneo ligger på en fjelltopp. I nord ruver det gamle krateret, svart mot den dype blå nattehimmelen. Fra den lille, runde bygningen med den soppformede kuppelen stuper skråningene bratt ned i de mørke mysteriene i den tropiske skogen nedenfor. Det lille huset der observatøren og assistenten hans bor, ligger omtrent femti meter unna, og bak det ligger hyttene til de innfødte assistentene deres.
Thaddy, hovedobservatøren, var syk med lett feber. Assistenten hans, Woodhouse, sto et øyeblikk i stille betraktning av den tropiske natten før han begynte sin ensomme vakt. Natten var helt stille. Av og til kom det stemmer og latter fra de innfødte hyttene, eller skriket fra et merkelig dyr runget fra dypet av skogen. Nattlige insekter fløy spøkelsesaktig ut av mørket og sirklet rundt lyset hans. Han tenkte kanskje på alle oppdagelsene som fortsatt lå skjult i det svarte virvaret nedenfor; for for en naturforsker er Borneos urørte skoger fortsatt et eventyrland fullt av merkelige spørsmål og halvhemmeligheter.
Woodhouse bar en liten lanterne, og dens gule glød stod i sterk kontrast til det uendelige spekteret av farger fra lavendelblått til svart som malte landskapet. Hendene og ansiktet hans var smurt inn med salve for å holde myggene unna. Selv i disse tidene med himmelfotografering innebar arbeidet, som ble utført i en ren midlertidig konstruksjon med bare det mest primitive utstyret i tillegg til teleskopet, mye trangt og ubevegelig arbeid. Han sukket ved tanken på den fysiske anstrengelsen som ventet, strakte på seg og gikk inn i observatoriet.Leseren er sannsynligvis kjent med strukturen til et vanlig astronomisk observatorium. Bygningen er vanligvis sylindrisk, med et meget lett, halvkuleformet tak som kan roteres fra innsiden. Teleskopet er montert på en steinpel i midten, og en urverk-mekanisme kompenserer for jordens rotasjon, slik at en stjerne som først er funnet kan observeres kontinuerlig. Det finnes også et komplekst system av hjul og skruer rundt dreiepunktet for å foreta justeringer. En spalte i det bevegelige taket følger teleskopets synslinje mens det skanner himmelen. Observatøren sitter eller ligger på en skrånende treplattform som kan rulles rundt til enhver del av observatoriet etter behov. Inne er det best å holde det så mørkt som mulig for å fremheve stjernenes glans.
Da Woodhouse gikk inn i sin runde hule, flammte lykten opp, og mørket trakk seg tilbake inn i skyggene bak den store maskinen, bare for å krype tilbake da lyset bleknet. Spalten avslørte en dyp, gjennomsiktig blå farge, med seks stjerner som skinte med tropisk glans; deres bleke lys lå langs instrumentets svarte rør. Woodhouse flyttet taket, gikk deretter bort til teleskopet og dreide først det ene hjulet og så det andre; den store sylinderen svingte langsomt over i en ny posisjon. Han kikket gjennom søkeren, foretok noen justeringer til, satte urverket i gang og tok av seg jakken fordi natten var varm. Deretter skjøv han den ukomfortable stolen på plass, der han skulle sitte de neste fire timene. Med et sukk resignerte han til å holde vakt over rommets mysterier.
Nå kom det ingen lyder fra observatoriet, og lykten ble gradvis svakere. Utenfor hørtes av og til skrik fra dyr som var skremte eller hadde smerter, eller som kalte på sine partnere, samt de sporadiske lydene fra de malaysiske og dyakiske tjenerne. Etter en stund begynte en av mennene å synge en merkelig, rytmisk sang, mens andre sluttet seg til med jevne mellomrom. Så så det ut til at de gjorde seg klare til natten, og den hviskende stillheten ble dypere og dypere.
Urverket tikket jevnt. En myggs høytfrekvente summing utforsket rommet, og ble stadig mer irriterende på grunn av Woodhouses salvelotion.
Så sloknet lykten, og hele observatoriet ble svart.
