BokRobot leseutgave
Bøker
GratisPlattner-historien
H. G. Wells
Norsk
Engelsk
Tysk
Nederlandsk (Belgia)
Spansk
SvenskOm Gottfried Plattners historie skal troes eller ikke, er et spørsmål om bevis. På den ene siden har vi syv vitner – for å være helt nøyaktig, seks og et halvt par øyne og ett ubestridelig faktum – og på den andre siden har vi hva? Forutinntatthet, sunn fornuft, opinionens treghet. Aldri har det vært syv mer ærlige vitner; aldri har det vært et mer ubestridelig faktum enn inversjonen av Gottfried Plattners anatomiske struktur; og aldri har det vært en mer absurd historie enn den de har å fortelle! Den mest absurde delen av historien er den verdige Gottfrieds egen bidrag (for jeg regner ham som ett av de syv). Gud forby at jeg skulle la meg forlede til å støtte overtro av en trang til upartiskhet, og dermed lide samme skjebne som Eusapias velgjørere! Ærlig talt tror jeg det ligger noe skummelt i denne saken med Gottfried Plattner; men hva den skumle faktoren er, innrømmer jeg ærlig at jeg ikke vet.
Jeg har vært overrasket over den troverdigheten historien har fått i de mest uventede og autoritative kretser. Den mest rettferdige måten å presentere dette for leseren på, vil imidlertid være at jeg forteller det uten ytterligere kommentarer.
Gottfried Plattner er, til tross for navnet sitt, en engelskmann født i frihet. Hans far var en alsasier som kom til England på 1860-tallet, giftet seg med en respektabel engelsk jente med uklanderlig bakgrunn, og døde i 1887 etter et sunt og begivenhetsløst liv (som, etter det jeg forstår, hovedsakelig var viet til å legge parkettgulv). Gottfried er nå tjuesyv år gammel. Takket være sin arv av tre språk er han lærer i moderne språk ved en liten privatskole i Sør-England. For den uoppmerksomme observatøren ligner han påfallende på enhver annen lærer i moderne språk ved enhver annen liten privatskole. Antrekket hans er verken særlig kostbart eller særlig motebevisst, men derimot heller ikke merkbart billig eller slitt; hudfargen hans, likesom høyden og holdningen, er upåfallende.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 1 / 24
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Om Gottfried Plattners historie skal troes eller ikke, er et spørsmål om bevis. På den ene siden har vi syv vitner – for å være helt nøyaktig, seks og et halvt par øyne og ett ubestridelig faktum – og på den andre siden har vi hva? Forutinntatthet, sunn fornuft, opinionens treghet. Aldri har det vært syv mer ærlige vitner; aldri har det vært et mer ubestridelig faktum enn inversjonen av Gottfried Plattners anatomiske struktur; og aldri har det vært en mer absurd historie enn den de har å fortelle! Den mest absurde delen av historien er den verdige Gottfrieds egen bidrag (for jeg regner ham som ett av de syv). Gud forby at jeg skulle la meg forlede til å støtte overtro av en trang til upartiskhet, og dermed lide samme skjebne som Eusapias velgjørere! Ærlig talt tror jeg det ligger noe skummelt i denne saken med Gottfried Plattner; men hva den skumle faktoren er, innrømmer jeg ærlig at jeg ikke vet.
Jeg har vært overrasket over den troverdigheten historien har fått i de mest uventede og autoritative kretser. Den mest rettferdige måten å presentere dette for leseren på, vil imidlertid være at jeg forteller det uten ytterligere kommentarer.
Gottfried Plattner er, til tross for navnet sitt, en engelskmann født i frihet. Hans far var en alsasier som kom til England på 1860-tallet, giftet seg med en respektabel engelsk jente med uklanderlig bakgrunn, og døde i 1887 etter et sunt og begivenhetsløst liv (som, etter det jeg forstår, hovedsakelig var viet til å legge parkettgulv). Gottfried er nå tjuesyv år gammel. Takket være sin arv av tre språk er han lærer i moderne språk ved en liten privatskole i Sør-England. For den uoppmerksomme observatøren ligner han påfallende på enhver annen lærer i moderne språk ved enhver annen liten privatskole. Antrekket hans er verken særlig kostbart eller særlig motebevisst, men derimot heller ikke merkbart billig eller slitt; hudfargen hans, likesom høyden og holdningen, er upåfallende.Du ville kanskje legge merke til at, som hos de fleste mennesker, var ansiktet hans ikke helt symmetrisk: høyre øye var litt større enn venstre, og kjeven var litt tyngre på høyre side. Hvis du, som en vanlig, ufokuserte person, skulle blottlegge brystet hans og kjenne hjertet hans slå, ville du sannsynligvis oppdage at det var ganske likt hjertet til enhver annen person. Men her ville du og den trente observatøren være uenige. Hvis du fant hjertet hans helt vanlig, ville den trente observatøren oppdage noe helt annet. Og når dette først var påpekt for deg, ville også du oppdage særegenheten uten større vanskelighet. Det er nemlig slik at Gottfrieds hjerte slår på høyre side av kroppen hans.
Nå er ikke dette den eneste særegenheten ved Gottfrieds kroppsbygning, selv om det er den eneste som ville falle en utrent observatør inn. En grundig undersøkelse av Gottfrieds indre organer utført av en anerkjent kirurg synes å peile på det faktum at alle de andre asymmetriske delene av kroppen hans er like feilplassert. Leverens høyre lapp befinner seg på venstre side, den venstre på høyre; mens også lungene er likeledes motsatt plassert. Det som er enda mer merkelig – med mindre Gottfried er en ypperlig skuespiller – er at vi må tro at hans høyre hånd nylig har blitt hans venstre. Siden de hendelsene vi skal se nærmere på (så upartisk som mulig), har han hatt de største vanskeligheter med å skrive, bortsett fra ved å skrive fra høyre til venstre over papiret med venstre hånd.
Han kan ikke kaste med høyre hånd, han er forvirret ved måltidene mellom kniv og gaffel, og hans oppfatning av trafikkreglene – han er syklist – er fortsatt en farlig forvirring. Og det finnes ikke et fnugg av bevis som viser at Gottfried før disse hendelsene i det hele tatt var venstrehendt.
Det er enda et forbløffende faktum i denne absurde saken. Gottfried fremviser tre fotografier av seg selv.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 2 / 24
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Du ville kanskje legge merke til at, som hos de fleste mennesker, var ansiktet hans ikke helt symmetrisk: høyre øye var litt større enn venstre, og kjeven var litt tyngre på høyre side. Hvis du, som en vanlig, ufokuserte person, skulle blottlegge brystet hans og kjenne hjertet hans slå, ville du sannsynligvis oppdage at det var ganske likt hjertet til enhver annen person. Men her ville du og den trente observatøren være uenige. Hvis du fant hjertet hans helt vanlig, ville den trente observatøren oppdage noe helt annet. Og når dette først var påpekt for deg, ville også du oppdage særegenheten uten større vanskelighet. Det er nemlig slik at Gottfrieds hjerte slår på høyre side av kroppen hans.
Nå er ikke dette den eneste særegenheten ved Gottfrieds kroppsbygning, selv om det er den eneste som ville falle en utrent observatør inn. En grundig undersøkelse av Gottfrieds indre organer utført av en anerkjent kirurg synes å peile på det faktum at alle de andre asymmetriske delene av kroppen hans er like feilplassert. Leverens høyre lapp befinner seg på venstre side, den venstre på høyre; mens også lungene er likeledes motsatt plassert. Det som er enda mer merkelig – med mindre Gottfried er en ypperlig skuespiller – er at vi må tro at hans høyre hånd nylig har blitt hans venstre. Siden de hendelsene vi skal se nærmere på (så upartisk som mulig), har han hatt de største vanskeligheter med å skrive, bortsett fra ved å skrive fra høyre til venstre over papiret med venstre hånd.
Han kan ikke kaste med høyre hånd, han er forvirret ved måltidene mellom kniv og gaffel, og hans oppfatning av trafikkreglene – han er syklist – er fortsatt en farlig forvirring. Og det finnes ikke et fnugg av bevis som viser at Gottfried før disse hendelsene i det hele tatt var venstrehendt.
Det er enda et forbløffende faktum i denne absurde saken. Gottfried fremviser tre fotografier av seg selv.Her har vi ham som fem- eller seksåring, der han stikker ut sine tykke ben mot deg under en rutete kjole og ser sur ut. På det fotografiet er venstre øye litt større enn det høyre, og kjeven er litt tyngre på venstre side. Dette er det motsatte av hans nåværende fysiske tilstand. Fotografiet av Gottfried som fjortenåring synes å motsi disse fakta, men det skyldes at det er et av de billige «Gem»-fotografiene som var på mote den gang, tatt direkte på metall, og som derfor snur ting på hodet akkurat slik et speil ville gjort. Det tredje fotografiet viser ham som tjueenåring, og bekrefter det som fremgår av de andre. Her synes det å ligge det sterkeste beviset på at Gottfried har byttet om på sin venstre og høyre side. Likevel er det ytterst vanskelig å forklare hvordan et menneske kan endre seg så radikalt, uten at det skjer ved et fantastisk og meningsløst mirakel.
På en måte kan disse fakta selvfølgelig forklares ved antakelsen om at Plattner har utført en omfattende bedragshandling, grunnet en forskyvning i hjertet hans. Fotografier kan forfalskes, og venstrehendthet kan etterlignes. Men mannens karakter egner seg ikke til en slik teori. Han er stille, praktisk, lite pratsom og fullstendig fornuftig, sett fra Nordaus ståsted. Han liker øl, røyker i moderate mengder, tar daglige gåturer og har en sunn, høy vurdering av verdien av sin undervisning. Han har en god, men utrent tenorsangstemme og nyter å synge sanger av populær og munter karakter. Han er glad i å lese – hovedsakelig skjønnlitteratur preget av en vagt from optimisme – men ikke på en sykelig måte. Han sover godt og drømmer sjelden. Han er faktisk den aller siste personen som ville dikte opp en fantasifabel. Faktisk, langt fra å påtvinge verden denne historien, har han vært usedvanlig tilbakeholden med saken.
Han møter de som spør med en viss tiltalende blyghet – blyghet er nesten det rette ordet – som avvæpner selv de mest mistenksomme. Han virker genuint skamfull over at noe så uvanlig har hendt ham.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 3 / 24
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Her har vi ham som fem- eller seksåring, der han stikker ut sine tykke ben mot deg under en rutete kjole og ser sur ut. På det fotografiet er venstre øye litt større enn det høyre, og kjeven er litt tyngre på venstre side. Dette er det motsatte av hans nåværende fysiske tilstand. Fotografiet av Gottfried som fjortenåring synes å motsi disse fakta, men det skyldes at det er et av de billige «Gem»-fotografiene som var på mote den gang, tatt direkte på metall, og som derfor snur ting på hodet akkurat slik et speil ville gjort. Det tredje fotografiet viser ham som tjueenåring, og bekrefter det som fremgår av de andre. Her synes det å ligge det sterkeste beviset på at Gottfried har byttet om på sin venstre og høyre side. Likevel er det ytterst vanskelig å forklare hvordan et menneske kan endre seg så radikalt, uten at det skjer ved et fantastisk og meningsløst mirakel.
På en måte kan disse fakta selvfølgelig forklares ved antakelsen om at Plattner har utført en omfattende bedragshandling, grunnet en forskyvning i hjertet hans. Fotografier kan forfalskes, og venstrehendthet kan etterlignes. Men mannens karakter egner seg ikke til en slik teori. Han er stille, praktisk, lite pratsom og fullstendig fornuftig, sett fra Nordaus ståsted. Han liker øl, røyker i moderate mengder, tar daglige gåturer og har en sunn, høy vurdering av verdien av sin undervisning. Han har en god, men utrent tenorsangstemme og nyter å synge sanger av populær og munter karakter. Han er glad i å lese – hovedsakelig skjønnlitteratur preget av en vagt from optimisme – men ikke på en sykelig måte. Han sover godt og drømmer sjelden. Han er faktisk den aller siste personen som ville dikte opp en fantasifabel. Faktisk, langt fra å påtvinge verden denne historien, har han vært usedvanlig tilbakeholden med saken.
