Kintaros eventyr

# book_id: global-gutenberg-translation-0d42d948bcae4774a2315750c345cf5c
# book_title: Kintaros eventyr
# chapter_id: 1-kintaros-eventyr
# chapter_title: Kintaros eventyr
# book_page: 1 / 8
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For lenge siden, i byen Kyoto, bodde det en modig soldat ved navn Kintoki. Han forelsket seg i en vakker kvinne og giftet seg med henne. Ikke lenge etter bryllupet deres kom han, på grunn av misunnelse fra noen av vennene sine, i unåde ved hoffet og mistet stillingen sin. Denne ulykken lå ham så tungt på hjertet at han snart ble syk og døde, og etterlot sin unge kone alene i verden. Av frykt for ektemannens fiender flyktet hun til Ashigara-fjellene så snart han var borte. Der, i de ensomme skogene hvor bare tømmerhoggere noen gang kom, fødte hun en liten gutt. Hun ga ham navnet Kintaro, som betyr «den gylne gutten». Det mest bemerkelsesverdige ved dette barnet var hans enorme styrke. Etter hvert som han ble eldre, ble han sterkere og sterkere, slik at da han var åtte år gammel, kunne han felle trær like raskt som tømmerhoggerne.

Moren ga ham en stor øks, og han dro inn i skogen for å hjelpe tømmerhoggerne, som kalte ham «vidunderbarnet» og moren hans «de gamle fjellheksene», for de visste ikke om hennes høye rang. En annen av Kintaros favorittsysler var å knuse steiner og bergarter. Du kan tenke deg hvor sterk han var!

I motsetning til andre gutter vokste Kintaro opp helt alene i fjellvildmarken. Siden han ikke hadde noen menneskelige venner, ble han venn med alle dyrene og lærte å forstå dem og snakke deres merkelige språk. Gradvis ble de alle ganske tamme og så på Kintaro som sin herre, og han brukte dem som sine tjenere og budbringere. Hans spesielle følgesvenner var bjørnen, hjorten, apen og haren.

Bjørnen kom ofte med ungene sine, slik at Kintaro kunne leke med dem, og når hun kom for å ta dem med hjem, red Kintaro på ryggen hennes til hulen hennes. Han var også veldig glad i hjorten, og la ofte armene sine rundt dyrets hals for å vise at de lange hornene ikke skremte ham. De koste seg veldig sammen.

En dag, som vanlig, dro Kintaro opp i fjellene, fulgt av bjørnen, hjorten, apen og haren. Etter å ha vandret en stund over ulendte stier og gjennom åser og daler, kom de plutselig ut på en vid, gresskledd slette dekket av vakre ville blomster.

# book_id: global-gutenberg-translation-0d42d948bcae4774a2315750c345cf5c
# book_title: Kintaros eventyr
# chapter_id: 1-kintaros-eventyr
# chapter_title: Kintaros eventyr
# book_page: 2 / 8
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Dette var virkelig et fint sted hvor de alle kunne ha det gøy sammen. Hjorten gned hornene sine mot et tre av fornøyelse, apen klødde seg på ryggen, haren glattet ut de lange ørene sine, og bjørnen ga fra seg et fornøyd grynt.

Kintaro sa: «Dette er et bra sted for en lek. Hva sier dere alle til en brytekamp?»

Bjørnen, som var den største og eldste, svarte for de andre: «Det blir kjempegøy. Jeg er det sterkeste dyret, så jeg skal lage bryteplattformen.» Så satte hun i gang ivrig med å grave opp jorden og forme den til en plattform.

«Greit,» sa Kintaro, «jeg skal se på mens dere alle bryter mot hverandre. Jeg skal gi en premie til den som vinner hver runde.»

«Så gøy! Vi skal alle prøve å få premien,» sa bjørnen.

Hjorten, apen og haren satte i gang med å hjelpe bjørnen med å bygge plattformen. Da den var ferdig, ropte Kintaro: «Nå begynner vi! Apen og haren skal innlede konkurransen, og hjorten skal være dommer. Nå, herr Hjort, du skal være dommer!»

«He, he!» svarte hjorten. «Jeg skal være dommer. Nå, herr Ape og herr Hare, hvis dere begge er klare, vennligst gå ut og innta plassene deres på plattformen.»

Så hoppet både apen og haren raskt ut til bryteplattformen. Hjorten, som dommer, sto mellom dem og ropte: «Rødt rygg! Rødt rygg!» (dette var til apen, som har en rød rygg i Japan). «Er dere klare?» Så vendte han seg mot haren: «Lange ører! Lange ører! Er dere klare?»

Begge de små bryterne vendte seg mot hverandre mens hjorten løftet et blad som signal. Da han slapp bladet, stormet apen og haren mot hverandre og ropte «Yoisho, yoisho!».