# book_id: global-gutenberg-translation-41daaefb1444498e80cde43affa004c0
# book_title: I Avu-observatoriet
# chapter_id: 1-i-avu-observatoriet
# chapter_title: I Avu-observatoriet
# book_page: 2 / 7
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Leseren er sannsynligvis kjent med strukturen til et vanlig astronomisk observatorium. Bygningen er vanligvis sylindrisk, med et meget lett, halvkuleformet tak som kan roteres fra innsiden. Teleskopet er montert på en steinpel i midten, og en urverk-mekanisme kompenserer for jordens rotasjon, slik at en stjerne som først er funnet kan observeres kontinuerlig. Det finnes også et komplekst system av hjul og skruer rundt dreiepunktet for å foreta justeringer. En spalte i det bevegelige taket følger teleskopets synslinje mens det skanner himmelen. Observatøren sitter eller ligger på en skrånende treplattform som kan rulles rundt til enhver del av observatoriet etter behov. Inne er det best å holde det så mørkt som mulig for å fremheve stjernenes glans.
Da Woodhouse gikk inn i sin runde hule, flammte lykten opp, og mørket trakk seg tilbake inn i skyggene bak den store maskinen, bare for å krype tilbake da lyset bleknet. Spalten avslørte en dyp, gjennomsiktig blå farge, med seks stjerner som skinte med tropisk glans; deres bleke lys lå langs instrumentets svarte rør. Woodhouse flyttet taket, gikk deretter bort til teleskopet og dreide først det ene hjulet og så det andre; den store sylinderen svingte langsomt over i en ny posisjon. Han kikket gjennom søkeren, foretok noen justeringer til, satte urverket i gang og tok av seg jakken fordi natten var varm. Deretter skjøv han den ukomfortable stolen på plass, der han skulle sitte de neste fire timene. Med et sukk resignerte han til å holde vakt over rommets mysterier.
Nå kom det ingen lyder fra observatoriet, og lykten ble gradvis svakere. Utenfor hørtes av og til skrik fra dyr som var skremte eller hadde smerter, eller som kalte på sine partnere, samt de sporadiske lydene fra de malaysiske og dyakiske tjenerne. Etter en stund begynte en av mennene å synge en merkelig, rytmisk sang, mens andre sluttet seg til med jevne mellomrom. Så så det ut til at de gjorde seg klare til natten, og den hviskende stillheten ble dypere og dypere.
Urverket tikket jevnt. En myggs høytfrekvente summing utforsket rommet, og ble stadig mer irriterende på grunn av Woodhouses salvelotion.
Så sloknet lykten, og hele observatoriet ble svart.Woodhouse endret posisjon da den langsomme bevegelsen av teleskopet hadde ført det utenfor hans komfortsone. Han observerte en liten gruppe stjerner i Melkeveien, hvorav én hadde en bemerkelsesverdig fargevariasjon som sjefen hans hadde observert eller trodd seg å se. Dette var ikke en del av det vanlige arbeidet, og kanskje nettopp derfor var Woodhouse dypt interessert. Han må ha glemt alt om jordiske anliggender. All hans oppmerksomhet var konsentrert om den store, blå sirkelen i teleskopets synsfelt – en sirkel som så ut til å være drysset med et utall stjerner, alle lysende mot det svarte bakteppet. Mens han observerte, følte han seg selv bli til eterisk materie, som om han fløt i eteren. Det svake, røde punktet han observerte var uendelig fjernt.
Plutselig ble stjernene skjult. Et glimt av mørke forsvant, og de var synlige igjen.
"Rart," sa Woodhouse. "Må ha vært en fugl."
Det samme skjedde igjen, og umiddelbart etterpå ristet det store røret som om det hadde blitt truffet.
Så runget observatoriets kuppel av en rekke dundrende slag. Stjernene så ut til å vike til side idet teleskopet – som hadde blitt løsnet fra festet – svingte rundt og bort fra sprekken.
"Herregud!" utbrøt Woodhouse. "Hva er dette?"
En slags enorm, vag, svart skikkelse, med noe som lignet et vinglede, syntes å kjempe i åpningen. I løpet av et øyeblikk var sprekken klar igjen, og Melkeveiens lysende dis skinte varmt og klart. Innsiden av taket var fullstendig svart, og bare en skrapende lyd markerte skapningens tilstedeværelse.
