Beowulf og Grendel

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 1 / 13
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

For lenge siden hersket en konge ved navn Hrothgar over danene. Han vant stor suksess og ære i krig, så hans lojale kinsmen adlød ham villig, og alt blomstret i hans land.

En dag bestemte han seg for å bygge en storslått festsal hvor han kunne underholde både de unge og de gamle i sitt rike. Han gjorde arbeidet kjent for mange stammer over hele jorden, slik at de kunne bringe rike gaver for å pryde salen.

Med tiden ble festsalen bygget og ruvet høyt oppe, høy og befestet. Hrothgar kalte den Heorot og kalte sine gjester til fest, idet han ga dem ringer og andre skatter. Deretter runget den gledelige lyden av fest og feiring høyt i salen hver dag, med lyden av harpe og de klare tonene fra sangerne.

Men det gikk ikke lenge før gleden blant kongens menn ble brutt, for en ond demon begynte å sprenge ugagn mot dem. Denne grusomme ånden het Grendel, og han holdt til på myrene og i sumpområdene. En natt kom han til Heorot mens de edle gjestene lå og hvilte etter festen. Han grep tretti thaner mens de sov og dro av sted på hjemveien, jublende over byttet sitt.

Ved daggry var hans gjerning kjent for alle, og sorgen blant thanene var stor. Den gode kong Hrothgar satt i sorg og led stor nød over sine krigeres død.

Ikke lenge etter dukket Grendel opp igjen og begikk et enda verre mord. Deretter våget krigerne ikke lenger å sove i Heorot, men søkte seg hemmelige hvilesteder og etterlot den store salen tom.

En lang tid gikk. I tolv vintre førte Grendel en evig feide mot Hrothgar og hans folk. Hele den lange natten streifet han omkring på de tåkete myrene, besøkte Heorot og drepte både erfarne krigere og unge menn når han hadde mulighet. Hrothgar var knust av sorg, og mange råd ble holdt i hemmelighet for å avgjøre hva som skulle gjøres mot disse fryktelige truslene. Men ingenting kunne stoppe demonens herjinger.

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 2 / 13
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Nå spredte historien om Grendels gjerninger seg til mange land. Blant dem som hørte den, var geatene, hvis konge var Higelac. Deres øverste tjener var en edel og mektig kriger ved navn Beowulf, som bestemte seg for å dra til danenes hjelp. Han bød sine menn å gjøre klar en god sjøbåt, slik at han kunne følge den ville svaneveien for å oppsøke Hrothgar og hjelpe ham. Folket hans oppmuntret ham til å dra ut på dette farlige oppdraget, selv om han var dem kjær.

Så valgte Beowulf ut fjorten av sine dyktigste krigere og seilte avsted over bølgene i sitt velutstyrte fartøy, helt til de kom innen synsvidde av klippene og fjellene ved Hrothgars rike. Den danske vokteren, som holdt vakt langs kysten, så dem da de festet skipet og bar sine skinnende våpen i land. Han satte seg opp på hesten og red dem i møte, med sitt embetsmerke, og spurte dem nøye om hvor de kom fra og hva deres ærend var.

Beowulf forklarte sitt ærend, og da vokteren hørte det, bød han dem å fortsette videre med sine våpen og beordret at skipet deres skulle holdes trygt bevoktet.

Snart kom de innen synsvidde av det vakre palasset Heorot, og vokteren viste dem veien til Hrothgars hoff. Deretter tok han avskjed med dem og vendte tilbake for å holde vakt langs kysten.

De modige tjenerne marsjerte videre mot Heorot, med rustninger og våpen som glitret mens de gikk. Da de kom inn i salen, satte de skjoldene og brynjeplatene sine mot veggene, stilte spydene sine oppreist i en haug og satte seg ned på benkene, trette av sjøreisen.

Så trådte en av Hrothgars stolte vasaller frem og spurte: «Hvorfra kommer dere med skjoldene deres, de grå krigsskjortene og de truende hjelmene, og denne haugen av spyd? Aldri har jeg sett menn med et mer modig utseende.»