Han møter de som spør med en viss tiltalende blyghet – blyghet er nesten det rette ordet – som avvæpner selv de mest mistenksomme. Han virker genuint skamfull over at noe så uvanlig har hendt ham.Det er å beklage at Plattners avsky for tanken på obduksjon etter døden kan utsette, kanskje for alltid, det endelige beviset på at hele kroppen hans har fått sine venstre og høyre sider ombyttet. Det er hovedsakelig på dette faktum troverdigheten av hans historie hviler. Det finnes ingen måte å ta et menneske og flytte det rundt i rommet slik vanlige mennesker forstår rom på, som vil føre til at vi endrer sidene hans. Uansett hva du gjør, er hans høyre side fortsatt hans høyre side, og hans venstre side hans venstre side. Dette kan man selvsagt gjøre med en helt tynn og flat gjenstand. Hvis man skulle klippe ut en figur av papir, en hvilken som helst figur med en høyre og en venstre side, kunne man endre sidene ganske enkelt ved å løfte den opp og snu den. Men med et solid legeme er det annerledes.
Matematiske teoretikere forteller oss at den eneste måten man kan endre sidene på et solid legeme er ved å flytte det helt ut av rommet slik vi kjenner det – altså ved å ta det ut av den ordinære eksistensen og flytte det et sted utenfor rommet. Dette er uten tvil litt vanskelig å forstå, men enhver som har kjennskap til matematisk teori vil forsikre leseren om at dette er sant. For å uttrykke det på fagspråk: den merkelige ombyttingen av Plattners høyre og venstre side er bevis på at han har flyttet ut av vårt rom og inn i det som kalles den fjerde dimensjonen, og at han har vendt tilbake til vår verden. Med mindre vi velger å anse oss selv som ofre for en gjennomarbeidet og motivløs fabrikasjon, er vi nærmest nødt til å tro at dette har skjedd.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 4 / 24
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det er å beklage at Plattners avsky for tanken på obduksjon etter døden kan utsette, kanskje for alltid, det endelige beviset på at hele kroppen hans har fått sine venstre og høyre sider ombyttet. Det er hovedsakelig på dette faktum troverdigheten av hans historie hviler. Det finnes ingen måte å ta et menneske og flytte det rundt i rommet slik vanlige mennesker forstår rom på, som vil føre til at vi endrer sidene hans. Uansett hva du gjør, er hans høyre side fortsatt hans høyre side, og hans venstre side hans venstre side. Dette kan man selvsagt gjøre med en helt tynn og flat gjenstand. Hvis man skulle klippe ut en figur av papir, en hvilken som helst figur med en høyre og en venstre side, kunne man endre sidene ganske enkelt ved å løfte den opp og snu den. Men med et solid legeme er det annerledes.
Matematiske teoretikere forteller oss at den eneste måten man kan endre sidene på et solid legeme er ved å flytte det helt ut av rommet slik vi kjenner det – altså ved å ta det ut av den ordinære eksistensen og flytte det et sted utenfor rommet. Dette er uten tvil litt vanskelig å forstå, men enhver som har kjennskap til matematisk teori vil forsikre leseren om at dette er sant. For å uttrykke det på fagspråk: den merkelige ombyttingen av Plattners høyre og venstre side er bevis på at han har flyttet ut av vårt rom og inn i det som kalles den fjerde dimensjonen, og at han har vendt tilbake til vår verden. Med mindre vi velger å anse oss selv som ofre for en gjennomarbeidet og motivløs fabrikasjon, er vi nærmest nødt til å tro at dette har skjedd.Så mye for de konkrete fakta. Vi kommer nå til beskrivelsen av fenomenene som fulgte hans midlertidige forsvinning fra verden. Det ser ut til at Plattner ved Sussexville Proprietary School ikke bare underviste i moderne språk, men også i kjemi, handelsgeografi, regnskap, stenografi, tegning og ethvert annet tilleggsfag som guttenes foreldre til enhver tid kunne finne på å rette oppmerksomheten mot. Han visste lite eller ingenting om disse ulike fagene, men på sekundærtrinnet – i motsetning til ved Board-skoler eller grunnskoler – er kunnskap hos læreren, helt riktig, på ingen måte like nødvendig som høy moralsk karakter og en høflig holdning. Innen kjemi var han spesielt mangelfull, idet han, som han selv sier, ikke visste noe utover de tre gassene (uansett hvilke de tre gassene måtte være).
Ettersom elevene hans imidlertid begynte med å vite ingenting, og hentet all sin informasjon fra ham, medførte dette bare lite ubehag for ham (eller noen andre) i løpet av flere skoleår. Så kom en liten gutt ved navn Whibble til skolen, som (tilsynelatende) av en eller annen rampete slektning var blitt oppdratt til å ha en utforskende holdning. Denne lille gutten fulgte Plattners leksjoner med markert og vedvarende interesse, og for å vise sin iver innen faget kom han til ulike tider med stoffer som Plattner skulle analysere. Plattner, smigret av dette beviset på sin evne til å vekke interesse, og stoler på guttens uvitenhet, analyserte disse, og kom til og med med generelle uttalelser om deres sammensetning. Faktisk ble han så stimulert av eleven sin at han anskaffet seg en bok om analytisk kjemi og studerte den mens han hadde tilsyn med kveldens forberedelser. Han ble overrasket over å oppdage at kjemi var et ganske interessant fag.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 5 / 24
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så mye for de konkrete fakta. Vi kommer nå til beskrivelsen av fenomenene som fulgte hans midlertidige forsvinning fra verden. Det ser ut til at Plattner ved Sussexville Proprietary School ikke bare underviste i moderne språk, men også i kjemi, handelsgeografi, regnskap, stenografi, tegning og ethvert annet tilleggsfag som guttenes foreldre til enhver tid kunne finne på å rette oppmerksomheten mot. Han visste lite eller ingenting om disse ulike fagene, men på sekundærtrinnet – i motsetning til ved Board-skoler eller grunnskoler – er kunnskap hos læreren, helt riktig, på ingen måte like nødvendig som høy moralsk karakter og en høflig holdning. Innen kjemi var han spesielt mangelfull, idet han, som han selv sier, ikke visste noe utover de tre gassene (uansett hvilke de tre gassene måtte være).
Ettersom elevene hans imidlertid begynte med å vite ingenting, og hentet all sin informasjon fra ham, medførte dette bare lite ubehag for ham (eller noen andre) i løpet av flere skoleår. Så kom en liten gutt ved navn Whibble til skolen, som (tilsynelatende) av en eller annen rampete slektning var blitt oppdratt til å ha en utforskende holdning. Denne lille gutten fulgte Plattners leksjoner med markert og vedvarende interesse, og for å vise sin iver innen faget kom han til ulike tider med stoffer som Plattner skulle analysere. Plattner, smigret av dette beviset på sin evne til å vekke interesse, og stoler på guttens uvitenhet, analyserte disse, og kom til og med med generelle uttalelser om deres sammensetning. Faktisk ble han så stimulert av eleven sin at han anskaffet seg en bok om analytisk kjemi og studerte den mens han hadde tilsyn med kveldens forberedelser. Han ble overrasket over å oppdage at kjemi var et ganske interessant fag.Så langt er historien helt vanlig. Men nå kommer det grønnaktige pulveret inn i bildet. Kilden til dette grønnaktige pulveret synes dessverre å være ukjent. Master Whibble forteller en innviklet historie om hvordan han fant det pakket i en eske i en ubrukt kalkovn nær Downs. Det ville ha vært en utmerket ting for Plattner, og muligens også for Master Whibbles familie, om man hadde kunnet sette fyr på pulveret der og da. Den unge mannen hadde absolutt ikke med seg pulveret til skolen i en eske, men i en vanlig, gradert medisinflaske på åtte unser, tettet med sammenrullet avispapir. Han ga det til Plattner på slutten av ettermiddagsskoleøkten. Fire gutter var blitt holdt igjen etter skolens bønner for å fullføre noen forsømte oppgaver, og Plattner hadde tilsyn med dem i det lille klasserommet der kjemitimen ble holdt.
Utstyret for praktisk kjemiopplæring ved Sussexville Proprietary School, som ved de fleste små skoler i dette landet, kjennetegnes av en streng enkelhet. Det oppbevares i et lite skap som står i en nisje, og som har omtrent samme kapasitet som en vanlig reisekoffert. Plattner, som kjente seg lei av sin passive overvåking, synes å ha tatt godt imot Whibbles inngripen med det grønne pulveret som en hyggelig avveksling, og etter å ha låst opp skapet, satte han straks i gang med sine analytiske eksperimenter. Whibble satt, heldigvis for seg selv, på trygg avstand og observerte ham. De fire syndere, som lot som de var fullstendig oppslukt av arbeidet sitt, fulgte ham i smug med den største interesse. For selv innenfor rammen av «De tre gassene» var nemlig Plattners praktiske kjemiforsøk, etter det jeg forstår, av en dristig karakter.
De er praktisk talt enige i sin beskrivelse av Plattners fremgangsmåte. Han helte litt av det grønne pulveret i et reagensglass og testet stoffet med vann, saltsyre, salpetersyre og svovelsyre etter tur.
Da han ikke fikk noe resultat, tømte han ut en liten haug – faktisk nesten halvparten av flaskeinnholdet – på en skiferplate og prøvde med en fyrstikk.
Han holdt medisinflasken i venstre hånd.
Stoffet begynte å ryke og smelte, og eksploderte deretter med øredøvende kraft og et blendende lysglimt.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 6 / 24
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Så langt er historien helt vanlig. Men nå kommer det grønnaktige pulveret inn i bildet. Kilden til dette grønnaktige pulveret synes dessverre å være ukjent. Master Whibble forteller en innviklet historie om hvordan han fant det pakket i en eske i en ubrukt kalkovn nær Downs. Det ville ha vært en utmerket ting for Plattner, og muligens også for Master Whibbles familie, om man hadde kunnet sette fyr på pulveret der og da. Den unge mannen hadde absolutt ikke med seg pulveret til skolen i en eske, men i en vanlig, gradert medisinflaske på åtte unser, tettet med sammenrullet avispapir. Han ga det til Plattner på slutten av ettermiddagsskoleøkten. Fire gutter var blitt holdt igjen etter skolens bønner for å fullføre noen forsømte oppgaver, og Plattner hadde tilsyn med dem i det lille klasserommet der kjemitimen ble holdt.
Utstyret for praktisk kjemiopplæring ved Sussexville Proprietary School, som ved de fleste små skoler i dette landet, kjennetegnes av en streng enkelhet. Det oppbevares i et lite skap som står i en nisje, og som har omtrent samme kapasitet som en vanlig reisekoffert. Plattner, som kjente seg lei av sin passive overvåking, synes å ha tatt godt imot Whibbles inngripen med det grønne pulveret som en hyggelig avveksling, og etter å ha låst opp skapet, satte han straks i gang med sine analytiske eksperimenter. Whibble satt, heldigvis for seg selv, på trygg avstand og observerte ham. De fire syndere, som lot som de var fullstendig oppslukt av arbeidet sitt, fulgte ham i smug med den største interesse. For selv innenfor rammen av «De tre gassene» var nemlig Plattners praktiske kjemiforsøk, etter det jeg forstår, av en dristig karakter.
De er praktisk talt enige i sin beskrivelse av Plattners fremgangsmåte. Han helte litt av det grønne pulveret i et reagensglass og testet stoffet med vann, saltsyre, salpetersyre og svovelsyre etter tur.
Da han ikke fikk noe resultat, tømte han ut en liten haug – faktisk nesten halvparten av flaskeinnholdet – på en skiferplate og prøvde med en fyrstikk.
Han holdt medisinflasken i venstre hånd.
