Spindelvevet

# book_id: global-gutenberg-translation-b4f83a35e245471297822f32aba06dc3
# book_title: Spindelvevet
# chapter_id: 1-spindelvevet
# chapter_title: Spindelvevet
# book_page: 1 / 7
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Gårdsstuens kjøkken lå antagelig der det gjorde, som følge av en tilfeldighet eller et tilfeldig valg; likevel kunne beliggenheten ha vært planlagt av en mesterstrateg innen gårdsarkitektur. Melkegården og hønsegården, urtehagen og alle de travle stedene på gården syntes å lede, via lette adkomstveier, inn til dens brede, flislagte oase, der det var plass til alt, og der gjørmete støvler etterlot spor som lett kunne feies bort. Og likevel, til tross for at den lå så sentralt midt i menneskelig travlhet, vendte dens lange, gitterdekkede vindu, med den brede vindusbenken bygget inn i en nisje bak den enorme peisen, seg ut mot en vidstrakt utsikt over åser, lyng og skogkledde daler. Vindusnisjen utgjorde nærmest et lite rom i seg selv, det absolutt hyggeligste rommet på gården med tanke på beliggenhet og funksjonalitet.

Den unge fru Ladbruk, hvis mann nettopp hadde arvet gården, kastet begjærlige blikk på dette koselige hjørnet, og fingrene hennes kløet etter å gjøre det lyst og hyggelig med chintzgardiner, blomsterpotter og en hylle eller to med gammelt porselen. Den mugne stuen på gården, med utsikt mot en stiv, trist hage innestengt bak høye, blanke murer, var ikke et rom som lot seg innrede verken komfortabelt eller dekorativt.

“Når vi har funnet oss mer til rette, skal jeg utrette underverk med å gjøre kjøkkenet beboelig,” sa den unge kvinnen til sine sporadiske gjester. Det lå et usagt ønske i disse ordene, et ønske som var både uinnrømmet og usagt. Emma Ladbruk var gårdeieren; sammen med mannen sin kunne hun ha innflytelse og til en viss grad bestemme over gårdsdriften. Men hun var ikke kjøkkenets herskerinne.

På en av hyllene i et gammelt skap, sammen med hakkede sausnebb, tinnkanner, ostehøvler og betalte regninger, hvilte en slitt og fillete Bibel, der det på forsiden med blekk som hadde bleknet stod oppført en dåp datert nittifire år tidligere. “Martha Crale” var navnet som stod skrevet på den gule siden.

# book_id: global-gutenberg-translation-b4f83a35e245471297822f32aba06dc3
# book_title: Spindelvevet
# chapter_id: 1-spindelvevet
# chapter_title: Spindelvevet
# book_page: 2 / 7
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Den gule, rynkete, gamle damen som haltet og mumlet rundt omkring på kjøkkenet, og som lignet et dødt høstblad som vintervinden fortsatt dyttet hit og dit, hadde en gang vært Martha Crale; i sytti år og vel var hun Martha Mountjoy. I lenger tid enn noen kunne huske hadde hun travet frem og tilbake mellom ovnen, vaskerommet og meieriet, og ut til hønsegården og hagen, mens hun klagde, mumlet og skjelte, men arbeidet uopphørlig. Emma Ladbruk, som hun la like lite merke til som hun ville ha gjort til en bie som fløy inn gjennom et vindu på en sommerdag, pleide først å se på henne med en slags redd nysgjerrighet.

Hun var så gammel og så sterkt knyttet til stedet at det var vanskelig å tenke på henne som noe rent levende. Gamle Shep, collien med den hvite snuten og de stive beina, som ventet på sin tur til å dø, virket nesten mer menneskelig enn den vissent, uttørkede, gamle kvinnen. Han hadde vært en viltre, livlig valp, rasende av livsglede, da hun allerede var en skjelvende, haltetende dame; nå var han bare en blind, pustende likkropp, ingenting mer, og hun arbeidet fortsatt med svak energi, feide og bakte og vasket, hentet og bar. Hvis det var noe ved disse vise, gamle hundene som ikke døde helt med dem, pleide Emma å tenke for seg selv, hvor mange generasjoner av spøkelses-hunder måtte det da ikke være der ute i de åsene, som Martha hadde oppfostret, matet og stelt, og som hun hadde sagt et siste farvel til i det gamle kjøkkenet. Og hvilke minner hun måtte ha fra menneskegenerasjoner som hadde gått bort i hennes tid.