«Vi er Higelacs trofaste følgesvenner,» svarte Beowulf. «Beowulf er mitt navn, og jeg ønsker å forklare mitt ærend for den store prinsen, din herre, hvis han vil gi oss tillatelse til å treffe ham.»

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 3 / 13
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så dro Wulfgar, en annen av Hrothgars høvdinger, ut til kongen, der han satt sammen med sine jarler, og fortalte ham om de fremmedes ankomst. Hrothgar tok imot nyheten med glede, for han hadde kjent Beowulf da han var gutt og hadde hørt om hans berømmelse som kriger. Derfor bød han Wulfgar bringe ham til sin nærhet, og snart sto Beowulf foran ham og ropte:

"Vær hilset, Hrothgar! Jeg har hørt fortellingen om Grendel, og mitt folk, som kjenner min styrke og dyktighet, har rådet meg til å oppsøke deg. For jeg har utrettet store bragder tidligere, og nå skal jeg kjempe mot dette uhyret. Folk sier at skinnet hans er så tykt at ingen våpen kan skade ham. Derfor forakter jeg å bære sverd eller skjold inn i kampen, men vil kjempe bare med armens kraft, og enten skal jeg overvinne uhyret eller han skal bære mitt døde legeme bort til heden. Send til Higelac, dersom jeg faller i kampen, mitt vakre brystpanserskjold. Jeg frykter ikke døden, for skjebnen må alltid følges."

Deretter fortalte Hrothgar Beowulf om den store sorgen som Grendels grusomme gjerninger hadde voldt ham, og om at alle krigernes forsøk på å overvinne ham hadde mislyktes. Etterpå bød han ham sette seg ned sammen med sine følgesvenner for å nyte et måltid.

Så ble en benk ryddet til geatene, og en lensmann ventet på dem. Alle de edle krigerne samlet seg, og det ble igjen holdt en stor fest i Heorot med sang og feststemning. Waltheow, Hrothgars dronning, kom også frem og rakte vinkoppen til hver av lensmennene, idet hun i gledelig stemning utbragte en skål for kongen og takket Beowulf for hans tilbud om hjelp.

Til slutt reiste hele forsamlingen seg for å gå til hvile. Hrothgar overdro vokteransvaret over Heorot til Beowulf med oppmuntrende ord og ønsket ham god natt.

Deretter forlot alle salen, bortsett fra en vakt som var utnevnt av Hrothgar, og selve Beowulf med sine følgesvenner, som la seg ned for å hvile.

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 4 / 13
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det gikk ikke lenge før Grendel kom snikende fra sitt hjem på heiene under de tåkete bakkene. Full av onde hensikter og rasende av vrede, stormet han inn i salen og trådte frem med rasende skritt, mens et grusomt, flammende lys skinte fra øynene hans. I salen lå krigerne og sov, og Grendel lo i sitt hjerte mens han betraktet dem, idet han tenkte på å fråtse i dem alle. Raskt grep han tak i en sovende kriger og slukte ham; deretter trådte han frem og rakte hånden mot Beowulf mens denne lå og hvilte.

Men helten var klar for ham og grep armen hans med et dødelig grep, slikt som Grendel aldri før hadde følt. Skrekk oppstod i monsterets hjerte, og sinnet hans var vendt mot flukt, men han kunne ikke komme seg unna.

Så reiste Beowulf seg og grep ham fast. De to svingte frem og tilbake i kampen, veltet over benker og rystet salen med volden i kampen sin. Plutselig lød et nytt og forferdelig skrik, Grendels skrik i frykt og smerte, for aldri slapp Beowulf grepet sitt. Mange av Beowulfs jarler trakk sine sverd og stormet frem for å hjelpe sin herre, men ingen klinge kunne trenge gjennom ham, og ingenting annet enn Beowulfs mektige styrke kunne seire.

Til slutt ble monsterets arm revet av ved skulderen, og dødelig såret flyktet han til myrene, der han skulle avslutte sitt sorgløse liv. Beowulf gledet seg over sitt nattearbeid, for han hadde for alltid befridd Heorot fra fiendens herjinger.