Stoffet begynte å ryke og smelte, og eksploderte deretter med øredøvende kraft og et blendende lysglimt.De fem guttene, som så lysglimtet og var forberedt på katastrofer, dukket under skrivebordene sine, og ingen av dem ble alvorlig skadet. Vinduet ble blåst ut på skolegården, og tavlen på stativet ble veltet over ende. Skiferplaten ble knust til atomer. Litt gips falt ned fra taket. Ingen annen skade ble påført skolebygningen eller inventaret, og guttene, som først ikke så noe til Plattner, trodde at han var slått ned og lå utenfor deres synsfelt under skrivebordene. De hoppet opp fra plassene sine for å gå ham til hjelp, og ble forbløffet da de fant rommet tomt. Fremdeles forvirret av det plutselige smellet, skyndte de seg mot den åpne døren, i den tro at han måtte ha blitt skadet og ha løpt ut av rommet. Men Carson, som var først ute, kolliderte nesten med rektoren, herr Lidgett, i døråpningen.
Herr Lidgett er en korpulent, opphisset mann med ett øye. Guttene beskriver ham som å ha kommet snublende inn i rommet mens han mumlet noen av de skarpe uttrykkene som irritable skolelærere venner seg til å bruke – for at ikke noe verre skal skje. «Elendige mumchancer!», sa han. «Hvor er herr Plattner?» Guttene er enige om selve ordene. («Wobbler», «snøftende valp» og «mumchancer» synes å være blant de vanlige uttrykkene herr Lidgett bruker i sitt pedagogiske virke.)
Hvor er herr Plattner? Det var et spørsmål som skulle gjentas mange ganger i løpet av de neste dagene. Det virket virkelig som om den vilt overdrevne formuleringen «blåst i atomer» for en gangs skyld hadde blitt til virkelighet. Det var ikke en synlig partikkel av Plattner å se; ikke en dråpe blod eller en eneste kleslapp å finne. Tilsynelatende hadde han blitt blåst helt ut av eksistensen og ikke etterlatt seg det minste spor. Ikke så mye som ville dekket en seks-pence-mynt, for å sitere et ordtak! Beviset på hans totale forsvinning som følge av eksplosjonen er uomtvistelig.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 7 / 24
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De fem guttene, som så lysglimtet og var forberedt på katastrofer, dukket under skrivebordene sine, og ingen av dem ble alvorlig skadet. Vinduet ble blåst ut på skolegården, og tavlen på stativet ble veltet over ende. Skiferplaten ble knust til atomer. Litt gips falt ned fra taket. Ingen annen skade ble påført skolebygningen eller inventaret, og guttene, som først ikke så noe til Plattner, trodde at han var slått ned og lå utenfor deres synsfelt under skrivebordene. De hoppet opp fra plassene sine for å gå ham til hjelp, og ble forbløffet da de fant rommet tomt. Fremdeles forvirret av det plutselige smellet, skyndte de seg mot den åpne døren, i den tro at han måtte ha blitt skadet og ha løpt ut av rommet. Men Carson, som var først ute, kolliderte nesten med rektoren, herr Lidgett, i døråpningen.
Herr Lidgett er en korpulent, opphisset mann med ett øye. Guttene beskriver ham som å ha kommet snublende inn i rommet mens han mumlet noen av de skarpe uttrykkene som irritable skolelærere venner seg til å bruke – for at ikke noe verre skal skje. «Elendige mumchancer!», sa han. «Hvor er herr Plattner?» Guttene er enige om selve ordene. («Wobbler», «snøftende valp» og «mumchancer» synes å være blant de vanlige uttrykkene herr Lidgett bruker i sitt pedagogiske virke.)
Hvor er herr Plattner? Det var et spørsmål som skulle gjentas mange ganger i løpet av de neste dagene. Det virket virkelig som om den vilt overdrevne formuleringen «blåst i atomer» for en gangs skyld hadde blitt til virkelighet. Det var ikke en synlig partikkel av Plattner å se; ikke en dråpe blod eller en eneste kleslapp å finne. Tilsynelatende hadde han blitt blåst helt ut av eksistensen og ikke etterlatt seg det minste spor. Ikke så mye som ville dekket en seks-pence-mynt, for å sitere et ordtak! Beviset på hans totale forsvinning som følge av eksplosjonen er uomtvistelig.Det er ikke nødvendig å utdype her den oppstandelsen som denne hendelsen skapte ved Sussexville Proprietary School, i Sussexville og andre steder. Det er faktisk fullt mulig at noen av leserne av disse sidene kan huske å ha hørt en eller annen avdøende versjon av denne oppstandelsen under de siste sommerferiene. Lidgett gjorde, etter alt å dømme, alt i sin makt for å undertrykke og bagatellisere saken. Han innførte en straff på tjuefem linjer for enhver omtale av Plattners navn blant guttene, og erklærte i klasserommet at han var fullstendig klar over hvor assistenten hans befant seg. Han var redd, forklarer han, for at muligheten for en eksplosjon, til tross for de omfattende forholdsreglene som var tatt for å begrense den praktiske undervisningen i kjemi, kunne skade skolens rykte; og det samme gjaldt enhver mystisk egenskap ved Plattners avgang. Faktisk gjorde han alt i sin makt for å få hendelsen til å virke så ordinær som mulig.
Spesielt kryssforhørte han de fem øyevitnene til hendelsen så grundig at de begynte å tvile på sine egne sanseoppfatninger. Men til tross for disse anstrengelsene ble historien, i en forstørret og forvrengt form, en sensasjon som varte i ni dager i distriktet, og flere foreldre trakk sønnene sine tilbake under tvilsomme påskudd. Det minst bemerkelsesverdige ved saken er det faktum at et stort antall mennesker i nabolaget drømte usedvanlig livaktige drømmer om Plattner i løpet av oppstandelsesperioden før hans retur, og at disse drømmene hadde en merkelig ensartethet. I nesten alle drømmene ble Plattner sett, noen ganger alene, andre ganger i følge, vandre omkring gjennom en strålende regnbueglans. I alle tilfeller var ansiktet hans blekt og bekymret, og i noen drømmer gestikulerte han mot den som drømte.
En eller to av guttene, tydeligvis påvirket av mareritt, forestilte seg at Plattner nærmet seg dem med bemerkelsesverdig hastighet og så ut til å se dem rett inn i øynene. Andre flyktet sammen med Plattner fra forfølgelsen av vage og usedvanlige skapninger med en klodformet fasong. Men alle disse fantasene ble glemt i spørsmål og spekulasjoner da Plattner vendte tilbake onsdagen etter den andre mandagen etter eksplosjonen.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 8 / 24
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det er ikke nødvendig å utdype her den oppstandelsen som denne hendelsen skapte ved Sussexville Proprietary School, i Sussexville og andre steder. Det er faktisk fullt mulig at noen av leserne av disse sidene kan huske å ha hørt en eller annen avdøende versjon av denne oppstandelsen under de siste sommerferiene. Lidgett gjorde, etter alt å dømme, alt i sin makt for å undertrykke og bagatellisere saken. Han innførte en straff på tjuefem linjer for enhver omtale av Plattners navn blant guttene, og erklærte i klasserommet at han var fullstendig klar over hvor assistenten hans befant seg. Han var redd, forklarer han, for at muligheten for en eksplosjon, til tross for de omfattende forholdsreglene som var tatt for å begrense den praktiske undervisningen i kjemi, kunne skade skolens rykte; og det samme gjaldt enhver mystisk egenskap ved Plattners avgang. Faktisk gjorde han alt i sin makt for å få hendelsen til å virke så ordinær som mulig.
Spesielt kryssforhørte han de fem øyevitnene til hendelsen så grundig at de begynte å tvile på sine egne sanseoppfatninger. Men til tross for disse anstrengelsene ble historien, i en forstørret og forvrengt form, en sensasjon som varte i ni dager i distriktet, og flere foreldre trakk sønnene sine tilbake under tvilsomme påskudd. Det minst bemerkelsesverdige ved saken er det faktum at et stort antall mennesker i nabolaget drømte usedvanlig livaktige drømmer om Plattner i løpet av oppstandelsesperioden før hans retur, og at disse drømmene hadde en merkelig ensartethet. I nesten alle drømmene ble Plattner sett, noen ganger alene, andre ganger i følge, vandre omkring gjennom en strålende regnbueglans. I alle tilfeller var ansiktet hans blekt og bekymret, og i noen drømmer gestikulerte han mot den som drømte.
En eller to av guttene, tydeligvis påvirket av mareritt, forestilte seg at Plattner nærmet seg dem med bemerkelsesverdig hastighet og så ut til å se dem rett inn i øynene. Andre flyktet sammen med Plattner fra forfølgelsen av vage og usedvanlige skapninger med en klodformet fasong. Men alle disse fantasene ble glemt i spørsmål og spekulasjoner da Plattner vendte tilbake onsdagen etter den andre mandagen etter eksplosjonen.Omstendighetene rundt hans tilbakekomst var like spesielle som de rundt hans avreise. Så vidt man kan fylle ut Mr. Lidgetts noe hottemikkelte skikkelse ut fra Plattners nølende utsagn, ser det ut til at den tidligere herren, etter å ha avsluttet kveldsforberedelsene, onsdag kveld mot solnedgangstid befant seg i hagen sin og plukket og spiste jordbær, en frukt han er usedvanlig glad i. Det er en stor, gammeldags hage, heldigvis skjermet for innsyn av en høy, mosekledd mur av rød murstein.
Akkurat idet han bøyde seg over en særlig frodig plante, kom det et lysglimt i luften og et kraftig dunk, og før han rakk å se seg om, ble han slått voldsomt ned fra bakhold. Han ble kastet fremover, slik at jordbærene han holdt i hånden ble knust, og så kraftig at silkhatten hans – Mr. Lidgett holder seg til de eldre reglene for akademisk klesdrakt – ble presset voldsomt ned mot pannen hans, nesten over det ene øyet. Denne tunge gjenstanden, som gled over ham sidelengs og kollapset i en sittende stilling blant jordbærplantene, viste seg å være vår lenge savnede Mr. Gottfried Plattner, i en ytterst uflidd tilstand. Han var uten krage og uten hatt, linskjorten hans var skitten, og det var blod på hendene hans. Mr. Lidgett var så indignert og overrasket at han forble på alle fire, med hatten trykket hardt ned over øyet, mens han heftig irettesatte Plattner for hans respektløse og uforklarlige oppførsel.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 9 / 24
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Omstendighetene rundt hans tilbakekomst var like spesielle som de rundt hans avreise. Så vidt man kan fylle ut Mr. Lidgetts noe hottemikkelte skikkelse ut fra Plattners nølende utsagn, ser det ut til at den tidligere herren, etter å ha avsluttet kveldsforberedelsene, onsdag kveld mot solnedgangstid befant seg i hagen sin og plukket og spiste jordbær, en frukt han er usedvanlig glad i. Det er en stor, gammeldags hage, heldigvis skjermet for innsyn av en høy, mosekledd mur av rød murstein.
Akkurat idet han bøyde seg over en særlig frodig plante, kom det et lysglimt i luften og et kraftig dunk, og før han rakk å se seg om, ble han slått voldsomt ned fra bakhold. Han ble kastet fremover, slik at jordbærene han holdt i hånden ble knust, og så kraftig at silkhatten hans – Mr. Lidgett holder seg til de eldre reglene for akademisk klesdrakt – ble presset voldsomt ned mot pannen hans, nesten over det ene øyet. Denne tunge gjenstanden, som gled over ham sidelengs og kollapset i en sittende stilling blant jordbærplantene, viste seg å være vår lenge savnede Mr. Gottfried Plattner, i en ytterst uflidd tilstand. Han var uten krage og uten hatt, linskjorten hans var skitten, og det var blod på hendene hans. Mr. Lidgett var så indignert og overrasket at han forble på alle fire, med hatten trykket hardt ned over øyet, mens han heftig irettesatte Plattner for hans respektløse og uforklarlige oppførsel.Denne nærmest idylliske scenen fullender det jeg kan kalle den ytre versjonen av Plattners historie – dens eksoteriske aspekt. Det er helt unødvendig å gå inn på alle detaljene rundt hans avskjed med Mr. Lidgett her. Slike detaljer, med fullstendige navn, datoer og referanser, finnes i den mer omfattende rapporten om disse hendelsene som ble lagt fram for Society for the Investigation of Abnormal Phenomena. Den merkelige ombyttingen av Plattners høyre og venstre side ble knapt lagt merke til de første dagene eller så, og ble først forbundet med hans tendens til å skrive fra høyre til venstre over tavlen. Han skjulte heller enn å fremheve denne merkelige, bekreftende omstendigheten, ettersom han mente det ville påvirke hans muligheter i en ny situasjon negativt. Forskyvningen av hjertet hans ble oppdaget noen måneder senere, da han fikk trukket ut en tann under narkose.