Mens de brytet, ropte hjorten oppmuntrende ord eller advarsler, ettersom de dyttet hverandre nær kanten av plattformen og var i fare for å falle av.

«Rødt rygg! Rødt rygg! Stå fast!» ropte hjorten.

«Lange ører! Lange ører! Vær sterke! Ikke la apen slå dere!» gryntet bjørnen.

Oppmuntret av vennene sine gjorde apen og haren sitt aller beste. Til slutt fikk haren overtaket. Apen så ut til å snuble, og haren ga ham et kraftig dytt som sendte ham flyvende av plattformen.

Den stakkars apen satte seg opp mens han gned seg på ryggen; ansiktet hans var helt forlenget, og han skrek sint: «Åh! Åh! For en smerte i ryggen!»

# book_id: global-gutenberg-translation-0d42d948bcae4774a2315750c345cf5c
# book_title: Kintaros eventyr
# chapter_id: 1-kintaros-eventyr
# chapter_title: Kintaros eventyr
# book_page: 3 / 8
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da de så apen ligge på bakken, løftet hjorten bladet sitt og sa: «Denne runden er over. Haren har vunnet.»

Kintaro åpnet da matboksen sin og tok ut en risbolle som han ga til haren. «Her er premien din, og du har fortjent den!»

Nå reiste apen seg, svært sint, og som man sier i Japan: «magen hans reiste seg» også, for han følte at han ikke hadde blitt slått på rettferdig vis. Så sa han til Kintaro og de andre: «Jeg ble ikke slått på rettferdig vis. Foten min glapp. Vær så snill å gi meg en ny sjanse, og la meg kjempe mot haren igjen.»

Kintaro gikk med på det, og haren og apen begynte å kjempe igjen. Som alle vet, er apen av natur listig, og denne gangen bestemte han seg for å overliste haren. Han tenkte at den beste måten å gjøre det på ville være å gripe tak i harens lange øre. Det klarte han snart. Smerten ved å få øret dratt så hardt gjorde at haren mistet konsentrasjonen, og apen grep sjansen, tok tak i harens ben og sendte ham styrtende til bakken. Apen var nå vinneren og fikk en risbolle av Kintaro, noe som gledet ham så mye at han glemte ryggsmertene sine.

Så kom hjorten bort og spurte haren om han følte seg klar for en ny runde, og foreslo en kamp mot seg selv. Haren gikk med på det, og de stilte seg opp for å kjempe, med bjørnen som dommer.

Hjorten med de lange hornene og haren med de lange ørene – det må ha vært et morsomt syn for dem som så denne merkelige kampen. Plutselig gikk hjorten ned på ett kne, og bjørnen, som holdt opp et blad, erklærte ham for slått. På denne måten underholdt den lille gjengen seg, der den ene gangen den ene vant og den andre gangen den andre, helt til de ble trette.

Til slutt reiste Kintaro seg og sa: «Det er nok for i dag. For et fint sted vi har funnet til bryting. La oss komme igjen i morgen. Nå må vi dra hjem. Kom med!» Så ledet Kintaro an, og dyrene fulgte etter.

Etter å ha gått en stund kom de ut til bredden av en elv som rant gjennom en dal. Kintaro og hans fire lodne venner stoppet og lette etter en måte å krysse elven på. Det var ingen bro. Elven raste «don, don» avsted. Alle dyrene så alvorlige ut, og lurte på hvordan de skulle komme seg over og nå hjem den kvelden.

# book_id: global-gutenberg-translation-0d42d948bcae4774a2315750c345cf5c
# book_title: Kintaros eventyr
# chapter_id: 1-kintaros-eventyr
# chapter_title: Kintaros eventyr
# book_page: 4 / 8
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Kintaro sa: «Vent et øyeblikk. Jeg skal lage en god bro til dere alle om noen minutter.»

Bjørnen, hjorten, apen og haren så på ham for å se hva han skulle gjøre.

Kintaro gikk fra tre til tre langs elvebredden, og stoppet foran et svært stort tre som vokste helt ved vannkanten. Han tok tak i stammen og dro med all sin kraft, én gang, to ganger, tre ganger! Ved det tredje trekket var Kintaros styrke så stor at røttene gav etter, og med et kraftig knall falt treet over elven og dannet en utmerket bro.

«Der,» sa Kintaro, «hva synes dere om broen min? Den er helt trygg, så følg meg.» Han gikk over først, og de fire dyrene fulgte etter. Aldri før hadde de sett noen så sterk. De utbrøt alle: «Så sterk han er! Så sterk han er!»

Mens alt dette skjedde, hadde en tømmerhogger, som tilfeldigvis sto på en stein med utsikt over elven, sett alt. Han så med stor forbauselse på Kintaro og hans dyrevenner. Han gnidde seg i øynene for å forsikre seg om at han ikke drømte, da han så denne gutten dra opp et tre med røttene og kaste det over elven for å lage en bro.