Woodhouse reiste seg opp fra stolen. Han skalv kraftig og var dekket av svette på grunn av det plutselige angrepet. Var skapningen inne eller ute? Den var stor, uansett hva den var. Noe fløy over takvinduet, og teleskopet svaiet. Han hoppet til og løftet armen. Den var inne i observatoriet sammen med ham! Den klamret seg fast til taket. Hva kunne det være? Kunne den se ham?
Han sto kanskje et minutt, målløs.
Dyret, hva det nå var, klorte mot den indre kuppelen, og så flakset noe nesten rett opp i ansiktet hans.
Han fikk et flyktig glimt av stjernelys på en hud som lignet oljet lær. Vannflasken hans ble slått av bordet med et brak.
# book_id: global-gutenberg-translation-41daaefb1444498e80cde43affa004c0
# book_title: I Avu-observatoriet
# chapter_id: 1-i-avu-observatoriet
# chapter_title: I Avu-observatoriet
# book_page: 3 / 7
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Woodhouse endret posisjon da den langsomme bevegelsen av teleskopet hadde ført det utenfor hans komfortsone. Han observerte en liten gruppe stjerner i Melkeveien, hvorav én hadde en bemerkelsesverdig fargevariasjon som sjefen hans hadde observert eller trodd seg å se. Dette var ikke en del av det vanlige arbeidet, og kanskje nettopp derfor var Woodhouse dypt interessert. Han må ha glemt alt om jordiske anliggender. All hans oppmerksomhet var konsentrert om den store, blå sirkelen i teleskopets synsfelt – en sirkel som så ut til å være drysset med et utall stjerner, alle lysende mot det svarte bakteppet. Mens han observerte, følte han seg selv bli til eterisk materie, som om han fløt i eteren. Det svake, røde punktet han observerte var uendelig fjernt.
Plutselig ble stjernene skjult. Et glimt av mørke forsvant, og de var synlige igjen.
"Rart," sa Woodhouse. "Må ha vært en fugl."
Det samme skjedde igjen, og umiddelbart etterpå ristet det store røret som om det hadde blitt truffet.
Så runget observatoriets kuppel av en rekke dundrende slag. Stjernene så ut til å vike til side idet teleskopet – som hadde blitt løsnet fra festet – svingte rundt og bort fra sprekken.
"Herregud!" utbrøt Woodhouse. "Hva er dette?"
En slags enorm, vag, svart skikkelse, med noe som lignet et vinglede, syntes å kjempe i åpningen. I løpet av et øyeblikk var sprekken klar igjen, og Melkeveiens lysende dis skinte varmt og klart. Innsiden av taket var fullstendig svart, og bare en skrapende lyd markerte skapningens tilstedeværelse.
Woodhouse reiste seg opp fra stolen. Han skalv kraftig og var dekket av svette på grunn av det plutselige angrepet. Var skapningen inne eller ute? Den var stor, uansett hva den var. Noe fløy over takvinduet, og teleskopet svaiet. Han hoppet til og løftet armen. Den var inne i observatoriet sammen med ham! Den klamret seg fast til taket. Hva kunne det være? Kunne den se ham?
Han sto kanskje et minutt, målløs.
Dyret, hva det nå var, klorte mot den indre kuppelen, og så flakset noe nesten rett opp i ansiktet hans.
Han fikk et flyktig glimt av stjernelys på en hud som lignet oljet lær. Vannflasken hans ble slått av bordet med et brak.Følelsen av at et merkelig fugleaktig vesen svevde noen meter unna i mørket var ubeskrivelig ubehagelig. Da tankene hans kom tilbake, konkluderte han med at det måtte være en nattaktiv fugl eller en stor flaggermus. Uansett risiko måtte han se hva det var. Han tok frem en fyrstikk fra lommen og forsøkte å tenne den mot teleskopstativet. Det kom en røyksky av fosforescerende lys, fyrstikken flammte opp et øyeblikk, og han så en enorm vinge svinge mot ham, et glimt av gråbrun pels, og så ble han slått i ansiktet, og fyrstikken ble slått ut av hånden hans. Slaget var rettet mot tinningen hans, og en klo rev seg nedover kinnet hans. Han vaklet og falt, mens han hørte lykten knuse. Et nytt slag fulgte idet han falt. Han var delvis lamslått og kjente sitt eget varme blod renne nedover ansiktet. Instinktivt visste han at angrepet var rettet mot øynene hans, så han snudde seg for å beskytte dem og forsøkte å krype under teleskopet.
