Historien om den blinde Baba-Abdalla

# book_id: global-gutenberg-translation-59b9a4f60c7e4691828bdd8ac81b0e45
# book_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# chapter_id: 1-historien-om-den-blinde-baba-abdalla
# chapter_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# book_page: 1 / 7
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg ble født, de troendes kommandant, i Bagdad, og ble foreldreløs mens jeg ennå var en svært ung mann, for foreldrene mine døde med bare noen få dagers mellomrom. Jeg hadde arvet en liten formue etter dem, som jeg arbeidet hardt dag og natt for å øke, helt til jeg til slutt eide åtti kameler. Disse leide jeg ut til reisende handelsmenn, som jeg ofte fulgte på deres ulike reiser, og jeg vendte alltid tilbake med store fortjenester.

En dag kom jeg tilbake fra Basra, der jeg hadde hentet en forsyning med varer beregnet for India, og jeg stoppet ved middagstid på et øde sted som lovet rike beitemarker for kamelene mine. Jeg hvilte meg i skyggen under et tre da en dervish, som var på vei til fots mot Basra, satte seg ved siden av meg. Jeg spurte ham hvor han kom fra og hvor han skulle hen. Vi ble snart venner, og etter at vi hadde stilt hverandre de vanlige spørsmålene, tok vi frem maten vi hadde med oss og stilte sulten.

Mens vi spiste, nevnte dervishen i forbifarten at på et sted bare et lite stykke unna der vi satt, lå en skatt så stor at selv om mine åtti kameler ble lastet til randen, ville skjulestedet likevel virke like fullt som om det aldri hadde blitt rørt. Ved denne nyheten ble jeg nesten fra meg av glede og grådighet, og jeg slo armene mine rundt dervishens hals og utbrøt: «Gode dervish, jeg ser tydelig at denne verdens rikdommer ikke betyr noe for deg, så hvilken nytte har du av kunnskapen om denne skatten? Alene og til fots kunne du bare bære med deg en håndfull. Men fortell meg hvor den er, så skal jeg laste mine åtti kameler med den og gi deg én av dem som et tegn på min takknemlighet.»

Selv om tilbudet mitt kanskje ikke høres særlig sjenerøst ut, var det enormt for meg, for ved hans ord skylte en bølge av grådighet over hjertet mitt, og jeg følte nesten at de syttini ni kamelene som var igjen, var ingenting i sammenligning. Dervishen så tydelig hva som foregikk i tankene mine, men han viste ikke hva han tenkte om forslaget mitt.

# book_id: global-gutenberg-translation-59b9a4f60c7e4691828bdd8ac81b0e45
# book_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# chapter_id: 1-historien-om-den-blinde-baba-abdalla
# chapter_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# book_page: 2 / 7
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Min bror," svarte han rolig, "du vet like godt som jeg at du oppfører deg urettferdig. Jeg kunne ha holdt hemmeligheten for meg selv og beholdt skatten for meg selv. Men det faktum at jeg fortalte deg om dens eksistens viser at jeg hadde tillit til deg, og at jeg håpet å vinne din evige takknemlighet ved å gjøre deg like rik som meg selv. But before I reveal the secret of the treasure, you must swear that after we have loaded the camels with as much as they can carry, you will give half to me and let us go our own ways. Jeg tror du vil se at dette er rettferdig, for hvis du gir meg førti kameler, vil jeg til gjengjeld gi deg midlene til å kjøpe tusen til."

Jeg kunne ikke benekte at det dervishen sa var fullstendig fornuftig, men likevel var tanken på at dervishen skulle bli like rik som meg uutholdelig for meg. Likevel var det ingen vits i å diskutere saken, og jeg måtte godta hans betingelser eller sørge over tapet av enorm rikdom resten av livet. Så samlet jeg sammen kamelene mine, og vi dro av sted sammen under dervishens ledelse.

Etter å ha vandret en stund kom vi til det som så ut som en dal, men med en så smal inngang at kamelene mine bare kunne passere én om gangen. Den lille dalen, eller det åpne rommet, var omgitt av to fjell, hvis sider besto av rette klipper som ingen menneske kunne klatre opp. Da vi var nøyaktig mellom disse fjellene, stoppet dervishen.