Han tillot da, svært motvillig, at det ble foretatt en kortfattet kirurgisk undersøkelse av ham, med sikte på en kort beskrivelse i Journal of Anatomy. Dette oppsummerer de materielle fakta; og vi kan nå gå videre til å vurdere Plattners egen beretning om saken.
Men først la oss tydelig skille mellom den foregående delen av denne historien og det som skal følge. Alt jeg har fortalt så langt er bekreftet av bevis som selv en strafferettsadvokat ville godta. Alle vitnene er fortsatt i live; leseren kan, hvis han har tid, oppsøke guttene i morgen, eller til og med utfordre den formidable Lidgett og kryssforhøre, fange dem i feller og utfordre dem etter hjertens lyst; selveste Gottfried Plattner, med sitt forvridde hjerte og sine tre fotografier, kan fremstilles som bevis. Det kan anses som bevist at han forsvant i ni dager som følge av en eksplosjon; at han vendte tilbake nesten like voldelig, under omstendigheter som i sin natur var ubehagelige for Mr. Lidgett, uansett hva detaljene ved disse omstendighetene måtte være; og at han vendte tilbake invertert, akkurat slik et speilbilde vender tilbake fra et speil.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 10 / 24
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Denne nærmest idylliske scenen fullender det jeg kan kalle den ytre versjonen av Plattners historie – dens eksoteriske aspekt. Det er helt unødvendig å gå inn på alle detaljene rundt hans avskjed med Mr. Lidgett her. Slike detaljer, med fullstendige navn, datoer og referanser, finnes i den mer omfattende rapporten om disse hendelsene som ble lagt fram for Society for the Investigation of Abnormal Phenomena. Den merkelige ombyttingen av Plattners høyre og venstre side ble knapt lagt merke til de første dagene eller så, og ble først forbundet med hans tendens til å skrive fra høyre til venstre over tavlen. Han skjulte heller enn å fremheve denne merkelige, bekreftende omstendigheten, ettersom han mente det ville påvirke hans muligheter i en ny situasjon negativt. Forskyvningen av hjertet hans ble oppdaget noen måneder senere, da han fikk trukket ut en tann under narkose.
Han tillot da, svært motvillig, at det ble foretatt en kortfattet kirurgisk undersøkelse av ham, med sikte på en kort beskrivelse i _Journal of Anatomy_. Dette oppsummerer de materielle fakta; og vi kan nå gå videre til å vurdere Plattners egen beretning om saken.
Men først la oss tydelig skille mellom den foregående delen av denne historien og det som skal følge. Alt jeg har fortalt så langt er bekreftet av bevis som selv en strafferettsadvokat ville godta. Alle vitnene er fortsatt i live; leseren kan, hvis han har tid, oppsøke guttene i morgen, eller til og med utfordre den formidable Lidgett og kryssforhøre, fange dem i feller og utfordre dem etter hjertens lyst; selveste Gottfried Plattner, med sitt forvridde hjerte og sine tre fotografier, kan fremstilles som bevis. Det kan anses som bevist at han forsvant i ni dager som følge av en eksplosjon; at han vendte tilbake nesten like voldelig, under omstendigheter som i sin natur var ubehagelige for Mr. Lidgett, uansett hva detaljene ved disse omstendighetene måtte være; og at han vendte tilbake invertert, akkurat slik et speilbilde vender tilbake fra et speil.Av det siste følger det, som jeg allerede har nevnt, nesten uunngåelig at Plattner i løpet av disse ni dagene må ha befunnet seg i en eksistensform som var fullstendig utenfor rommets grenser. Bevisene for disse påstandene er faktisk langt sterkere enn dem de fleste mordere blir hengt på. Men for hans egen beretning om hvor han hadde vært, med dens forvirrede forklaringer og nærmest selvmotstridende detaljer, har vi bare Mr. Gottfried Plattners ord. Jeg ønsker ikke å diskreditere dem, men jeg må påpeke – noe så mange forfattere om obskure psykiske fenomener unnlater å gjøre – at vi her beveger oss fra det praktisk talt ubestridelige til den typen materie som ethvert fornuftig menneske har rett til å tro på eller avvise etter eget skjønn. De foregående påstandene gjør det plausibelt; dens avvik fra vanlig erfaring vipper det mot det utrolige.
Jeg foretrekker å ikke påvirke leserens dømmekraft i noen retning, men ganske enkelt å fortelle historien slik Plattner fortalte den til meg.
Jeg kan opplyse at han ga meg sin beretning i mitt hus i Chislehurst, og så snart han hadde forlatt meg den kvelden, gikk jeg inn på arbeidsrommet mitt og skrev ned alt slik jeg husket det. Senere var han så vennlig å lese gjennom en maskinskrevne kopi, slik at dens vesentlige riktighet er ubestridelig.
Han forteller at i det øyeblikket eksplosjonen fant sted, trodde han tydelig at han var død. Han følte at han ble løftet opp fra føttene og kastet kraftig bakover. Det er et merkelig faktum for psykologer at han tenkte klart under flukten bakover, og lurte på om han ville treffe kjemikabinet eller tavleopphenget. Hælene hans traff bakken, og han vaklet og falt tungt ned i en sittende stilling på noe mykt og fast. I et øyeblikk lammet hjernerystelsen ham. Straks ble han bevisst en intens lukt av svidd hår, og han syntes å høre Lidgetts stemme som ropte etter ham. Du vil forstå at sinnet hans var sterkt forvirret en stund.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 11 / 24
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Av det siste følger det, som jeg allerede har nevnt, nesten uunngåelig at Plattner i løpet av disse ni dagene må ha befunnet seg i en eksistensform som var fullstendig utenfor rommets grenser. Bevisene for disse påstandene er faktisk langt sterkere enn dem de fleste mordere blir hengt på. Men for hans egen beretning om hvor han hadde vært, med dens forvirrede forklaringer og nærmest selvmotstridende detaljer, har vi bare Mr. Gottfried Plattners ord. Jeg ønsker ikke å diskreditere dem, men jeg må påpeke – noe så mange forfattere om obskure psykiske fenomener unnlater å gjøre – at vi her beveger oss fra det praktisk talt ubestridelige til den typen materie som ethvert fornuftig menneske har rett til å tro på eller avvise etter eget skjønn. De foregående påstandene gjør det plausibelt; dens avvik fra vanlig erfaring vipper det mot det utrolige.
Jeg foretrekker å ikke påvirke leserens dømmekraft i noen retning, men ganske enkelt å fortelle historien slik Plattner fortalte den til meg.
Jeg kan opplyse at han ga meg sin beretning i mitt hus i Chislehurst, og så snart han hadde forlatt meg den kvelden, gikk jeg inn på arbeidsrommet mitt og skrev ned alt slik jeg husket det. Senere var han så vennlig å lese gjennom en maskinskrevne kopi, slik at dens vesentlige riktighet er ubestridelig.
Han forteller at i det øyeblikket eksplosjonen fant sted, trodde han tydelig at han var død. Han følte at han ble løftet opp fra føttene og kastet kraftig bakover. Det er et merkelig faktum for psykologer at han tenkte klart under flukten bakover, og lurte på om han ville treffe kjemikabinet eller tavleopphenget. Hælene hans traff bakken, og han vaklet og falt tungt ned i en sittende stilling på noe mykt og fast. I et øyeblikk lammet hjernerystelsen ham. Straks ble han bevisst en intens lukt av svidd hår, og han syntes å høre Lidgetts stemme som ropte etter ham. Du vil forstå at sinnet hans var sterkt forvirret en stund.Først hadde han inntrykk av at han fortsatt stod i klasserommet. Han oppfattet tydelig guttenes overraskelse og Mr. Lidgetts inntreden. Han er helt sikker på dette. Han hørte ikke kommentarene deres; men det tilskrev han den øredøvende effekten av eksperimentet. Omgivelsene virket merkelig mørke og uklare, men sinnet hans forklarte dette med den åpenbare, men feilaktige, tanken om at eksplosjonen hadde skapt en enorm mengde mørk røyk. Gjennom dunkelheten beveget Lidgett og guttene seg, like svake og stille som spøkelser. Plattners ansikt dirret fortsatt av den sviende varmen fra lysglimtet. Han var, sier han, «helt forvirret». Hans første klare tanker synes å ha handlet om hans egen sikkerhet. Han trodde kanskje at han var blitt blind og døv. Han kjente forsiktig over lemmer og ansikt. Så ble oppfatningene hans klarere, og han ble forbløffet over å savne de gamle, kjente pultene og resten av skoleklassemøblementet rundt seg.
Bare svake, usikre, grå former stod der i stedet. Så skjedde det noe som fikk ham til å rope høyt og vekket hans lammede sanser til øyeblikkelig aktivitet. To av guttene, mens de gestikulerte, gikk den ene etter den andre rett gjennom ham! Ingen av dem viste det minste tegn til å være bevisst hans tilstedeværelse. Det er vanskelig å forestille seg følelsen han opplevde. De kom mot ham, sier han, med ingen større kraft enn en sky av tåke.
Plattners første tanke etter det var at han var død. Ettersom han var oppdratt med grundig sunne synspunkter i slike saker, ble han imidlertid litt overrasket over å finne kroppen sin fortsatt til stede. Hans andre konklusjon var at han ikke var død, men at de andre var det: at eksplosjonen hadde ødelagt Sussexville Proprietary School og hver eneste sjel i den, bortsett fra ham selv. Men heller ikke det var særlig tilfredsstillende. Han ble tvunget tilbake til forbløffet observasjon.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 12 / 24
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Først hadde han inntrykk av at han fortsatt stod i klasserommet. Han oppfattet tydelig guttenes overraskelse og Mr. Lidgetts inntreden. Han er helt sikker på dette. Han hørte ikke kommentarene deres; men det tilskrev han den øredøvende effekten av eksperimentet. Omgivelsene virket merkelig mørke og uklare, men sinnet hans forklarte dette med den åpenbare, men feilaktige, tanken om at eksplosjonen hadde skapt en enorm mengde mørk røyk. Gjennom dunkelheten beveget Lidgett og guttene seg, like svake og stille som spøkelser. Plattners ansikt dirret fortsatt av den sviende varmen fra lysglimtet. Han var, sier han, «helt forvirret». Hans første klare tanker synes å ha handlet om hans egen sikkerhet. Han trodde kanskje at han var blitt blind og døv. Han kjente forsiktig over lemmer og ansikt. Så ble oppfatningene hans klarere, og han ble forbløffet over å savne de gamle, kjente pultene og resten av skoleklassemøblementet rundt seg.
Bare svake, usikre, grå former stod der i stedet. Så skjedde det noe som fikk ham til å rope høyt og vekket hans lammede sanser til øyeblikkelig aktivitet. _To av guttene, mens de gestikulerte, gikk den ene etter den andre rett gjennom ham_! Ingen av dem viste det minste tegn til å være bevisst hans tilstedeværelse. Det er vanskelig å forestille seg følelsen han opplevde. De kom mot ham, sier han, med ingen større kraft enn en sky av tåke.
Plattners første tanke etter det var at han var død. Ettersom han var oppdratt med grundig sunne synspunkter i slike saker, ble han imidlertid litt overrasket over å finne kroppen sin fortsatt til stede. Hans andre konklusjon var at han ikke var død, men at de andre var det: at eksplosjonen hadde ødelagt Sussexville Proprietary School og hver eneste sjel i den, bortsett fra ham selv. Men heller ikke det var særlig tilfredsstillende. Han ble tvunget tilbake til forbløffet observasjon.Alt rundt ham var dypt mørkt: i begynnelsen virket det å ha en helt ibenholtsvart farge. Over ham var et svart firmament. Det eneste lyset i scenen var en svak, grønnlig glød ved kanten av himmelen i én retning, som fremhevet en horisont av bølgende, svarte åser. Dette, sier jeg, var hans inntrykk i begynnelsen. Etter hvert som øyet hans ble vant til mørket, begynte han å skjelne en svak, distinkt grønnlig farge i natten som omgav ham. Mot denne bakgrunnen stod møblene og de som befant seg i klasserommet, synes det, frem som fosforescerende spøkelser, svake og uhåndgripelige. Han rakte ut hånden og stakk den uten anstrengelse gjennom veggen i rommet ved peisen.