Han ble slått igjen i ryggen, hørte jakken sin revne opp, og så traff vesenet observatoriets tak. Han presset seg så langt som mulig inn mellom det trebenkede setet og okularet, og vendte seg slik at føttene hans var utsatt; med dem kunne han i det minste sparke. Han var fortsatt omtåket. Det merkelige beistet beveget seg rundt i mørket, før det klamret seg fast til teleskopet, så det begynte å svaie og girene skranglet. En gang flappet det nær ham, og han sparket ut i ren panikk, idet han kjente en myk kropp med føttene. Han var livredd. Det måtte være et enormt vesen for å kunne svinge teleskopet slik. Et øyeblikk så han konturene av et hode svart mot stjernelyset, med skarpt spisse, opprettstående ører og en kam mellom dem. Det så ut til å være like stort som hodet til en mastiff. Så ropte han høyt om hjelp.
Da kom vesenet mot ham igjen. Samtidig berørte hånden hans noe på gulvet. Han sparket ut, og i neste øyeblikk ble ankelen hans grepet av en rekke skarpe tenner. Han skrek og forsøkte å frigjøre beinet ved å sparke med det andre. Så innså han at han hadde den knuste vannflasken i hånden.
# book_id: global-gutenberg-translation-41daaefb1444498e80cde43affa004c0
# book_title: I Avu-observatoriet
# chapter_id: 1-i-avu-observatoriet
# chapter_title: I Avu-observatoriet
# book_page: 4 / 7
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Følelsen av at et merkelig fugleaktig vesen svevde noen meter unna i mørket var ubeskrivelig ubehagelig. Da tankene hans kom tilbake, konkluderte han med at det måtte være en nattaktiv fugl eller en stor flaggermus. Uansett risiko måtte han se hva det var. Han tok frem en fyrstikk fra lommen og forsøkte å tenne den mot teleskopstativet. Det kom en røyksky av fosforescerende lys, fyrstikken flammte opp et øyeblikk, og han så en enorm vinge svinge mot ham, et glimt av gråbrun pels, og så ble han slått i ansiktet, og fyrstikken ble slått ut av hånden hans. Slaget var rettet mot tinningen hans, og en klo rev seg nedover kinnet hans. Han vaklet og falt, mens han hørte lykten knuse. Et nytt slag fulgte idet han falt. Han var delvis lamslått og kjente sitt eget varme blod renne nedover ansiktet. Instinktivt visste han at angrepet var rettet mot øynene hans, så han snudde seg for å beskytte dem og forsøkte å krype under teleskopet.
Han ble slått igjen i ryggen, hørte jakken sin revne opp, og så traff vesenet observatoriets tak. Han presset seg så langt som mulig inn mellom det trebenkede setet og okularet, og vendte seg slik at føttene hans var utsatt; med dem kunne han i det minste sparke. Han var fortsatt omtåket. Det merkelige beistet beveget seg rundt i mørket, før det klamret seg fast til teleskopet, så det begynte å svaie og girene skranglet. En gang flappet det nær ham, og han sparket ut i ren panikk, idet han kjente en myk kropp med føttene. Han var livredd. Det måtte være et enormt vesen for å kunne svinge teleskopet slik. Et øyeblikk så han konturene av et hode svart mot stjernelyset, med skarpt spisse, opprettstående ører og en kam mellom dem. Det så ut til å være like stort som hodet til en mastiff. Så ropte han høyt om hjelp.
Da kom vesenet mot ham igjen. Samtidig berørte hånden hans noe på gulvet. Han sparket ut, og i neste øyeblikk ble ankelen hans grepet av en rekke skarpe tenner. Han skrek og forsøkte å frigjøre beinet ved å sparke med det andre. Så innså han at han hadde den knuste vannflasken i hånden.