"La kamelene dine legge seg ned i dette åpne rommet," sa han, "slik at vi enkelt kan laste dem; så skal vi dra til skatten." Jeg gjorde som jeg ble bedt om og slo meg sammen med dervishen igjen, som jeg fant mens han forsøkte å tenne et bål med litt tørt trevirke. Så snart det brant, kastet han en håndfull parfyme på det og uttalte noen ord jeg ikke forsto, og umiddelbart steg en tykk røykestolpe høyt opp i luften. Han delte røken opp i to kolonner, og da så jeg en stein som sto som en søyle mellom de to fjellene, sakte åpne seg, og et praktfullt palass dukke opp inni.

# book_id: global-gutenberg-translation-59b9a4f60c7e4691828bdd8ac81b0e45
# book_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# chapter_id: 1-historien-om-den-blinde-baba-abdalla
# chapter_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# book_page: 3 / 7
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men, de troendes leder, kjærligheten til gull hadde tatt så stor bolig i mitt hjerte at jeg ikke engang kunne stoppe for å undersøke rikdommene, men kastet meg over den første haugen med gull jeg fant, og begynte å samle det i en sekk jeg hadde med meg. Dervishen satte i gang med det samme, men snart la jeg merke til at han begrenset seg til å samle edelstener, og jeg følte at det ville være klokt å følge hans eksempel. Til slutt var kamelene lastet med så mye som de kunne bære, og det gjensto bare å forsegle skatten og dra hver vår vei.

Før dette var gjort, gikk imidlertid dervishen bort til en stor, vakkert gravert gullvase, tok opp en liten trekasse fra den, som han gjemte i brystet på kappen sin, og sa bare at den inneholdt en spesiell salve. Deretter tente han ilden på nytt, kastet på parfymen og mumlet den ukjente formelen, og steinen lukket seg og ble hel igjen som før.

Det neste var å dele kamelene og laste dem med skatten, hvoretter vi hver tok kommandoen over våre egne og marsjerte ut av dalen, til vi kom til stedet på hovedveien der rutene deler seg. Deretter skiltes vi: dervishen dro mot Basra, og jeg mot Bagdad. Vi omfavnet hverandre ømt, og jeg uttrykte min takknemlighet for den æren han hadde vist meg ved å utpeke meg til å motta denne store rikdommen. Etter å ha tatt et hjertelig farvel, vendte vi ryggen til hverandre og skyndte oss etter kamelene våre.

Jeg hadde knapt tatt igjen mine egne da misunnelsens demon fylte sjelen min. «Hva skal en dervish med slike rikdommer?» sa jeg til meg selv. «Bare han kjenner hemmeligheten bak skatten, og han kan alltid skaffe seg så mye han vil.» Så stoppet jeg kamelene ved veikanten og løp tilbake etter ham. Jeg var en rask løper, og det tok ikke lang tid før jeg tok ham igjen.

# book_id: global-gutenberg-translation-59b9a4f60c7e4691828bdd8ac81b0e45
# book_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# chapter_id: 1-historien-om-den-blinde-baba-abdalla
# chapter_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# book_page: 4 / 7
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Min bror," utbrøt jeg så snart jeg kunne snakke, "nesten i det øyeblikket vi skulle skilles, slo det meg en tanke som kanskje er ny for deg. Du er dervish av yrke og lever et svært rolig liv, der du bare bryr deg om å gjøre godt og er likegyldig overfor denne verdens ting. Du innser ikke hvilken byrde du legger på deg selv når du samler så stor rikdom i dine hender, foruten det faktum at ingen som ikke er vant til kameler fra fødselen av, noen gang kan håndtere disse sta dyrene. Hvis du er klok, vil du ikke belaste deg selv med mer enn tretti, og du vil oppdage at de er nok til å skape problemer."

"Du har rett," svarte dervishen, som forsto meg ganske godt, men ikke ønsket å diskutere saken. "Jeg innrømmer at jeg ikke hadde tenkt over det. Velg ti av dem du liker best, og driv dem foran deg." Jeg valgte ti av de beste kamelene, og vi fortsatte langs veien for å slå følge med dem jeg hadde etterlatt. Jeg hadde fått det jeg ønsket, men jeg hadde funnet dervishen så enkel å forhandle med at jeg nesten angret på at jeg ikke hadde bedt om ti til. Jeg så meg tilbake. Han hadde bare gått noen få skritt, og jeg ropte etter ham.