Dagen etter strømmet krigerne til salen. Da de hørte hva som hadde skjedd, gikk de ut og fulgte Grendels spor til en innsjø på heiene, hvor han hadde styrtet ned og gitt opp livet. Deretter, sikre på hans død, vendte de jublende tilbake til Heorot, mens de talte om Beowulfs strålende bragd. Der fant de kongen og dronningen og en stor forsamling av folk som ventet på dem.

Stor var gleden og lykken. Rettferdige og vennlige var de takkene Hrothgar ga til Beowulf, og stor var festen som ble arrangert i Heorot. Duker brodert med gull ble hengt opp langs veggene, og salen ble pyntet på alle mulige måter.

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 5 / 13
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da alle hadde satt seg til bords, bød Hrothgar tjenerne å bære fram gavene sine til Beowulf som belønning for seieren. Han ga ham et brodert banner, en hjelm og en brystplate, og et verdifullt sverd, alt sammen prydet med gull og rikt utsmykket. Dessuten beordret han tjenerne å bringe inn åtte hester til salen, hvorav den ene bar et merkelig utsmykket og meget kostbart sadel, som kongen selv pleide å bruke når han red ut for å øve seg i sverdkamp. Også disse ga han til Beowulf, og belønte dermed, som en sann mann, hans tapre gjerninger med hester og andre dyrebare gaver. Han skjenket også skatter til hver av Beowulfs følgesvenner og ga ordre om at det skulle betales en pris i gull for den mannen som den onde Grendel hadde drept.

Etter dette brøt det ut et bulder av stemmer og lyden av sang i salen. Også instrumentene ble hentet fram, og Hrothgars sanger sang en ballade til glede for krigerne. Waltheow kom også fram, og bar med seg gaver til Beowulf – en kopp, to armbånd, klær og ringer, og den største og rikeste halskjedet som kunne finnes i hele verden.

Da kvelden kom, dro Hrothgar av gårde for å hvile, og krigerne ryddet salen og la seg til å sove igjen, med skjoldene og rustningene sine ved siden av seg, slik som var deres skikk. Men Beowulf var ikke sammen med dem, for en annen hvilestue var blitt tildelt ham den natten, for alle trodde at det ikke lenger var noen fare å frykte.

Men i dette tok de feil, som de snart skulle få erfare til sin store sorg.

For knapt var de alle sovnet, før Grendels mor, en uhyrlig heks som bodde på bunnen av en kald innsjø, kom til Heorot for å hevne sønnen sin og brøt inn i salen. Adelsmennene reiste seg i skrekk og grep hastig sine sverd, men hun grep tak i Asher, den mest elskede av Hrothgars krigere, som fortsatt lå og sov, og bar ham med seg ut til myrene, idet hun også bar med seg Grendels arm, som lå ved den ene enden av salen.

Da brøt det ut oppstyr og sorg i Heorot. I en vild og dyster stemning kalte Hrothgar til seg Beowulf og fortalte ham den grusomme historien, og bønnfalt ham, om han våget, om å dra ut for å finne monsteret og ødelegge det.

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 6 / 13
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Full av mot svarte Beowulf med muntre ord og lovte at Grendels mor ikke skulle unnslippe ham. Snart red han avsted, fullt rustet til sitt oppdrag, ledsaget av Hrothgar og mange gode krigere. De klarte å følge heksens spor rett gjennom skogengene og over den dystre myren, helt til de kom til et sted der noen fjelltrær bøyet seg over en grå stein, og under den lå en dyster og urolig innsjø. Der ved vannkanten lå Asher sitt hode, og de visste at heksen måtte befinne seg på bunnen av vannet.

Full av sorg satte krigerne seg ned, mens Beowulf tok på seg sin listig formede rustning og sin rikt dekorerte hjelm. Deretter vendte han seg til Hrothgar og sa et siste ord til ham:

"Hvis kampen går imot meg, store høvding, vær du en beskytter for mine menn, mine slektninger og mine trofaste kamerater. Send Higelac de skattene du ga meg, slik at han kan kjenne din godhet mot meg. Nå vil jeg vinne ære for meg selv, ellers vil døden ta meg."