Han grep tak i den, slet seg opp i sittende stilling og famlet i mørket etter foten sin. Der fant han et fløyelsmykt øre, som på en stor katt. Han slo flasken ned på skapningens hode med all sin kraft, gjentok slaget, og stakk deretter med den skarpe kanten dit han antok at ansiktet befant seg.
Tennene slapp taket, og Woodhouse trakk beinet fri og sparket hardt. Han kjente den kvalmende følelsen av pels og bein som gav etter under støvelen hans. Et rivende bitt traff armen hans, og han slo over mot ansiktet, og traff fuktig pels.
Det ble stille. Så hørte han lyden av klør og et tungt legeme som dro seg bakover over gulvet. Stilleheten senket seg, bare avbrutt av hans egne hulkende åndedrag og en lyd som minnet om slikking. Alt var svart, bortsett fra rektangelet fra takvinduet med stjernenes lysende støv, mot hvilket enden av teleskopet tegnet seg som en silhuett. Han ventet, det føltes som en evighet.
Kom skapningen tilbake? Han fant fyrstikker i lommen og fant én. Han forsøkte å tenne den, men gulvet var vått, og den sprutet og sloknet. Han bannet. Han kunne ikke se hvor døren var; han hadde mistet orienteringen. Skapningen, forstyrret av fyrstikken, begynte å bevege seg igjen. «Tid!» ropte Woodhouse med en dyster latter, men den kom ikke mot ham. Han måtte ha skadet den med den knuste flasken. Han kjente en dempet smerte i ankelen; sannsynligvis blødde han. Han lurte på om han kunne stå oppreist. Natten utenfor var stille; ingen hadde hørt vingeslagene eller skrikene hans. Det var meningsløst å rope. Monsteret slo med vingene, noe som skremte ham. Han slo albuen i setet, og det falt sammen med et brak. Han bannet over setet, så over mørket.
# book_id: global-gutenberg-translation-41daaefb1444498e80cde43affa004c0
# book_title: I Avu-observatoriet
# chapter_id: 1-i-avu-observatoriet
# chapter_title: I Avu-observatoriet
# book_page: 5 / 7
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han grep tak i den, slet seg opp i sittende stilling og famlet i mørket etter foten sin. Der fant han et fløyelsmykt øre, som på en stor katt. Han slo flasken ned på skapningens hode med all sin kraft, gjentok slaget, og stakk deretter med den skarpe kanten dit han antok at ansiktet befant seg.
Tennene slapp taket, og Woodhouse trakk beinet fri og sparket hardt. Han kjente den kvalmende følelsen av pels og bein som gav etter under støvelen hans. Et rivende bitt traff armen hans, og han slo over mot ansiktet, og traff fuktig pels.
Det ble stille. Så hørte han lyden av klør og et tungt legeme som dro seg bakover over gulvet. Stilleheten senket seg, bare avbrutt av hans egne hulkende åndedrag og en lyd som minnet om slikking. Alt var svart, bortsett fra rektangelet fra takvinduet med stjernenes lysende støv, mot hvilket enden av teleskopet tegnet seg som en silhuett. Han ventet, det føltes som en evighet.
Kom skapningen tilbake? Han fant fyrstikker i lommen og fant én. Han forsøkte å tenne den, men gulvet var vått, og den sprutet og sloknet. Han bannet. Han kunne ikke se hvor døren var; han hadde mistet orienteringen. Skapningen, forstyrret av fyrstikken, begynte å bevege seg igjen. «Tid!» ropte Woodhouse med en dyster latter, men den kom ikke mot ham. Han måtte ha skadet den med den knuste flasken. Han kjente en dempet smerte i ankelen; sannsynligvis blødde han. Han lurte på om han kunne stå oppreist. Natten utenfor var stille; ingen hadde hørt vingeslagene eller skrikene hans. Det var meningsløst å rope. Monsteret slo med vingene, noe som skremte ham. Han slo albuen i setet, og det falt sammen med et brak. Han bannet over setet, så over mørket.Plutselig så det ut som om den avlange flekken av stjernelys begynte å svaie. Kom han til å besvime? Han kunne ikke besvime. Han knyttet nevene og bet tennene sammen. Hvor var døren? Han innså at han kunne bruke stjernene gjennom takvinduet til å orientere seg. Flekken han så, befant seg i Stjernebildet Skytten, mot sørøst; døren var mot nord – eller var det nordvest? Han prøvde å tenke. Hvis han klarte å nå døren, kunne han kanskje unnslippe. Kanskje vesenet var såret. Spenningen var uutholdelig. "Se hit!" sa han. "Hvis du ikke kommer, skal jeg komme til deg."