# book_id: global-gutenberg-translation-b4f83a35e245471297822f32aba06dc3
# book_title: Spindelvevet
# chapter_id: 1-spindelvevet
# chapter_title: Spindelvevet
# book_page: 3 / 7
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det var vanskelig for noen, og slett ikke for en fremmed som Emma, å få henne til å snakke om de dagene som hadde vært; hennes skarpe, skjelvende tale handlet om dører som hadde stått ulåst, spann som hadde kommet bort, kalver som ikke hadde fått mat til rett tid, og de ulike små feilene og forsømmelsene som preget hverdagen på en gård. Av og til, når valgkampen kom, hentet hun frem sine minner om de gamle navnene som kampen hadde stått om i svunne dager. Det hadde vært en Palmerston, det var et navn fra traktene rundt Tiverton; Tiverton var ikke langt unna i luftlinje, men for Martha var det nesten et fremmed land. Senere hadde det vært Northcote-er og Acland-er, og mange andre, nyere navn som hun hadde glemt; navnene endret seg, men det var alltid Liberalere og Toryer, Gule og Blå. Og de kranglet og skrek alltid om hvem som hadde rett og hvem som hadde galt.

Den de kranglet mest om var en fin, gammel herremann med et sint ansikt – hun hadde sett bildet hans på veggene. Hun hadde sett det på gulvet også, med et råttent eple klemt oppå, for gården hadde endret politisk ståsted fra tid til annen. Martha hadde aldri vært på noen av sidene; ingen av «dem» hadde noen gang gjort gården den minste tjeneste.

Slik var hennes kategoriske dom, avsagt med all en bondes mistro til omverdenen.

Da den halvt skremte nysgjerrigheten hadde avtatt noe, ble Emma Ladbruk ubehagelig bevisst en annen følelse overfor den gamle kvinnen. Hun var en merkelig, gammel tradisjon som holdt seg ved like på stedet; hun var en del av selve gården; hun var noe som på én gang var patetisk og pittoresk – men hun var fryktelig i veien.

# book_id: global-gutenberg-translation-b4f83a35e245471297822f32aba06dc3
# book_title: Spindelvevet
# chapter_id: 1-spindelvevet
# chapter_title: Spindelvevet
# book_page: 4 / 7
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Emma hadde kommet til gården full av planer om små reformer og forbedringer, delvis som et resultat av opplæring i de nyeste metodene og teknikkene, delvis som et resultat av sine egne ideer og fantasier. Reformer på kjøkkenet, om de døve, gamle ørene i det hele tatt hadde latt seg overtale til å lytte, ville ha møtt kort prosess og avvisning med forakt, og kjøkkenområdet strakte seg over melke- og salgsavdelingen og halvparten av husarbeidet. Emma, med den nyeste kunnskapen om tilberedning av dødt fjærfe like ved fingertuppene, satt der som en ubemerket tilskuer mens gamle Martha bandt sammen kyllingene til markedshyllen slik hun hadde gjort det i nesten fire og åtti år – bare lår og ingen bryst.

Og de hundre rådene om effektiv rengjøring, arbeidslettelser og de tingene som bidro til sunnhet, som den unge kvinnen var klar til å formidle eller sette ut i livet, forsvant inn i ingenting foran den bleke, mumlende, uoppmerksomme tilstedeværelsen. Fremfor alt stod den ettertraktede vinduskroken, som skulle være en delikat, munter oase i det nøkterne, gamle kjøkkenet, nå tett og rotete med en samling av småting som Emma, til tross for sin nominelle autoritet, ikke ville ha våget eller brydd seg om å fjerne; over dem syntes å være spunnet et beskyttende slør av noe som lignet et menneskelig spindelvev. Avgjort stod Martha i veien. Det ville ha vært en uverdig ondsinnethet å ønske å se den tapre, gamle livsbanen forkortet med noen få, ynkelige måneder, men etter hvert som dagene gikk, var Emma bevisst at ønsket var der, selv om det måtte avfeies, gjemt innerst i tankene hennes.

Hun følte ondsinnetheten i ønsket komme over seg med en følelse av selvbebreidelse en dag da hun kom inn på kjøkkenet og fant en uvanlig tilstand i den ellers så travle avdelingen. Gamle Martha arbeidet ikke. En kurv med korn stod på gulvet ved siden av henne, og ute på tunet begynte hønene å klage over at det var på tide med mat. Men Martha satt sammenkrøket i en sammenfalt klump på vinduskarmen og så ut med sine matte, gamle øyne som om hun så noe merkeligere enn høstlandskapet.

“Er det noe galt, Martha?” spurte den unge kvinnen.

# book_id: global-gutenberg-translation-b4f83a35e245471297822f32aba06dc3
# book_title: Spindelvevet
# chapter_id: 1-spindelvevet
# chapter_title: Spindelvevet
# book_page: 5 / 7
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Det er døden, det er døden som kommer,” svarte den skjelvende stemmen; “jeg visste at den kom. Jeg visste det. Det var ikke for ingenting at gamle Shep hadde hylt hele morgenen. Og i går kveld hørte jeg skrikuglen rope ut dødsropet, og det var noe hvitt som løp over tunet i går; det var verken en katt eller en røyskatt, det var noe. Hønene visste at det var noe; de trakk seg alle bort til én side. Ja, det har vært varsler. Jeg visste at den var på vei.”