Han beskriver selv at han gjorde kraftige anstrengelser for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Han ropte til Lidgett og forsøkte å gripe tak i guttene mens de gikk frem og tilbake. Han oppga bare disse forsøkene da fru Lidgett, som han (som assisterende lærer) naturlig nok mislikte, kom inn i rommet. Han sier at følelsen av å være i verden, og likevel ikke være en del av den, var usedvanlig ubehagelig. Han sammenlignet følelsene sine, ikke ubeskjedent, med en katts som ser på en mus gjennom et vindu. Hver gang han gjorde et forsøk på å kommunisere med den svake, velkjente verdenen rundt seg, møtte han en usynlig, uforståelig barriere som hindret enhver kontakt.
Deretter vendte han oppmerksomheten mot omgivelsene rundt seg. Han fant medisinflasken fortsatt intakt i hånden, med resten av det grønne pulveret inni. Han puttet den i lommen og begynte å undersøke omgivelsene. Tilsynelatende satt han på en steinblokk dekket av fløyelsmyk mose. Han kunne ikke se det mørke landskapet rundt seg; det svake, disige bildet av skolerommet skjulte det. Likevel hadde han en følelse (kanskje på grunn av den kalde vinden) av at han befant seg nær toppen av en høyde, og at en bratt dal strakte seg ned under føttene hans. Det grønne glødet langs himmelranden og så ut til å øke i omfang og intensitet. Han reiste seg og gned seg i øynene.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 13 / 24
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Alt rundt ham var dypt mørkt: i begynnelsen virket det å ha en helt ibenholtsvart farge. Over ham var et svart firmament. Det eneste lyset i scenen var en svak, grønnlig glød ved kanten av himmelen i én retning, som fremhevet en horisont av bølgende, svarte åser. Dette, sier jeg, var hans inntrykk i begynnelsen. Etter hvert som øyet hans ble vant til mørket, begynte han å skjelne en svak, distinkt grønnlig farge i natten som omgav ham. Mot denne bakgrunnen stod møblene og de som befant seg i klasserommet, synes det, frem som fosforescerende spøkelser, svake og uhåndgripelige. Han rakte ut hånden og stakk den uten anstrengelse gjennom veggen i rommet ved peisen.
Han beskriver selv at han gjorde kraftige anstrengelser for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Han ropte til Lidgett og forsøkte å gripe tak i guttene mens de gikk frem og tilbake. Han oppga bare disse forsøkene da fru Lidgett, som han (som assisterende lærer) naturlig nok mislikte, kom inn i rommet. Han sier at følelsen av å være i verden, og likevel ikke være en del av den, var usedvanlig ubehagelig. Han sammenlignet følelsene sine, ikke ubeskjedent, med en katts som ser på en mus gjennom et vindu. Hver gang han gjorde et forsøk på å kommunisere med den svake, velkjente verdenen rundt seg, møtte han en usynlig, uforståelig barriere som hindret enhver kontakt.
Deretter vendte han oppmerksomheten mot omgivelsene rundt seg. Han fant medisinflasken fortsatt intakt i hånden, med resten av det grønne pulveret inni. Han puttet den i lommen og begynte å undersøke omgivelsene. Tilsynelatende satt han på en steinblokk dekket av fløyelsmyk mose. Han kunne ikke se det mørke landskapet rundt seg; det svake, disige bildet av skolerommet skjulte det. Likevel hadde han en følelse (kanskje på grunn av den kalde vinden) av at han befant seg nær toppen av en høyde, og at en bratt dal strakte seg ned under føttene hans. Det grønne glødet langs himmelranden og så ut til å øke i omfang og intensitet. Han reiste seg og gned seg i øynene.Det ser ut til at han tok noen få skritt bratt nedover bakken, og så snublet han, holdt på å falle, og satte seg igjen ned på en ujevn steinmasse for å betrakte soloppgangen. Han ble bevisst at verden rundt ham var fullstendig stille. Den var like stille som den var mørk, og selv om en kald vind blåste oppover fjellsiden, var raslingen fra gresset og suset fra grenene som burde ha fulgt med, fraværende. Han kunne derfor høre, selv om han ikke kunne se, at fjellsiden han stod på var steinete og øde. Det grønne ble klarere for hvert øyeblikk, og samtidig blandet en svak, gjennomsiktig blodrød farge seg med – uten å dempe – mørket fra himmelen over ham og de steinete ødemarkene rundt ham. Med tanke på det som følger, er jeg tilbøyelig til å tro at denne rødheten kan ha vært en optisk effekt forårsaket av kontrasten.
Noe svart flakset et øyeblikk forbi det livløse gulgrønne lyset i den nedre delen av himmelen, og så lød en tynn og gjennomtrengende klokkeklang opp fra den svarte avgrunnen under ham. En trykkende forventning vokste i takt med det økende lyset.
Det er sannsynlig at det gikk en time eller mer mens han satt der, mens det merkelige grønne lyset ble sterkere for hvert øyeblikk og langsomt spredte seg oppover mot himmelen i flammende fingre. Etter hvert som lyset økte, ble det spektrale synet av vår verden relativt eller absolutt svakere. Sannsynligvis begge deler, for tidspunktet må ha vært omtrent det samme som ved vår jordiske solnedgang. Plattner hadde med sine få skritt nedover bakken passert gjennom gulvet i klasserommet, og satt nå, så det så ut, midt i luften i det større klasserommet nedenunder. Han så de internatboerne tydelig, men mye svakere enn han hadde sett Lidgett. De forberedte kveldens oppgaver, og han la med interesse merke til at flere av dem jukset med sine Euklid-oppgaver ved hjelp av en jukselapp – en samling som han hittil aldri hadde visst eksisterte. Etter hvert som tiden gikk, ble de stadig svakere, like jevnt som lyset fra den grønne morgenen økte.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 14 / 24
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det ser ut til at han tok noen få skritt bratt nedover bakken, og så snublet han, holdt på å falle, og satte seg igjen ned på en ujevn steinmasse for å betrakte soloppgangen. Han ble bevisst at verden rundt ham var fullstendig stille. Den var like stille som den var mørk, og selv om en kald vind blåste oppover fjellsiden, var raslingen fra gresset og suset fra grenene som burde ha fulgt med, fraværende. Han kunne derfor høre, selv om han ikke kunne se, at fjellsiden han stod på var steinete og øde. Det grønne ble klarere for hvert øyeblikk, og samtidig blandet en svak, gjennomsiktig blodrød farge seg med – uten å dempe – mørket fra himmelen over ham og de steinete ødemarkene rundt ham. Med tanke på det som følger, er jeg tilbøyelig til å tro at denne rødheten kan ha vært en optisk effekt forårsaket av kontrasten.
Noe svart flakset et øyeblikk forbi det livløse gulgrønne lyset i den nedre delen av himmelen, og så lød en tynn og gjennomtrengende klokkeklang opp fra den svarte avgrunnen under ham. En trykkende forventning vokste i takt med det økende lyset.
Det er sannsynlig at det gikk en time eller mer mens han satt der, mens det merkelige grønne lyset ble sterkere for hvert øyeblikk og langsomt spredte seg oppover mot himmelen i flammende fingre. Etter hvert som lyset økte, ble det spektrale synet av _vår_ verden relativt eller absolutt svakere. Sannsynligvis begge deler, for tidspunktet må ha vært omtrent det samme som ved vår jordiske solnedgang. Plattner hadde med sine få skritt nedover bakken passert gjennom gulvet i klasserommet, og satt nå, så det så ut, midt i luften i det større klasserommet nedenunder. Han så de internatboerne tydelig, men mye svakere enn han hadde sett Lidgett. De forberedte kveldens oppgaver, og han la med interesse merke til at flere av dem jukset med sine Euklid-oppgaver ved hjelp av en jukselapp – en samling som han hittil aldri hadde visst eksisterte. Etter hvert som tiden gikk, ble de stadig svakere, like jevnt som lyset fra den grønne morgenen økte.Da han så ned i dalen, så han at lyset hadde spredt seg langt nedover de steinete sidene, og at det dype mørket i avgrunnen nå ble brutt av en liten grønn glød, som lyset fra en ildflue. Og nesten umiddelbart steg kanten av et enormt himmellegeme i flammende grønt opp over de basaltiske bølgene i de fjerne åsene, og de uhyrlige fjellmassene rundt ham kom til syne, spøkelsesaktige og øde, i grønt lys og dype, rødlige skygger. Han ble bevisst et enormt antall kuleformede gjenstander som drev avsted som løvetannfrø over det høye terrenget. Ingen av disse var nærmere ham enn den motsatte siden av kløften. Klokken nedenunder klokket raskere og raskere, med noe som lignet utålmodig insistering, og flere lys beveget seg hit og dit. Guttene som satt ved skrivebordene sine og arbeidet, var nå nesten usynlige.
Denne utryddelsen av vår verden, da den grønne solen fra dette andre universet sto opp, er et merkelig punkt som Plattner insisterer på. Under den andre-verdens natten er det vanskelig å bevege seg rundt, på grunn av den levende måten tingene i denne verden er synlige på. Det blir en gåte å forklare hvorfor, hvis dette er tilfellet, vi i denne verden ikke får et glimt av den andre verdenen. Det skyldes kanskje den forholdsvis sterke belysningen av vår egen verden. Plattner beskriver middagstiden i den andre verdenen, når den er som lysest, som ikke engang på langt nær så lys som denne verdenen ved fullmåne, mens natten der er dypt svart. Følgelig er lysmengden, selv i et vanlig mørkt rom, tilstrekkelig til å gjøre tingene fra den andre verdenen usynlige, etter det samme prinsippet som svak fosforescens bare er synlig i det dypeste mørket.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 15 / 24
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Da han så ned i dalen, så han at lyset hadde spredt seg langt nedover de steinete sidene, og at det dype mørket i avgrunnen nå ble brutt av en liten grønn glød, som lyset fra en ildflue. Og nesten umiddelbart steg kanten av et enormt himmellegeme i flammende grønt opp over de basaltiske bølgene i de fjerne åsene, og de uhyrlige fjellmassene rundt ham kom til syne, spøkelsesaktige og øde, i grønt lys og dype, rødlige skygger. Han ble bevisst et enormt antall kuleformede gjenstander som drev avsted som løvetannfrø over det høye terrenget. Ingen av disse var nærmere ham enn den motsatte siden av kløften. Klokken nedenunder klokket raskere og raskere, med noe som lignet utålmodig insistering, og flere lys beveget seg hit og dit. Guttene som satt ved skrivebordene sine og arbeidet, var nå nesten usynlige.
Denne utryddelsen av vår verden, da den grønne solen fra dette andre universet sto opp, er et merkelig punkt som Plattner insisterer på. Under den andre-verdens natten er det vanskelig å bevege seg rundt, på grunn av den levende måten tingene i denne verden er synlige på. Det blir en gåte å forklare hvorfor, hvis dette er tilfellet, vi i denne verden ikke får et glimt av den andre verdenen. Det skyldes kanskje den forholdsvis sterke belysningen av vår egen verden. Plattner beskriver middagstiden i den andre verdenen, når den er som lysest, som ikke engang på langt nær så lys som denne verdenen ved fullmåne, mens natten der er dypt svart. Følgelig er lysmengden, selv i et vanlig mørkt rom, tilstrekkelig til å gjøre tingene fra den andre verdenen usynlige, etter det samme prinsippet som svak fosforescens bare er synlig i det dypeste mørket.Siden han fortalte meg historien sin, har jeg forsøkt å se noe av den andre verdenen ved å sitte lenge i et mørkerom hos en fotograf om natten. Jeg har utvilsomt sett konturene av grønnaktige skråninger og steiner, men bare, må jeg innrømme, svært uklart. Leseren kan kanskje ha bedre hell. Plattner forteller meg at siden han kom tilbake har han drømt om, sett og gjenkjent steder i den andre verdenen, men dette skyldes sannsynligvis minnet hans om disse scenene. Det virker fullt mulig at mennesker med usedvanlig skarpt syn av og til kan få et glimt av denne merkelige andre verdenen rundt oss.