Så begynte vesenet å klatre opp langs observatoriets side, og dens mørke kontur dekket gradvis takvinduet. Trakk den seg tilbake? Han glemte døren og så på mens kuppelen beveget seg og knirket. På et vis følte han seg ikke lenger redd eller opphisset – bare en merkelig, ubehagelig følelse. Lyset med den mørke skyggen som beveget seg over det, så ut til å krympe. Det var merkelig. Han ble veldig tørst, men hadde ikke lyst til å drikke noe. Det føltes som om han gled nedover en lang trakt.
Han kjente en brennende følelse i halsen, og så innså han at det var høylys dag, og en dyak-tjener så på ham med et nysgjerrig uttrykk. Så så han Thaddys ansikt opp-ned. Rart menneske, Thaddy, å stå slik! Så forsto han bedre: hodet hans hvilte på Thaddys kne, og Thaddy ga ham brandy. Han så okularet på teleskopet, med røde flekker på. Han begynte å huske.
"Du har skapt et skikkelig rot av dette observatoriet," sa Thaddy.
Dyak-gutten pisket et egg i brandy. Woodhouse drakk det og satte seg opp. Han kjente en skarp smerte. Ankelen hans var bandasjert, det samme gjaldt armen og siden av ansiktet hans. Knust glass, farget rødt, lå spredt rundt på gulvet. Teleskopsokkelen var veltet, og ved veggen lå en mørk søle. Døren sto åpen, og han så det grå fjelltoppet mot en strålende blå himmel.
"Pah!" sa Woodhouse. "Hvem har drept kalver her? Få meg ut av dette."
Så husket han vesenet og kampen. "Hva var det?" spurte han Thaddy. "Vesenet jeg kjempet mot?"
"Det vet du best," sa Thaddy. "Men ikke bekymre deg nå. Ta en drink til."
# book_id: global-gutenberg-translation-41daaefb1444498e80cde43affa004c0
# book_title: I Avu-observatoriet
# chapter_id: 1-i-avu-observatoriet
# chapter_title: I Avu-observatoriet
# book_page: 6 / 7
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Plutselig så det ut som om den avlange flekken av stjernelys begynte å svaie. Kom han til å besvime? Han kunne ikke besvime. Han knyttet nevene og bet tennene sammen. Hvor var døren? Han innså at han kunne bruke stjernene gjennom takvinduet til å orientere seg. Flekken han så, befant seg i Stjernebildet Skytten, mot sørøst; døren var mot nord – eller var det nordvest? Han prøvde å tenke. Hvis han klarte å nå døren, kunne han kanskje unnslippe. Kanskje vesenet var såret. Spenningen var uutholdelig. "Se hit!" sa han. "Hvis du ikke kommer, skal jeg komme til deg."
Så begynte vesenet å klatre opp langs observatoriets side, og dens mørke kontur dekket gradvis takvinduet. Trakk den seg tilbake? Han glemte døren og så på mens kuppelen beveget seg og knirket. På et vis følte han seg ikke lenger redd eller opphisset – bare en merkelig, ubehagelig følelse. Lyset med den mørke skyggen som beveget seg over det, så ut til å krympe. Det var merkelig. Han ble veldig tørst, men hadde ikke lyst til å drikke noe. Det føltes som om han gled nedover en lang trakt.
Han kjente en brennende følelse i halsen, og så innså han at det var høylys dag, og en dyak-tjener så på ham med et nysgjerrig uttrykk. Så så han Thaddys ansikt opp-ned. Rart menneske, Thaddy, å stå slik! Så forsto han bedre: hodet hans hvilte på Thaddys kne, og Thaddy ga ham brandy. Han så okularet på teleskopet, med røde flekker på. Han begynte å huske.
"Du har skapt et skikkelig rot av dette observatoriet," sa Thaddy.