Tømmerhoggeren undret seg og sa til seg selv: «Dette er ingen vanlig gutt. Hvem sin sønn kan han være? Jeg må finne det ut før dagen er omme.»

Han skyndte seg etter den merkelige gjengen og krysset broen bak dem. Kintaro, som ikke ante noe om dette, hadde liten anelse om at han ble fulgt. Da de kom til den andre siden, skilte de lag; dyrene gikk til sine huler i skogen, og han til moren sin som ventet på ham.

Så snart han kom inn i hytta, som sto som en fyrstikkboks midt i furuskogen, hilste han på moren sin og sa: «Mamma, her er jeg!»

«Å, Kimbo!» sa moren hans med et lyst smil, glad for å se gutten sin trygt tilbake etter den lange dagen. «Hvorfor er du så sen i dag? Jeg fryktet at noe hadde skjedd. Hvor har du vært?»

«Jeg tok med meg de fire vennene mine – bjørnen, hjorten, apen og haren – opp i åsene, og fikk dem til å ha en brytekamp for å se hvem som var den sterkeste. Vi koste oss alle sammen, og vi skal til samme sted i morgen for en ny kamp.»

«Nå fortell meg: Hvem er den sterkeste av dem alle?» spurte moren hans, som lot som hun ikke visste det.

# book_id: global-gutenberg-translation-0d42d948bcae4774a2315750c345cf5c
# book_title: Kintaros eventyr
# chapter_id: 1-kintaros-eventyr
# chapter_title: Kintaros eventyr
# book_page: 5 / 8
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Å, mamma,» sa Kintaro, «vet du ikke at jeg er den sterkeste? Jeg trengte ikke å bryte med noen av dem.»

«Men hvem er sterkest etter deg?»

«Bjørnen kommer på andreplass,» svarte Kintaro.

«Og etter bjørnen?»

«Det er vanskelig å si, for hjorten, apen og haren virker alle like sterke,» sa Kintaro.

Plutselig ble de skremt av en stemme utenfra: «Hør på meg, lille gutt! Neste gang du drar, ta med deg denne gamle mannen til brytekampen. Han har lyst til å være med også!»

Det var den gamle tømmerhuggeren som hadde fulgt etter Kintaro fra elven. Han tok av seg treskoene og gikk inn i hytta. Moren og sønnen ble begge overrasket. De så på den fremmede, som de aldri hadde sett før.

«Hvem er du?» utbrøt de begge.

Tømmerhuggeren lo og sa: «Det er ikke viktig ennå hvem jeg er, men la oss se hvem som har den sterkeste armen – denne gutten eller jeg.»

Så svarte Kintaro, som hadde bodd hele livet sitt i skogen, den gamle mannen uten å nøle: «Vi kan prøve om du ønsker det, men du må ikke bli sint uansett hvem som taper.»

Så strakte de begge ut høyrearmen og grep hverandres hender. I lang tid brytet de på denne måten, hver av dem prøvde å bøye den andres arm. Men den gamle mannen var svært sterk, og de to var jevnbyrdige. Til slutt stoppet den gamle mannen og erklærte at det endte uavgjort.

"Du er virkelig et svært sterkt barn. Det er få menn som kan måle seg med styrken i min høyre arm!" sa tømmerhuggeren. "Jeg så deg først ved elvebredden for noen timer siden, da du dro opp det store treet for å lage en bro. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne, så jeg fulgte etter deg hjem. Din armstyrke har nettopp bekreftet det jeg så. Når du er fullvoksen, vil du helt sikkert bli den sterkeste mannen i hele Japan. Det er synd at du er gjemt bort i disse ville fjellene."

Så vendte han seg mot Kintaros mor. "Og du, mor, har du ingen tanker om å ta med deg barnet ditt til hovedstaden, og lære ham å bære sverd slik det sømmer seg for en samurai?"

# book_id: global-gutenberg-translation-0d42d948bcae4774a2315750c345cf5c
# book_title: Kintaros eventyr
# chapter_id: 1-kintaros-eventyr
# chapter_title: Kintaros eventyr
# book_page: 6 / 8
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Du er svært vennlig som viser så stor interesse for sønnen min," svarte moren. "Men han er, som du ser, vill og uutdannet, og jeg frykter at det ville være vanskelig. På grunn av hans store styrke som spedbarn gjemte jeg ham bort i denne ukjente delen av landet, for han skadet alle som kom nær ham. Jeg har ofte ønsket at jeg en dag kunne se gutten min bli en ridder som bar to sverd, men siden vi ikke har noen innflytelsesrik venn som kan introdusere oss i hovedstaden, frykter jeg at håpet mitt aldri vil bli oppfylt."