"Min bror," sa jeg, "jeg er uvillig til å skilles fra deg uten å påpeke det jeg tror du knapt forstår: at stor erfaring med å drive kameler er nødvendig for enhver som har til hensikt å holde sammen en flokk på tretti. Til ditt eget beste, er jeg sikker på at du ville vært mye lykkeligere hvis du overlot ytterligere ti av dem til meg, for med min erfaring er det for meg helt likegyldig om jeg tar to eller hundre." Som tidligere gjorde dervishen ingen vanskeligheter, og jeg red av triumferende med mine ti kameler, mens han satt igjen med bare tjue til sin del. Nå hadde jeg seksti, og hvem som helst kunne ha trodd at jeg ville være fornøyd.

Men, troens forsvarer, det finnes et ordtak som sier: "Jo mer man har, desto mer ønsker man seg." Så var det også for meg. Jeg kunne ikke hvile så lenge som én eneste kamel var igjen hos dervishen. Jeg vendte tilbake til ham, fordoblet mine bønner, omfavnelser og løfter om evig takknemlighet, helt til de siste tjue var i mine hender.

# book_id: global-gutenberg-translation-59b9a4f60c7e4691828bdd8ac81b0e45
# book_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# chapter_id: 1-historien-om-den-blinde-baba-abdalla
# chapter_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# book_page: 5 / 7
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Bruk dem godt, min bror," sa den hellige mannen. "Husk at rikdommer noen ganger har vinger hvis vi beholder dem for oss selv, og de fattige står ved våre dører nettopp for at vi skal kunne hjelpe dem." Mine øyne var så blendet av gullet at jeg ikke ga akt på hans vise råd, og lette bare rundt etter noe annet å gripe tak i. Plutselig husket jeg den lille salvedoboksen som dervishen hadde gjemt, som mest sannsynlig inneholdt en skatt mer verdifull enn alle de andre. Etter å ha gitt ham en siste klem, bemerket jeg tilfeldig: "Hva skal du gjøre med den lille salvedoboksen? Den virker knapt verdt å ta med seg; du kan like gjerne la meg få den. Og egentlig trenger en dervisj som har gitt avkall på verden ingen salve!" Å, om han bare hadde avvist min forespørsel! Men hadde han gjort det, ville jeg tatt den med makt, så stor var galskapen som hadde grepet meg.

Men langt fra å avvise, rakte dervishen den straks frem og sa grasiøst: "Ta den, min venn, og hvis det er noe annet jeg kan gjøre for å gjøre deg glad, må du gi meg beskjed." Så snart boksen var i mine hender, vred jeg av lokket. "Siden du er så vennlig," sa jeg, "fortell meg, jeg ber deg, hva er egenskapene ved denne salven?" "De er svært merkelige og interessante," svarte dervishen. "Hvis du smører litt av den på venstre øyet ditt, vil du i løpet av et øyeblikk se alle skattene som er skjult i jordens indre. Men pass på at du ikke berører høyre øyet ditt med den, ellers vil synet ditt bli ødelagt for alltid."

Hans ord vekket min nysgjerrighet til det ytterste. "Prøv det på meg, jeg ber deg!" ropte jeg, og rakte boksen til dervishen. "Du vet bedre enn jeg hvordan det skal gjøres! Jeg brenner av utålmodighet etter å prøve dens virkning." Dervishen tok boksen jeg hadde rakt ham, og ba meg lukke mitt venstre øye mens han forsiktig smurte øyet med salven. Da jeg åpnet øyet igjen, så jeg skatter av alle slag og i umåtelig mengde ligge spredt ut foran meg. Men ettersom jeg hele tiden hadde vært nødt til å holde mitt høyre øye lukket, noe som var svært slitsomt, ba jeg dervishen om å smøre også det øyet med salven.

# book_id: global-gutenberg-translation-59b9a4f60c7e4691828bdd8ac81b0e45
# book_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# chapter_id: 1-historien-om-den-blinde-baba-abdalla
# chapter_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# book_page: 6 / 7
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Hvis du insisterer på det, skal jeg gjøre det," svarte dervishen, "men du må huske det jeg nettopp har sagt til deg – at hvis salven kommer i kontakt med ditt høyre øye, vil du bli blind på stedet." Uheldigvis, til tross for at jeg ved så mange anledninger hadde erfart sannheten i dervishens ord, var jeg fast overbevist om at han nå holdt tilbake noen skjult og dyrebar egenskap ved salven. Så jeg vendte det døve øret til alt han sa.