Således sagt kastet han seg ut i den dystre innsjøen, hvor Grendels mor befant seg på bunnen. Snart merket hun hans ankomst, og hun stormet frem, grep tak i ham og dro ham ned til hulen sin, hvor mange fryktelige sjødyr sluttet seg til kampen mot ham. Denne hulen var formet slik at vannet ikke kunne trenge inn i den, og den ble opplyst av lyset fra en ild som skinte klart midt i den.

Nå trakk Beowulf sverdet sitt og stakk mot sin fryktelige fiende, men våpenet kunne ikke skade henne. Han ble tvunget til å kaste det bort og stole på sine sterke armer, slik han hadde gjort med Grendel. Han grep fatt i heksen og ristet henne til hun sank til bakken, men hun reiste seg raskt igjen og gjengjeldte ham med et fryktelig kvelertak, som fikk Beowulf til å vakle og deretter falle. Hun kastet seg over ham og grep en dolk for å stikke ham, men han vred seg fri og reiste seg igjen.

Så la han plutselig merke til et gammelt sverd som hang på veggen i hulen, og grep det som en siste utvei. Rasende og vilt, men nesten håpløst, slo han monsteret hardt over nakken med det. Da, til hans store glede, gikk sverdbbladet rett gjennom kroppen hennes, og hun sank sammen og døde.

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 7 / 13
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I det øyeblikket slo flammene fra ilden opp, og kastet et strålende lys over hulen, og der, mot veggen, så Beowulf det døde liket av Grendel liggende på en sofa. Med ett kraftig sving av det mektige sverdet, hugget han av hodet hennes som et trofé å bære til Hrothgar.

Men nå skjedde det noe merkelig, for sverdbbladet begynte å smelte bort, akkurat som is smelter, og snart var ingenting igjen av det utenom skaftet. Med dette og Grendels hode i hendene forlot Beowulf nå hulen og svømte opp til overflaten av innsjøen.

Der møtte thanene ham med stor jubel, og noen hjalp ham raskt med å ta av seg rustningen, mens andre gjorde seg klare til å bære det store hodet til Grendel tilbake til Heorot.

Det krevde fire menn å bære det, og grusomt, om enn vidunderlig, var synet av det.

Og nå samlet krigerne seg igjen i Heorot, og Beowulf fortalte Hrothgar hele historien om sitt eventyr og overrakte ham skaftet til det vidunderlige sverdet. Igjen takket kongen ham fra dypet av sitt hjerte for hans tapre gjerninger, og som før ble det tilberedt en storslått fest, og krigerne festet til natten kom og de trakk seg tilbake for å hvile, denne gangen trygge på sin sikkerhet.

Dagen etter gjorde Beowulf og hans adelsmenn seg klare til å dra tilbake til sitt eget land. Da de var fullt utrustet, gikk de for å ta avskjed med Hrothgar. Så talte Beowulf og sa:

"Nå er vi reisende ivrige etter å vende tilbake til vår herre Higelac. Vi har blitt svært godt og hjertelig underholdt, O konge, og hvis det er noe mer jeg noensinne kan gjøre for deg, så står jeg klar til din tjeneste. Hvis jeg noen gang hører at dine naboer igjen forfølger deg, vil jeg bringe tusen thaner til din hjelp; og jeg vet at Higelac vil støtte meg i dette."

"Kjære er dine ord for meg, O Beowulf," svarte Hrothgar, "og stor er din visdom. Skulle skjebnen ta Higelacs liv, kunne ikke geatene ha noen bedre konge enn deg; og heretter skal det aldri mer være stridigheter mellom danene og geatene, for ved dine store gjerninger har du skapt et varig vennskapsbånd mellom dem."

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 8 / 13
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så ga Hrothgar flere gaver til Beowulf og bad ham søke sitt elskede folk og deretter vende tilbake for å besøke ham, for han hadde blitt så glad i ham at han lengtet etter å se ham igjen.