Dyak-gutten pisket et egg i brandy. Woodhouse drakk det og satte seg opp. Han kjente en skarp smerte. Ankelen hans var bandasjert, det samme gjaldt armen og siden av ansiktet hans. Knust glass, farget rødt, lå spredt rundt på gulvet. Teleskopsokkelen var veltet, og ved veggen lå en mørk søle. Døren sto åpen, og han så det grå fjelltoppet mot en strålende blå himmel.
"Pah!" sa Woodhouse. "Hvem har drept kalver her? Få meg ut av dette."
Så husket han vesenet og kampen. "Hva var det?" spurte han Thaddy. "Vesenet jeg kjempet mot?"
"Det vet du best," sa Thaddy. "Men ikke bekymre deg nå. Ta en drink til."Thaddy var nysgjerrig, men det krevde en kamp mellom plikt og tilbøyelighet å holde Woodhouse stille til han var ordentlig lagt i seng og sovnet etter en stor dose kjøttekstrakt. Så snakket de om det.
"Det var," sa Woodhouse, "mer som en stor flaggermus enn noe annet.
Den hadde skarpe, korte ører, myk pels og læraktige vinger. Tennene var små, men djevelsk skarpe, og kjeven kan ikke ha vært særlig sterk, ellers ville den ha bitt gjennom ankelen min."
"Det stemmer ganske bra," sa Thaddy.
"Den så ut til å slå ut med klørne ganske fritt. Det er omtrent alt jeg vet. Samtalen vår var intim, for å si det sånn, men ikke konfidensiell."
"Dyak-folket snakker om en stor colugo, en Klang-utang – uansett hva det er. Den angriper sjelden mennesker, men jeg antar at du gjorde den nervøs. De sier at det finnes en stor colugo og en liten colugo, og noe annet som høres ut som 'gobble'. Alle disse flyr rundt om natten. For min del vet jeg at det finnes flyvende rever og flyvende lemurer her, men ingen av dem er særlig store."
"Det finnes flere ting i himmelen og på jorden," sa Woodhouse, og Thaddy sukket høyt over sitatet, "og særlig i skogene på Borneo, enn det som drømmes om i våre filosofier. Alt i alt, hvis dyrelivet på Borneo skal by på flere overraskelser for meg, vil jeg heller at det skjer når jeg ikke er alene i observatoriet om natten."
# book_id: global-gutenberg-translation-41daaefb1444498e80cde43affa004c0
# book_title: I Avu-observatoriet
# chapter_id: 1-i-avu-observatoriet
# chapter_title: I Avu-observatoriet
# book_page: 7 / 7
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Thaddy var nysgjerrig, men det krevde en kamp mellom plikt og tilbøyelighet å holde Woodhouse stille til han var ordentlig lagt i seng og sovnet etter en stor dose kjøttekstrakt. Så snakket de om det.
"Det var," sa Woodhouse, "mer som en stor flaggermus enn noe annet.
Den hadde skarpe, korte ører, myk pels og læraktige vinger. Tennene var små, men djevelsk skarpe, og kjeven kan ikke ha vært særlig sterk, ellers ville den ha bitt gjennom ankelen min."
"Det stemmer ganske bra," sa Thaddy.
"Den så ut til å slå ut med klørne ganske fritt. Det er omtrent alt jeg vet. Samtalen vår var intim, for å si det sånn, men ikke konfidensiell."
"Dyak-folket snakker om en stor colugo, en Klang-utang – uansett hva det er. Den angriper sjelden mennesker, men jeg antar at du gjorde den nervøs. De sier at det finnes en stor colugo og en liten colugo, og noe annet som høres ut som 'gobble'. Alle disse flyr rundt om natten. For min del vet jeg at det finnes flyvende rever og flyvende lemurer her, men ingen av dem er særlig store."
"Det finnes flere ting i himmelen og på jorden," sa Woodhouse, og Thaddy sukket høyt over sitatet, "og særlig i skogene på Borneo, enn det som drømmes om i våre filosofier. Alt i alt, hvis dyrelivet på Borneo skal by på flere overraskelser for meg, vil jeg heller at det skjer når jeg ikke er alene i observatoriet om natten."
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