"Min bror," svarte jeg smilende, "jeg ser at du spøker. Det er ikke naturlig at samme salve skal ha to så fullstendig motsatte virkninger."

"Det er likevel sant," svarte dervishen, "og det ville være til ditt beste å tro på mitt ord." Men jeg ville ikke tro, og, blendet av grådighet, tenkte jeg at hvis det ene øyet kunne vise meg rikdommer, kunne det andre lære meg hvordan jeg skulle skaffe meg dem. Jeg fortsatte å trygle dervishen om å salve mitt høyre øye, men dette nektet han resolutt å gjøre.

"Etter å ha skjenket deg slike goder," sa han, "vegrer jeg meg virkelig ved å påføre deg en slik ondskap. Tenk over hva det vil si å være blind, og tving meg ikke til å gjøre noe du vil angre på så lenge du lever." Det nyttet ikke. "Min bror," sa jeg bestemt, "vær så snill å si ingenting mer, men gjør som jeg ber deg om. Du har hittil etterkommet mine ønsker med den største gavmildhet; ødelegg ikke mitt minne om deg for en så ubetydelig saks skyld. La det som skal skje, skje; jeg tar ansvaret for det på mine egne skuldre og vil aldri bebreide deg."

"Siden du er bestemt på dette," svarte han med et sukk, "er det ingen vits i å snakke lenger." Og idet han tok salven, smurte han litt på mitt høyre øye, som var tett lukket. Da jeg forsøkte å åpne det, fløt tunge skyer av mørke foran meg. Jeg var like blind som du ser meg nå!

"Elendige dervish!" skrek jeg. "Så er det altså sant likevel! Hvilket bunnløst avgrunnshull har min grådighet etter gull kastet meg ned i! Å, nå som øynene mine er lukket, er de virkelig åpnet. Jeg vet at all min lidelse skyldes meg selv alene! Men, gode bror, du som er så snill og barmhjerttig og kjenner hemmelighetene bak en så enorm lærdom, har du ingenting som kan gi meg synet tilbake?"

# book_id: global-gutenberg-translation-59b9a4f60c7e4691828bdd8ac81b0e45
# book_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# chapter_id: 1-historien-om-den-blinde-baba-abdalla
# chapter_title: Historien om den blinde Baba-Abdalla
# book_page: 7 / 7
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Ulykkelige mann," svarte dervishen, "det er ikke min skyld at dette har rammet deg; det er en rettferdig straff. Ditt hjertes blindhet har forårsaket din kropps blindhet. Ja, jeg har hemmeligheter; det har du sett i den korte tiden vi har kjent hverandre. Men jeg har ingen som kan gi deg synet tilbake. Du har vist deg uverdig de rikdommene som ble gitt deg. Nå har de gått over i mine hender, derfra vil de flyte videre til hendene på andre som er mindre grådige og utakknemlige enn deg."

Dervishen sa ikke mer og forlot meg, målløs av skam og forvirring, og så elendig at jeg stod fastfrosset på stedet mens han samlet de åtti kamelene og fortsatte sin vei mot Basra. Forgjeves bønnfalte jeg ham om ikke å forlate meg, men i det minste å ta meg med innen rekkevidde av den første karavanen som kom forbi. Han var døv for mine bønner og rop, og jeg ville snart ha dødd av sult og elendighet om ikke noen handelsmenn hadde kommet forbi langs veien dagen etter og vennligst brakt meg tilbake til Bagdad.

Fra å være en rik mann hadde jeg på et øyeblikk blitt en tigger, og frem til denne stunden har jeg levd utelukkende av de almisser som er blitt gitt meg. Men for å sone for grådighetens synd, som var min undergang, krever jeg at hver forbipasserende gir meg et slag.

Dette, troendes leder, er min historie.

Da den blinde mannen var ferdig, talte kalifen til ham: «Baba-Abdalla, sannelig er din synd stor, men du har lidd nok. Fra nå av skal du angre i det skjulte, for jeg vil sørge for at du daglig får nok penger til livets opphold. » Ved disse ordene kastet Baba-Abdalla seg ned for kalifens føtter og ba om at ære og lykke måtte være hans del for alltid.