Så omfavnet de hverandre og tok avskjed med stor hengivenhet. Deretter gikk Beowulf ned til skipet sitt som lå fortøyd, og seilte avsted med sine følgesvenner til sitt eget land, idet han tok med seg de mange gavene som Hrothgar hadde gitt ham. Og da han kom til Higelacs hoff, fortalte han ham om sine eventyr, og etter å ha vist ham skatten, overgav han alt til ham, så lojal og trofast som han var. Men til gjengjeld ga Higelac Beowulf et godt sverd, syv tusen gullstykker og et herregårdshus, samt et fyrstelig bosted for ham å bo i. Der levde Beowulf i fred, og det varte mange år før han ble kalt til nye eventyr.

Etter sin tilbakekomst til geatene tjente Beowulf Higelac trofast helt til kongens død, som inntraff under en ekspedisjon han foretok til Friesland. Beowulf var med ham på den katastrofale ferden, og det var bare med nød og neppe at han slapp unna med livet i behold. Men da han vendte tilbake som en fattig, ensom flyktning til sitt folk, tilbød Hygd, Higelacs hustru, ham kongeriket og kongens skatter, for hun fryktet at hennes unge sønn Heardred ikke var sterk nok til å forsvare sine fedres trone mot invaderende fiender.

Beowulf ville imidlertid ikke akseptere kongeriket, men valgte heller å støtte Heardred blant folket, gi ham vennlige råd og tjene ham trofast og hederlig.

Men etter kort tid ble Heardred drept i kamp, og da gikk Beowulf endelig med på å bli konge over geatene.

I femti år regjerte han godt og klokt, og folket hans hadde fremgang. Men til slutt kom ulykken i form av en forferdelig drage, og nok en gang ble Beowulf kalt til en voldsom kamp.

I tre hundre år hadde denne dragen voktet over en skatt på et fjell ved kysten i geaternes land. Skatten var blitt gjemt i en hule under fjellet av en bande sjørøvere, og da den siste av dem var død, tok dragen besittelse av hulen og skatten og voktet dem nidhardt.

Men en dag kom en fattig mann til stedet mens dragen sov tungt, og han tok med seg en del av skatten til sin herre.

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 9 / 13
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da dragen våknet, oppdaget han snart mannens fotspor, og da han undersøkte hulen, fant han at en del av gullet og de praktfulle juvelene var borte. I vred og villskapen sinn lette han over hele fjellet etter røveren, men kunne ikke finne noen.

Så da kvelden kom, dro han ut ivrig etter hevn, og mens han spyttet ut ildflammer i alle retninger, begynte han å sette fyr på hele landet. Beowulfs egen fyrstelige herregård ble brent ned, og forferdelig ødeleggelse ble påført overalt, helt til dagen grydde og ilddragen vendte tilbake til hulen sin.

Stor var Beowulfs sorg over denne fryktelige ulykken, og sterk var hans lengsel etter hevn. Han foraktet å søke fienden med en stor hær bak seg, og han fryktet heller ikke kampen på noen måte, for han minnet seg om sine mange krigsdåder, og særlig kampen mot Grendel.

Så lot han raskt smi et mektig stridsskjold, laget helt av jern, for han visste at det treverket han pleide å bruke ville bli brent opp av ilddragens flammer. Deretter valgte han ut elleve av sine jarler, og sammen dro de mot fjellet, ledet dit av mannen som hadde stjålet skatten.

Da de kom til huleåpningen, tok Beowulf avskjed med sine følgesvenner, for han var fast bestemt på å kjempe alene mot fienden.

"Mange en kamp har jeg kjempet i min ungdom," sa han, "og nå vil jeg, mitt folks vokter, søke kampen igjen. Jeg ville ikke bære noe sverd eller annet våpen mot dragen om jeg trodde at jeg kunne kjempe mot ham slik jeg gjorde mot monsteret Grendel. Men jeg frykter at jeg ikke vil kunne komme så nær denne fienden, for han vil sende ut het, rasende ild og giftig ånde. Likevel er jeg fast bestemt, fryktløs og innstilt på ikke å gi etter med én fotsbredd til monsteret.

"Vent her på bakken, mine krigere, og se hvem av oss to som vil overleve den dødelige kampen, for dette er ingen oppgave for dere. Bare jeg kan forsøke det, fordi så stor styrke er gitt meg. Derfor vil jeg kjempe alene og enten drepe dragen og vinne skatten for mitt folk, eller falle i kampen, slik skjebnen bestemmer."