Men dette er en avsporing. Da den grønne solen sto opp, ble en lang gate med svarte bygninger synlig, om enn bare svakt og uklart, i kløften, og etter en viss nøling begynte Plattner å klatre ned den bratte skråningen mot dem. Nedstigningen var lang og ytterst kjedelig, ikke bare på grunn av den usedvanlige brattheten, men også på grunn av løsningen på steinblokkene som hele fjellsiden var strødd med. Lyden av hans nedstigning – nå og da slo hælene hans gnister av steinene – virket nå som den eneste lyden i universet, for klokkeklangen hadde stilnet. Da han kom nærmere, oppdaget han at de ulike bygningene hadde en merkelig likhet med graver, mausoleer og monumenter, bortsett fra at de alle var ensartet svarte i stedet for hvite, slik de fleste gravsteder er.
Og så så han, mens de strømmet ut av den største bygningen, omtrent slik folk spredes fra kirken, en rekke bleke, runde, blekgrønne skikkelser. Disse spredte seg i flere retninger rundt om på den brede gaten i området, noen gikk gjennom sidegater og dukket opp igjen på skråningen av bakken, andre gikk inn i noen av de små, svarte bygningene som lå langs veien.
Ved synet av disse skikkelsene som beveget seg opp mot ham, stoppet Plattner og stirret.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 16 / 24
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Siden han fortalte meg historien sin, har jeg forsøkt å se noe av den andre verdenen ved å sitte lenge i et mørkerom hos en fotograf om natten. Jeg har utvilsomt sett konturene av grønnaktige skråninger og steiner, men bare, må jeg innrømme, svært uklart. Leseren kan kanskje ha bedre hell. Plattner forteller meg at siden han kom tilbake har han drømt om, sett og gjenkjent steder i den andre verdenen, men dette skyldes sannsynligvis minnet hans om disse scenene. Det virker fullt mulig at mennesker med usedvanlig skarpt syn av og til kan få et glimt av denne merkelige andre verdenen rundt oss.
Men dette er en avsporing. Da den grønne solen sto opp, ble en lang gate med svarte bygninger synlig, om enn bare svakt og uklart, i kløften, og etter en viss nøling begynte Plattner å klatre ned den bratte skråningen mot dem. Nedstigningen var lang og ytterst kjedelig, ikke bare på grunn av den usedvanlige brattheten, men også på grunn av løsningen på steinblokkene som hele fjellsiden var strødd med. Lyden av hans nedstigning – nå og da slo hælene hans gnister av steinene – virket nå som den eneste lyden i universet, for klokkeklangen hadde stilnet. Da han kom nærmere, oppdaget han at de ulike bygningene hadde en merkelig likhet med graver, mausoleer og monumenter, bortsett fra at de alle var ensartet svarte i stedet for hvite, slik de fleste gravsteder er.
Og så så han, mens de strømmet ut av den største bygningen, omtrent slik folk spredes fra kirken, en rekke bleke, runde, blekgrønne skikkelser. Disse spredte seg i flere retninger rundt om på den brede gaten i området, noen gikk gjennom sidegater og dukket opp igjen på skråningen av bakken, andre gikk inn i noen av de små, svarte bygningene som lå langs veien.
Ved synet av disse skikkelsene som beveget seg opp mot ham, stoppet Plattner og stirret.De gikk ikke; de var faktisk lemlose, og de hadde utseendet av menneskelige hoder, under hvilke en rumpelignende kropp dinglet. Han var for forbløffet over deres fremmedhet, ja, faktisk så full av fremmedhet at han ikke følte noen alvorlig frykt for dem. De beveget seg mot ham, foran den kalde vinden som blåste oppover bakken, omtrent slik såpebobler drives av et vindkast. Og da han så på den nærmeste av dem som nærmet seg, så han at det faktisk var et menneskehode, riktignok med usedvanlig store øyne, og med et uttrykk av nød og angst som han aldri før hadde sett på et dødelig ansikt. Han var overrasket over at det ikke vendte seg for å se på ham, men så ut til å betrakte og følge etter noe usynlig som beveget seg. Et øyeblikk var han forvirret, og så gikk det opp for ham at denne skapningen med sine enorme øyne betraktet noe som skjedde i den verdenen han nettopp hadde forlatt.
Den kom nærmere og nærmere, og han var for forbløffet til å rope ut. Den laget en svært svak, gnissende lyd da den kom tett innpå ham. Så traff den ansiktet hans med et forsiktig klapp – berøringen var svært kald – og fortsatte videre forbi ham og oppover mot toppen av bakken.
En usedvanlig overbevisning flimret gjennom Plattners sinn om at dette hodet hadde en sterk likhet med Lidgett. Deretter vendte han oppmerksomheten mot de andre hodene som nå flokket seg tett oppover åssiden. Ingen viste det minste tegn til gjenkjennelse. Én eller to kom faktisk tett inntil hodet hans og var nær ved å følge eksempelet til den første, men han vek unna i et krampaktig rykk. På de fleste av dem så han det samme uttrykket av nytteløs anger som han hadde sett hos den første, og hørte de samme svake lydene av elendighet fra dem. Én eller to gråt, og én som rullet raskt oppover åsen, hadde et uttrykk av djevelsk raseri. Men andre var kalde, og flere hadde et blikk av tilfreds interesse i øynene. Minst én var nærmest i en ekstase av lykke. Plattner husker ikke at han gjenkjente flere likheter hos dem han så på dette tidspunktet.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 17 / 24
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
De gikk ikke; de var faktisk lemlose, og de hadde utseendet av menneskelige hoder, under hvilke en rumpelignende kropp dinglet. Han var for forbløffet over deres fremmedhet, ja, faktisk så full av fremmedhet at han ikke følte noen alvorlig frykt for dem. De beveget seg mot ham, foran den kalde vinden som blåste oppover bakken, omtrent slik såpebobler drives av et vindkast. Og da han så på den nærmeste av dem som nærmet seg, så han at det faktisk var et menneskehode, riktignok med usedvanlig store øyne, og med et uttrykk av nød og angst som han aldri før hadde sett på et dødelig ansikt. Han var overrasket over at det ikke vendte seg for å se på ham, men så ut til å betrakte og følge etter noe usynlig som beveget seg. Et øyeblikk var han forvirret, og så gikk det opp for ham at denne skapningen med sine enorme øyne betraktet noe som skjedde i den verdenen han nettopp hadde forlatt.
Den kom nærmere og nærmere, og han var for forbløffet til å rope ut. Den laget en svært svak, gnissende lyd da den kom tett innpå ham. Så traff den ansiktet hans med et forsiktig klapp – berøringen var svært kald – og fortsatte videre forbi ham og oppover mot toppen av bakken.
En usedvanlig overbevisning flimret gjennom Plattners sinn om at dette hodet hadde en sterk likhet med Lidgett. Deretter vendte han oppmerksomheten mot de andre hodene som nå flokket seg tett oppover åssiden. Ingen viste det minste tegn til gjenkjennelse. Én eller to kom faktisk tett inntil hodet hans og var nær ved å følge eksempelet til den første, men han vek unna i et krampaktig rykk. På de fleste av dem så han det samme uttrykket av nytteløs anger som han hadde sett hos den første, og hørte de samme svake lydene av elendighet fra dem. Én eller to gråt, og én som rullet raskt oppover åsen, hadde et uttrykk av djevelsk raseri. Men andre var kalde, og flere hadde et blikk av tilfreds interesse i øynene. Minst én var nærmest i en ekstase av lykke. Plattner husker ikke at han gjenkjente flere likheter hos dem han så på dette tidspunktet.I kanskje flere timer betraktet Plattner disse merkelige skikkelsene som spredte seg over åsene, og først lenge etter at de hadde sluttet å strømme ut fra de tett sammenklyngede, svarte bygningene i kløften, fortsatte han klatringen nedover. Mørket rundt ham ble så tett at han hadde vanskeligheter med å trå skikkelig. Over ham var himmelen nå et skarpt, blekt grønt. Han følte verken sult eller tørst. Senere, da han gjorde det, fant han en kjølig bekk som rant nedover midt i kløften, og den sjeldne moset på steinblokkene, som han til slutt prøvde i ren desperasjon, var spiselig.
Han famlet seg frem blant gravene som strakte seg nedover kløften, idet han vagt lette etter noen ledetråd til disse uforklarlige hendelsene. Etter lang tid kom han til inngangen til den store mausoleumslignende bygningen som hodene hadde kommet fra. Der fant han en gruppe grønne lys som brant på et slags basaltalter, og et klokketau fra et klokketårn over hodet som hang ned til midten av stedet. Rundt veggen løp en innskrift av ild, skrevet med bokstaver han ikke kjente igjen. Mens han fortsatt undret seg over meningen med disse tingene, hørte han trampingen fra tunge føtter som ekko langt borte nede i gaten. Han løp ut i mørket igjen, men kunne ikke se noe. Han fristet med å dra i klokketauet, men bestemte seg til slutt for å følge fotsporene. Men selv om han løp langt, klarte han aldri å innhente dem; og ropene hans hadde ingen virkning. Kløften så ut til å strekke seg i en uendelig avstand.
Den var like mørk som jordisk stjernelys gjennom hele lengden, mens den grusomme, grønne dagen lå langs den øvre kanten av stupene. Det var ingen av hodene lenger nede nå. De var alle, så det ut til, travelt opptatt langs de øvre skråningene. Da han så opp, så han dem drive hit og dit, noen svevde ubevegelig, andre fløy raskt gjennom luften. Det minnet ham, sa han, om «store snøflak»; bare at disse var svarte og blekgrønne.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 18 / 24
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
I kanskje flere timer betraktet Plattner disse merkelige skikkelsene som spredte seg over åsene, og først lenge etter at de hadde sluttet å strømme ut fra de tett sammenklyngede, svarte bygningene i kløften, fortsatte han klatringen nedover. Mørket rundt ham ble så tett at han hadde vanskeligheter med å trå skikkelig. Over ham var himmelen nå et skarpt, blekt grønt. Han følte verken sult eller tørst. Senere, da han gjorde det, fant han en kjølig bekk som rant nedover midt i kløften, og den sjeldne moset på steinblokkene, som han til slutt prøvde i ren desperasjon, var spiselig.
Han famlet seg frem blant gravene som strakte seg nedover kløften, idet han vagt lette etter noen ledetråd til disse uforklarlige hendelsene. Etter lang tid kom han til inngangen til den store mausoleumslignende bygningen som hodene hadde kommet fra. Der fant han en gruppe grønne lys som brant på et slags basaltalter, og et klokketau fra et klokketårn over hodet som hang ned til midten av stedet. Rundt veggen løp en innskrift av ild, skrevet med bokstaver han ikke kjente igjen. Mens han fortsatt undret seg over meningen med disse tingene, hørte han trampingen fra tunge føtter som ekko langt borte nede i gaten. Han løp ut i mørket igjen, men kunne ikke se noe. Han fristet med å dra i klokketauet, men bestemte seg til slutt for å følge fotsporene. Men selv om han løp langt, klarte han aldri å innhente dem; og ropene hans hadde ingen virkning. Kløften så ut til å strekke seg i en uendelig avstand.