Den unge kvinnens øyne ble fylt av medfølelse. Den gamle kvinnen som satt der, så hvit og sammenkrøpet, hadde en gang vært et lystig, livlig barn som lekte rundt i smug, høylåver og låver på gårdene; det var over åtti år siden, og nå var hun bare en skjør, gammel kropp som krympet seg under den kaldbrisen fra døden som endelig kom for å hente henne. Det var ikke sannsynlig at mye kunne gjøres for henne, men Emma skyndte seg bort for å skaffe hjelp og råd. Hun visste at mannen hennes var nede ved en skogrydding et stykke unna, men kanskje hun kunne finne en annen forstandig sjel som kjente den gamle kvinnen bedre enn hun gjorde. Gården, fant hun snart ut, hadde den egenskapen som er vanlig for gårder: å sluke og miste sin menneskelige befolkning.

Hønene fulgte etter henne med interesse, og grisene gryntet spørrende til henne fra bak låsene på svinestiene sine, men låven, høystakken, frukthagen, stallene og meieriet ga ingen belønning for hennes søken. Så, da hun gikk tilbake mot kjøkkenet, kom hun plutselig over fetteren sin, unge herr Jim, som alle kalte ham, som delte tiden sin mellom å drive med hestehandel som amatør, å skyte kaniner og å flørte med gårdspikene.

“Jeg er redd gamle Martha er døende,” sa Emma. Jim var ikke den typen person som man måtte formidle dårlige nyheter forsiktig til.

“Tullprat,” sa han; “Martha har tenkt å leve til hun blir hundre år. Hun har sagt det til meg, og hun skal klare det.”

“Hun kan faktisk være i ferd med å dø akkurat nå, eller så kan det bare være begynnelsen på en sammenbrudd,” insisterte Emma, med en følelse av forakt for den unge mannens langsomhet og sløvhet.

Et smil bredte seg over hans godmodige ansiktstrekk.

# book_id: global-gutenberg-translation-b4f83a35e245471297822f32aba06dc3
# book_title: Spindelvevet
# chapter_id: 1-spindelvevet
# chapter_title: Spindelvevet
# book_page: 6 / 7
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

“Det ser ikke sånn ut,” sa han, og nikket mot tunet. Emma vendte seg for å forstå meningen med hans bemerkning.

Gamle Martha sto midt i en flokk med fjørfe som spredte håndfuller med korn rundt seg. Kalkunhanen, med den bronsefargede glansen i fjærene og den purpurrøde fargen på lappen, kampkuken, med den glødende, metalliske glansen i sin orientalske fjærdrakt, hønene, med sine oker-, buff- og umbrafarger og sine skarletrøde kammer, og andrikene, med sine flaskegrønne hoder, utgjorde et virvar av rike farger, hvor den gamle kvinnen i midten så ut som et visnet strå blant en frodig vekst av fargerike blomster.

Men hun kastet kornet dyktig ut blant jungelen av nebb, og hennes skjelvende stemme bar helt fram til de to personene som så på henne. Hun gjentok stadig at døden var på vei til gården.

“Jeg visste at den kom. Det har vært tegn og advarsler.”

“Hvem er død, da, gamle mor?” ropte den unge mannen.

“Det er unge Mister Ladbruk,” skrek hun tilbake; “de har akkurat båret inn liket hans. Han løp ut av veien for et tre som var i ferd med å falle og løp rett inn i en jernstolpe. Han var død da de hentet ham opp. Ja, jeg visste at det kom.”

Og hun vendte seg for å kaste en håndfull bygg mot en forsinket flokk med perlehøns som kom løpende mot henne.

* * * * *

Gården var en familieeiendom, og gikk i arv til fetteren som drev med kaninjakt, siden han var den nærmeste slektningen. Emma Ladbruk forsvant ut av gårdens historie, slik et bi som hadde kommet inn gjennom et åpent vindu kanskje ville flyve ut igjen. En kald, grå morgen sto hun og ventet, med eskene sine allerede stuet i gårdsbilen, til det siste av markedsvarene skulle være klart, for toget hun skulle rekke var mindre viktig enn hønene, smøret og eggene som skulle tilbys til salgs. Fra der hun sto, kunne hun se et hjørne av det lange, gitterdekkede vinduet som ville ha vært koselig med gardiner og pyntet med blomsterpotter. I tankene hennes kom tanken om at i månedsvis, kanskje i årevis, lenge etter at hun selv var blitt fullstendig glemt, ville et hvitt, uoppmerksomt ansikt bli sett kikke ut gjennom de gitterdekkede rutene, og en svak, mumlende stemme ville bli hørt klinge opp og ned de flislagte gangene.

# book_id: global-gutenberg-translation-b4f83a35e245471297822f32aba06dc3
# book_title: Spindelvevet
# chapter_id: 1-spindelvevet
# chapter_title: Spindelvevet
# book_page: 7 / 7
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun gikk bort til en smal, gitterdekket døråpning som åpnet seg inn mot gårdens spiskammer.

Gamle Martha sto ved et bord og bandt sammen et par høner til markedshallen, slik hun hadde gjort det i nesten fire og åtti år.