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 10 / 13
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da han hadde talt slik, gikk Beowulf frem til kampen, bevæpnet med sitt jernskjold, sitt sverd og sin dolk. En steinbue spente over huleåpningen, og på den ene siden strømmet en kokende elv frem, het som av rasende ild. Uredd av den, ropte Beowulf for å kalle dragen til kamp. Straks kom et brennende åndedrag fra monsteret ut av fjellet, jorden rystet, og så stormet dragen frem for å møte sin skjebne.

Stående med sitt enorme skjold holdt godt foran seg, mottok Beowulf angrepet og slo opp fra under skjoldet mot monsterets side. Men sverdet sviktet ham og bøyet av, og slaget tjente bare til å hisse opp dragen, slik at den sendte ut så kraftige stråler av dødelig ild at Beowulf nesten ble overmannet, og kampen ble hard for ham.

Nå kunne hans elleve utvalgte følgesvenner se kampen fra der de sto. En av dem, Beowulfs slektning Wiglaf, ble fylt av stor sorg ved synet av sin herres nød. Til slutt kunne han ikke holde ut lenger, men grep sitt treskjold og sitt sverd og ropte til de andre thanene:

"Husker dere hvordan vi i bankettsalen lovte vår herre, da han ga oss hjelmer, sverd og krigsutstyr, at vi en dag skulle gjengjelde ham for gavene hans? Nå er dagen kommet da vår overherre trenger de gode krigernes styrke. Vi må dra for å hjelpe ham, selv om han trodde at han skulle utføre denne mektige gjerningen alene, for vi kan aldri vende tilbake til våre hjem hvis vi ikke har drept fienden og reddet vår konges liv. Heller enn å leve når han er død, vil jeg gå under sammen med ham i denne dødelige ilden."

Så stormet han gjennom den illeluktende røyken til sin herres side og ropte:

"Kjære Beowulf, fat mot! Husk ditt løfte om at din tapperhet aldri skal svikte deg i din levetid, og forsvar deg nå med all din kraft, så skal jeg hjelpe deg."

Men de andre krigerne var redde for å følge ham, slik at Beowulf og Wiglaf sto alene for å møte dragen.

Så snart uhyret rykket frem mot dem, ble Wiglafs treskjold brent opp av flammene, slik at han ble tvunget til å søke tilflukt bak Beowulfs jernskjold. Denne gangen, da Beowulf slo til med sverdet sitt, ble det knust i stykker. Så kastet dragen seg over ham og tok ham opp i armene sine, mens den knuste ham til han lå bevisstløs og dekket av sår.

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 11 / 13
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men nå viste Wiglaf sin tapperhet og styrke og slo uhyret med så mektige slag at flammene som kom fra det til slutt begynte å avta noe. Da kom Beowulf til sans og greie igjen, og trakk frem sin dødelige kniv og stakk med den nedenfra. Til slutt felte slagene fra de to edle slektningene den vilde ilddragen, og den sank død ned ved siden av dem.

Men Beowulfs sår var svært alvorlige, og han visste at livets gleder var over for ham og at døden var nær forestående. Så, mens Wiglaf med vidunderlig ømhet løsnet hjelmen for ham og gav ham vann å drikke, sa han:

"Selv om jeg er syk av dødelige sår, er det likevel en viss trøst igjen for meg. For jeg har styrt mitt folk i femti vintre og holdt dem trygge mot invaderende fiender; likevel har jeg ikke oppsøkt stridigheter eller ført mine slektninger til grusom slakt når det ikke var behov for det. Derfor vil ikke alle menneskers hersker klandre meg når mitt liv forlater min kropp.

"Og nå gå du raskt, kjære Wiglaf, for å utspeide skatten i hulen, slik at jeg kan se hvilken rikdom jeg har vunnet for mitt folk før jeg dør."