Den var like mørk som jordisk stjernelys gjennom hele lengden, mens den grusomme, grønne dagen lå langs den øvre kanten av stupene. Det var ingen av hodene lenger nede nå. De var alle, så det ut til, travelt opptatt langs de øvre skråningene. Da han så opp, så han dem drive hit og dit, noen svevde ubevegelig, andre fløy raskt gjennom luften. Det minnet ham, sa han, om «store snøflak»; bare at disse var svarte og blekgrønne.Plattner forteller at han brukte mesteparten av syv eller åtte dager på å følge de faste, urokkelige sporene som han aldri tok igjen, på å famle seg inn i nye områder av denne endeløse djevelens dikke, på å klatre opp og ned de nådeløse høydene, på å vandre omkring på toppene, og på å betrakte de drivende ansiktene. Han holdt ikke telling, sier han. Selv om han én eller to ganger oppdaget at noen holdt øye med ham, hadde han ingen kontakt med noen levende sjel. Han sov blant steinene på åssiden. I kløften var alt jordisk usynlig, fordi det fra et jordisk ståsted befant seg langt under bakken. På høydene, så snart den jordiske dagen begynte, ble verden synlig for ham.
Noen ganger fant han seg selv snuble over de mørkegrønne steinene, eller stående stille ved en stupbratt klippekant, mens de grønne grenene fra Sussexville-alleene svaiet rundt ham; eller igjen så det ut som om han gikk gjennom gatene i Sussexville, eller i det skjulte betraktet privatlivet til noen husstander.
Og da var det han oppdaget at nesten ethvert menneske i vår verden var forbundet med noen av disse drivende hodene; at alle mennesker i verden med jevne mellomrom ble overvåket av disse hjelpeløse, legeløse vesenene.
Hva er de – disse vokterne over de levende? Plattner fant aldri ut av det. Men to av dem, som snart fant ham og fulgte etter ham, lignet på minnene fra barndommen hans om faren og moren hans. Av og til vendte andre ansikter blikket mot ham: øyne som lignet på dem til døde mennesker som hadde påvirket ham, skadet ham, eller hjulpet ham i hans ungdom og voksenliv. Hver gang de så på ham, ble Plattner overveldet av en merkelig følelse av ansvar. Til moren sin våget han å snakke; men hun ga ingen svar. Hun så trist, fast og ømt – og litt irettesettende, virket det som – inn i øynene hans.
Han forteller ganske enkelt denne historien: han forsøker ikke å forklare. Vi blir overlatt til å gjette hvem disse «Livets voktere» kan være, eller, dersom de faktisk er de døde, hvorfor de skulle følge så nøye og lidenskapelig med på en verden de for alltid har forlatt.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 19 / 24
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Plattner forteller at han brukte mesteparten av syv eller åtte dager på å følge de faste, urokkelige sporene som han aldri tok igjen, på å famle seg inn i nye områder av denne endeløse djevelens dikke, på å klatre opp og ned de nådeløse høydene, på å vandre omkring på toppene, og på å betrakte de drivende ansiktene. Han holdt ikke telling, sier han. Selv om han én eller to ganger oppdaget at noen holdt øye med ham, hadde han ingen kontakt med noen levende sjel. Han sov blant steinene på åssiden. I kløften var alt jordisk usynlig, fordi det fra et jordisk ståsted befant seg langt under bakken. På høydene, så snart den jordiske dagen begynte, ble verden synlig for ham.
Noen ganger fant han seg selv snuble over de mørkegrønne steinene, eller stående stille ved en stupbratt klippekant, mens de grønne grenene fra Sussexville-alleene svaiet rundt ham; eller igjen så det ut som om han gikk gjennom gatene i Sussexville, eller i det skjulte betraktet privatlivet til noen husstander.
Og da var det han oppdaget at nesten ethvert menneske i vår verden var forbundet med noen av disse drivende hodene; at alle mennesker i verden med jevne mellomrom ble overvåket av disse hjelpeløse, legeløse vesenene.
Hva er de – disse vokterne over de levende? Plattner fant aldri ut av det. Men to av dem, som snart fant ham og fulgte etter ham, lignet på minnene fra barndommen hans om faren og moren hans. Av og til vendte andre ansikter blikket mot ham: øyne som lignet på dem til døde mennesker som hadde påvirket ham, skadet ham, eller hjulpet ham i hans ungdom og voksenliv. Hver gang de så på ham, ble Plattner overveldet av en merkelig følelse av ansvar. Til moren sin våget han å snakke; men hun ga ingen svar. Hun så trist, fast og ømt – og litt irettesettende, virket det som – inn i øynene hans.
Han forteller ganske enkelt denne historien: han forsøker ikke å forklare. Vi blir overlatt til å gjette hvem disse «Livets voktere» kan være, eller, dersom de faktisk er de døde, hvorfor de skulle følge så nøye og lidenskapelig med på en verden de for alltid har forlatt.Det kan være – ja, etter min mening synes det rett og slett å være slik – at når vårt liv er over, når ondt eller godt ikke lenger er et valg for oss, må vi likevel være vitne til utfoldelsen av den rekken av konsekvenser vi selv har satt i gang. Hvis menneskesjeler fortsetter å eksistere etter døden, da fortsetter helt sikkert også menneskelige interesser å eksistere etter døden. Men det er bare min egen gjetning om betydningen av det som er sett. Plattner gir ingen tolkning, for ingen ble gitt ham. Det er viktig at leseren forstår dette tydelig. Dag etter dag, mens hodet hans snurret, vandret han omkring i denne merkelige, opplyste verden utenfor den virkelige verden, trett og, mot slutten, svak og sulten. Om dagen – altså vår jordiske dag – irriterte og bekymret det spøkelsesaktige synet av det gamle, velkjente landskapet rundt Sussexville ham.
Han kunne ikke se hvor han skulle sette føttene, og gang på gang kom en av disse «voktende sjelene» med et kjølig berøring mot ansiktet hans. Og etter mørkets frembrudd forvirret mengden av disse «vokterne» rundt ham, og deres intense engasjement, sinnet hans på en måte som er umulig å beskrive. En enorm lengsel etter å vende tilbake til det jordiske livet, som var så nær og likevel så fjernt, fortærte ham. Det ujordiske ved omgivelsene skapte en positivt smertefull mental ubehagelighet. Han ble bekymret utover enhver beskrivelse av sine egne spesifikke følgere. Han ropte til dem at de skulle slutte å stirre på ham, skjelte dem ut og skyndte seg bort fra dem. De var alltid stumme og intense. Uansett hvor fort han løp over det ujevne terrenget, fulgte de hans skjebne.
På den niende dagen, mot kvelden, hørte Plattner de usynlige fottrinnene nærme seg, langt borte nede i kløften. Han vandret da over den brede toppen av den samme åsen hvor han hadde falt da han kom inn i denne merkelige, andre verdenen sin.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 20 / 24
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det kan være – ja, etter min mening synes det rett og slett å være slik – at når vårt liv er over, når ondt eller godt ikke lenger er et valg for oss, må vi likevel være vitne til utfoldelsen av den rekken av konsekvenser vi selv har satt i gang. Hvis menneskesjeler fortsetter å eksistere etter døden, da fortsetter helt sikkert også menneskelige interesser å eksistere etter døden. Men det er bare min egen gjetning om betydningen av det som er sett. Plattner gir ingen tolkning, for ingen ble gitt ham. Det er viktig at leseren forstår dette tydelig. Dag etter dag, mens hodet hans snurret, vandret han omkring i denne merkelige, opplyste verden utenfor den virkelige verden, trett og, mot slutten, svak og sulten. Om dagen – altså vår jordiske dag – irriterte og bekymret det spøkelsesaktige synet av det gamle, velkjente landskapet rundt Sussexville ham.
Han kunne ikke se hvor han skulle sette føttene, og gang på gang kom en av disse «voktende sjelene» med et kjølig berøring mot ansiktet hans. Og etter mørkets frembrudd forvirret mengden av disse «vokterne» rundt ham, og deres intense engasjement, sinnet hans på en måte som er umulig å beskrive. En enorm lengsel etter å vende tilbake til det jordiske livet, som var så nær og likevel så fjernt, fortærte ham. Det ujordiske ved omgivelsene skapte en positivt smertefull mental ubehagelighet. Han ble bekymret utover enhver beskrivelse av sine egne spesifikke følgere. Han ropte til dem at de skulle slutte å stirre på ham, skjelte dem ut og skyndte seg bort fra dem. De var alltid stumme og intense. Uansett hvor fort han løp over det ujevne terrenget, fulgte de hans skjebne.
På den niende dagen, mot kvelden, hørte Plattner de usynlige fottrinnene nærme seg, langt borte nede i kløften. Han vandret da over den brede toppen av den samme åsen hvor han hadde falt da han kom inn i denne merkelige, andre verdenen sin.
Han vendte seg for å skynde seg ned i kløften, mens han famlet seg frem i all hast, og ble stanset av synet av det som foregikk i et rom i en bakgate nær skolen. Begge personene i rommet kjente han igjen av utseendet. Vinduene sto åpne, gardinene var trukket opp, og den synkende solen skinte klart inn i rommet, slik at det først fremsto ganske lyst, som et levende, avlangt rom, liggende som et bilde fra en magisk lanterne over det svarte landskapet og den grønne morgengryen. I tillegg til sollyset var et stearinlys nettopp tent i rommet.
På sengen lå en slapp mann, med et grusomt, hvitt ansikt som så forferdelig ut mot den sammenkrøllede puten. Hans knyttede hender var løftet over hodet hans. Et lite bord ved siden av sengen hadde noen medisinflasker, litt toast og vann, og et tomt glass. Av og til falt den slappe mannens lepper fra hverandre, som et tegn på at han ikke klarte å uttale et ord. Men kvinnen la ikke merke til at han ønsket noe, for hun var opptatt med å ta ut papirer fra en gammeldags skrivepult i motsatt hjørne av rommet. Først var bildet virkelig levende, men etter hvert som den grønne morgengryen bak det ble klarere og klarere, ble bildet svakere og mer og mer gjennomsiktig.
Mens de ekkoende fottrinnene kom nærmere og nærmere – fottrinn som høres så høyt i den andre verdenen og kommer så lydløst i denne – oppfattet Plattner rundt seg en stor mengde svake ansikter som samlet seg ut av mørket og betraktet de to menneskene i rommet. Aldri før hadde han sett så mange av de levendes voktere. Den ene mengden hadde øynene vendt utelukkende mot den lidende i rommet; en annen mengde, i uendelig smerte, betraktet kvinnen mens hun med grådige øyne lette etter noe hun ikke kunne finne. De trengte seg sammen rundt Plattner, kom inn i synsfeltet hans og slo mot ansiktet hans; støyen fra deres nytteløse anger var overalt rundt ham. Han så klart bare nå og da. Andre ganger dirret bildet svakt gjennom sløret av grønne refleksjoner fra deres bevegelser.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 21 / 24
# chapter_page: 21
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Han vendte seg for å skynde seg ned i kløften, mens han famlet seg frem i all hast, og ble stanset av synet av det som foregikk i et rom i en bakgate nær skolen. Begge personene i rommet kjente han igjen av utseendet. Vinduene sto åpne, gardinene var trukket opp, og den synkende solen skinte klart inn i rommet, slik at det først fremsto ganske lyst, som et levende, avlangt rom, liggende som et bilde fra en magisk lanterne over det svarte landskapet og den grønne morgengryen. I tillegg til sollyset var et stearinlys nettopp tent i rommet.
På sengen lå en slapp mann, med et grusomt, hvitt ansikt som så forferdelig ut mot den sammenkrøllede puten. Hans knyttede hender var løftet over hodet hans. Et lite bord ved siden av sengen hadde noen medisinflasker, litt toast og vann, og et tomt glass. Av og til falt den slappe mannens lepper fra hverandre, som et tegn på at han ikke klarte å uttale et ord. Men kvinnen la ikke merke til at han ønsket noe, for hun var opptatt med å ta ut papirer fra en gammeldags skrivepult i motsatt hjørne av rommet. Først var bildet virkelig levende, men etter hvert som den grønne morgengryen bak det ble klarere og klarere, ble bildet svakere og mer og mer gjennomsiktig.
