Yamatos eneste lanterne

# book_id: global-gutenberg-translation-4a6b1d17311148639b0bfdbe1504fc08
# book_title: Yamatos eneste lanterne
# chapter_id: 1-yamatos-eneste-lanterne
# chapter_title: Yamatos eneste lanterne
# book_page: 1 / 2
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I Yamato-provinsen bodde det en fattig, gammel kvinne som var kjent for sin godhet. Hver dag, til tross for sin alder og fattigdom, besøkte hun foreldrenes graver for å be, og hun tok alltid med seg noen få riskorn som offergave. Når hun hadde mulighet, dro hun til tempelet for å be, og hun var generøs mot de trengende, ofte ved å gi bort sin egen mat og selv gå sulten.

"Det er bedre å gå sulten enn å la hjertet sitt bli hardt," pleide hun å si.

På den tiden ble det bygget et storslått tempel i Yamato, og folket var stolte. De ga penger og kostbare gaver. En praktfull bronse-lykt ble gitt som offergave, så utsøkt laget at alle beundret dens skjønnhet. Lyktemakerne hadde arbeidet i dagevis med usedvanlig dyktighet og tålmodighet. Stativet var stort, men flammen virket liten, som bare et lite skinn i forhold til verdens lys.

Mange lykter ble donert til tempelet, og en rik mann ga tusen store lykter. "Alle skal se at jeg har et generøst hjerte," sa han stolt til seg selv.

Den fattige kvinnen var trist. "Jeg har ingenting å gi," sukket hun. "Gudene vil ikke godta noe jeg har." Hun så seg rundt i sitt lille, ydmyke hjem, men det var ingenting av verdi der. Hun hadde bare det mest nødvendige, slitt av mange års bruk.

Til slutt innså hun at hun hadde én ting hun kunne selge: sitt lange, svarte hår. Det ville kanskje ikke gi mye, men det var i det minste noe. "Jeg er for gammel til å gifte meg, og ingen bryr seg om hvordan jeg ser ut," sa hun med et smil. "Jeg skal selge håret mitt for å gi en offergave til tempelet."

Så klippet hun av håret sitt og solgte det for en liten sum, akkurat nok til å kjøpe én eneste liten lykt. Den plasserte hun på tempelalteret med stor glede.

Hvor liten den så ut ved siden av den rike mannens store lykter! Men for henne virket lyset som om det varmet det gamle hjertet hennes med nytt liv, og hun var glad.

Den kvelden holdt tempelet en stor festival. Alle lampene ble tent, fra den rike mannens store lykter til den fattige kvinnens lille gave, plassert der med kjærlig omsorg. Hele tempelet lyste opp, og folk roste den velstående mannen og sa: "Så generøs han er! Så stor!"

# book_id: global-gutenberg-translation-4a6b1d17311148639b0bfdbe1504fc08
# book_title: Yamatos eneste lanterne
# chapter_id: 1-yamatos-eneste-lanterne
# chapter_title: Yamatos eneste lanterne
# book_page: 2 / 2
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Men mens de beundret lysene, feide en plutselig, kraftig vind gjennom tempelet. Den blåste så vilt at alle den rike mannens store lanterner sloknet, og tempelet ble kastet ut i mørket. Likevel var ikke alt mørkt, for gjennom mørket skinte et lite lys, klart som dagen. Det var den fattige kvinnens lille lanterne, hvis lille gnist syntes å lyse opp hele tempelet. Folket undret seg og så nøye etter hvor dette lyset kom fra. Da de oppdaget at det var gaven fra en så ydmyk sjel, ble de forbløffet igjen.

Så sa den gamle og vise presten i tempelet: "Vær ikke overrasket. I Den Allvitendes øyne er den ydmyke gaven fra et godt hjerte mer verdt enn all prakt hos de rike og stolte."