Så gikk Wiglaf inn i hulen, og der så han mange dyrebare juveler, gamle kar, hjelmer, armbånd av gull og andre skatter, som i skjønnhet og antall overgikk alt menneskeheten noen gang har kjent til. Dessuten vaiet det høyt over skatten et praktfullt, forgylt banner, som sendte ut en lysstråle som lyste opp hele hulen.

Så tok Wiglaf med seg så mye av de dyrebare byttedyrene som han kunne bære, og tok også med seg banneret, og skyndte seg tilbake til sin herre, redd for at han skulle finne ham allerede død.

Beowulf var svært nær sitt livs ende, men da Wiglaf igjen hadde gitt ham liv med vann, hadde han styrke til å tale én gang til.

"Glad er jeg," sa han, "for at jeg før min død har kunnet vinne så mye for mitt folk. Men nå kan jeg ikke lenger bli her. Befal de tapre krigerne å brenne mitt legeme på neset som stikker ut i havet her, og reis deretter en enorm haug på samme sted, slik at sjømennene som fører sine skip over de tåkefylte farvannene, kan kalle det Beowulfs haug."

Så tok den uforferdede prinsen av seg den gylne kragen fra halsen og ga den til Wiglaf sammen med sin hjelm og rustning, og sa:

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 12 / 13
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Du er den siste av hele vår ætt, for skjebnen har feiet bort alle mine slektninger unntatt deg til deres undergang, og nå må også jeg slutte meg til dem."

Og med disse ordene falt den aldrende kongen død om.

Nå, mens Wiglaf satt ved sin herres side og sørget dypt over hans død, kom de andre ti thanene, som hadde vist seg å være troløse og feige, skamfullt bort til ham. Da vendte Wiglaf seg mot dem og gråt bittert:

"Sannelig kastet vår herre forgjeves bort den rustningen han hadde gitt dere. Lite kunne han rose seg av sine følgesvenner da nødens time kom. Selv var jeg i stand til å gi ham en viss hjelp i kampen, men dere burde også ha stått ved hans side for å forsvare ham. Men nå skal dere ikke lenger få skatter, og dere vil bli skamfulle og miste deres rett til landet når adelsmennene får vite om deres vanærende gjerning. Døden er bedre for enhver jarl enn et vanærende liv."

Deretter kalte Wiglaf sammen de andre jarlene og fortalte dem om alt som hadde skjedd, og om haugen som Beowulf ønsket at de skulle bygge. Så samlet de seg ved inngangen til hulen og så med tårer på sin livløse herre og med ærefrykt på den enorme dragen som lå stiv i døden ved siden av sin overvinner. Deretter gikk syv utvalgte jarlene, ledet av Wiglaf, inn i hulen og hentet ut all skatten, mens andre holdt på med å forberede likbålet.

Da alt var klart, og den enorme haugen av ved var pyntet med hjelmer, krigsskjold og skinnende rustninger, slik det sømmet seg for likbålet til en edel kriger, bar jarlene sin elskede herres legeme til stedet og la det på veden. Deretter tente de bålet og sto rundt det i sorg og mens de fremsa sørgelige sanger, mens røken steg opp og ilden brølte og kroppen ble fortært. Deretter bygde de en haug på åsen, og gjorde den høy og bred slik at den kunne ses fra svært langt unna. Ti dager brukte de på å bygge den, og fordi de ønsket å vise Beowulf den høyeste ære, begravde de hele skatten som dragen hadde voktet i den, for ingen pris var for høy å betale som et tegn på deres kjærlighet til sin herre. Så ligger skatten fortsatt i jorden, like ubrukelig som den var før.

# book_id: global-gutenberg-translation-5789ba62ebf64106968ca2b94f970c85
# book_title: Beowulf og Grendel
# chapter_id: 1-beowulf-og-grendel
# chapter_title: Beowulf og Grendel
# book_page: 13 / 13
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da endelig haugen var ferdig, samlet de edle krigerne seg og red rundt den, mens de sørget over sin konge og sang lovsanger om hans tapperhet og mektige gjerninger.

Således sørget Geatfolket over Beowulfs fall, han som av alle konger i verden var den mildeste og vennligste, den mest elskverdige mot sitt folk, og den mest ivrige etter å vinne deres ros.