Mens de ekkoende fottrinnene kom nærmere og nærmere – fottrinn som høres så høyt i den andre verdenen og kommer så lydløst i denne – oppfattet Plattner rundt seg en stor mengde svake ansikter som samlet seg ut av mørket og betraktet de to menneskene i rommet. Aldri før hadde han sett så mange av de levendes voktere. Den ene mengden hadde øynene vendt utelukkende mot den lidende i rommet; en annen mengde, i uendelig smerte, betraktet kvinnen mens hun med grådige øyne lette etter noe hun ikke kunne finne. De trengte seg sammen rundt Plattner, kom inn i synsfeltet hans og slo mot ansiktet hans; støyen fra deres nytteløse anger var overalt rundt ham. Han så klart bare nå og da. Andre ganger dirret bildet svakt gjennom sløret av grønne refleksjoner fra deres bevegelser.I rommet må det ha vært helt stille, og Plattner sier at stearinlysets flamme strømmet opp i en helt vertikal røykstripe, men i ørene hans slo hvert fottrinn og ekkoene av dem som et tordenskrall. Og ansiktene! To, særlig nær kvinnen: det ene var også en kvinnes ansikt, hvitt og med tydelige trekk; et ansikt som kanskje en gang hadde vært kaldt og hardt, men som nå var myknet av berøringen fra en visdom som var fremmed for jorden. Det andre kunne ha vært kvinnens far. Begge var tydeligvis oppslukt av betraktningen av en handling av hatfull ondskap – slik virket det – som de ikke lenger kunne forhindre eller hindre. Bak dem var andre, kanskje lærere som hadde undervist i det onde, venner hvis innflytelse hadde sviktet. Og over mannen også – en mengde, men ingen som så ut til å være foreldre eller lærere! Ansikter som kanskje en gang hadde vært grove, nå renset til styrke gjennom sorg!
Og helt foran ett ansikt, et jentelig ansikt, verken sint eller angerfullt, men bare tålmodig og utmattet, og, slik det virket for Plattner, ventende på lindring. Beskrivelsesevnen svikter ham ved minnet om denne mengden av grusomme ansikter. De samlet seg idet klokken slo. Han så dem alle i løpet av et sekund. Det virker som om han var så oppslukt av sin egen opphisselse at fingrene hans, helt ufrivillig, tok frem flasken med grønt pulver fra lommen og holdt den foran seg. Men dette husker han ikke.
Brått stilnet fottrinnene. Han ventet på det neste, og det ble stille, og så plutselig, som et skarpt, tynt blad som skar gjennom den uventede stillheten, kom det første slaget fra klokken. Da svaiet de mange ansiktene frem og tilbake, og et høyere skrik begynte å runge rundt ham. Kvinnen hørte det ikke; hun brant nå noe i lyset fra stearinlyset. Ved det andre slaget ble alt svakt, og et vindpust, iskaldt, blåste gjennom skaren av tilskuere. De virvlet rundt ham som en virvel av døde blader om våren, og ved det tredje slaget ble noe strukket gjennom dem mot sengen. Du har hørt om en lysstråle. Dette var som en mørkestråle, og da Plattner så på den igjen, så han at det var en skyggeaktig arm og hånd.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 22 / 24
# chapter_page: 22
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
I rommet må det ha vært helt stille, og Plattner sier at stearinlysets flamme strømmet opp i en helt vertikal røykstripe, men i ørene hans slo hvert fottrinn og ekkoene av dem som et tordenskrall. Og ansiktene! To, særlig nær kvinnen: det ene var også en kvinnes ansikt, hvitt og med tydelige trekk; et ansikt som kanskje en gang hadde vært kaldt og hardt, men som nå var myknet av berøringen fra en visdom som var fremmed for jorden. Det andre kunne ha vært kvinnens far. Begge var tydeligvis oppslukt av betraktningen av en handling av hatfull ondskap – slik virket det – som de ikke lenger kunne forhindre eller hindre. Bak dem var andre, kanskje lærere som hadde undervist i det onde, venner hvis innflytelse hadde sviktet. Og over mannen også – en mengde, men ingen som så ut til å være foreldre eller lærere! Ansikter som kanskje en gang hadde vært grove, nå renset til styrke gjennom sorg!
Og helt foran ett ansikt, et jentelig ansikt, verken sint eller angerfullt, men bare tålmodig og utmattet, og, slik det virket for Plattner, ventende på lindring. Beskrivelsesevnen svikter ham ved minnet om denne mengden av grusomme ansikter. De samlet seg idet klokken slo. Han så dem alle i løpet av et sekund. Det virker som om han var så oppslukt av sin egen opphisselse at fingrene hans, helt ufrivillig, tok frem flasken med grønt pulver fra lommen og holdt den foran seg. Men dette husker han ikke.
Brått stilnet fottrinnene. Han ventet på det neste, og det ble stille, og så plutselig, som et skarpt, tynt blad som skar gjennom den uventede stillheten, kom det første slaget fra klokken. Da svaiet de mange ansiktene frem og tilbake, og et høyere skrik begynte å runge rundt ham. Kvinnen hørte det ikke; hun brant nå noe i lyset fra stearinlyset. Ved det andre slaget ble alt svakt, og et vindpust, iskaldt, blåste gjennom skaren av tilskuere. De virvlet rundt ham som en virvel av døde blader om våren, og ved det tredje slaget ble noe strukket gjennom dem mot sengen. Du har hørt om en lysstråle. Dette var som en mørkestråle, og da Plattner så på den igjen, så han at det var en skyggeaktig arm og hånd.Den grønne solen sto nå over de svarte ødemarkene i horisonten, og synet av rommet var svært svakt. Plattner kunne se at det hvite ved sengen kjempet og var i krampetrekninger, og at kvinnen så seg over skulderen, forbløffet.
Skyen av tilskuere løftet seg høyt som en puff av grønt støv foran vinden, og sveipet raskt nedover mot tempelet i kløften. Da forsto Plattner plutselig meningen med den skyggeaktige, svarte armen som strakte seg over skulderen hans og grep sitt bytte. Han våget ikke å snu hodet for å se skyggen bak armen. Med en voldsom anstrengelse, og mens han dekket til øynene, satte han seg til å løpe; han tok kanskje tjue skritt, før han skled på en stein og falt. Han falt fremover på hendene; og flasken knuste og eksploderte idet han traff bakken.
I neste øyeblikk fant han seg selv, bedøvet og blødende, sittende ansikt til ansikt med Lidgett i den gamle, inngjerdede hagen bak skolen.
*
Der slutter fortellingen om Plattners opplevelser. Jeg har, tror jeg med hell, motstått den naturlige tilbøyeligheten en skjønnlitterær forfatter har til å pynte på hendelser av denne typen. Jeg har fortalt det så langt som mulig i den rekkefølgen Plattner fortalte det til meg. Jeg har nøye unngått ethvert forsøk på stil, effekt eller konstruksjon. Det ville for eksempel vært lett å la scenen ved dødsleiet inngå i et slags plott der Plattner kunne ha vært involvert. Men bortsett fra det betenkelige ved å forfalske en ytterst usedvanlig sann historie, ville slike banale grep etter min mening ødelegge den særegne effekten av denne mørke verdenen, med dens grønnskjærende lys og dens drivende Voktere av de levende, som, usynlige og utilnærmelige for oss, likevel ligger overalt omkring oss.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 23 / 24
# chapter_page: 23
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Den grønne solen sto nå over de svarte ødemarkene i horisonten, og synet av rommet var svært svakt. Plattner kunne se at det hvite ved sengen kjempet og var i krampetrekninger, og at kvinnen så seg over skulderen, forbløffet.
Skyen av tilskuere løftet seg høyt som en puff av grønt støv foran vinden, og sveipet raskt nedover mot tempelet i kløften. Da forsto Plattner plutselig meningen med den skyggeaktige, svarte armen som strakte seg over skulderen hans og grep sitt bytte. Han våget ikke å snu hodet for å se skyggen bak armen. Med en voldsom anstrengelse, og mens han dekket til øynene, satte han seg til å løpe; han tok kanskje tjue skritt, før han skled på en stein og falt. Han falt fremover på hendene; og flasken knuste og eksploderte idet han traff bakken.
I neste øyeblikk fant han seg selv, bedøvet og blødende, sittende ansikt til ansikt med Lidgett i den gamle, inngjerdede hagen bak skolen.
* * * * *
Der slutter fortellingen om Plattners opplevelser. Jeg har, tror jeg med hell, motstått den naturlige tilbøyeligheten en skjønnlitterær forfatter har til å pynte på hendelser av denne typen. Jeg har fortalt det så langt som mulig i den rekkefølgen Plattner fortalte det til meg. Jeg har nøye unngått ethvert forsøk på stil, effekt eller konstruksjon. Det ville for eksempel vært lett å la scenen ved dødsleiet inngå i et slags plott der Plattner kunne ha vært involvert. Men bortsett fra det betenkelige ved å forfalske en ytterst usedvanlig sann historie, ville slike banale grep etter min mening ødelegge den særegne effekten av denne mørke verdenen, med dens grønnskjærende lys og dens drivende Voktere av de levende, som, usynlige og utilnærmelige for oss, likevel ligger overalt omkring oss.Det gjenstår å tilføye at et dødsfall faktisk fant sted i Vincent Terrace, like utenfor skolehagen, og, så vidt man kan bevise, på tidspunktet for Plattners tilbakekomst. Den avdøde var en skatteoppkrever og forsikringsagent. Enken hans, som var mye yngre enn ham selv, giftet seg forrige måned med en herr Whymper, en veterinær fra Allbeeding. Ettersom den delen av denne historien som er gjengitt her har sirkulert muntlig i Sussexville i ulike former, har hun samtykket til at jeg bruker navnet hennes, på betingelse av at jeg tydelig gjør det kjent at hun ettertrykkelig bestrider enhver detalj i Plattners beretning om hennes manns siste stunder. Hun brente ingen testament, sier hun, selv om Plattner aldri anklaget henne for å ha gjort det; hennes mann laget bare ett testament, og det rett etter deres ekteskap. At Plattners beskrivelse av møbleringen i rommet var merkelig nøyaktig, kommer nok av at han var en mann som aldri hadde sett dem.
En ting til må jeg insistere på, selv med risiko for en irriterende gjentakelse, for at jeg ikke skal virke som en som favoriserer den letttroende, overtroiske oppfatningen. At Plattner var borte fra verden i ni dager, er, tror jeg, bevist. Men det beviser ikke historien hans. Det er fullt tenkelig at selv utenfor rom og tid kan hallusinasjoner forekomme. Det må i det minste leseren ha klart for seg.
# book_id: global-gutenberg-translation-a07ffd909b4740a1a8f91c314f001529
# book_title: Plattner-historien
# chapter_id: 1-plattner-historien
# chapter_title: Plattner-historien
# book_page: 24 / 24
# chapter_page: 24
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose
Det gjenstår å tilføye at et dødsfall faktisk fant sted i Vincent Terrace, like utenfor skolehagen, og, så vidt man kan bevise, på tidspunktet for Plattners tilbakekomst. Den avdøde var en skatteoppkrever og forsikringsagent. Enken hans, som var mye yngre enn ham selv, giftet seg forrige måned med en herr Whymper, en veterinær fra Allbeeding. Ettersom den delen av denne historien som er gjengitt her har sirkulert muntlig i Sussexville i ulike former, har hun samtykket til at jeg bruker navnet hennes, på betingelse av at jeg tydelig gjør det kjent at hun ettertrykkelig bestrider enhver detalj i Plattners beretning om hennes manns siste stunder. Hun brente ingen testament, sier hun, selv om Plattner aldri anklaget henne for å ha gjort det; hennes mann laget bare ett testament, og det rett etter deres ekteskap. At Plattners beskrivelse av møbleringen i rommet var merkelig nøyaktig, kommer nok av at han var en mann som aldri hadde sett dem.
En ting til må jeg insistere på, selv med risiko for en irriterende gjentakelse, for at jeg ikke skal virke som en som favoriserer den letttroende, overtroiske oppfatningen. At Plattner var borte fra verden i ni dager, er, tror jeg, bevist. Men det beviser ikke historien hans. Det er fullt tenkelig at selv utenfor rom og tid kan hallusinasjoner forekomme. Det må i det minste leseren ha klart for seg.
BokRobot
BokRobot samler bøker og eventyr du kan lese og utforske. Her finner du et stadig voksende utvalg, og du kan også lage dine egne bøker og eventyr.