"Du trenger ikke å bekymre deg for det. For å si det rett ut: Jeg er ingen tømmerhugger! Jeg er en av Japans store generaler. Mitt navn er Sadamitsu, og jeg er vasall under den mektige lord Minamoto-no-Raiko. Han beordret meg til å reise rundt i landet og lete etter gutter som viser lovende tegn til bemerkelsesverdig styrke, slik at de kan trenes opp som soldater. Jeg tenkte at jeg best kunne gjøre dette ved å forklare meg som tømmerhugger. Ved en lykketreff har jeg kommet over sønnen din. Nå, hvis du virkelig ønsker at han skal bli en samurai, vil jeg ta ham med meg og presentere ham for lord Raiko som kandidat til å stå i hans tjeneste. Hva sier du?"

Mens den vennlige generalen la frem planen sin, ble morens hjerte fylt av glede. Hun så at dette var en fantastisk mulighet til at hennes livslange ønske skulle gå i oppfyllelse – å se Kintaro bli en samurai før hun døde.

Hun bøyde hodet mot bakken og svarte: "Jeg vil overlate sønnen min til deg hvis du virkelig mener det du sier."

Kintaro hadde sittet ved morens side og lyttet. Da hun var ferdig, utbrøt han: "Å, glede! Glede! Jeg skal dra med generalen, og en dag skal jeg bli samurai!"

# book_id: global-gutenberg-translation-0d42d948bcae4774a2315750c345cf5c
# book_title: Kintaros eventyr
# chapter_id: 1-kintaros-eventyr
# chapter_title: Kintaros eventyr
# book_page: 7 / 8
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Og slik ble Kintaros skjebne avgjort. Generalen planla å dra til hovedstaden umiddelbart, og ta Kintaro med seg. Det trenger knapt å nevnes at Yama-uba var lei seg for å skulle skilles fra gutten sin, for han var alt hun hadde igjen. Men hun skjulte sorgen med et modig ansikt, slik man sier i Japan. Hun visste at det var til hans beste å forlate henne nå, og hun måtte ikke ta motet fra ham akkurat idet han skulle dra avsted. Kintaro lovte å aldri glemme henne og sa at så snart han ble ridder, skulle han bygge et hjem til henne og ta seg av henne i hennes alderdom.

Alle dyrene han hadde temmet – bjørnen, hjorten, apen og haren – kom for å spørre om de kunne følge ham som vanlig. Da de fant ut at han skulle dra bort for godt, fulgte de ham til foten av fjellet for å ta avskjed.

"Kimbo," sa moren hans, "vær flink og oppfør deg bra."

"Herr Kintaro," sa de trofaste dyrene, "vi ønsker deg god helse på dine reiser."

Så klatret de alle opp i et tre for å se ham dra avsted, og fra den høyden så de ham og skyggen hans bli gradvis mindre og mindre, helt til han var ute av syne.

General Sadamitsu fortsatte sin vei, glad over så uventet å ha funnet et vidunderbarn som Kintaro.

Da de kom fram til bestemmelsesstedet, tok generalen Kintaro med til sin herre, Minamoto-no-Raiko, og fortalte ham alt om Kintaro og hvordan han hadde funnet ham.

Lord Raiko ble begeistret av historien, og da Kintaro ble ført fram for ham, gjorde han ham straks til en av sine vasaller.

Lord Raikos hær var berømt for sin avdeling kalt "De fire heltene". Disse krigerne var utvalgt av ham blant de modigste og sterkeste av soldatene hans, og denne lille, nøye utvalgte gruppen var anerkjent over hele Japan for sitt urokkelige mot.

Da Kintaro vokste opp, gjorde hans mester ham til leder for de fire modige krigerne. Han var uten tvil den sterkeste av dem alle. Kort tid etter kom nyheten til byen om at et kannibalistisk monster hadde slått seg ned i nærheten, og folk ble grepet av frykt. Lord Raiko beordret Kintaro til å rykke ut for å redde dem. Han satte straks i vei, glad for muligheten til å sette sitt sverd på prøve.

# book_id: global-gutenberg-translation-0d42d948bcae4774a2315750c345cf5c
# book_title: Kintaros eventyr
# chapter_id: 1-kintaros-eventyr
# chapter_title: Kintaros eventyr
# book_page: 8 / 8
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Han overrasket monsteret i hulen dens og klarte raskt å kutte av dens store hode, som han triumferende bar tilbake til sin mester.

Kintaro ble nå landets største helt, og stor var makten, æren og rikdommen som tilfalt ham. Han holdt sitt løfte og bygde et komfortabelt hjem til sin gamle mor, som levde lykkelig sammen med ham i hovedstaden helt til sine siste dager.

Er ikke dette historien om en stor helt?